Sekstifem


30.08.2016 | 20:10 | Personlig


9 uker. 65 dager. 2 fuckings måneder. 2 hele, fuckings måneder har jeg holdt ut! Det virker så pittelite når jeg skriver det ned her, men det kjennes ut på kroppen som en evighet. Denne sommeren begynner og gå mot slutten, og allerede på torsdag så går vi inn i den aller første høst måneden. Det er virkelig ikke til å skyve under en stol at dette har vært den mest krevende sommeren jeg har hatt noensinne.. Ever! Nedturene har vært i overtall, men jeg har vært beinhard og nektet å gi etter når alt har føltes håpløst. Men når det er sakt, så har jeg aldri i livet kommet til å ha greid dette om det ikke hadde vært for at jeg åpnet meg for ¨hele verden¨ rundt spiseforstyrrelsen og depresjonen. Jeg hadde plutselig ingenting å skjule meg bak lengre, og jeg var helt naken. Jeg kunne ikke bare klistre på et fake smil og lyve alle rett opp i trynet å si at livet var fantastisk.

Det var utrolig skummelt, og det var ikke en besluttning som jeg bare tok der og da. Jeg brukte flere måneder på å tenke ut hvordan jeg skulle gå fram, og jeg brukte så si hele juli på å skrive to av de første innleggene mine. Jeg gikk utallige runder med meg selv for om jeg virkelig skulle blottlegge meg på denne måten, nettopp fordi jeg viste at om den dagen der hvor jeg skulle komme til å trykke ¨publiser¨, så ville ikke dette være bare min hemmelighet og trygghet lengre.

Jeg lever hver dag etter ordtaket ¨alt eller ingenting¨, og sånn var det rundt åpenheten her også. Skulle jeg først holde kjeft, så ville det ha blitt med det. Problemet med det var bare det at jeg hadde prøvd det så utallige mange ganger tidligere uten å lykkes. Det var så utrolig lett å bare ¨jeg prøver igjen i morgen¨, for så gjenta meg selv hver jævla dag med å finne på unnskyldninger etter unnskyldninger til hvorfor det ikke passet akkurat nå. Det ble bare med den uendelige, onde sirkelen dag etter dag. Jo lengre tiden det gikk, desto verre ble bulimien.. Så jeg bestemt meg. Det var nå eller aldri, og det var alt eller ingenting! Skulle jeg publisere dette innlegget, så skulle så mange som over hodet mulig få lese min dypeste hemmelighet, helt uten filter. Jeg ville egentlig ikke, fordi jeg skammet meg sånn.. men jeg viste det måtte til. Det var min måte å binde meg opp til målet mitt. Hvis alle rundt meg viste om historien min, så ville det bli mye vanskeligere å bare kaste årene. Skulle jeg falle nå uten å reise meg, så vil alle kunne se det. Det var nå det gjaldt, alt eller ingenting, koste hva det koste ville. Målet mitt gjennom hele denne reisen har vært å virkelig kunne bevise for omverdene at alt ikke er like rosenrødt og lett som det ser ut som på bildene, bloggene og i magasinene. Vi er alle mennesker, og vi gjør alle feil. Vi er heller ikke perfekte, og vi har alle våre kamper som vi kjemper bak smilet. 

Jeg har lært utrolig mye om meg selv gjennom denne sommeren, og jeg har virkleig bevist ovenfor meg selv at jeg er sterk nok, og at jeg kan hvis jeg virkelig vil! Ingenting er umulig, man må bare ha troen på at det faktisk finnes et lys i enden av tunnelen. Jeg har nådd ut til mange, og jeg håper så innderlig at åpenheten min kan innspirere også andre som sliter psykisk med å åpne seg for noen de stoler på. Første steg i riktig rettning er å være ærlig med seg selv, og innse at du ikke greier dette alene. De nærmeste rundt deg vil deg som oftest ditt eget beste, og de ser nok at du sliter før du har fortalt det selv.. Det er bare så utrolig vanskelig for pårørende å skulle ta tak, for de vet heller ikke hvordan de skal gå frem uten å tråkke feil.. #væreåpen ♥!  

For min egen del så er det utrolig godt å vite at all den jobben jeg har lagt ned har blitt lagt merke til, og satt pris på. Jeg er glad for at jeg valgte å la meg intervjue angående bloggen min for noen uker siden, og det var utrolig stas bli nummer 1 i Trd.by sin  artikkel ¨10 jenter som har imponert oss i sommer¨. Jeg er langt i fra å komme i mål, men jeg er klar for å ta i mot høsten med åpne armer og det den har av utfordringer å by på. Jeg gleder meg utrolig mye til tiden framover med kickboksingen og jeg kan nesten ikke vente med å komme i gang med behandlingen ved Tiller DPS. Oppturene og nedturene vil nok komme slag i slag, men jeg er klar! 

Link: Trd.by

 

                 


 

Signatur



2 kommentarer





Frida

30.08.2016 kl.21:51

Kjenner meg så alt for godt igjen i det du skriver om unnskyldningnene som alltid vil komme.. Heldigvis er det mulig å slå dem ned i støvlene, og ta kontrollen tilbake - selv om det er beinhardt.

Du imponerer meg sånn med styrken du viser, Pernilla. Jeg blir rett og slett målløs!

Heier på deg, og håper tiden fremover går litt lettere <3
Pernilla Linn

31.08.2016 kl.21:48

Frida: Det virker helt utenkelig til tider at den dagen vil komme.. Men jeg har troen på at det blir! Litt er værtfall bedre enn ingenting?? tusen hjertelig takk, fine deg! Når jeg leser bloggen din, så er det nesten som om jeg selv skulle ha skrevet det du skriver... Det er virkelig så til hjelp å lese om andres tanker, følelser og meninger rundt denne jævlige sykdommen. Det er en vekker om at man faktisk ikke er helt gal i hodet, men at man er syk... Og en er ikke alene??
hits








Design OG KODING av Albertine Løseth Vestvik ©