Lenket fast


21.08.2016 | 19:16 | Personlig


20.08.16

Det er lrdagskveld, og her ligger jeg helt alene inne p rommet skriver mens musikken dunker i den ene blokka ved siden av. P snap chat er det heller ingen tvil om at det er helg, for der kommer det nye stories hele tiden... Jeg hater det. Hver jvla helg er en kamp. En kamp om holde ut, og en kamp for motst. Det se via sosiale medier at s si alle vennene mine er ute har det gy, fr meg virkelig til kjenne p ensomheten og savnet. Savnet etter vre normal, savnet etter ha det gy og savnet etter flelsen av f vre en del av noe. Jeg kjenner ingen tilhrighet lengre, og jeg fler bare at jeg er i veien. Midten av august er nok den vanskeligste tiden, for det er da alle gr tilbake til livene sine igjen etter ferien. Alle untatt meg... I r, som i fjor og ret fr der igjen... Hadde ikke jeg tatt alle de dumme valgene jeg gjorde for 5 r siden, s ville nok jeg ogs ha vrt endel av en faddergruppe i kveld. Det gjr s utrolig vondt, og prisen jeg m betale n for feilene mine er sky hy. 

De siste rene av livet mitt har regelrett gtt rett i dass, grunnet nsket om vre s forbanne tynn og fin! I en alder av 23 r, s fler jeg at jeg ikke har ftt gjort en jvla  dritt. Alt str enda p vent, og jeg aner ikke hvor lenge det vil vre slik.. Det eneste jeg vet for sikkert, er at jeg ikke har noe annet valg enn  bite tennene sammen og kave meg opp av gjrma, sakte men sikkert, steg for steg. Det blir bedre, det blir bedre, det blir bedre... Du m vare holde ut. Det er helt jvlig og se alle andre g videre uten meg, men snn er det vell bare... jeg har lrt, og forhpentligvis blir det ogs min tur til begynne leve igjen en vakker dag.

Dagene mine blir utrolig lange og tomme, og jeg fler ikke jeg er til noen nytte. Den konstante flelsen av mislykkes, booster ikke akkurat selvtilitten. Jeg vet jeg gjr det rette for min egen del akkurat n, men jeg fler fortsatt at det ikke er bra nok. Det er et ftall som faktisk ser den kampen jeg kjemper, og det er nok mye av grunnen til usikkerheten min. Ingen kan se det p meg at jeg har det vondt, og det er ikke alltid like lett skulle akseptere. Jeg fler man m se syk ut, for vre syk... Og jeg ser desverre ikke syk ut. Jeg fler meg frisk til tider, men s skal jeg spise, og det er da jeg for alvor innser hvor syk jeg faktisk er... bde fr, under og etter et mltid. I den tilstanden jeg er i n, s har jeg ikke sjangs til skulle vre p jobb, eller sitte ved skolebenken. Den hyppige vannlatingen, den varierende kroppstemperaturen og de jvlige smertene i magen gjr det slik at jeg ikke kan ha noen faste rammer, eller noe  bestem forholde meg til. Det er utrolig vanskelig skulle vre s klar i hodet som jeg vanligvis er, nr kroppen ikke henger med.. Jeg vil jobbe, jeg vil vre ute, jeg vil studere, jeg vil gjre noe og jeg vil delta.... Men akkurat n s fles alt dette helt umulig. Jeg skulle nske jeg hadde muligheten til  jobbe eller studere hjemmefra... For da kan jeg styre og kontrollere alt selv, men problemet da er jo at jeg mister stttten fra NAV. Det eneste jeg vil er  fylle dagene min med noe positivt, noe som gir meg mestringsflelsen tilbake og som fr tankene mine over p noe annet enn mat. 

For vrtfall prve gjre denne tiden s enkel som mulig, s har jeg satt meg noen delml p veien slik at jeg kan klappe meg selv p skulderen og reflektere over all den jobben jeg faktisk gjort. Hadde noen sakt til meg for 8 mneder siden at jeg skulle kommet meg gjennom hele sommeren uten overspising og oppkast, s ville jeg knekt sammen i latter... For dette er faktisk helt sykt. Jeg er s jvlig stolt over meg selv for ha holdt ut i 8 uker at jeg ikke kan f sakt det nok! Men jeg er ogs redd. Redd for f et tilbakefall, nettopp fordi det bare har gtt 8 uker, av resten av mitt liv...Jeg trr ikke ha for store drmmer for fremtiden, men jeg lar meg selv vrtfall f drmme litt om det f et normale livet igjen. S i lpet av hsten og vinteren hper jeg f blitt med pappa p rypejakt, dra til re for kjre slalom igjen for frste gang p 5 r, spise ribbe p julaften og ta i mot det nye ret med pne armer og et stolt smil om munne.

For de fleste er disse nskene en selvflge, men du vet faktisk ikke hva du har fr du har mistet det. 

 

                                        

 

Signatur



0 kommentarer





hits








Design OG KODING av Albertine Lseth Vestvik