Et steg av gangen


03.10.2016 | 17:08 | Personlig


Det vrste med alt dette, det m vre ventetiden. Jeg hater ikke kunne ha et bestemt tidspunkt forholde meg til. Usikkerheten blir bare verre og verre for hver dag som gr, og sprsmlene blir bare flere og flere. Jeg er en utlmodig sjel, og jeg hater vente nr jeg ikke kan se en ende. Dag etter dag, uke etter uke og mned etter mned... jeg sitter her med tusen sprsml, jeg kjeder rva av meg. Jeg vil s gjerne tilbake i jobb, tilbake til hverdagen, og tilbake til normalen. Jeg er s utrolig lei av sitte p sidelinjen bare se p alle andre. Jeg fler meg ubrukelig, og jeg synes det er drit ekkelt skulle si at jeg er sykmeldt etter som jeg ser helt oppegende ut. Jeg fler jeg hele tiden jeg m forklare meg ovenfor andre hvorfor jeg ikke er i stand til jobbe, og hvorfor jeg er i stand til vre utenfor husets fire vegger. Det knyter seg i magen nr ukjente eller kjente spr meg hva jeg gjr p fritiden.. jeg fler folk tror at jeg ikke gidder jobbe eller studere, og at jeg snylter p staten. Jeg er ganske sikker p at jeg ikke er alene om akkurat dette, og at det utrolig mange som faktisk isolerer seg nesten helt fra omverdenen i frykt for bli dmt. Angsten for skulle bevege seg ute nr man er "syk", tror jeg sitter igjen fra barne og ungdomsskolen. Hadde man ikke vrt p skolen den dagen, s mtte man vre inne resten av dagen ogs, ellers s var det skulking. Jeg hater at jeg fler det slik rundt det vre sykmeldt, men jeg prver tye grensene og ikke la andre menneskers tanker og meninger styre meg.

S for siste gang, jeg er ikke i stand til jobbe n fordi hovedfokuset mitt er p f gitt kroppen min tilstrekkelig med mat som jeg greier beholde, trene for bygge den opp igjen og f nok sv slik at jeg kan f en normal dgnrytme. Jeg kan heller ikke bare sitte inne gjemme meg, for da lar jeg spiseforstyrrelsen vinne. Jeg m komme meg ut dra, pynte meg i "vanskelige" klr, vre sosial og gjre vanlige ting som alle andre gjr om jeg skal kunne bli bedre. Det handler for meg, om utfordre seg selv. Jeg er redd for g ut dra, redd for mte mennesker, redd for spise i offentlighet, redd for bli sett, redd for kommentarer, redd for feile ... ja, jeg er egentlig livredd for hele den uforutsette verden der ute. Drstokkmila er utrolig lang, men desto flere ganger jeg er tff nok til bevege meg utenfor komfortsonen min, jo lettere blir det.... Det tar bare s fuckings lang tid. Kanskje du ikke skjnner dette, men du sliter sikkert med noe som jeg heller ikke forstr. 

                                    
    

 

Det er n over 3 mneder siden jeg valgt ta tilbake kontrollen over livet mitt. Og som jeg har skrevet s utallige mange ganger tidliger, s har denne veien vrt langt i fra en dans p roser. Jeg sa jeg aldri skulle falle tilbake, men det var et lfte jeg desverre ikke greide holde. I lpet av den siste mneden s har jeg hatt flere tilbakefall. September har vrt en utrolig krevende mned og mye har skjedd p kort tid. Planen min var kunne kjpe meg egen leilighet n etter sommeren nr leia gikk ut, men slik ble det desverre ikke. Selve bulimien er ikke det strste problemet lengre, men arrene etter den konomiske delen av spiseforstyrrelsen m jeg betale dyrt for n. Kredittkortgjeld , avbetalinger, ubetalte regninger, tannlegetimer etter tannlegetimer og lnte penger.. Jeg mistet kontrollen helt. Jeg har rett og slett ikke penger til kunne verken leie eller eie akkurat n. I en alder av 23 r, s mtte jeg flytte hjem til foreldrene mine igjen. Det har vrt utrolig vanskelig, og jeg er skrsikker p at dette er grunnen til alle tilbakefallene mine den siste mneden. Det g fra vre et kjrestepar med egne regler og rutiner, til igjen mtte tilpasse seg noen andre sin hverdag, har vrt urolig vanskelig. Ikke bare for oss, men for foreldrene vre ogs.. noe som er fult forstelig! Det er ingenting jeg heller vil n enn bli frisk, tjene mine egne penger og kjpe min egen leilighet. Jeg skal jobbe rva av meg for komme meg ut av dette helvette, for n fortjener jeg ogs leve. Denne konomiske baksiden av spiseforstyrrelsen har hengt over meg n i snart 2 r. Jeg har hele tiden vist at gjelden bare har vokst og vokst, men jeg har gjort alt for unng realiteten. Avhengigheten min, var rett og slett 1. prioriteringen... N som jeg har kommet meg over den vanskeligste kneika med maten, s har jeg endelig muligheten til ta tak i den konomiske delen. Jeg viste at jeg ikke kunne greie dette p egenhnd, s derfor mtte jeg be om hjelp. Igjen. Hadde det ikke vrt for foreldrene mine, s aner jeg virkelig ikke hvor jeg hadde vrt den dag i dag. Jeg skammer meg over at det har gtt s langt som det har gjort, men jeg er sjele glad for at jeg n har tatt tak i problemene mine og fr hjelp. Pappa har n ftt full kontroll over kontoen min og brevene mine, og i en alder av 23 r, s fr jeg faktisk ukepenger (av mine egne penger s klart). Dette er fordi jeg ikke stoler p meg selv enda, og ikke nsker derfor ha noen som helst tilgang til kontoen min fr alt er nedbetalt. Jeg fr nok penger til at jeg kan leve, men ikke s mye at jeg skylle de ned i do (hvis du skjnner.. ). Jeg fr det til hres ut som jeg har gjeld opp til rene akkurat n, men det har jeg ikke. Gr alt som etter planen, s vil jeg kunne begynne se p leiligheter igjen over jul ;). Men nr det er sakt, s hadde det nok ikke sett s lyst ut om det ikke hadde vrt for at jeg tar tak i problemet n, og at jeg faktisk fr hjelp til hndtere dette!

Om jeg ikke syntes det vr jvlig nok skulle pne meg om spiseforstyrrelsen, s er det faktisk mye vanskeligere for meg n skulle pne meg om den konomiske baksiden bulimien har dratt meg inn i. Det ikke ha kontroll over sin egen konomi, og det bruke penger man egentlig ikke har, er tabu. Det er et ftall som faktisk trr prate om det, og jeg fler ofte at de som gjr det blir sett ned p. Jeg beundrer de som er tffe nok til ta melde seg p luksusfellen, for fy faen det er det ikke mange som har baller til. Det er s utrolig lett falle for fristelsen med tanken p alt presset som er i dag.. Og her ogs, vet jeg at jeg ikke er alene. Folk ska hele tiden overgr hverandre med klr, vesker, sko, eiendom, bilder, utseendet, reiser, bursdager, skole, utdanning,jobb, trening, barn osv. .. Det er s patetisk og det skal ikke vre ndvendig konkurrere p denne mten! Du kan vre et god mor selv om ikke du har muligheten til gi datteren sin den dyreste vinterjakka (som allle andre har..), eller en fantastisk kompis selv om du ikke har den feteste bilen. Vi m slutte prve overg alle andre p det materiell, i tro om at det er det som skal til for at vi skal bli akseptert. For hvis du tenker deg om... Bryr du deg egentlig om at venninnen eller kompisen din har dyre klr? Jeg tror ikke det, og jeg hper vrtfall ikke det. Ekte venner liker deg for den du er, ikke for det du eier og har. 

    


 

Signatur



6 kommentarer





Frida Wgan

03.10.2016 kl.21:38

herregud s tff du er. Jeg blir helt stum av beundring ! Heier snn p deg <3
Pernilla Linn

04.10.2016 kl.20:52

Frida Wgan: <3
Anne

04.10.2016 kl.09:30

Igjen, fantastisk godt skrevet! Utrolig bra at du tar opp det temaet, da det faktisk kan vre et stort problem ved spiseforstyrrelsen.

Du hjelper meg med det du skriver :)
Pernilla Linn

04.10.2016 kl.20:53

Anne: helt klart..! Tusen takk<3
Heidi

29.10.2016 kl.01:28

Hei.

Jeg er utrolig glad for ha funnet bloggen din. Jeg kjenner meg igjen i s mye av det du skriver, og jeg trodde frst at problemet l i miljet, s jeg flyttet fra Oslo. Ikke at det hjalp, problemene flger en jo hvor enn man drar. N som jeg skal flytte tilbake snart, s kjenner jeg at jeg fr angst av tenke p alt det sosiale.

Hper du kommer deg igjennom denne tiden for du er innmari sterk!

Hvis du noensinne trenger en snakke med, s stiller jeg opp :)
Pernilla Linn

31.10.2016 kl.22:07

Heidi: Det er s dritt hre at andre kjenner seg igjen i denne smerte, men det er ogs utrolig godt vite at man ikke her helt alene. Tanken om bare pakke dra er der konstant, s setter utrolig pris p hre dine erfaringer rundt det! Er vell kanskje beste lsne opp knutene frst..

Tusen hjertelig takk <3 I lige mde!
hits








Design OG KODING av Albertine Lseth Vestvik