Alt eller ingenting


30.07.2016 | 17:49 | Personlig


Endelig lørdag, og helgen har for alvor begynt. Fredag, lørdag og litt søndag, dagene det hvor det er lov til å kose seg litt ekstra med god samvittighet. Men der stopper det litt opp for meg. For helt ærlig, så hater jeg helgen og generelt alt som har med høytider å gjøre. Ja man har fri, men det er også på slike dager mat og kos er ekstra sentralt og synlig. Jeg har nærmest isolert meg i 5 uker, for å unngå tilbakefall. Jeg er livredd for fristelser, og jeg vet enda ikke helt hvordan jeg vil takle det. Jeg spiser kun ren og sunn mat, og jeg drikker så si bare vann og melk. Dette er for å dempe cravingsene. For jo saltere og fetere maten er, jo mer har jeg lyst på noe søtt, og motsatt. Jeg håper at jeg også en vakker dag skal kunne kose meg med mat og desserter på lik linje som andre mennesker, men der hvor jeg er nå, så er jeg ikke sterk nok psysisk. Jeg er livredd for å miste kontrollen. Så i stede for utfordre skjebnen ved å spise mat jeg er utrygg på, velger jeg heller å holde meg helt unna slike triggere. Jeg vet godt at jeg må utfordre meg med tiden, men akkurat nå så er det viktigste for meg at jeg får i meg nok mat.

 

                                             

For å skulle forklare problematikken min med mat så godt som mulig til utenforstående, så synes jeg det enkleste er å sammenligne det med nikotinavhengighet, og alkoholmissbruk. Noen kommer vell til å reagere på dette, men da har du ikke slitt med eller vært pårørende av en person med bulimi før heller. For til syvende og sist, så handler det om alt eller ingenting her også. For nei, det er ikke så lett som å bare spise et kakestykke. Skal du slutte å røyke, så kan du ikke bare ta en røyk, du må kutte det helt ut. 

Jeg er rett og slett avhengig av sukkeret og saltet., men jeg har også angst for å legge på meg. Får jeg ikke maten når jeg trenger det, eller  muligheten til å kvitte meg med det, så blir jeg veldig stressa, får hjertebank, kaldsvetter, begynner å gråte og jeg får vanskeligheter med å puste. Det svartner helt for meg. Og når bulimien har gått så langt som den har gjort til meg, så blir du iskald. Du gjør hva som helst for å få det som du vil, uansett. Jeg har gitt faen i alt og alle, og det at jeg i det heletatt har en så utorlig fin kjæreste som står ved min siden den dag i dag... det har jeg vanskeligheter med å forstå. Mange i familien min har stått på sidelinjen å sett med seg mye, men ingen har fått med seg eller måttet gjennomgå så mye som han. Ingen. Er det en person som har sett alle sidene mine, så er det han. Jeg føler meg helt jævlig, og jeg kan ikke få sakt unskyld nok. Jeg har vært på et utrolig mørkt sted i livet, hvor det å skulle se lys i enden av tunnelen har vært helt urelistisk. Men takket være deg, og alt du ofrer nå for at jeg skal nå målene mine, så har jeg faktisk tro på at jeg kan få livet mitt tilbake! Du betyr alt for meg. 

Det å ha mennesker rundt seg, som virkelig vil at du ska få det til, og som setter sine behov til side for at du skal nå målene dine, er ikke en selvfølge. Det er ¨Enkelt¨ å være innlagt å følge matplanen og rutinene, for der har du faktisk ikke noe valg. Alle spiser samtidlig, alle spiser den samme maten, det finnes ikke junk food, brus eller tyggis og alle må spise opp innen 30 minutter. Du kommer deg ikke unna. Men så skal du hjem igjen etter noen måneder, og det er da de virkelige prøvelsene begynner. Da skal du selv få i deg all maten på tallerknen, dra på butikken å handle og sette grenser for deg selv uten å tråkke over streken. Har du da ingen som støtter deg eller tror på deg og dine behov... så er mest sannsynlig rævkjørt første stund. 

Jeg har bestemt meg for å begynne denne kampen på egenhånd, fordi jeg ikke kan vente helt til september for å få avklaring rundt en fjerde innleggelse. For jo lengre det går, desto verre blir det. Denne gangen gjør jeg alt på egenhånd. Jeg søker hjelp fordi jeg ønsker det, jeg går til psykolog fordi jeg føler det er rett, og jeg tar medisinene mine fordi jeg mener de hjelper. Det er ingen som tvinger meg eller truer meg. Tvag har ingen hensikt, for jeg må virkelig ønske detet selv. Det er til syvende og sist jeg som må gjøre jobben uansett. Men når det er sakt, så har jeg aldri greid trinn 2 på så kort tid, om det ikke hadde vært for alle de fantastiske menneskene som jeg har rundt meg.

Hverdagen er beinhard, men med å være så åpen som det jeg er nå rundt problemne mine, så har faktisk alt blitt mye lettere. Jeg har gått utallige runder med meg selv for om jeg skal dele alt, eller bare la det ligg. Men til slutt så tok jeg sjangsen og komfortsonen min er sprengt for lenge siden. Jeg føler meg sterker og tryggere på meg selv enn noen gang. Og til tross for at jeg føler meg som ei diger, feit elgku på to bein, så er jeg lykkelig!

 

¨Hvis jeg får det til, så får du også det til ♥¨ Det har pappa lært meg!

 

 

Signatur



0 kommentarer





hits








Design OG KODING av Albertine Løseth Vestvik ©