Ensomheten


18.08.2016 | 23:20 | Personlig


Skrevet 04.05.13

Klokken nrmer seg midnatt, regnet pisker mot vinduene og vinden uler.
Det er skikkelig dritt vr ute, og jeg priser meg lykkelig over at jeg sitter her inn i varmen og bare hrer, og ikke fler p stormen som herjer der ute.
Jeg har alt jeg trenger, og mye mer enn det? men det er bare ikke nok. For jeg trenger s mye mer. Ensomheten begynner bli uutholdelig. Jeg fler meg kvalt, trene presser p, og jeg vil bare skrike ut alt av flelser, frustrasjon og tvang.  Jeg holder snart ikke ut lengre.. Jeg er helt alene og jeg er ikke en del av noe.
Jeg kan selvflgelig ta kontakt med noen, men jeg fler jeg trenger meg p.. Jeg fler venner og kjente trekker seg unna meg fordi de ikke orker ha noe med meg gjre. Jeg tror de tror at jeg vil pushe mine problemer over p dem, sitte i et hjrne telle knokler eller kun snakke om kalorier, trening og slanking, men alt jeg vil er bare fle meg normal. Jeg vil leve. Jeg vil ha det gy.. Jeg vil koble ut de spiseforestyrrede tankene som kverner oppi hodet mitt hele tiden ellers.

Det er lrdag kveld, og jeg sitter her p hytta med mamma og pappa. De har gtt lagt seg, mens jeg sitter opp og tegner.
Jeg er ofte turer innom Instagram og Facebook i lpet av kvelden bare for gjre noe, men jeg merker at det ikke alltid er like lurt.. spesielt ikke p en lrdagskveld nr jeg sitter her, 19 r, mutters alene fordi jeg ikke fr lov til vre hjemme alene.. og det legges ut festbilder, hjerter, bestevenn erklringer og alt annet generelt som tilhrer en kveld med venner og litt bobler i glasset. Jeg blir utrolig glad p andre sine vegne over at de kan leve et liv uten de bekymringene som jeg m kjempe i mot dag inn og dag ut, men det er heller ingenting her i verden som srer mer enn slike bilder. Det gnir liksom ensomheten og verdilsheten enda mer inn i hjernebarken og jeg innser bare mer og mer hvor usynlig jeg er blitt. Alle har gtt videre, mens jeg sitter igjen her og kommer meg egentlig ikke noe lengre. Jeg str bare og stanger.
Hva skal jeg gjre? hva skal det bli av meg? kommer jeg meg egentlig noen sinne videre? lever jeg om 4 r? er det noen vits i prve mer? Kanskje jeg skal bare gi opp og trekke inn rene n fr jeg delegger enda mer.

Jeg kjenner ikke meg selv igjen lengre.. Jeg begynner grte med engang jeg ser barndoms bilder av meg selv fordi jeg synes s synd p den lykkelige jenta jeg ser p bildene som heldigvis da, er lykkelig uvitende om hva fremtiden vil bringe.  Jeg savner vre den livsglade personen jeg var for tre r siden. Jeg var deprimert da ogs, men det var ikke like synlig, og jeg hadde ikke utviklet en spiseforstyrrelse.  Jeg har slitt med mat, kropp, vekt og utseende siden jeg var 11 r, men ikke i nrheten av p samme mte som n.
Jeg vet at den jenta fremdeles finnes dypt inni meg et sted.. og jeg skal fine henne igjen! Jeg m bare knuse spiseforstyrrelsen, og det syke kroppidealet frst..

Og HVIS noen av mine nrmeste skulle lese dette, s vr s snill,.. Jeg er ikke vandrende emo til daglig som bare gr ser ned i bakken.. og jeg er heller ikke gal, selv om jeg har en blogg der hvor jeg blottlegger mine psykiske lidelser(okei, litt gal..heh), men det skrive og dele, hjelper meg til bli frisk.
Jeg har det bare tungt og vanskelig psykisk, men ikke vr redd meg, Jeg kommer ikke til ta mine problemer over p dere. Jeg vil bare gjre alt for fle meg normal.

Signatur



4 kommentarer





Susanne

19.08.2016 kl.21:03

Heisann! Jeg fler virkelig at det du skriver er noe jeg kan relatere meg til i stor grad. Fler meg ganske lost og ensom selv, og sliter veldig med komme tilbake til hvordan jeg var ''fr''. Tilbake til den tiden nr man var mindre, og alt virket s utrolig enkelt. Jeg kunne veldig gjerne tenkt meg snakke med deg, hvis du har lyst til ha noen dele tanker med? Fler at jeg er helt alene, og ikke har noen snakke med. Jeg hper du klarer f en fin kveld, og at du har det bra!

Store klemmer <3
Pernilla Linn

21.08.2016 kl.23:24

Susanne: Heia <3 Jeg forstr deg s utrolig godt.. og jeg har selvflgelig lyst til snakke meg deg! Du kan jo send meg en mail eller en melding p facebook ?:)
Dagene er litt opp og ned akkurat n, men jeg har det i grunn helt greit, s da kan jeg ikke klage ;)
Hper du ogs har det bra! stor klem tilbake <3
Frida

19.08.2016 kl.21:50

Susanne og Pernilla: dere er IKKE alene. Jeg kjenner meg selv utrolig godt igjen i det du skriver her, og jeg tror desverre at det er mange, mange fler som ogs gjr det.

Dette er en av sykdommens skyggesider, som mange kanskje ikke alltid trr vre pne om, og nettopp derfor er det s viktig vre pen, og dermed redusere flelsen av vre alene om problemene.

Du skriver s utrolig bra, Pernilla, og jeg VET du hjelper mange fler enn meg med penheten din. Takk for at du deler <3 stor klem
Pernilla Linn

21.08.2016 kl.23:29

Frida: Det er ingen tvil om at det er s utrolig mange flere enn yet kan se som sliter.. Jeg har holdt sykdommen for meg selv s utrolig lenge, noe som har frt til at det har vrt lettere la den vokse. Jeg fler jeg binder meg selv litt mer til mlene mine ved vre pne, og jeg hper at dette ogs skal hjelpe andre p samme mte. For det skal ikke vre noe skamme seg over!

Tusen hjertelig takk for det <3 Klem
hits








Design OG KODING av Albertine Lseth Vestvik