Alt var ikke bedre før i tiden, men det er mye verre nå


27.07.2016 | 17:30 | Personlig


Jeg har så lenge jeg kan huske, vært opptatt av kropp og utseendet. Helt siden tallet på badevekta viste 32 kilo, så har jeg lest og studert innholdsfortegnelsen i så si alt jeg har spist. Jeg vet ikke nøyaktig hvor gammel jeg var da, men jeg kan umulig ha vært noe mye eldre enn 7-8 år..


Jeg har hele tiden sammenlignet meg selv opp i mot andre. Aldri på personlighet, kun på det ytre. Ønsket om å være noen andre, var alltid tilstede. Jeg følte meg aldri bra nok. Jeg plukket opp hver minste lille detalj som ble sakt når det kom til kropp og utseendet. Jeg var rett og slett helt besatt i en alder av 8 år. Usikkerheten ble ikke akkurat bedre når to gutter kalte meg lubben i 6. Klasse.


Jeg gledet meg til jeg fikk pupper, for da kunne jeg kanskje ikke se magen min lengre. Jeg hatet nesen min, og jeg hatet bollekinnene mine som alle ville klype i hele tiden. Hodet mitt var for stort og fingrene mine var for tykke.


Jeg husker jeg feiret 11 års dagen min med alle de andre søte, små og nette jentene i klassen min. Da de hadde dratt hjem, jeg jeg hadde lagt meg for kvelden, så lå jeg der i sengen å gråt fordi jeg ble så utrolig lei meg over hvordan alle sommertoppene jeg hadde fått i gave, satt på kroppen min. Jeg følte meg tykk, stygg og ekkel. Jeg klemte på magefettet og gråt.


Gjennom hele ungdomstiden min har jeg vært ukomfortabel med kroppen og utseendet mitt. Jeg har egentlig aldri følt meg pen nok, smart nok, slank nok eller bra nok, når jeg tenker meg om..Men det som jeg nå i ettertid synes er mest frustrerende oppi alt dette her, det er alt selvhatet. Jeg har vært så heldig å aldri ha blitt utsatt for mobbing, og jeg har hele tiden hatt gode venner?.så hva kommer alt dette fra da? Jo, meg selv. De skyhøye forventningene jeg ga meg selv fordi jeg følte det var slik jeg måtte være for å bli sosialt akseptert. Det er jeg selv som har sett jenta med det lyse håret i speilet og sakt ? fy faen så stygg du er!
Jeg var aldri idealet som man kunne er på reklamen eller i magasinene. 


Jeg har vært min værste fiende. Jeg har sammenlignet meg opp i mot andre jenter, og satt skyhøye forventninger til meg selv, fordi jeg har en stemme i hodet mitt som konstant rakker ned på meg  om jeg ikke når opp. Jeg greide aldri å godta utseender mitt, og det er ingen tvil om det har ødelagt stort sett alt for meg. Jeg ville ikke at noen skulle se meg, så jeg holdt meg ofte tilbake. Jeg rakkte sjelden opp hånda på barne og ungdomsskolen, og jeg spurte aldri om å få gå på do under undervisningen. Om jeg forsovet meg en morgenen eller hadde vært hos tannlegen, så ventet jeg alltid til det var friminutt, slik at jeg kunne gå inn i klasserommet med alle de andre når klokka ringte inn. Jeg var livredd for oppmerksomhet.


Jeg var sjenert, men var allikevel veldig aktiv innenfor lagidrett som håndball og fotball. Her har jeg også bare gode minner fra?ja, for er det noe jeg virkelig, innerst inne savner.. Så er det håndballen og samholdet! En av de få tingene som ga meg selvtilitt.

Da jeg fylte 17 år, så var det på tide å legge de kjære håndballskoene på hylla. Ikke fordi jeg var lei og ville det, men fordi jeg måtte. Jeg sluttet på håndball, men fortsatte allikevel å spise samme mengde mat som jeg gjorde da jeg trente 7 ganger i uka. Sakte men sikkert, så begynte jeg å legge på meg. Og som om jeg ikke kunne fordra kroppen min tildligere, så ble dette virkelig toppen av kransekaka. Selvhatet gikk så langt at jeg skrev et avskjedsbrev.
Det gikk aldri så langt at jeg turte å gjennomføre det, heldigvis? Men etter den sommeren, så gikk det bare nedover.
Fra dagboken min 9. September 2011

» Det begynner å gå opp for meg hvorfor jeg har vært så sint og lei meg de siste månedene? Mamma sa nettopp til meg at jeg spiser så mye godteri, og det fikk meg til å føle meg veldig usikker. Men jeg tar det som et hint.»

Den lille, harmløse setningen der fra min egen mamma, var starten på flere år med helvete. Både for meg selv, og alle de nærmeste rundt meg. Den gangen var jeg 18,nå har jeg blitt 23. Det har gått hele 5 år, men jeg sliter noe jævlig fremdeles? Det føles ut som om livet mitt står på pause, mens resten av vennene mine, familien og generelt alle andre, går fremover.
Jeg legger ikke noe skyld på mamma for at jeg utviklet spiseforstyrrelser, men poenger mitt er at det er så lite som skal til! Jeg begynte allerede å plukke opp ting ang. slanking, kropp og kalorier i 2. Klasse på barneskolen. Jeg ble stort sett påvirket av de nære rundt meg, for de var forbildene mine. Vi hadde jo heller ikke i nærheten av samme tilgang til sosiale medier «i gamle dager» som det barn som vokser opp nå har.

Så når det er sakt? Fy faen så glad jeg er for at jeg ikke vokser opp i dag! Vi lever i en helt skrudd verden, der hvor ting som nærmest er umenneskelig, blir sett på som normalen. Da jeg var 13 år, så lignet jeg på en 13 åring? Ikke 20 åring, som de fleste dessverre gjør i dag.
Denne utviklingen er så skummel? Jeg får virkelig vondt langt inne i hjerterota når jeg tenker på de små som vokser opp med disse idealene. Jeg ble så hardt påvirker for 16 år siden? Så da kan man egentlig bare tenke seg til det presset som er i dag, og hvor tidlig det vil starte. Helt ærlig så er jeg livredd for at jeg en dag skal få mine egne barn.. Jeg har lyst, men vet ikke om jeg tørr! Det er så lite jeg kan gjøre for å beskytte de. Tanken på å skulle se mine egne barn gjennomgå den samme smerten, skremmer meg veldig.

Jeg vil så gjærne at slike alvorlige sykdommer skal bli tatt på alvor med engang! For jo lengre man lar den vokse å gro, desto vanskeligere blir det å komme seg ut. Du tror du har kontroll, men så har du mistet kontrollen, og stemmen i hodet blir den nye sjefen.

Utdrag fra dagboken min 13.12.11
¨jeg er syk.. jeg har gått ned X kg på å kaste opp all maten jeg har pakket i meg? På toppen av disse X kg som jeg har tatt av, så føler jeg meg som en feit julegris! Jeg spiser bare dritt, og tennene mine går mot en sikker død. Om jeg snart ikke får kontroll, eller mer korekt: tar kontroll, kommer dette til å gå galt. ¨

Mye forandrer seg på kort tid. vektnedgangen og ¨kontrollen¨ blir en avhengighet.. og som mye annet; mye vil ha mer! For tro meg det blir aldri nok.

Jeg unner ingen denne smerten! Vær så snill, bli mer bevist på hva du sier til andre mennsker, og hvordan du sier det. Du vet mest sannsynlig ikke hvilken kamp den personen kjemper bak smilet og latteren. Du mener kanskje noe helt annet hvordan han eller hun tolker det.

Alt var ikke bedre før, men det er enda verre nå. Og bedre kommer det nok ikke til å bli heller. Desverre, men jeg velger å gi det et forsøk! Jeg har selv savnet å ha noen jeg kan stille spørsmål til, og som har vært der eller er der selv. Jeg håper at jeg kan hjelpe andre i samme situasjon med denne bloggen, om det er en 1 eller 400, spiller ingen rolle! Og til dere bekjente og ukjente som leser dette; ikke vær redd for å stille meg spørsmål; fordi jeg er for åpenhet rundt denne problmatikken.

 

Signatur



2 kommentarer





27.07.2016 kl.19:21

Pernilla, jeg må virkelig hylle deg for åpenheten rundt spiseforstyrrelser.

Dette er sååå viktig, selv om det gjør vondt å lese.

Jeg vil spesielt trekke frem det med at det er så lite vi ser hos folk og at vi må være forsiktige med hva vi sier. Jeg er to år yngre enn deg, og gikk både på samme barne- og ungdomsskole som deg. Og du må bare vite, jeg synes du var den peneste og kuleste jenta på skolen. Du hadde så fint hår, smil og klær. I tillegg var du et forbilde på håndballfronten. Jeg kunne aldri tippa at selvtilliten din var på bånn og at du slet med kroppsbilde.

Lykke til, Pernilla. Jeg kjenner deg ikke, men jeg heier virkelig på deg. <3
Pernilla Linn

28.07.2016 kl.10:37

Anonym: Tusen hjertelig takk, fine deg! herregud så utrolig koslig å høre <3

Igjen, tusen takk! skulle ønske jeg viste hvem du var <3 Veldig motiverende å lese^^
hits








Design OG KODING av Albertine Løseth Vestvik ©