Stemmen i hodet


03.08.2016 | 19:42 | Personlig


Akkurat nå så sitter jeg her som et spørsmålstegn og bare tenker; hva faen har jeg gjort?! Det er for sent å angre, men samtidlig så gjør jeg ikke det heller. Ufattelig mange har skrevet til meg at de kjenner seg igjen i det jeg skriver, og har roset meg for åpenheten min rundt dette temaet.  Jeg setter så utrolig stor pris på den tiltroen jeg har fått, og alle de fine tilbakemeldingene! Men skal jeg være helt ærlig, så synes jeg dette er dritt kleint, og til tider vil jeg bare forsvinne igjen. Jeg prøver hardt å unngå å tenke for mye på hva andre mener, tenker og tror om meg nå, men det er jævlig vanskelig. Jeg føler meg helt naken. Jeg føler alle tenker at jeg er helt psyko i hodet, og at jeg kun er ute etter oppmerksom. Målet mitt med dette var jo å kunne bevise en gang for alle at alt det du ser på bilder, ikke alltid stemmer overens med realiteten.. Jeg vil så gjærne nå ut, fordi det er så forbanna viktig å få satt fokus på! Og det at flere og flere sier jeg ikke er alene om dette, sier vell sitt om det.. men helt ærlig så har jeg aldri følt meg så alene før, enn det jeg gjør akkurat nå. Jeg har sluppet alle inn i. Jeg er redd for å gå ut av leiligheten, jeg er redd for at folk skal se meg, jeg er redd for at andre mennesker dømmer meg, og jeg er redd for hva som blir sakt bak ryggen min. Jeg hater at jeg lar meg påvirke så mye av mennesker som jeg overhodet ikke kjenner eller har noen som helst følelsesmessig tilknyttning til! Jeg hater det. Det jeg burde gjør akkurat nå, det er å fortsett,.. men jeg begynner å stille spørsmålstegn ovenfor meg selv om jeg egentlig er sterk nok til dette. Kommer jeg til å falle for presset igjen? Jeg ønsker å vise andre at jeg ikke lenger skammer meg over å være syk, men det blir bare nok en løgn om jeg skal få det til å se ut som dette er så forbanna lett.. for det er det ikke! Jeg ønsker å hjelpe andre, men sannheten er at jeg også trenger hjelp. Mye hjelp. 

Stemmen i hodet er sterkere enn noen gang, og jeg blir liksom dratt i begge rettninger. Tallet på badevekta vil ingen ende ta, og jeg føler at jeg har mistet kontrollen helt. Jeg greier så vidt å holde hodet over vann akkurat nå, men jeg har kommet for langt til å gi opp! Det er tunge dager som dette jeg bare har gått å ventet på.. Jeg viste denne rosa skyen var for god til å være sann. De to siste dagene jeg kjempen en daglig kamp mot stemmen i hodet som sier jeg skal la vær å spise ditt og datt, kutte ned, kutte ut og løpe langt. Jeg hater følelsen av å kjenne kroppen min, hvis du skjønner.. (noe du mest sannsynlig ikke gjør, fordi jeg er helt fucked i hodet). Jeg går konstant og savner den lille kroppen min, det smale ansiktet mitt, glippen mellom lårene mine, den flate magen min og de utstikkende hoftebena mina... Jeg savner følelsen av å være lita og nett. Nå føler jeg meg bare helt jævlig. Selv om jeg innerst inne vet at det ikke er realiteten, sliter jeg veldig med å skulle akseptere det. Det er gøy å gå ned, men det er en krig med seg selv å skulle gå opp med vilje. 

Igjen så er jeg så heldig å ha en så tålmodig kjæreste som jeg kan snakke med, og som støtter meg uansett. Men når jeg er så på vippepunktet som jeg er nå, så blir alt det han sier bare tomme ord desverre.. Humøret og kroppen min er som en berg og dalbane... I det ene øyeblikket kan livet være på topp, for så å være helt på bånn i det neste. 

Stå i det, Stå i det, Stå i det... Alt blir bra til slutt! Det tar bare litt (jævlig lang) tid, kjære deg ♥

Nå skal jeg begynne å ordne meg, for i kveld skal vi på Karpe Diem konsert. Jeg har veldig lite lyst til å dra, men jeg har gledet meg til dette.... Så nok engang skal jeg bite tenna sammen å få den feite rumpa mi over dørstokken.

¨Du har gått opp i vekt, folk dør faktisk av sult her ditt jævla i-landsproblembarn.¨

 

 

Signatur



2 kommentarer





Astrid

03.08.2016 kl.22:43

Det å bli frisk fra en spiseforstyrrelse innebærer dessverre jævlige dager. Jeg husker hvor fly forbanna jeg ble over å hele tiden høre "Det blir bedre!" da jeg var på Levanger, når ting bare ble verre og verre, men plutselig en dag så opplever du at det faktisk er bedre. Kanskje ikke så mye, men litt. Og en dag kan du si at du er helt frisk, for det er jeg helt sikker på at du klarer dersom du går inn for det. Jeg syns du er utrolig modig som er åpen om problemene dine, og jeg syns heller ikke du har NOE SOM HELST å skamme deg over. Du har ikke valgt å bli syk. Det viktigste er at du har bestemt deg for å ta tak i problemene dine, og det står det virkelig respekt av, for jeg vet hvor jævlig høy terskelen er for å ta imot hjelp. Jeg vet ikke om noe av det jeg skriver kan være til noe hjelp, Pernilla, men vit at jeg tenker på deg!
Pernilla Linn

04.08.2016 kl.08:32

Astrid: Helt klart! jeg ahr jo vært der selv at ting har blitt bedre, så det er det jeg biter meg fast i akkurat nå.. Har liten tro på at jeg kan bli helt frisk, men jeg vet det kan kli opp til 90% bedre enn hva det har vært! Tusen hjertelig takk <3 Jeg tar til meg alt av støtte og fine ord som jeg får, det er det som driver meg framover når tiden står stille.. så det hjelper! <3 Må prøve å treffes snart!
hits








Design OG KODING av Albertine Løseth Vestvik ©