Jeg skal ikke si det videre


16.10.2016 | 19:03 | Blogg


Ofte så føler jeg meg veldig alene.. jeg angrer daglig på at jeg har åpnet meg som det jeg har gjort, og jeg føler meg som en taper med en diger blink i panna. Jeg har ingenting å skjule meg bak og jeg vet ikke hvem som leser det jeg skriver.. jeg føler meg rett og slett helt naken.

Det skumleste ved å blogge så personlig, må være det å ikke vite hvem som leser det jeg skriver. Jeg er livredd for å bli dømt, og jeg er livredd for å bli satt i bås. Folk tror de kjenner meg ut i fra det de leser om meg, og gjør seg opp en mening uten å egentlig ha pratet med meg.. jeg et fult klare over at dette er en del av greia med å blogge, men det er vanskelig å ikke skulle bry seg når man hele tiden er opptatt av å bli likt blant både kjente og ukjente. Jeg sliter veldig med meg selv til tider, men jeg er ikke gal. Alle har sine gode perioder og dårlige, forskjellen er bare at jeg er åpen om det fordi jeg er så dritt lei av denne fasaden. Jeg vil bevise for meg selv og andre at det er ikke teit, dumt eller kleint å snakke om det som er vanskelig, for det er helt normalt å ikke smile fra øre til øre hver jævla dag. Livet er ikke plettfritt, verken for meg, deg eller dronning Sonja. Vi har alle våre bekymringer, redsler, gleder og sorger.. Så ikke gjem deg av den grunn! Jeg kan låve deg en ting, og det er at når du åpner deg for en eller flere, så vil du raskt innse at du ikke er alene!

I tidligere innlegg så har jeg skrevet at jeg har følt meg veldig alene om det å slite med bulimi. Jeg kjente ikke til noen som slet med det samme, og jeg følte at jeg mislyktes i spiseforstyrrelsen fordi jeg ikke var sterk nok til å utvikle anoreksi. Jeg var/ er rett og slett for glad i mat. Når jeg tenker tilbake på disse tankene, så tenker jeg bare; hva faen?! Mislyktes i spiseforstyrrelsen?.. sykdommen som har tatt i fra deg flere år, nesten drept deg, gjort deg beinskjør, fått deg lagt inn opp til flere ganger og tatt fra deg alt av livsglede.. og du føler ar du har feilet? Spør jeg meg selv akkurat nå, her hvor jeg er i dag, så vil jeg egentlig si at jeg naila den.

Men det er først nå jeg ser hvor syk jeg har vært, og grunnen til at jeg kan se det så tydelig nå, er fordi jeg åpnet meg. Nå vet jeg at det er så utrolig mange flere enn bare meg som sliter med bulimi. Det er en tabu sykdom, som nesten et umulig å oppdage om man ikke står personen veldig nær.. så det er virkelig ikke rart man føler seg mislykket og alene om man sliter med bulimi. Jeg hadde aldri i min villeste anelse trodd at denne djevel var så utbredt og nesten "normal" blant både gutter og jenter som den faktisk er. Det er utrolig skremmende, og ikke minst et klart varselstegn på at dette virkelige må takes på alvor!

Som jeg nevne i starten, så angrer jeg daglig på at jeg åpnet meg, men når kjente og ukjente takker meg for åpenheten og sier jeg har hjulpet dem mye, blir jeg påminnet hvorfor jeg valgte å gjøre det. Skulle bare ønske jeg viste hvem alle dere fine mennesker som leser det jeg skriver faktisk er! Jeg har fått et inntrykk av at det er flere enn hva jeg tror, noe som både er skummelt og positivt på samme tid. Jeg blir utrolig glad for tilbakemeldinger, og jeg snakker mer enn gjerne om mine problemer med deg om det kan være til hjelp. Jeg legger ikke skjul på noe, og du kan stole på meg. De fleste våger først å ta kontakt med meg når det er alkohol inn i bildet (noe jeg har full forståelse for), men dere skal vite at jeg prater uansett! Ja,og når det er sakt... så foretrekker jeg slike samtaler i edru tilstand, fordi jeg også synes det er veldig godt å være litt "normal" med venner i blant, å glemme det mørke ♥.

Føler jeg er veldig flink til å gjenta meg selv i innleggene mine... men prøver så godt jeg kan å la vær! Vurderer også litt om jeg skal begynne med vlogg, ettersom det ikke alltid er like lett å ordlegge seg.. men vi får se!

Signatur



5 kommentarer





Sunniva Skaug

16.10.2016 kl.19:31

Bra skrevet! Du virker som en sterk person! (delta gjerne i ukens blogg på bloggen min)
Anne

21.10.2016 kl.16:28

Hei. Som jeg har kommentert før, du er utrolig sterk som åpner deg, og fantastisk flink til å skrive og forklare så godt. Kjenner meg veldig igjen. Det var ikke før jeg selv ble åpen om sykdommen, som du skriver, at jeg skjønte hvor syk jeg har vært. Det var utrolig skummelt i starten å være åpen, men nå liker jeg det (til mine nærmeste), for da skammer jeg meg ikke så mye. Har også fått gode tilbakemeldinger fra folk som syntes det er flott at jeg er så åpen.

Stå på! :)
Pernilla Linn

27.10.2016 kl.07:53

Anne: Det er såutrolig godt å høre! Åpenhet er en viktig nøkkel<3 heier på deg!
Kamilla K

25.10.2016 kl.18:53

Jeg har så lyst til å gi deg en stor klem. Du skriver så bra, du er så god til å sette ord på det mange/alle føler og opplever. Det å være åpen om nedturene gjør dem gjerne mindre dype, det er i hvert fall min erfaring. Selv om man føler seg alt annet enn bra idet man åpner seg.

Du er virkelig sterk, trolig sterkere enn du gir deg selv "kred" for.
Pernilla Linn

27.10.2016 kl.07:56

Kamilla K: Først og fremst, tusen hjertelig takk! Setter utrolig stor pris på slike tilbakemeldinger:) Har mye å jobbe med når det kommer til å gi meg selv en klapp på skulderen for framskritt.. men jeg prøver å bli bedre!
hits








Design OG KODING av Albertine Løseth Vestvik ©