Et steg av gangen


03.10.2016 | 17:08 | Personlig


Det værste med alt dette, det må være ventetiden. Jeg hater å ikke kunne ha et bestemt tidspunkt å forholde meg til. Usikkerheten blir bare verre og verre for hver dag som går, og spørsmålene blir bare flere og flere. Jeg er en utålmodig sjel, og jeg hater å vente når jeg ikke kan se en ende. Dag etter dag, uke etter uke og måned etter måned... jeg sitter her med tusen spørsmål, jeg kjeder ræva av meg. Jeg vil så gjerne tilbake i jobb, tilbake til hverdagen, og tilbake til normalen. Jeg er så utrolig lei av å sitte på sidelinjen å bare se på alle andre. Jeg føler meg ubrukelig, og jeg synes det er drit ekkelt å skulle si at jeg er sykmeldt etter som jeg ser helt oppegående ut. Jeg føler jeg hele tiden jeg må forklare meg ovenfor andre hvorfor jeg ikke er i stand til å jobbe, og hvorfor jeg er i stand til å være utenfor husets fire vegger. Det knyter seg i magen når ukjente eller kjente spør meg hva jeg gjør på fritiden.. jeg føler folk tror at jeg ikke gidder å jobbe eller studere, og at jeg snylter på staten. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke er alene om akkurat dette, og at det utrolig mange som faktisk isolerer seg nesten helt fra omverdenen i frykt for å bli dømt. Angsten for å skulle bevege seg ute når man er "syk", tror jeg sitter igjen fra barne og ungdomsskolen. Hadde man ikke vært på skolen den dagen, så måtte man være inne resten av dagen også, ellers så var det skulking. Jeg hater at jeg føler det slik rundt det å være sykmeldt, men jeg prøver å tøye grensene og ikke la andre menneskers tanker og meninger styre meg.

Så for siste gang, jeg er ikke i stand til å jobbe nå fordi hovedfokuset mitt er på å få gitt kroppen min tilstrekkelig med mat som jeg greier å beholde, trene for å bygge den opp igjen og få nok søv slik at jeg kan få en normal døgnrytme. Jeg kan heller ikke bare sitte inne å gjemme meg, for da lar jeg spiseforstyrrelsen vinne. Jeg må komme meg ut døra, pynte meg i "vanskelige" klær, være sosial og gjøre vanlige ting som alle andre gjør om jeg skal kunne bli bedre. Det handler for meg, om å utfordre seg selv. Jeg er redd for å gå ut døra, redd for å møte mennesker, redd for å spise i offentlighet, redd for å bli sett, redd for kommentarer, redd for å feile ... ja, jeg er egentlig livredd for hele den uforutsette verden der ute. Dørstokkmila er utrolig lang, men desto flere ganger jeg er tøff nok til å bevege meg utenfor komfortsonen min, jo lettere blir det.... Det tar bare så fuckings lang tid. Kanskje du ikke skjønner dette, men du sliter sikkert med noe som jeg heller ikke forstår. 

                                    
    

 

Det er nå over 3 måneder siden jeg valgt å ta tilbake kontrollen over livet mitt. Og som jeg har skrevet så utallige mange ganger tidliger, så har denne veien vært langt i fra en dans på roser. Jeg sa jeg aldri skulle falle tilbake, men det var et løfte jeg desverre ikke greide å holde. I løpet av den siste måneden så har jeg hatt flere tilbakefall. September har vært en utrolig krevende måned og mye har skjedd på kort tid. Planen min var å kunne kjøpe meg egen leilighet nå etter sommeren når leia gikk ut, men slik ble det desverre ikke. Selve bulimien er ikke det største problemet lengre, men arrene etter den økonomiske delen av spiseforstyrrelsen må jeg betale dyrt for nå. Kredittkortgjeld , avbetalinger, ubetalte regninger, tannlegetimer etter tannlegetimer og lånte penger.. Jeg mistet kontrollen helt. Jeg har rett og slett ikke penger til å kunne verken leie eller eie akkurat nå. I en alder av 23 år, så måtte jeg flytte hjem til foreldrene mine igjen. Det har vært utrolig vanskelig, og jeg er skråsikker på at dette er grunnen til alle tilbakefallene mine den siste måneden. Det å gå fra æ være et kjærestepar med egne regler og rutiner, til å igjen måtte tilpasse seg noen andre sin hverdag, har vært urolig vanskelig. Ikke bare for oss, men for foreldrene våre også.. noe som er fult forståelig! Det er ingenting jeg heller vil nå enn å bli frisk, tjene mine egne penger og kjøpe min egen leilighet. Jeg skal jobbe ræva av meg for å komme meg ut av dette helvette, for nå fortjener jeg også å leve. Denne økonomiske baksiden av spiseforstyrrelsen har hengt over meg nå i snart 2 år. Jeg har hele tiden vist at gjelden bare har vokst og vokst, men jeg har gjort alt for å unngå realiteten. Avhengigheten min, var rett og slett 1. prioriteringen... Nå som jeg har kommet meg over den vanskeligste kneika med maten, så har jeg endelig muligheten til å ta tak i den økonomiske delen. Jeg viste at jeg ikke kunne greie dette på egenhånd, så derfor måtte jeg be om hjelp. Igjen. Hadde det ikke vært for foreldrene mine, så aner jeg virkelig ikke hvor jeg hadde vært den dag i dag. Jeg skammer meg over at det har gått så langt som det har gjort, men jeg er sjele glad for at jeg nå har tatt tak i problemene mine og får hjelp. Pappa har nå fått full kontroll over kontoen min og brevene mine, og i en alder av 23 år, så får jeg faktisk ukepenger (av mine egne penger så klart). Dette er fordi jeg ikke stoler på meg selv enda, og ikke ønsker derfor å ha noen som helst tilgang til kontoen min før alt er nedbetalt. Jeg får nok penger til at jeg kan ¨leve¨, men ikke så mye at jeg skylle de ned i do (hvis du skjønner.. ). Jeg får det til å høres ut som jeg har gjeld opp til ørene akkurat nå, men det har jeg ikke. Går alt som etter planen, så vil jeg kunne begynne å se på leiligheter igjen over jul ;). Men når det er sakt, så hadde det nok ikke sett så lyst ut om det ikke hadde vært for at jeg tar tak i problemet nå, og at jeg faktisk får hjelp til å håndtere dette!

Om jeg ikke syntes det vær jævlig nok å skulle åpne meg om spiseforstyrrelsen, så er det faktisk mye vanskeligere for meg å nå skulle åpne meg om den økonomiske baksiden bulimien har dratt meg inn i. Det å ikke ha kontroll over sin egen økonomi, og det å bruke penger man egentlig ikke har, er tabu. Det er et fåtall som faktisk tørr å prate om det, og jeg føler ofte at de som gjør det blir sett ned på. Jeg beundrer de som er tøffe nok til å ta melde seg på ¨luksusfellen¨, for fy faen det er det ikke mange som har baller til. Det er så utrolig lett å falle for fristelsen med tanken på alt presset som er i dag.. Og her også, vet jeg at jeg ikke er alene. Folk ska hele tiden overgår hverandre med klær, vesker, sko, eiendom, bilder, utseendet, reiser, bursdager, skole, utdanning,jobb, trening, barn osv. .. Det er så patetisk og det skal ikke være nødvendig å konkurrere på denne måten! Du kan være et god mor selv om ikke du har muligheten til å gi datteren sin den dyreste vinterjakka (som allle andre har..), eller en fantastisk kompis selv om du ikke har den feteste bilen. Vi må slutte å prøve å overgå alle andre på det materiell, i tro om at det er det som skal til for at vi skal bli akseptert. For hvis du tenker deg om... Bryr du deg egentlig om at venninnen eller kompisen din har dyre klær? Jeg tror ikke det, og jeg håper værtfall ikke det. Ekte venner liker deg for den du er, ikke for det du eier og har. 

    


 

Signatur



6 kommentarer





Frida Wågan

03.10.2016 kl.21:38

herregud så tøff du er. Jeg blir helt stum av beundring ! Heier sånn på deg <3
Pernilla Linn

04.10.2016 kl.20:52

Frida Wågan: <3
Anne

04.10.2016 kl.09:30

Igjen, fantastisk godt skrevet! Utrolig bra at du tar opp det temaet, da det faktisk kan være et stort problem ved spiseforstyrrelsen.

Du hjelper meg med det du skriver :)
Pernilla Linn

04.10.2016 kl.20:53

Anne: helt klart..! Tusen takk<3
Heidi

29.10.2016 kl.01:28

Hei.

Jeg er utrolig glad for å ha funnet bloggen din. Jeg kjenner meg igjen i så mye av det du skriver, og jeg trodde først at problemet lå i miljøet, så jeg flyttet fra Oslo. Ikke at det hjalp, problemene følger en jo hvor enn man drar. Nå som jeg skal flytte tilbake snart, så kjenner jeg at jeg får angst av å tenke på alt det sosiale.

Håper du kommer deg igjennom denne tiden for du er innmari sterk!

Hvis du noensinne trenger en å snakke med, så stiller jeg opp :)
Pernilla Linn

31.10.2016 kl.22:07

Heidi: Det er så dritt å høre at andre kjenner seg igjen i denne smerte, men det er også utrolig godt å vite at man ikke her helt alene. Tanken om å bare pakke å dra er der konstant, så setter utrolig pris på å høre dine erfaringer rundt det! Er vell kanskje beste å løsne opp knutene først..

Tusen hjertelig takk <3 I lige måde!
hits








Design OG KODING av Albertine Løseth Vestvik ©