Du skulle bare ha vist


27.09.2016 | 23:03 | Blogg


Det begynner å bli en liten stund siden sist jeg åpnet meg og delte tankene og følelsene mine med dere.. Mye har skjedd på to uker, og det er nok mye av grunnen til fraværet mitt. Jeg har slitt veldig med å finne roen til å skrive... og i arkivet så har jeg sikkert 8 påbegynte tekster liggende, men som jeg ikke har orket å fullføre fordi jeg har så sinnsykt høye forventninger til meg selv. De blir liksom aldri bra nok..

Som sakt, det er mye som har skjedd siden sist, både på godt og vondt. Humøret er veldig svingende, og det er ingen tvil om at nedturene er i flertall. Tanken på å bare legge inn årene har virkelig vært vanskelig å motstå. Alt virker så uendelig og unødvendig.. Hvorfor skal jeg gidde å legge ned så mye arbeid og smerte, når jeg føler det bare gjør vondt verre? Det er så utrolig mye lettere å bare fortsette i det gamle mønsteret..

Jeg hater at jeg hele tiden må bevise og forklare for utenforstående amøber at jeg har en spiseforstyrrelse ettersom jeg ikke er et skjelett. Det er så liten kunnskap rundt spiseforstyrrelser.. Hvor mange ganger skal "vi" måtte forklare at en spiseforstyrrelse ikke har en pøkk med vekta å gjøre?! Den ligger i hodet! Jeg prøver så godt jeg kan å være "normal", og det krever så utrolig mye av meg selv bare det å skulle gå ut døra. Jeg vil ikke at andre skal kunne se at jeg er syk.. Men samtidlige er det utrolig vanskelig når man møter null forståelse for livssituasjonen fra de som ikke engang prøver å forstå.. Jeg pynter meg kanskje i fine klær, sminker meg, smiler og ler, men du skulle bare ha vist hvor mange tårer jeg har felt, og destruktive tanker jeg har tenkt før jeg i bestefall greier å tråkke over dørstokken. Livet mitt er overhode ikke lett, men jeg vet at det alltid finnes noen som har det verre enn meg. Jeg vet også innerst inne at det er så mye annet her i livet som betyr så uendelig mye mer enn hva størrelse xs gjør og tallet på badevekta! Jeg prøver å være så omgjengelig som mulig, så vær så snill å hold unødvendige kommentarer for deg selv.. Tenk litt på hva og hvordan du formulerer deg, før du uttaler deg til mennesker du egentlig ikke kjenner. For du skulle bare ha vist...

Jeg vet så utrolig godt at jeg ikke skal bry meg om hva andre tenker og mener om meg, for de ser bare utsiden av husets fire vegger. Det er få mennesker som vet hvor langt nede jeg har vært, og fremdeles kan være... Men det et kun en person som har sett alt, og det er kjæresten min. Ingen andres tanker og meninger skal egentlig bety noe for meg, for de vet egentlig ikke en dritt! Problemet er bare at det er så lett å si, men utrolig vanskelig å ikke bry seg noe om... Jeg skal ikke trenge å legge frem bevis for utenforstående at jeg er syk, for det er det egentlig ingen andre som har noe med. Jeg vet jeg er syk, Thomas vet det, mamma og pappa vet det, brødrene mine vet det, slekta mi vet det og de nærmeste vennene mine vet det, og det burde være nok! Det er nok. Alt annet er uvesentlig.

Og igjen, jeg ønsker ikke å være i den posisjonen jeg er i.. Men jeg kan egentlig ikke noe for det. Det hele startet med at jeg ville ned i vekt, men som igjen utviklet seg til å bli en helvetes kamp der hvor livet til slutt sto på spill. Jeg skammer meg og jeg angrer. Jeg skammer meg over å ha latt presset fra omverdenen ta fra meg livskvaliteten og nesten ødelagt forhold. Jeg angrer bittert på valget jeg tok i oktober 2011, da jeg for første gang valgte å stikke fingrene i halsen. Den handlingen jeg gjorde der og da, som jeg var skråsikker på at jeg hadde kontroll over.. Jeg har vært så nær ved å miste alt som har betydd noe for meg, og det gjør så utrolig vondt å tenke på. Jeg unner ingen denne smerten og lidelsen.. For selv om dere kanskje ikke kan se det på meg fra utsiden lengre, så er disse arrene på innsiden noe jeg må leve med resten av livet. Jeg ønsker ikke å dra noen flere ned med meg.. Derfor så prøver jeg så godt jeg kan å smil. Jeg setter så utrolig mye større pris på de små tingene i livet nå, og jeg prøver så godt jeg kan å nyte det. Selv om jeg smiler, deltar, prater og ler, så betyr ikke det at jeg ikke har det vondt... Men jeg prøver bare så godt jeg kan utnytte oppturene når de kommer. Det er ikke noe jeg heller vil her i livet enn å være normal.. Så kan ikke det bare være godt nok? Så la meg slippe å bevise hvordan de mørke 95% av dagene mine egentlig er, når jeg først smiler.

                     

Signatur



6 kommentarer





Frida

28.09.2016 kl.12:03

Kjære Pernilla ❤️ Det føles kanskje ikke ut som om det er verdt det nå, men fortsett å kjemp, og du skal snart se at oppturene kommer tettere!

Ikke la andres meninger føre deg enda mer i kjelleren. Som du sier; folk vet rett og slett ikke bedre. De har ikke vært gjennom dette helvette selv og vet ikke hvor vondt det er. Støtt deg heller til de som står deg nær og faktisk ser deg, å la andre bare fortsette med sitt om de ikke vil forstå. Da er de ikke verdt å ha med seg videre uansett!

Du trenger heller ikke å klistre på deg smilet, det er så lov å ha det vanskelig! Ingen kan kreve at du gjør mer enn ditt beste, og det at du faktisk fokuserer på oppturene og prøver å nyte dem sier noe om hvor sterk du og mentaliteten din er!

Heier sånn på deg ❤️ Dette klarer du!
Pernilla Linn

03.10.2016 kl.15:35

Frida: Du ordlegger deg så utrolig bra, Frida <3 Tusen hjertelig takk for at du tar deg tid til å lese deg jeg skriver og heier på meg, tror ikke du aner nok hvor mye det betyr for meg! <3
Anne

29.09.2016 kl.15:47

Kjenner meg så utrolig godt igjen det du skriver. Og du beskriver det så bra og velformulert. Jeg sliter med det samme som deg, og møter mye av det samme hos andre. Som bare tror at spiseforstyrrelser bare handler om vekt. Men de skulle bare visst.. Og en blir ikke tynn av å ha bulemi, med den mengden en spiser før kompansasjonen..

Det er veldig godt å lese bloggen din, håper du fortsetter. Det betyr mye for meg, og jeg tror det gjør det for andre, å vite at en ikke er alene. Og du bidrar til å få mere kunnskap om spiseforstyrrelser i samfunnet, noe som er veldig bra, så det ikke er så stigmatisert som det er i dag.

Fortsett og kjemp! Husk at vi er veldig sterke som klarer å leve med denne fryktelig vanskelige sykdommen :)
Pernilla Linn

03.10.2016 kl.15:37

Anne: Tusen hjertelig takk <3 Vondt å høre at andre kjenner seg igjen.. men så utrolig godt å vite at man ikke er alene!

Jeg heier på deg <3 vi er det!
Anine

30.09.2016 kl.13:54

Du er så god på å sette ord på det som er så vanskelig å snakke om. Jeg tar meg selv i å stadig komme tilbake til bloggen din for å lese ordene som så godt beskriver hva jeg selv tenker.. Det er nesten som om jeg skulle skrevet det selv, og du er så utrolig sterk som klarer det! Tusen takk for at du ikke gir opp, for at du fortsetter å skrive, for at du klarer å sette ord på det som er så jævlig.

Jeg heier på deg! Jeg heier på oss som ikke har det så lett som utenforstående kanskje tror - de som ikke klarer å se lengre enn nesetippen sin.
Pernilla Linn

03.10.2016 kl.15:40

Anine: Tusen hjertelig takk! Det er så godt å høre at åpenheten min rundt denne dritten kan hjelper andre <3 Jeg heier på deg også !
hits








Design OG KODING av Albertine Løseth Vestvik ©