Håpet, ønsket og drømmen


27.07.2016 | 10:49 | Personlig


Jeg aner virkelig ikke hvor mange ganger jeg har prøvd å starte en blogg. Jeg har liksom vært ivrig i en uke aller to, og så har jeg gått lei.. Så satser på at det ikke skjer igjen. So let´s go! For de som ikke kjenner meg, så heter jeg Pernilla Linn, er 23 år gammel og kommer i fra Trondheim. Gjennom bloggen min så kommer jeg for det meste til å dele både oppturer og nedturer fra hverdagen, bilder jeg har tatt og tegninger som jeg har tegnet. Jeg er også utrolig glad i å lage mat, så det blir nok noen oppskrifter her og der! Jeg velger å skrive blogg om hverdagen min mest for min egen skyld, men også slik at de nærmeste rundt meg og generelt andre nyssjerrige sjeler kan få et innblikk i hvordan det er å leve med djevelen på skulderen og hvordan den påvirker hverdagen. 

Da jeg var 18 år så utviklet jeg spiseforstyrrelsen bulimi, som også førte med seg angst og depresjon. Jeg har utallige ganger prøvd å kommet meg på beina igjen, men det har til nå kun resultert i tilbakefall og skuffelse. Men nå har jeg for alvor fått nok. Jeg kan ikke leve slik lengre.. Sykdommen har allerede tatt fra meg 5 år av livet mitt, så nå føler jeg det er min tur til å styre skuta! Jeg er så ufattelig lei av å hele tiden feile. Så igjen skal jeg reise meg, og denne gangen skal jeg få det til! Jeg ønsker å dele mine opplevelser ved det å skulle komme seg gjennom utfordringene i hverdagen, både psykisk og fysisk på egenhånd. Jeg venter på svar ang ny innleggelse, men får ikke hvite noe mer før i september.. Derfor velger jeg å prøve på egenhånd en gang til, fordi jeg har ikke tid til å vente. Sykdommen blir bare verre og verre. Det er ikke mulig for meg å funkere opptimalt mens denne stemmen i hodet mitt dreper meg sakte men sikkert innvendig. 

De fleste vet hva anoreksi er, men et fåtall vet at det faktisk finnes flere former for spiseforstyrrelser. Tro det eller ei, men man trenger ikke å være utmagret for å være syk. Den jævla vekta har ingenting å si, for det er i hodet alt sitter. Det er så utrolig mange flere  enn hva man skulle tro som sliter desverre, nettopp fordi man kan ikke se det. De som kjente meg før jeg ble syk, kunne se at jeg ikke hadde det bra. Mens de som jeg ble kjent med i ettertid, hadde ingen anelse. Selv om jeg var på mitt sykeste, så har jeg aldri vær undervektig. Og fordi jeg aldri har har hatt en BMI under 19, så har det ikke vært lett å bli tatt på alvor av psykolger og helsevesenet. Jeg følte meg aldri syk nok. Og denne følelsen av å ikke bli sett, var en trigger til å bli enda sykere. ¨Hvis jeg forsvinner, ser du meg da?¨ tittelen på boken til Kristine Getz. Det var ikke før jeg ble ordentlig syk at jeg skjønte tittelen på boka, uten å hadde lest den. Tenk om jeg hadde blitt tatt på alvor fra starten av? Lurer på om jeg hadde vært her jeg er i dag da. 

Jeg ønsker så inderlig å få mer åpenhet rundt denne spiseproblmatikken, for det kommer desverre ikke til å bli ferra av oss som sliter om utviklingen av sosialemedier fortsetter slik den gjør i dag. Med denne bloggen så vil jeg gi venner og familie et innblikk i kampen min, men jeg ønsker også å spre kunnskap til så mange som overhodet mulig angående spiseforstyrrelser. Tenk over hva du sier, før du sier det.. for det er ikke sikkert du kjenner vedkommende så godt som du tror. En liten kommentar, var for meg starten på flere år med selvhat, depresjon, innleggelser, psykologer, selvmordsforsøk og så si null kontakt med venner. 

Kan jeg bare være med på å forhindre en person i å begå samme feil som meg, så er jeg fornøyd! Men jeg håper så klart at flere vil forstå smerte en spiseforstyrelse fører med seg. Både for en selv, men også for familie og venner. Du tror du har kontroll, helt til du mister den. Da må du begynne å at tilbake kontrollen, og den veien er 100 ganger lengre. Jeg bestemte meg for å ta tilbake livet mitt 27. Juni 2016, på dagen i dag har det gått en helt måned, og jeg har enda ikke hatt et tilbakefall! Jeg er så stolt, for det er nesten 2 år siden sist jeg har holdt meg så lenge uten å overspise eller kaste opp. Når man deler målene sine med andre, så forplikter man seg enda mer til å gjennomføre de. Det er derfor jeg gjør dette, og jeg skal få det til. Koste hva det koste vil!



 

Signatur



0 kommentarer





hits








Design OG KODING av Albertine Løseth Vestvik ©