Ensomheten


18.08.2016 | 23:20 | Personlig


Skrevet 04.05.13

¨Klokken nærmer seg midnatt, regnet pisker mot vinduene og vinden uler.
Det er skikkelig dritt vær ute, og jeg priser meg lykkelig over at jeg sitter her inn i varmen og bare hører, og ikke føler på stormen som herjer der ute.
Jeg har alt jeg trenger, og mye mer enn det? men det er bare ikke nok. For jeg trenger så mye mer. Ensomheten begynner å bli uutholdelig. Jeg føler meg kvalt, tårene presser på, og jeg vil bare skrike ut alt av følelser, frustrasjon og tvang.  Jeg holder snart ikke ut lengre.. Jeg er helt alene og jeg er ikke en del av noe.
Jeg kan selvfølgelig ta kontakt med noen, men jeg føler jeg trenger meg på.. Jeg føler venner og kjente trekker seg unna meg fordi de ikke orker å ha noe med meg å gjøre. Jeg tror de tror at jeg vil pushe mine problemer over på dem, sitte i et hjørne å telle knokler eller kun snakke om kalorier, trening og slanking, men alt jeg vil er bare å føle meg normal. Jeg vil leve. Jeg vil ha det gøy.. Jeg vil koble ut de spiseforestyrrede tankene som kverner oppi hodet mitt hele tiden ellers.

Det er lørdag kveld, og jeg sitter her på hytta med mamma og pappa. De har gått å lagt seg, mens jeg sitter opp og tegner.
Jeg er ofte turer innom Instagram og Facebook i løpet av kvelden bare for å »gjøre» noe, men jeg merker at det ikke alltid er like lurt.. spesielt ikke på en lørdagskveld når jeg sitter her, 19 år, mutters alene fordi jeg ikke får lov til å være hjemme alene.. og det legges ut festbilder, hjerter, bestevenn erklæringer og alt annet generelt som tilhører en kveld med venner og litt bobler i glasset. Jeg blir utrolig glad på andre sine vegne over at de kan leve et liv uten de bekymringene som jeg må kjempe i mot dag inn og dag ut, men det er heller ingenting her i verden som sårer mer enn slike bilder. Det gnir liksom ensomheten og verdiløsheten enda mer inn i hjernebarken og jeg innser bare mer og mer hvor usynlig jeg er blitt. Alle har gått videre, mens jeg sitter igjen her og kommer meg egentlig ikke noe lengre. Jeg står bare og stanger.
Hva skal jeg gjøre? hva skal det bli av meg? kommer jeg meg egentlig noen sinne videre? lever jeg om 4 år? er det noen vits i å prøve mer? Kanskje jeg skal bare gi opp og trekke inn årene nå før jeg ødelegger enda mer.

Jeg kjenner ikke meg selv igjen lengre.. Jeg begynner å gråte med engang jeg ser barndoms bilder av meg selv fordi jeg synes så synd på den lykkelige jenta jeg ser på bildene som heldigvis da, er lykkelig uvitende om hva fremtiden vil bringe.  Jeg savner å være den livsglade personen jeg var for tre år siden. Jeg var deprimert da også, men det var ikke like synlig, og jeg hadde ikke utviklet en spiseforstyrrelse.  Jeg har slitt med mat, kropp, vekt og utseende siden jeg var 11 år, men ikke i nærheten av på samme måte som nå.
Jeg vet at den jenta fremdeles finnes dypt inni meg et sted.. og jeg skal fine henne igjen! Jeg må bare knuse spiseforstyrrelsen, og det syke kroppidealet først..

Og HVIS noen av mine nærmeste skulle lese dette, så vær så snill,.. Jeg er ikke vandrende emo til daglig som bare går å ser ned i bakken.. og jeg er heller ikke gal, selv om jeg har en blogg der hvor jeg blottlegger mine psykiske lidelser(okei, litt gal..heh), men det å skrive og dele, hjelper meg til å bli frisk.
Jeg har det bare tungt og vanskelig psykisk, men ikke vær redd meg, Jeg kommer ikke til å ta mine problemer over på dere. Jeg vil bare gjøre alt for å føle meg normal.

Signatur



4 kommentarer





Susanne

19.08.2016 kl.21:03

Heisann! Jeg føler virkelig at det du skriver er noe jeg kan relatere meg til i stor grad. Føler meg ganske lost og ensom selv, og sliter veldig med å komme tilbake til hvordan jeg var ''før''. Tilbake til den tiden når man var mindre, og alt virket så utrolig enkelt. Jeg kunne veldig gjerne tenkt meg å snakke med deg, hvis du har lyst til å ha noen å dele tanker med? Føler at jeg er helt alene, og ikke har noen å snakke med. Jeg håper du klarer å få en fin kveld, og at du har det bra!

Store klemmer <3
Pernilla Linn

21.08.2016 kl.23:24

Susanne: Heia <3 Jeg forstår deg så utrolig godt.. og jeg har selvfølgelig lyst til å snakke meg deg! Du kan jo send meg en mail eller en melding på facebook ?:)
Dagene er litt opp og ned akkurat nå, men jeg har det i grunn helt greit, så da kan jeg ikke klage ;)
Håper du også har det bra! stor klem tilbake <3
Frida

19.08.2016 kl.21:50

Susanne og Pernilla: dere er IKKE alene. Jeg kjenner meg selv utrolig godt igjen i det du skriver her, og jeg tror desverre at det er mange, mange fler som også gjør det.

Dette er en av sykdommens skyggesider, som mange kanskje ikke alltid tørr å være åpne om, og nettopp derfor er det så viktig å være åpen, og dermed redusere følelsen av å være alene om problemene.

Du skriver så utrolig bra, Pernilla, og jeg VET du hjelper mange fler enn meg med åpenheten din. Takk for at du deler <3 stor klem
Pernilla Linn

21.08.2016 kl.23:29

Frida: Det er ingen tvil om at det er så utrolig mange flere enn øyet kan se som sliter.. Jeg har holdt sykdommen for meg selv så utrolig lenge, noe som har ført til at det har vært lettere å la den vokse. Jeg føler jeg binder meg selv litt mer til målene mine ved å være åpne, og jeg håper at dette også skal hjelpe andre på samme måte. For det skal ikke være noe å skamme seg over!

Tusen hjertelig takk for det <3 Klem
hits








Design OG KODING av Albertine Løseth Vestvik ©