Det har kostet meg mer enn hva det har smakt


02.08.2016 | 21:53 | Personlig


Kroppen får seg virkelig et sjokk når den begynner å få ordentlig med næring igjen. Etter flere år med overspising og oppkast, så har jeg nærmest rasert kroppen min innvendig.. Som jeg nevnte i et tidligere innlegg, så eier jeg ikke magemål lengre. Jeg går konstant sulten, og jeg aner ikke når jeg burde være mett. På mitt sykeste så kunne jeg spise opp mot 2 kg smågodt, en hel hjemmelaget pizza, 1-2 potetgullposer og drikke 1,5 liter brus. Og Ja, alt dette på en gang. Jeg får vondt bare av tanken! Jeg spiste og spiste og spiste, helt til jeg neste ikke fikk til å puste eller gå. Angsten og skyldfølelsen var helt jævlig.. Med tårer i øynene, og en mage som var så jævlig stram, så spurte jeg meg selv hver gang; hvorfor? hvorfor?!. Jeg skammet meg sånn. Jeg gikk på do og skrudde på vasken, i håp om at ingen skulle høre meg. Det jævligste var å skulle kaste opp, det gjorde så vondt, å jeg fikk nesten ikke til å puste. Øynene var røde og tårene rant på grunn av alt trykket i hodet. Jeg lå ofte i fosterstilling på badegulvet etterpå å sa til meg selv at dette skulle jeg aldri gjøre igjen.. Jeg bare lå der. Kroppen min var helt utslitt. Jeg pustet hurtig, men tungt. Hjertet slo ofte så fort at jeg flere ganger var sikker på at jeg skulle dø. 

 

                              

 

Men det ble aldri siste gangen. Rett etter jeg hadde kastet opp, så var jeg jo like sulten og frustrert igjen, og for da å bedøve smerten, så tydde jeg til maten. Maten var min bestevenn, men også min største fiende. Det var oss to fra morgen til kveld. Hver dag var som en ond sirkel med selvpining og straff. Jeg spiste og kastet opp fra jeg sto opp til jeg skulle legge meg for kveld. Ofte var jeg veldig skjelven, kaldsvettet og hadde pustevansker på grunn av at blodsukkeret mitt var så lavt. Jeg missbrukte maten. Maten var for meg en slags rus som jeg måtte ha for å roe meg ned. 

Jeg husker spessielt en episode veldig godt. Det var nyttårsaften, og jeg hadde vært hos en venninne for å spsie middag. Jeg var utrolig deprimert på den tiden, noe jeg alltid blir i julen. Sliter du, eller kjenner du noen som sliter med spiseforstyrrelser, så kan du banne på at julen er den jævligste tiden på året. Jeg prøvde å holde maska så godt jeg kunne, for vi skulle videre på en fest etterpå. Men bakken braste under meg etter middaen, og jeg dro ikke. Jeg satt meg i bilen alene, å dro hjem. Når jeg kom hjem, så var huset helt tomt, familien min var på hver sine kanter for å feire. Jeg begynte med å tømme alle skapene for det som var spiselig. Jeg spiste og kastet opp, spiste og kastet opp... slik holdt jeg på i nærmest 7 timer. Helt alene på nyttårsaften mens vennenne mine var ute å festet, slik vanlige tenåringer skal. Klokken slo tolv. Jeg husker jeg sto øverst i trappa og så ut vinduet. Alle menneskene, gleden, jubelen og rakettene. På facebook ble det postet statuser med ¨Godt nyttår¨ hvert 20 sekund. Men der sto jeg, helt alene i joggedressen å så opp mot den opplyste himmelen. Tårene rant nedover kinnene mine... Var det virkelig slik jeg skulle gå inn i det nye året?

Jeg skriver som om alle disse opplevelsene er eldgamle, men sannheten er at det er ikke mer enn 5 uker siden sist jeg levde slik. Dag inn og dag ut. Jeg kunne nok på mitt værste kaste opp opptil 30 ganger i løpet av en dag. Jeg var kommet til et slikt punkt i sykdommen, der hvor den var mye lettere å leve med, enn uten. Jeg hadde så alt for mange ganger tildligere prøvd å snu mønsteret, men psyken og den fysiske smerten av å gi kroppen min mat igjen... tok knekken på meg hver gang. Som jeg åpnet innlegget, så har jeg nærmest rassert kroppen min innvendig. Det å skulle begynne å spise mat igjen, krever utrolig mye. Dagene føles som en evighet, og du går bare å venter på neste måltid som du egentlig ikke vil ha, men sulten vil ingen ende ta. Det mest frustrerende er når du har spist opp maten, som gjærne er en normal porsjon en eller ei med samme vekt og høyde ville ha spist, og du er fremdeles like sulten. Om du ikke tenkte mye på mat før, så gjør du værtfall det da. Tanken på å skulle se seg selv i speilet er er uutholdelig. Alt bare kollapser, men du må bare bite tennene sammen og stå i smerten. Oppå alt dette, så kommer den fysiske påkjenningen, som kanskje er det jævligste av alt; luftsmertene, ødelagte tenner, den ustabile kroppstemperaturen og ei blære som må tømmes opp til 2-3 ganger i timen. Det er så fryktelig slitsomt. Ødelegger du kroppen din på denne måte, så må du være forberedt på å det trolig vil ta dobbelt så lang tid å komme seg ut igjen. Bulimien har kostet meg jævlig mye mer enn va følelsen av å vært tynn har gjort. Jeg har heller ikke hatt mestrasjon på 3-4 år. 

Jeg åpner meg ikke slik som dette for å få sympati, men jeg gjør det i håp om æ være til skrekk og advarsel for andre. Jeg har helt siden jeg var liten, trodd at lykken i livet var å være tynn... Men da jeg endelig ble tynn, så var jeg ikke lykkelig da heller. Gjennom disse årene med sykdom, så har jeg virkelig gjor og tatt mange dumme valg, men er det en ting som er helt sikkert, så er det at jeg har lært av feiltrinnene mine! Håpet mitt er jo også da at andre kan lære av mine feil, uten å måtte begå de selv.. Det var gøy å gå ned i vekt da ingen viste om hemmeligheten min, men 22. Desember 2011 konfronterte mamma meg... Og fra den dagen, har jeg ikke gjort annet enn å skammet meg. Jeg trodde jeg hadde kontroll, men fant fort ut at jeg egentlig ikke hadde noen som helst kontroll likevell, da jeg ønsket å snu. 

Det var for sent. 

Signatur



2 kommentarer





elin

03.08.2016 kl.19:46

hei pernilla!

tråkigt att höra att du lidit så. jag tänkte länka en hemsida till dig, som hjälpte mig något enormt när jag bestämde mig för att bli frisk på riktigt för ett par år sedan. och du, det är värt det. kämpa. kram

http://www.letsrecover.net
Pernilla Linn

04.08.2016 kl.08:33

elin: Tusen takk <3 skal sjekke den ut!
hits








Design OG KODING av Albertine Løseth Vestvik ©