Skrevet 04.05.13

¨Klokken nærmer seg midnatt, regnet pisker mot vinduene og vinden uler.
Det er skikkelig dritt vær ute, og jeg priser meg lykkelig over at jeg sitter her inn i varmen og bare hører, og ikke føler på stormen som herjer der ute.
Jeg har alt jeg trenger, og mye mer enn det? men det er bare ikke nok. For jeg trenger så mye mer. Ensomheten begynner å bli uutholdelig. Jeg føler meg kvalt, tårene presser på, og jeg vil bare skrike ut alt av følelser, frustrasjon og tvang.  Jeg holder snart ikke ut lengre.. Jeg er helt alene og jeg er ikke en del av noe.
Jeg kan selvfølgelig ta kontakt med noen, men jeg føler jeg trenger meg på.. Jeg føler venner og kjente trekker seg unna meg fordi de ikke orker å ha noe med meg å gjøre. Jeg tror de tror at jeg vil pushe mine problemer over på dem, sitte i et hjørne å telle knokler eller kun snakke om kalorier, trening og slanking, men alt jeg vil er bare å føle meg normal. Jeg vil leve. Jeg vil ha det gøy.. Jeg vil koble ut de spiseforestyrrede tankene som kverner oppi hodet mitt hele tiden ellers.

Det er lørdag kveld, og jeg sitter her på hytta med mamma og pappa. De har gått å lagt seg, mens jeg sitter opp og tegner.
Jeg er ofte turer innom Instagram og Facebook i løpet av kvelden bare for å »gjøre» noe, men jeg merker at det ikke alltid er like lurt.. spesielt ikke på en lørdagskveld når jeg sitter her, 19 år, mutters alene fordi jeg ikke får lov til å være hjemme alene.. og det legges ut festbilder, hjerter, bestevenn erklæringer og alt annet generelt som tilhører en kveld med venner og litt bobler i glasset. Jeg blir utrolig glad på andre sine vegne over at de kan leve et liv uten de bekymringene som jeg må kjempe i mot dag inn og dag ut, men det er heller ingenting her i verden som sårer mer enn slike bilder. Det gnir liksom ensomheten og verdiløsheten enda mer inn i hjernebarken og jeg innser bare mer og mer hvor usynlig jeg er blitt. Alle har gått videre, mens jeg sitter igjen her og kommer meg egentlig ikke noe lengre. Jeg står bare og stanger.
Hva skal jeg gjøre? hva skal det bli av meg? kommer jeg meg egentlig noen sinne videre? lever jeg om 4 år? er det noen vits i å prøve mer? Kanskje jeg skal bare gi opp og trekke inn årene nå før jeg ødelegger enda mer.

Jeg kjenner ikke meg selv igjen lengre.. Jeg begynner å gråte med engang jeg ser barndoms bilder av meg selv fordi jeg synes så synd på den lykkelige jenta jeg ser på bildene som heldigvis da, er lykkelig uvitende om hva fremtiden vil bringe.  Jeg savner å være den livsglade personen jeg var for tre år siden. Jeg var deprimert da også, men det var ikke like synlig, og jeg hadde ikke utviklet en spiseforstyrrelse.  Jeg har slitt med mat, kropp, vekt og utseende siden jeg var 11 år, men ikke i nærheten av på samme måte som nå.
Jeg vet at den jenta fremdeles finnes dypt inni meg et sted.. og jeg skal fine henne igjen! Jeg må bare knuse spiseforstyrrelsen, og det syke kroppidealet først..

Og HVIS noen av mine nærmeste skulle lese dette, så vær så snill,.. Jeg er ikke vandrende emo til daglig som bare går å ser ned i bakken.. og jeg er heller ikke gal, selv om jeg har en blogg der hvor jeg blottlegger mine psykiske lidelser(okei, litt gal..heh), men det å skrive og dele, hjelper meg til å bli frisk.
Jeg har det bare tungt og vanskelig psykisk, men ikke vær redd meg, Jeg kommer ikke til å ta mine problemer over på dere. Jeg vil bare gjøre alt for å føle meg normal.