Hvor lav kroppsvekt er egentlig syk nok?


09.08.2016 | 18:54 | Personlig


Når har jeg lov til å friskmelde meg selv? Er jeg, eller har jeg i det heletatt vært syk? Jeg fikk en kommentar for noe dager siden som lød "problemet du har, har dessverre nesten alle jenter i dag", og dette fikk meg til å tenke. Hvorfor skal jeg få stempelet som spiseforstyrret, når det faktisk er så mange der ute som har et like anstrengt forhold til mat og kropp som meg? Ja, jeg holder meg unna visse matvarer, og jeg er opptatt av hva jeg putter i kroppen min. Men hvor mange er det ikke i dag som gjør akkurat det samme? Hvorfor skal de få være sunne, disiplinerte, viljesterke og glade, mens jeg må gå under kategorien som syk? Det er så urettferdig! Hva er det egentlig som skiller meg fra de andre? Blir jeg kategorisert som frisk om jeg slutter å trene? Eller om jeg når en viss vekt? Kanskje spiseforstyrrelsen vil forsvinne om jeg holder kjeft, slik at ingen andre får innsyn?

 

                                      

 

forrige uke så ble jeg intervjuet over telefonen angående et nytt behandlingsprosjekt for spiseforstyrrelser NIH skal starte opp nå i høst. Jeg ble oppmerksom på dette prosjektet gjennom en sending på God morgen Norge i april, og syntes dette hørtes utrolig spennende ut. Jeg sendte så en mail til NIH der jeg fortalte litt meg selv og sykdomshistorien min. Under samtalen så ble jeg stilt en rekke spørsmål, som jeg ikke hadde noen problemer med å svare på.. helt til jeg fikk spørsmål om vekta mi. Den jævla vekta. Når jeg forteller folk hva jeg veier, så blir det alltid en liten pause i samtalen. Jeg skammer meg over å skulle is at jeg veier 65 kilo, for ingen forbinder dette tallet med spiseforstyrret. Jeg kan ikke ungå å kjenne på den følelsen av at jeg ønsker å rase ned i vekt igjen for å bli tatt på alvor, men samtidlig så har jeg prøvd det før, og det gjør bare vondt verre. Det skal ikke være nødvendig! 

De nærmeste rundt meg vet hvordan bulimien har ødelagt meg. De vet jeg er syk og trenger hjelp. Jeg vet egentlig det jeg også, men jeg må ærlig si at jeg begynner å tvile på meg selv her. Er alt dette bare oppspinn fra min side? Er jeg bare en av mange som har et litt anstrengt forhold til mat, og som kun higer etter oppmerksomhet? 

Jeg fikk plass til slutt, men hun måtte forhøre seg med en fagperson først for om jeg var ¨rett person¨ til å være med i prosjektet ettersom jeg hadde holdt meg unna overspising og oppkast i 6 uker. Jeg har vært syk i 5 år, og jeg har vær ¨flink¨i 6 uker.... sjansen for at jeg får et tilbakefall eller flere, er vell relativt mye større enn om jeg ikke gjør det? Av og til så begynner jeg å tvile veldig på det valget jeg tok angående det å skulle begynne denne reisen på egenhånd. For innen disse behandlingene har startet opp, så er vekta mi mer enn normal for ei jente på 1.66 cm. Skulle jeg kanskje bare ha latt det gå, slik at de virkelig kan se hvor syk jeg kan bli? Er det virkelig nødt til å gå så langt? Kommer jeg til å ta opp en plass til noen som egentlig trenger dette mer enn meg?

Når det gjelder vekten min, så vet jeg den vil stabilisere seg etterhvert. Kroppen min har vært underernært i nesten 5 år tilsammen, så når den først begynner å få mat igjen, så tviholder den på det. Det er kroppens egen foirsvarsmekkanisme. Men hvis jeg virkelig må ned i vekt for å bli sett, så er ikke det noe problem. Jeg har tatt av 20 kilo på 2 måneder før, så jeg ser ikke problemet i at jeg ikke skulle ha fått det til igjen. Er det virkelig enda sånn at det er vekta som skal avgjøre om man er syk eller ikke? Det frister noen jævlig å begynne på igjen, for å bli tatt på alvor, men ikke faen heller!

Prosjektet går ut på at man blir delt inn i to grupper, der hvor man enten får kognitiv terapi eller et behandlingsopplegg bestående av veiledet fysisk aktivitet og kostholdsopplæring. I og med at dette er et forskningsprosjekt, så får man ikke velge gruppe selv. Jeg synes akkurat det at man ikke kan velge gruppe er utrolig dumt, for det var egentlig derfor jeg ville å delta.. men når det er sakt, så ønsker jeg veldig å kunne være med på å finne nye behandlingsformer innenfor spiseforstyrrelser, i og med at jeg er veldig uenig i metodene som brukes i dag. For selv om kognitiv terapi fungerer for noen, så gjør det ikke det for alle! 

Signatur



2 kommentarer





veroliving

09.08.2016 kl.23:57

Flott innlegg! Jeg vill si at vekta har ikke noe med om du er syk eller ikke, det ligger mye bak der som er en forkaring på hvorfor du er syk. Jeg har de siste to årene hatt et stort press på meg selv når det gjelder kropp og mat, jeg har vært veldig streng med mat(rett mengde og nokk av alt). Og hatt STOR angst for overspising, da det har ført til dårlig samvittighet osv.. Noe jeg jobber hardt med å komme ut av nå! Jeg skjønner litt hvordan du har det. Jeg har det ikke på langt nært likt som deg. Men uansett så er poenget mitt at klart du er god nokk, uansett hva vekta sier! Det er hva som foregår inni deg som avgjør om du er syk eller ikke, vill jeg mene. Håper du får den hjelpen du ønsker og ikke raser ned i vekt bare for at det er det som avgjør om du er syk eller ikke :) Foresten er 65kg en veldig fin vekt :D
headrace

10.08.2016 kl.13:13

Skjønner tankegangen og noe av frustrasjonen! Jeg har så mange sterke meninger rundt dette at jeg kan ikke begynne en gang, for da blir jeg aldri ferdig..! Håper ikke du lar disse holdningene du opplever rundt omkring ødelegge for deg... Skjønner veldig godt at det er fristende, men er jo bittert nok bare en selv det ville gått utover, og i og med at det virker som du har gjennomgått nok når det kommer til dette, så jeg stemmer med i ditt faen heller, og får håpe det er høyt nok til å overdøve sykdomsstemmene.

Du er råtøff!
hits








Design OG KODING av Albertine Løseth Vestvik ©