Ventetiden koster liv


07.09.2016 | 20:50 | Blogg


Alt jeg ser er tall... Tall, tall og enda flere stygge tall. Hele livet mitt føles ut som et uendelig regnestykke som aldri kommer til å gå opp. Hver dag består av negative og positive tall som jeg følger til punk og prikke. Klokka, vekta, buksa, maten, manualene, turene, bankkortet, regningen, bilen... Ja, absolutt alt har et tall, en pris, en størrelse, en vekt eller en grad. Jeg spiser ikke når jeg er sulten, men jeg spiser etter klokka. Dette er fordi jeg ikke kan kjenne på noen sult og metthetsfølelse lengre. Jeg har ikke på meg klær om morgenen, men størrelser. Jeg løfter ikke vekter på trening, men x-antall kilo og repetisjoner som avgjør om økta blir godkjent eller ikke. Jeg spise ikke mat, jeg spiser et regnestykke. Jeg ser ikke ei sunn, sterk og frisk jente i speilet, men jeg ser et tall som er så stort at hun har mistet alle sine verdier.

Jeg lurer på hvordan det er å kunne stoppe å spise når man er mett, eller hvordan der er å kjøpe ei bukse etter hvordan den sitter og ikke hvilken størrelse den har. Jeg lurer på hvordan det er å kunne sovne når man er trøtt, og ikke fordi man har tatt noen tabletter 2 timer før leggetid slik anvisning på pakken sier. Jeg lurer på om jeg noen gang kan spise en sjokolade uten å tenke på kaloriinnholdet, og jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å akseptere meg selv for den jeg er, og ikke hvilken vekt jeg har.

Siden 27 juni, så har jeg lagt på meg rundt 14 kilo... Jeg føler meg jævlig, og jeg føler nok en gang at jeg har mister meg selv. Jeg holder meg unna, fordi jeg er redd for eventuelle reaksjoner og tilbakemeldinger. Jeg tror alle hvisker bak ryggen min, og jeg er helt sikker på at folk sier positive ting med en ironisk undertone. Jeg kaller meg også feit, stygg og ekkel for å late som om jeg ikke bryr meg. Jeg kan ikke fatte og begripe hva kjæresten min ser i meg, og jeg blir flau på hans vegne når vi går ved siden av hverandre.

Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å finne og verdsette verdier ved meg selv som ikke omhandler det ytre. Jeg lurer om jeg noen gang vil slutte å tro at jeg kan lese andre siden tanker om meg, og jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å akseptere meg selv for den jeg er.

Jeg savner så inderlig å ha kontroll. Jeg føler meg ufattelig svak og ubrukelig når jeg spiser mat, og jeg kjenner på en enorm mestringsfølelse og stolthet når magen rumler. Jeg vet så utrolig godt at dette ikke er bra, men det sier vell litt om hvor sykt hodet mitt fortsatt er. Hverdagen min blir bare mørkere og mørkere, og tanken på å slutte å spise, frister. Jeg ser på det som en utfordring, fordi det egentlig ikke er "min greie" etter som jeg alltid har vært for svak til å kunne holde meg unna mat.. Når alt dette er sakt, så har jeg ikke tenkt til å prøve det! Dette er tanker som kværner oppe i hodet mitt, fordi jeg er desperat etter å ta kontroll og kjenne mestringsfølelse ovenfor meg selv igjen. Men jeg er redd. Redd for at fristelsene skal bli for store og stemmene for sterke.

Siden mai så har jeg gått og ventet på svar angående behandling. Det er snart 4 måneder siden jeg selv valgte å virkelig ta tak i problemene mine slik at jeg også kunne få begynne å leve igjen.. Men siden mai så har har jeg bare gått og ventet, ventet og ventet. De fleste synes det er godt med ferie, men etter noen uker så er det godt å komme tilbake til normale, for det kan bli litt langdrygt tilslutt. Jeg har nå hatt "ferie" i snart 3 måneder, fordi jeg ikke har vært i psykisk eller fysisk form til å jobbe, og fordi behandlingen som jeg skal begynne i, ikke har oppstart før i oktober/ november. Jeg begynner å bli utrolig oppgitt, frustrert og deprimert av all denne ventingen. Hadde det ikke vært fordi jeg valgte å ta tak i disse problemene mine på egenhånd, og forsøke selv å få livet mitt tilbake i mens jeg likevel måtte vente på hjelp... Så har jeg nok kommet til å avsluttet livet mitt for lenge siden. Jeg har holdt meg så lenge nå, så jeg kan ikke bare gi opp... Men tanken er der konstant for å være en stemme for oss alle som må vente. Det er helt horribelt at noe så akutt, skal måtte ta så lang tid!

Folk trenger hjelp når de kommer å ber om det, ikke om 4 måneder!

 

 

Signatur



3 kommentarer





07.09.2016 kl.21:47

<3
Frida

08.09.2016 kl.20:35

hold ut kjære deg <3 du er alt for verdifull til å la dette ødelegge for deg!
Mari

20.09.2016 kl.01:51

Jeg vet dette er det verste man hører, men det er også sant: Du må faktisk "bare" stå i det. Dette er noe du skal klare, men det tar jævlig lang tid å bli frisk. Desverre. Men vet du? Sult- og metthetsfølelse vil komme etter hvert. Bare følg klokka enn så lenge, så lover jeg deg at det kommer. Man må bare være tålmodig (noe man såklart ikke kan være). Det tok uendelig lang tid før jeg begynte å kjenne på det. Opp i mot et år faktisk. Av og til er det fortsatt vanskelig. Men jeg vet at hvis jeg kjenner etter, så er jeg enten sulten eller mett. Bak følelsene og tankene om hva jeg bør/ikke bør, kan/ikke kan. Hvis jeg kjenner hva JEG, Mari vil, så kan jeg det. Jeg heier masse på deg. Du er helt rå som skriver denne bloggen, og jeg kjenner meg igjen i så utrolig mye. Stå på og aldri gi opp, for det finnes et liv utenfor spiseforstyrrelsen. Man må bare minnes på det ganske ofte. <3
hits








Design OG KODING av Albertine Løseth Vestvik ©