Du feiler, så du fortjener det ikke


23.08.2016 | 21:46 | Personlig


Serriøst.. Jeg gir opp snart! Magen min er på størrelse med en luftballong, smerten er nesten ikke til å holde ut, blæra sprenges, kroppen koker, huden er jævlig, vekta har skutt i været og de blå Ikeaposene under øynene bare vokser og vokser. Alt føles så uendelig.. Kommer kroppen min egentlig til å stabilisere seg? Jeg vet det bare har gått 2 måneder, men når man går hjemme alene hver jævla dag, så føles disse ynkelige 2 månedene som en evighet. Det sier liksom litt når dagens høydepunkt er å kunne begynne å lage middag til kjæresten endelig kommer hjem.. Hver dag så går jeg å kjenner på smerten, tenker på vektøkningern, gru/ gleder meg til maten, studerer meg i spilet og jeg tørr nesten ikke å gå ut døra fordi jeg er redd for å tisse på meg. Ord kan virkelig ikke beskrive hvor frustrert jeg er. Og som toppen av det hele, så kværner hodet mitt så jævlig at jeg ikke får til å sove om natta. Jeg ligger der bare å tenker, tenker og tenker; Blir det bedre? Hva skal jeg gjøre i morgen? Hvem skal jeg tegne? Kommer vekta til å falle om jeg kutter ut ditt eller datt? Hva om jeg begynner å løpe? Hvordan kan jeg gjøre det beste ut av sistuasjonen? Jeg må begynne å planlegge bedre, jeg må komme meg ut av huset, i morgen skal jeg vaske og rydde, hva skal jeg lage til middag? ++ Ja, sånn går hodet på høygir 24/7. Det ender jo selvfølgelig med at jeg ikke får gjort en jævla dritt av det jeg tenker, og at viljestyrken ikke er sterk nok til å begynne å løpe eller kutte ned på maten.. Jeg føler jeg misslykkes totalt, og jeg spørr meg hele heltid; hvorfor gidder jeg egentlig? 

Jeg hater følelsen av å misslykkes når jeg ikke gjør som stemmen i hodet sier. Den prøver å få meg til å straffe meg selv ved å la vær å spise eller ved å påføre meg selv smerte fordi jeg er for svak til å motstå. Jeg tror virkleig det klikker for meg snart. Det at jeg i det hele tatt forteller så åpnet om dette, får meg til å ville synke så jævlig langt ned i jorda.. Jeg skammer meg sånn, og alle dere som leser dette må jo tro jeg er helt hel gal i hodet.. Men jeg ønsker ikke å pynte på noe, så da driter jeg meg heller ut på denne måten for å advare, hjelpe og opplyse andre. 

Hver dag er en kamp mot seg selv.. Og det kjenne som sakt ut ikke til å bli noe bedre med det første heller. Jeg er ofte oppgitt, frustrert og sint, men jeg gråter veldig skjeldent. Jeg prøver å holde maska og være sterk, for jeg hater å vise svakhet. Men i går ble det rett og slett for mye.. Jeg følte meg serrøst som ei sprengt julepølse på to bein da jeg skulle ta på meg treningsklærne, og jeg knakk helt sammen. Jeg vet så godt at det er så feil, men det går ikke et minutt uten at jeg savner den lille, spinkle og lette kroppen min..Alt var så mye lettere i str. xxs-s. Det å være tynn og liten har desverre alltid vært drømmen min, og det å skulle tvinge seg selv til å gå i helt motsatt rettning, er utrolig krevende både psykisk og fysisk. Jeg vet det er det rette, men det kjennes så feil ut i hodet og kroppen min. 

Humøret og selvfølelsen er som en berg og dalbane. I går hadde jeg en grusom dag, mens nå så kjennes alt helt greit ut. Jeg er sinnsykt trøtt etter å kun ha sovet 3-4 timer hver natt i en hel uke nå, men jeg begynner faktisk å bli vant til det. Kroppen er heller ikke like oppblåst i dag, noe som utgjør utrolig mye med tanke på hvordan jeg har det fra dag til dag.  For to uker siden fikk jeg meg et gnagsår på foten, og det har egentlig bare blitt verre og verre, så de siste to dagene har jeg ikke gjort stort annet enn å sitte inne fordi jeg ikke har muligheten til å ha på meg sko (.. Noe som også er grunnen til at dagene har vært svært utfordrende, jeg sitter jo inne å ser på de hvite veggene fra jeg står opp til jeg legger meg). I og med at dagene mine er så sinnsykt ensformige og kjedelige nå fremover, så bestemte jeg meg i forrige uke for å gjøre noe som er helt utenfor min komfortsone... Jeg meldte nemlig meg på kickboksingkurs.. Haha, så i morgen skal jeg på min første trening, ALENE! Krysser både fingre og tær for at magen og hodet spiller på lag, for dette gleder jeg meg virkelig til. Jeg gleder meg til å gjøre noe som egentlig er helt fjærnt å skulle gjøre for skjenerte meg! 

Nå skal jeg sluke de jævla innsovningstablettene mine slik at jeg endelig får meg litt søv! Over og ut. 

 

Signatur



5 kommentarer





Mari

23.08.2016 kl.22:15

Hold ut snuppa, det her klare du! <3
Pernilla Linn

24.08.2016 kl.22:05

Mari: <3
Frida

23.08.2016 kl.22:34

Fyfaen du er tøff som fortsetter å kjempe kampen alene, Pernilla!

Jeg vet det er vanskelig å tro det når alle sier det er verdt all dritten nå, for ja, det er helt forståelig om alt er bare rævva nå. Smart av deg å avlede tankene med å prøve noe ytt vertfall. Det beste du kan gjøre er å prøve å heller fokusere på noe annet, slik at du slipper å kjenne på alle de dumme tankene til en hver tid :-) Om du også vil lufte hodet litt sammen med noen, eller bare snakke om noe HELT annet håper jeg du sier fra. Jeg vil gjerne snakke med deg!
Pernilla Linn

24.08.2016 kl.22:05

Frida: det er utrolig vanskelig.. men jeg har virkelig tro på at det blir bedre med med tiden. Jeg er også så utrolig glad for at jeg valgte å dra på den kickboksingtreningen i dag! Allerede etter en trening så er mestringsfølelsen på topp etter å endelig ha greid å pushe meg selv til å fullføre noe! Pluss at jeg har fått tankene på noe annet selvfølgelig:)

Det skal jeg gjøre, tusen takk! <3 Jeg vil gjærne snakke med deg også, så jeg er her om du vil/ trenger å prate ^^
Trine

06.09.2016 kl.19:37

Så ufattelig godt og kunne lese det du beskriver for det er akkurat slik jeg har hatt det et par måneder nå, og har så mye vann i kroppen at alle sømmer på buksene vises enda en time etter jeg har tatt den av. Så håper i allefall det er en trøst for deg og høre at jeg har det likt i samme kampen så er nok bare kroppen som rydder opp for oss<3 lykke til! Godt å lese bloggen din, kjenner meg godt igjen i det du skriver! Stå på!
hits








Design OG KODING av Albertine Løseth Vestvik ©