Mine tanker


07.08.2016 | 19:05 | Personlig


På torsdag i forrige uke så ble jeg intervjuet av Trd.By angående bloggen min. Jeg var veldig usikker for om jeg skulle gjennomfør det, på grunn av at jeg har veldig liten kontroll over hvordan ting blir formuler og lagt fram. Men jeg valgte å si ja, i håp om å rett og slett nå ut til flere. Det er så viktig å ta tak i problemene med engang! Jo tidliger man får hjelp, desto letter blir forhåpentligvis veien tilbake. Intervjuet finner du her. Jeg skal være helt ærlig å si at det var utrolig vanskelig å skulle lese så personlige ting om seg selv, som jeg selv ikke har skrevet, men det værste må nok være det å bli tatt bilde av når jeg føler meg så jævlig som det jeg gjør nå etter vektoppgangen. Jeg føler jeg har mistet meg selv igjen etter disse ukene med mat, og at jeg er tilbake til der hvor jeg var for litt over 5 år siden. Jeg er er mer selvkritisk enn på lenge og jeg må virkelig anstrenge meg for å ikke miste fokuset på hva som er viktig.  

Som sakt, så var det utrolig vanskelig å skulle lese slike ting om seg selv, og bare overskriften gir meg en stor klump i magen.. Jeg blir så utrolig flau! Men igjen, jeg ønsker ikke å glamorisere denne sykdommen, så jeg holder hodet hevet. Hadde jeg skulle skrevet noe lignende selv, så har jeg kommet til å skrevet det mye mer utfyllende. Men jeg forstår jo jeg også at det blir vanskelig. Jeg føler at det er mye viktig som ikke ble tatt med eller utdypet nok, spessielt når det kommer til behandling som jeg har fått. Derfor tenkte jeg å forklare litt mer hvorfor det ikke har fungert for meg til nå.

Det er så utrolig mange flere enn hva øyet ser som sliter, noe jeg uten tvil har ærfart etter at jeg åpnet meg. Bulimi spessielt, føler jeg er veldig tabu å skulle prate om. Mye av grunnen til dette mener jeg er manglen på kunnskap. Det er vanskelig for de som sliter å åpne seg om det, og det er nok enda vanskeligere for pårørende å skulle ta tak i det. For ingen av partene vet nok egentlig hvor ille det faktisk kan gå. Ut i fra egene erfaringer, så viste jeg i bunn og grunn at det ikke var rett å overspise for så å kaste opp for å gå ned i vekt, men det var veldig vanskelig for meg å se problemet i det, i og med at jeg de første ukene og månedene ikke mente det gikk utover noen andre. Jeg gikk jo også ned i vekt og ikke opp. Dette gjorde meg lykkelig, og det var dette jeg alltid hadde drømt om! Jeg kunne spise hva som helt og hvor mye jeg bare orket, og likevell gå ned i vekt! Men som jeg har skrevet tidligere at da jeg innså for alvor at jeg hadde et problem, etter at mamma konfronterte meg, så var det for sent å kommme seg ut av det på egenhånd. Det var ikke bare å slutte.. 

Det første steget man må ta for å bli frisk, er å være ærlig mot seg selv. Det er ingen andre enn kun deg selv du lurer. Når du har greid dette, så har du uten tvil kommet utrolig langt. Men det er nå det virkelig begynner. Du må være villig til å motta hjelp, og at andre mennsesker tar fra deg kontrollen over reglene og rutinene dine. De skal fortelle deg, veilede deg og hjelpe deg i riktig rettning, men til syvende og siste er det du selv som måtte ville det. Ingen kan gjøre denne jobben for deg! Venner, familie og personalet kan prøve å pakke i deg så mye mat som overhodetmulig, og de kan få deg til å gå opp i vekt... men hva hjelper det? Når hovedproblemet ligger i hodet. Jeg snakker ut i fra egne erfaringer. Men huske det, de rundt deg vil deg kun ditt eget beste! De gjør det ikke for å være ekkel.  Selv om det ikke alltid er like lett å forstå.. 

Mye av grunnen til at behandlingsformene ikke har fungert for meg, var alle reglene. Det at noen skulle ta fullstendig kontroll over meg fra morgen til kvled, hadde jeg vanskelig med å akseptere. Jeg var 20 år og voksen, ingen skulle kunne komme her å fortelle meg at jeg ikke fikk lov til ditt og datt! Jeg har hele tiden forstått hvorfor reglene er til, men jeg synes det blir feil når alle blir dratt under samme kam. Ja, vi har alle som er her en spiseforstyrrelse, men det er dermen ikke sakt at vi alle er like! Jeg finner foreksempel ro og fred i å kunne gå meg en tur, mens en av de andre gjør det for å forbrenne kalorier. Det å ikke få gå ut døra mer enn 15 minutter 2 ganger om dagen, og ikke uten følge.... føltes ut som et fengsel for meg. Det største ønsket mitt er å kunne være med på fjellturer igjen, og ha en kropp som tåler det. Men jeg føler hele tiden at aktivitet og trening blir sett på som en negativ greie når man behandles for spiseproblematikk... ja, Jeg skjønner i bunn og grunn hvorfor, men er det ikke da bedre å lære passienter sunn aktivite og forebyggende trening istede for nærmest total isolasjon? Jeg føler jeg ikke har låv til å trene, fordi jeg er syk. Jeg synes det er ubehaglig å skulle dokumentere at jeg har trent, for da vil folk bare tro at jeg gjør det for å forbrenne kalorier... Jeg skammer meg rett og slett over å skulle si at jeg trener til de som vet jeg sliter med mat. Men sannheten er den at jeg trener nå fordi jeg faktisk får det til. Endelig har jeg nok energi til å begynne å bygge opp kroppen min igjen, å gjøre noe av det jeg liker aller best! Jeg er så dritt lei av den vranglæren om at trening er kun tvang innenfor behandlingen av spiseforstyrrelser. Vi er forskjellige, og det finnes en mellomting! Jeg skulle ønske at programmene var litt mer tilrettelagt for hver enkelt, og at personalet og system hadde hatt litt mer tiltro til passientene. Gi det værtfall et forsøk! Selv om noe fungerer for den ene, så er det ikke alltid at det samme fungerer for alle. 

Da jeg var innlagt på Levanger (RKSF), følte jeg meg som et romvesen i forhold til de andre jentene. Jeg viste jeg var syk.. men ikke på samme måte som de. Jeg følte meg liksom ikke syk nok. Så i stede for å fokusere på meg og mitt, ble det til at jeg tok etter ¨uvanene¨ til de andre jentene. Det føltes nesten som en konkuransse om å være sykest til tider. Mens alle de andre slet med anoreksi, så var jeg den eneste som slet med bulimi. Jeg følte hele tiden at jeg var en taper som feilet i spiseforstyrrelsen. Jeg var ikke sterk nok til å motstå mat, jeg brydde meg ikke om å få toppkarakterter på skolen, jeg trente ikke i smug på rommet mitt og jeg har aldri hatt noen som helt interesse for å løpe meg ihjel på mølla. Jeg ble til slutt så negativt påvirket av de andre at jeg ikke orket å være der lengre. Derfor så skrev jeg meg ut. Jeg har desverre ikke nok konkuransse instinkt til slikt. Jeg mener jeg ble sykere av å være der, nettopp fordi ingen hørte på hva jeg hadde å si.

Bulimi, anoreksi og ortoreksi har i bunn og grunn mye til felles, for de går alle under begrepet ¨spiseforstyrrelse¨, men handlingene er ofte veldig forskjellige! Etter min mening så skulle de forskjellige formene for spiseforstyrrelser blitt delt inn i forskjellige behandlingsformer, for så å møtes på midten når grunnmuren er bygd og man ligger på et mer likt nivå.  

En annen ting jeg virkelig har savnet i veien mot å bli frisk, har vært det å kunne få muligheten til prate med en person som har vært der selv og kommet seg videre. Det å kunne ha noen å stille spørsmål til, og det å ha et forbilde som gir deg håp om at det er mulig å bli frisk! Jeg ønsker så inderlig at jeg nå kommer meg ut av dette, for målet mitt er å kunne være den personen som kan gi noen andre håp, når ting virker som mørkest.

Men når alt dette er sakt, så har jeg også selfølgelig endel positive opplevelser ved å være innlagt på Nidaros DPS og Levanger (RKSF). Jeg har foreksemple mest sannsynlig aldri kommet til å møtt de tre jentene som jeg anser som mine aller beste venner nå i dag! Det å kunne ha noen å prate med, som forstår akkurat hvordan du har det, er ubeskrivelig. Etter å ha bodd og gjort så si alt sammen i 2-4 måneder, så knytter man et helt spessielt bånd. Vi har til nå kanskje kjent hverandre i 2-3 år, men det føles ut som et helt liv. Jeg har heller aldri kommet til å greid meg så godt på egenhånd, om det ikke har vært for alt det grunnleggende jeg har lært på Niaros og Levanger. Nå tar jeg utgangspunkt i matplanene jeg hadde der, jeg spiser etter klokka, og jeg tenker meg om både to og tre ganger før jeg går på vekta, hvorfor jeg vil drar på trening eller når jeg blir fristet til å kutte ned på mat. 

Signatur



4 kommentarer





E

07.08.2016 kl.22:17

Hei :) Lang kommentar fordi det er godt å vite at man ikke er alene.

Når du skriver virker det som du er veldig reflektert over deg selv, sykdommen og hva som faktisk skal til, noe som er essensielt for å kunne bli frisk. Det virker også som du virkelig vil dette, fordi du vet at det virkelig ikke er noe å hente på å bli sykere igjen. Det var det som gjorde at jeg selv klarte å akseptere de vanskelige kiloene på kroppen. Jeg hadde to valg, satse alt på å bli frisk, eller ikke leve lenger. Brutalt men sant. Bokstavelig talt unngikk jeg speil og de gamle klærne mine i kjempelang tid, bare for å slippe å kjenne kroppen så jævlig godt.

Jeg skjønte at dette var eneste mulighet, det var dette, eller ingenting. Jeg trodde å bli "frisk" var å være like syk, men feit i tillegg, men tro det eller ei, hodet kommer etter! Det er så viktig å vite at det ikke er lureri, og at man faktisk blir friskere i hodet av å normalisere kroppsvekten. Kan nå si at jeg har det så mye bedre med meg selv, og faktisk ikke bryr meg om jeg ikke bruker XS i klær. Fra å gå fra å ha en jævlig dag og bli inne fordi en bukse var blitt strammere, til å gi faen er faktisk så jævlig verdt det. Du klarer det!!!

Og jeg tror å være åpen om dette er veldig riktig av deg, da min erfaring er at alt ble verre av å skulle male på ei maske i tillegg. Det går til et visst punkt, men funker ikke i lengden.
Pernilla Linn

09.08.2016 kl.22:26

heia!

Kjenner meg sånn igjen i denne ¨jeg trodde å bli "frisk" var å være like syk, men feit i tillegg¨ .. Krysser fingrene for at det dumme hodet mitt kommer etter også!

Har gitt utrykk og vist sider av meg selv som overhodet ikke stemmer overens med hvordan livet mitt egentlig er.. Jeg føler meg som en kronidiot her jeg sitter og legger ut alt dette, men jeg orker ikke å leve i denne bobble lengre.

tusen takk for at du skrev til meg <3
Frida

19.08.2016 kl.22:07

Dette gjør vondt å lese Pernilla. Ingen fortjener å ha det på den måten du har/har hatt det til nå, og jeg håper så inderlig at du snart får hodet med deg på lasset på veien mot å bli frisk, og ta livet tilbake.

Det er så modig av deg å dele som du gjør, å det at du både tørr å være ærlig med deg selv og andre på denne måten er et sikkert tegn på både styrke og at du virkelig vil bli frisk, noe som gjør at jeg på en måte blir trygg på at ting kommer til å orne seg for deg.

Jeg levde selv i en boble med spiseforstyrrelsen i 5år før jeg virkelig tok grep og tok tak i de virkelige problemene i hodet, i tillegg til å jobbe med vektoppgangen. Har mange like erfaringer med deg ift helsevesnet, og kjenner meg igjen i så mye av det du skriver.

Ville egentlig bare si at dersom du fortsatt føler behovet for å snakke med noen som har vært gjennom det samme, så stiller jeg gjerne opp. Hadde vært så koslig å snakke mer med deg, og bli kjent med deg. Du virker som ei så herlig jente! <3
Pernilla Linn

21.08.2016 kl.23:38

Frida: Livet er veldig opp og ned for tiden, men prøver så godt det lar seg gjøre å holde hodet over vann. Vektoppgangen og de fysiske ¨bivirkningene¨ ved det å gi kroppen mat igjen, er midlt sakt helt jævlig... men jeg lever i troen på at det blir bedre! Det har jo tross alt bare gått 8 uker:).

Takk i lige måde, fine deg! Vil veldig gjærne bli kjent med deg <3
hits








Design OG KODING av Albertine Løseth Vestvik ©