Lenket fast


21.08.2016 | 19:16 | Personlig


20.08.16

Det er lørdagskveld, og her ligger jeg helt alene inne på rommet å skriver mens musikken dunker i den ene blokka ved siden av. På snap chat er det heller ingen tvil om at det er helg, for der kommer det nye stories hele tiden... Jeg hater det. Hver jævla helg er en kamp. En kamp om å holde ut, og en kamp for å motstå. Det å se via sosiale medier at så si alle vennene mine er ute å har det gøy, får meg virkelig til å kjenne på ensomheten og savnet. Savnet etter å være normal, savnet etter å ha det gøy og savnet etter følelsen av å få være en del av noe. Jeg kjenner ingen tilhørighet lengre, og jeg føler bare at jeg er i veien. Midten av august er nok den vanskeligste tiden, for det er da ¨alle¨ går tilbake til livene sine igjen etter ferien. Alle untatt meg... I år, som i fjor og året før der igjen... Hadde ikke jeg tatt alle de dumme valgene jeg gjorde for 5 år siden, så ville nok jeg også ha vært endel av en faddergruppe i kveld. Det gjør så utrolig vondt, og prisen jeg må betale nå for feilene mine er sky høy. 

De siste årene av livet mitt har regelrett gått rett i dass, grunnet ønsket om å være så forbanne tynn og fin! I en alder av 23 år, så føler jeg at jeg ikke har fått gjort en jævla  dritt. Alt står enda på vent, og jeg aner ikke hvor lenge det vil være slik.. Det eneste jeg vet for sikkert, er at jeg ikke har noe annet valg enn å bite tennene sammen og kave meg opp av gjørma, sakte men sikkert, steg for steg. ¨Det blir bedre, det blir bedre, det blir bedre... Du må vare holde ut¨. Det er helt jævlig og se alle andre gå videre uten meg, men sånn er det vell bare... jeg har lært, og forhåpentligvis blir det også min tur til å begynne å leve igjen en vakker dag.

Dagene mine blir utrolig lange og tomme, og jeg føler ikke jeg er til noen nytte. Den konstante følelsen av å mislykkes, booster ikke akkurat selvtilitten. Jeg vet jeg gjør det rette for min egen del akkurat nå, men jeg føler fortsatt at det ikke er bra nok. Det er et fåtall som faktisk ser den kampen jeg kjemper, og det er nok mye av grunnen til usikkerheten min. Ingen kan se det på meg at jeg har det vondt, og det er ikke alltid like lett å skulle akseptere. Jeg føler man må se syk ut, for å være syk... Og jeg ser ¨desverre¨ ikke syk ut. Jeg føler meg frisk til tider, men så skal jeg spise, og det er da jeg for alvor innser hvor syk jeg faktisk er... både før, under og etter et måltid. I den tilstanden jeg er i nå, så har jeg ikke sjangs til å skulle være på jobb, eller sitte ved skolebenken. Den hyppige vannlatingen, den varierende kroppstemperaturen og de jævlige smertene i magen gjør det slik at jeg ikke kan ha noen faste rammer, eller noe  bestem å forholde meg til. Det er utrolig vanskelig å skulle være så klar i hodet som jeg vanligvis er, når kroppen ikke henger med.. Jeg vil jobbe, jeg vil være ute, jeg vil studere, jeg vil gjøre noe og jeg vil delta.... Men akkurat nå så føles alt dette helt umulig. Jeg skulle ønske jeg hadde muligheten til å jobbe eller studere hjemmefra... For da kan jeg styre og kontrollere alt selv, men problemet da er jo at jeg mister støttten fra NAV. Det eneste jeg vil er å fylle dagene min med noe positivt, noe som gir meg mestringsfølelsen tilbake og som får tankene mine over på noe annet enn mat. 

For å værtfall prøve å gjøre denne tiden så enkel som mulig, så har jeg satt meg noen delmål på veien slik at jeg kan klappe meg selv på skulderen og reflektere over all den jobben jeg faktisk gjort. Hadde noen sakt til meg for 8 måneder siden at jeg skulle kommet meg gjennom hele sommeren uten overspising og oppkast, så ville jeg knekt sammen i latter... For dette er faktisk helt sykt. Jeg er så jævlig stolt over meg selv for å ha holdt ut i 8 uker at jeg ikke kan få sakt det nok! Men jeg er også redd. Redd for å få et tilbakefall, nettopp fordi det bare har gått 8 uker, av resten av mitt liv...Jeg tørr ikke å ha for store drømmer for fremtiden, men jeg lar meg selv værtfall få drømme litt om det å få et normale livet igjen. Så i løpet av høsten og vinteren håper jeg å få blitt med pappa på rypejakt, dra til Åre for å kjøre slalom igjen for første gang på 5 år, spise ribbe på julaften og å ta i mot det nye året med åpne armer og et stolt smil om munne.

For de fleste er disse ønskene en selvfølge, men du vet faktisk ikke hva du har før du har mistet det. 

 

                                        

 

Signatur



0 kommentarer





hits








Design OG KODING av Albertine Løseth Vestvik ©