Mine tanker


07.08.2016 | 19:05 | Personlig


P torsdag i forrige uke s ble jeg intervjuet av Trd.By angende bloggen min. Jeg var veldig usikker for om jeg skulle gjennomfr det, p grunn av at jeg har veldig liten kontroll over hvordan ting blir formuler og lagt fram. Men jeg valgte si ja, i hp om rett og slett n ut til flere. Det er s viktig ta tak i problemene med engang! Jo tidliger man fr hjelp, desto letter blir forhpentligvis veien tilbake. Intervjuet finner du her. Jeg skal vre helt rlig si at det var utrolig vanskelig skulle lese s personlige ting om seg selv, som jeg selv ikke har skrevet, men det vrste m nok vre det bli tatt bilde av nr jeg fler meg s jvlig som det jeg gjr n etter vektoppgangen. Jeg fler jeg har mistet meg selv igjen etter disse ukene med mat, og at jeg er tilbake til der hvor jeg var for litt over 5 r siden. Jeg er er mer selvkritisk enn p lenge og jeg m virkelig anstrenge meg for ikke miste fokuset p hva som er viktig.  

Som sakt, s var det utrolig vanskelig skulle lese slike ting om seg selv, og bare overskriften gir meg en stor klump i magen.. Jeg blir s utrolig flau! Men igjen, jeg nsker ikke glamorisere denne sykdommen, s jeg holder hodet hevet. Hadde jeg skulle skrevet noe lignende selv, s har jeg kommet til skrevet det mye mer utfyllende. Men jeg forstr jo jeg ogs at det blir vanskelig. Jeg fler at det er mye viktig som ikke ble tatt med eller utdypet nok, spessielt nr det kommer til behandling som jeg har ftt. Derfor tenkte jeg forklare litt mer hvorfor det ikke har fungert for meg til n.

Det er s utrolig mange flere enn hva yet ser som sliter, noe jeg uten tvil har rfart etter at jeg pnet meg. Bulimi spessielt, fler jeg er veldig tabu skulle prate om. Mye av grunnen til dette mener jeg er manglen p kunnskap. Det er vanskelig for de som sliter pne seg om det, og det er nok enda vanskeligere for prrende skulle ta tak i det. For ingen av partene vet nok egentlig hvor ille det faktisk kan g. Ut i fra egene erfaringer, s viste jeg i bunn og grunn at det ikke var rett overspise for s kaste opp for g ned i vekt, men det var veldig vanskelig for meg se problemet i det, i og med at jeg de frste ukene og mnedene ikke mente det gikk utover noen andre. Jeg gikk jo ogs ned i vekt og ikke opp. Dette gjorde meg lykkelig, og det var dette jeg alltid hadde drmt om! Jeg kunne spise hva som helt og hvor mye jeg bare orket, og likevell g ned i vekt! Men som jeg har skrevet tidligere at da jeg inns for alvor at jeg hadde et problem, etter at mamma konfronterte meg, s var det for sent kommme seg ut av det p egenhnd. Det var ikke bare slutte.. 

Det frste steget man m ta for bli frisk, er vre rlig mot seg selv. Det er ingen andre enn kun deg selv du lurer. Nr du har greid dette, s har du uten tvil kommet utrolig langt. Men det er n det virkelig begynner. Du m vre villig til motta hjelp, og at andre mennsesker tar fra deg kontrollen over reglene og rutinene dine. De skal fortelle deg, veilede deg og hjelpe deg i riktig rettning, men til syvende og siste er det du selv som mtte ville det. Ingen kan gjre denne jobben for deg! Venner, familie og personalet kan prve pakke i deg s mye mat som overhodetmulig, og de kan f deg til g opp i vekt... men hva hjelper det? Nr hovedproblemet ligger i hodet. Jeg snakker ut i fra egne erfaringer. Men huske det, de rundt deg vil deg kun ditt eget beste! De gjr det ikke for vre ekkel.  Selv om det ikke alltid er like lett forst.. 

Mye av grunnen til at behandlingsformene ikke har fungert for meg, var alle reglene. Det at noen skulle ta fullstendig kontroll over meg fra morgen til kvled, hadde jeg vanskelig med akseptere. Jeg var 20 r og voksen, ingen skulle kunne komme her fortelle meg at jeg ikke fikk lov til ditt og datt! Jeg har hele tiden forsttt hvorfor reglene er til, men jeg synes det blir feil nr alle blir dratt under samme kam. Ja, vi har alle som er her en spiseforstyrrelse, men det er dermen ikke sakt at vi alle er like! Jeg finner foreksempel ro og fred i  kunne g meg en tur, mens en av de andre gjr det for forbrenne kalorier. Det ikke f g ut dra mer enn 15 minutter 2 ganger om dagen, og ikke uten flge.... fltes ut som et fengsel for meg. Det strste nsket mitt er kunne vre med p fjellturer igjen, og ha en kropp som tler det. Men jeg fler hele tiden at aktivitet og trening blir sett p som en negativ greie nr man behandles for spiseproblematikk... ja, Jeg skjnner i bunn og grunn hvorfor, men er det ikke da bedre lre passienter sunn aktivite og forebyggende trening istede for nrmest total isolasjon? Jeg fler jeg ikke har lv til trene, fordi jeg er syk. Jeg synes det er ubehaglig skulle dokumentere at jeg har trent, for da vil folk bare tro at jeg gjr det for forbrenne kalorier... Jeg skammer meg rett og slett over skulle si at jeg trener til de som vet jeg sliter med mat. Men sannheten er den at jeg trener n fordi jeg faktisk fr det til. Endelig har jeg nok energi til begynne bygge opp kroppen min igjen, gjre noe av det jeg liker aller best! Jeg er s dritt lei av den vranglren om at trening er kun tvang innenfor behandlingen av spiseforstyrrelser. Vi er forskjellige, og det finnes en mellomting! Jeg skulle nske at programmene var litt mer tilrettelagt for hver enkelt, og at personalet og system hadde hatt litt mer tiltro til passientene. Gi det vrtfall et forsk! Selv om noe fungerer for den ene, s er det ikke alltid at det samme fungerer for alle. 

Da jeg var innlagt p Levanger (RKSF), flte jeg meg som et romvesen i forhold til de andre jentene. Jeg viste jeg var syk.. men ikke p samme mte som de. Jeg flte meg liksom ikke syk nok. S i stede for fokusere p meg og mitt, ble det til at jeg tok etter uvanene til de andre jentene. Det fltes nesten som en konkuransse om vre sykest til tider. Mens alle de andre slet med anoreksi, s var jeg den eneste som slet med bulimi. Jeg flte hele tiden at jeg var en taper som feilet i spiseforstyrrelsen. Jeg var ikke sterk nok til motst mat, jeg brydde meg ikke om f toppkarakterter p skolen, jeg trente ikke i smug p rommet mitt og jeg har aldri hatt noen som helt interesse for lpe meg ihjel p mlla. Jeg ble til slutt s negativt pvirket av de andre at jeg ikke orket vre der lengre. Derfor s skrev jeg meg ut. Jeg har desverre ikke nok konkuransse instinkt til slikt. Jeg mener jeg ble sykere av vre der, nettopp fordi ingen hrte p hva jeg hadde si.

Bulimi, anoreksi og ortoreksi har i bunn og grunn mye til felles, for de gr alle under begrepet spiseforstyrrelse, men handlingene er ofte veldig forskjellige! Etter min mening s skulle de forskjellige formene for spiseforstyrrelser blitt delt inn i forskjellige behandlingsformer, for s mtes p midten nr grunnmuren er bygd og man ligger p et mer likt niv.  

En annen ting jeg virkelig har savnet i veien mot bli frisk, har vrt det kunne f muligheten til prate med en person som har vrt der selv og kommet seg videre. Det kunne ha noen stille sprsml til, og det ha et forbilde som gir deg hp om at det er mulig bli frisk! Jeg nsker s inderlig at jeg n kommer meg ut av dette, for mlet mitt er kunne vre den personen som kan gi noen andre hp, nr ting virker som mrkest.

Men nr alt dette er sakt, s har jeg ogs selflgelig endel positive opplevelser ved vre innlagt p Nidaros DPS og Levanger (RKSF). Jeg har foreksemple mest sannsynlig aldri kommet til mtt de tre jentene som jeg anser som mine aller beste venner n i dag! Det kunne ha noen prate med, som forstr akkurat hvordan du har det, er ubeskrivelig. Etter ha bodd og gjort s si alt sammen i 2-4 mneder, s knytter man et helt spessielt bnd. Vi har til n kanskje kjent hverandre i 2-3 r, men det fles ut som et helt liv. Jeg har heller aldri kommet til greid meg s godt p egenhnd, om det ikke har vrt for alt det grunnleggende jeg har lrt p Niaros og Levanger. N tar jeg utgangspunkt i matplanene jeg hadde der, jeg spiser etter klokka, og jeg tenker meg om bde to og tre ganger fr jeg gr p vekta, hvorfor jeg vil drar p trening eller nr jeg blir fristet til kutte ned p mat. 

Signatur



4 kommentarer





E

07.08.2016 kl.22:17

Hei :) Lang kommentar fordi det er godt vite at man ikke er alene.

Nr du skriver virker det som du er veldig reflektert over deg selv, sykdommen og hva som faktisk skal til, noe som er essensielt for kunne bli frisk. Det virker ogs som du virkelig vil dette, fordi du vet at det virkelig ikke er noe hente p bli sykere igjen. Det var det som gjorde at jeg selv klarte akseptere de vanskelige kiloene p kroppen. Jeg hadde to valg, satse alt p bli frisk, eller ikke leve lenger. Brutalt men sant. Bokstavelig talt unngikk jeg speil og de gamle klrne mine i kjempelang tid, bare for slippe kjenne kroppen s jvlig godt.

Jeg skjnte at dette var eneste mulighet, det var dette, eller ingenting. Jeg trodde bli "frisk" var vre like syk, men feit i tillegg, men tro det eller ei, hodet kommer etter! Det er s viktig vite at det ikke er lureri, og at man faktisk blir friskere i hodet av normalisere kroppsvekten. Kan n si at jeg har det s mye bedre med meg selv, og faktisk ikke bryr meg om jeg ikke bruker XS i klr. Fra g fra ha en jvlig dag og bli inne fordi en bukse var blitt strammere, til gi faen er faktisk s jvlig verdt det. Du klarer det!!!

Og jeg tror vre pen om dette er veldig riktig av deg, da min erfaring er at alt ble verre av skulle male p ei maske i tillegg. Det gr til et visst punkt, men funker ikke i lengden.
Pernilla Linn

09.08.2016 kl.22:26

heia!

Kjenner meg snn igjen i denne jeg trodde bli "frisk" var vre like syk, men feit i tillegg .. Krysser fingrene for at det dumme hodet mitt kommer etter ogs!

Har gitt utrykk og vist sider av meg selv som overhodet ikke stemmer overens med hvordan livet mitt egentlig er.. Jeg fler meg som en kronidiot her jeg sitter og legger ut alt dette, men jeg orker ikke leve i denne bobble lengre.

tusen takk for at du skrev til meg <3
Frida

19.08.2016 kl.22:07

Dette gjr vondt lese Pernilla. Ingen fortjener ha det p den mten du har/har hatt det til n, og jeg hper s inderlig at du snart fr hodet med deg p lasset p veien mot bli frisk, og ta livet tilbake.

Det er s modig av deg dele som du gjr, det at du bde trr vre rlig med deg selv og andre p denne mten er et sikkert tegn p bde styrke og at du virkelig vil bli frisk, noe som gjr at jeg p en mte blir trygg p at ting kommer til orne seg for deg.

Jeg levde selv i en boble med spiseforstyrrelsen i 5r fr jeg virkelig tok grep og tok tak i de virkelige problemene i hodet, i tillegg til jobbe med vektoppgangen. Har mange like erfaringer med deg ift helsevesnet, og kjenner meg igjen i s mye av det du skriver.

Ville egentlig bare si at dersom du fortsatt fler behovet for snakke med noen som har vrt gjennom det samme, s stiller jeg gjerne opp. Hadde vrt s koslig snakke mer med deg, og bli kjent med deg. Du virker som ei s herlig jente! <3
Pernilla Linn

21.08.2016 kl.23:38

Frida: Livet er veldig opp og ned for tiden, men prver s godt det lar seg gjre holde hodet over vann. Vektoppgangen og de fysiske bivirkningene ved det gi kroppen mat igjen, er midlt sakt helt jvlig... men jeg lever i troen p at det blir bedre! Det har jo tross alt bare gtt 8 uker:).

Takk i lige mde, fine deg! Vil veldig gjrne bli kjent med deg <3
hits








Design OG KODING av Albertine Lseth Vestvik