Takknemlig


28.07.2016 | 10:19 | Personlig


Fy søren, jeg er helt overveldet og lettet over all den positive responsen jeg har fått på de to første innleggene mine. Det betyr så utrolig mye for meg, ettersom dette er et tema jeg virkelig brenner for å kunne formidle. Så igjen, tusen millioner takk til alle og enhver av dere som har kommentert, likt, del og sendt meg meldinger ♥.

I skrivende stund så sitter jeg i sofakroken med min obligatoriske kopp kaffe og ser på Ellen DeGeneres. Jeg smiler, og jeg føler meg hundre ganger lettere (ironisk nok..) etter å ha åpnet meg helt rundt dette. Jeg har skammet meg veldig over bulimien.. Det har liksom vært mine greie, og som ingen andre har noen ting med. Jeg har hele tiden sett på de som sliter med anoreksi, som viljesterke. Mens jeg har vært svak som ikke har greid å motstå mat.. Til tross for at jeg hele tiden har hatt mye støtte og hjelp rundt meg, så har jeg følt meg veldig alene. Jeg har lagt et lokk over følelsene mine og satt på et falskt smil, for å komme meg unna spørsmålene rundt helsen min. Det er vanskelig å hele tiden høre at folk støtter deg, og at de er der for deg, når du selv føler du ikke gjør en jævla dritt for å komme deg videre. Men om det hadde vært så lett å slutte, så har jeg ikke vært her i dag. Maten har vært som rus for meg, og jeg har vært avhengig. Om jeg ikke fikk ikke sukkeret når jeg trengte det, så svartnet det for meg. Jeg fikk panikk, og kunne begynne å gråte eller i værste fall skade meg selv. Maten roet meg ned, men om jeg ikke fikk den, så måtte jeg finne andre lønsninger. 

Etter en måned med ordentlig mat og sunn trening, så er hovemålsettingen min nå å finne andre måter å takla motgang på. Jeg må bryte det gamle mønsteret. Til tider har det vært utrolig frustrerende når vanskelige situasjoner oppstår, men den stolthetsfølelsen over å ha greid å stå i det, er så utrolig mye bedre! For meg hjelper det veldig å skrive, i og med at jeg sliter veldig med å sette ord på følelsene mine i en dialog. 

Jeg har en lang vei å gå, men for hver dag som går, så er jeg ett skritt nærmere. Helt siden jeg ble innlagt for føste gang i 2013, så har målet mitt vært å kunne spise ribbe på julaften med poteter, saus og julebrus med god samvitighet, uten å måtte kaste opp, overtrene eller sulte meg. Jeg har enda ikke klart det, så jeg håper at 2016 skal bli året hvor jeg lykkes. 





 

 

Signatur



4 kommentarer





Astrid Hanssen

28.07.2016 kl.11:54

Jeg er utrolig stolt av deg, Pernilla! Du er så sterk og modig som tør å ta tak i problemene dine og gjøre noe med dem. Det er en helvetes jobb å bli frisk fra en spiseforstyrrelse, men jeg har absolutt troen på at du skal få det til. Stå på, jeg heier på deg! <3
Pernilla Linn

28.07.2016 kl.17:11

Astrid Hanssen: tusen hjertelig takk, fine deg?? Det er lett å rote seg inn i den, men det å skulle komme seg ut igjen.. Det er tungt! Det vet vi vell begge..
Igjen, tusen takk! Håper alt er bra med deg og den lille familien??
Erla

28.07.2016 kl.22:19

Så utrolig bra at du ikke gir opp! Vet så altfor godt hvor håpløst alt kan føles, men det er såå viktig å huske på at ingenting varer evig, heller ikke det vonde!!! Det er så verdt det når du kan leve normalt og bruke tiden og tankene dine på de tingene DU ønsker å bruke de på! Heier på deg!
Pernilla Linn

30.07.2016 kl.06:57

Erla: tusen hjertelig takk??
hits








Design OG KODING av Albertine Løseth Vestvik ©