Du elsker det, ikke sant?


11.09.2016 | 20:52 | Blogg


Underleppa ristet, stemmen brister, pusten synker og kroppen svikter. Jeg er helt naken. Ingenting å skjule meg bak, heller ingenting og støtte meg på. Blikket er helt tomt, og følelsene er som is. Jeg bryr meg rett og slett ikke lengre, og jeg vet du elsker det. Ikke sant? Det å se meg falle, drukne i mine egne tårer og skjære i mitt eget kjøtt. Du vet så utrolig godt at jeg hater deg, men du vet også at jeg ikke kan leve uten deg. Du sitter der oppe på tronen din og ser ned på meg. Den stakkars, ynkelige jenta som egentlig bare vil dø for å slippe smerten, men som ikke er våger. Makten du har, kan ikke beskrives med ord, den må føles.
 

Jeg var forberedt på at du ville vende tilbake, for jeg viste at dette var for godt til å være sant. For hadde det vært så "enkelt" som alt har vært til nå, så har jeg jo sluppet taket for lenge siden. Jeg er stolt over hvor langt jeg har kommet, men har også hatt en bismak i munnen helt siden jeg bestemte meg for å snu at jeg skulle komme til se deg igjen. Du kom, du herjet, du ødela og du satte dine spor.. men vet du hva? Jeg står oppreist fremdeles.
 

Du sier hele tiden at jeg må velge. Du sier at jeg ikke kan gå i trange jeans, ha tatoveringer, bleke håret å høre på rock samtidlige som jeg vil å pynte meg i kjoler, gå i høye hæler og sminke meg i duse toner. Du sier jeg ikke kan interessere meg for mote og samtidlige trene for å bygge muskler. Du sier jeg må bestemme meg for hvem jeg ønsker å være. Du sier jeg har mistet alle mine verdier i takt med vektøkningen. Du sier jeg ikke betyr noe for noen. Du sier jeg prøver for hardt. Du sier jeg aldri kommer til å nå opp, og du sier at jeg lik så greit bare kan gi opp.
 

Jeg vil ikke velge. Jeg vil ikke prøve å være noe eller noen jeg ikke er. Jeg er, og jeg har alltid vært den guttejenta som har hørt Eminen, Aqua, Green Day, My Chemical Romance, P!nk, Metallica, Avril Lavigne og Britney Spears siden jeg var 7 år gammel. Jeg har alltid hatt langt, lyst hår. Jeg har alltid følt meg mest komfortabel i joggeklær, skate sko, lue og militærbukser. Jeg har alltid lekt med lego, biler og pistoler, men jeg har også alltid elsket Barbie, dukker og Bratz. Så lenge jeg kan huske, så har jeg alltid fått lov til å være meg selv 110 %. Ja, mamma syntes nok ikke alltid det var like kult at hennes eneste datter skulle begynne å kle seg mer som en gutt enn hennes to sønner, men verken hun eller pappa har noen gang prøvd å endret meg. De har alltid latt meg få velge, prøve og feile, helt på egenhånd. Sakte men sikkert så ble jeg mer og mer "jentete" som årene gikk, men jeg er utrolig stolt av meg selv for å ha greid å holde fast ved de trekkene som alltid har gjort Pernilla til Pernilla gjennom ungdomstiden der hvor alle skal være helt like og ingen skal skille seg ut. Jeg greide det da, så hva er det som gjør meg så usikker på akkurat det å være meg selv nå?
 

Hver dag er en kamp om å våge, prøve og det å ikke være redd for å feile. Jeg lever fremdeles, for du har ikke knekt meg helt. Hodet mitt er i ferd med å eksplodere, men jeg har kommet for langt til å gi etter. Jeg ser på deg som en ripe i lakken, for jeg er overhodet ikke totalvraket. Du har satt dine spor, men du har bare gitt meg et nytt perspektiv på hva som egentlig betyr noe her i livet. Jeg har lært, sett og følt hvordan det var å skulle leve med deg igjen, men denne ripen har gitt meg mer drivkraft enn noen gang!
 

Signatur



2 kommentarer





Frida

11.09.2016 kl.22:11

Så sterkt å lese ❤️ Du er så modig, flott og sterk! Aldri la noen fortelle deg hvem du kan eller ikke kan være, du er alt for fantastisk slik du er nå, til at det kan gå tapt.
Stine Olsen Vågane

18.09.2016 kl.20:07

Veldig fin tekst, du er veldig dyktig å skrive. Sterkt !
hits








Design OG KODING av Albertine Løseth Vestvik ©