Vær så snill, ikke glem meg


31.10.2016 | 21:44 | Blogg


Hvorfor må det være så vanskelig?

Det er et spørsmål som jeg stiller meg selv hver jævla dag..

Et håpløst spørsmål som jeg egentlig vet svaret på, men som jeg hele tiden prøver å vri meg unna. Ubevisst og bevisst. Jeg vet så utrolig godt hva som gjør situasjonen min vanskelig, og jeg vet så utrolig godt hva som må til for at jeg skal nå toppen.. men jeg er redd.

Livredd.

Da jeg var på mitt sykeste i 2012, levde jeg nærmest helt isolert i min egen lille boble. Det var kun plass til meg og mitt der, og ingen andre. Det eneste jeg ville, var å være alene. Helt alene der ingen kunne se meg. Jeg satt inne for meg selv, mens vennene mine begynte å studere, reise eller jobbe. Det var bare meg, meg, meg og mitt. Spiseforstyrrelsen holdt meg unna omverdenen, og tok i fra meg så og si all sosial kontakt,

Men samtidlige så trøstet han meg, holdt rundt meg og sa fine ord til meg. Han viste så godt hvor sårbar jeg var, og hva som skulle til for at jeg ville klamre meg fast. Vi hadde et hat\ elsk forhold som ikke kan beskrives, men som må oppleves..

Han gjorde meg blind. Jeg prioriterte han framfor venner og familie, noe som igjen resulterte i at jeg mistet nettverket som jeg hadde før han kom inn i livet mitt og tok over styringen. Jeg greide ikke å si noe, og de rundt meg viste ikke hva som skjedde, eller hva de kunne gjøre. Jeg var fanget i mitt eget hode, og jeg følte det beste for alle var at jeg bare trakk meg tilbake.

Jeg ville ikke at noen skulle se meg, eller hindre meg. Mitt fokus var på maten og vekta, og alt annet var uvesentlig. Jeg var svært ensom i denne perioden, og jeg gråt nærmest hver dag når jeg så meg selv fra utsiden. Ensomheten tok overhånd når maten tok slutt, og det var i disse stundene jeg for alvor kunne se smerten han hadde påført meg. Ikke bare psykisk, men også fysisk.

Etterhvert som han ble sterkere og sterkere, ble avstanden til venner og familie bare større og større, og jeg bare mindre og mindre.

Jeg glemmer ikke fredagskvelden jeg satt alene på kjøkkenbordet å spiste middag, mens mamma satt på stua. På Instagram og Facebook så jeg statuser og bilder hvor folk gledet seg til helg, fester og vinkvelder.. men her satt jeg, helt alene fordi jeg hadde rotet meg bort i mitt eget hode. Jeg husker mamma kom bort for å stille meg et spørsmål, men før jeg i det heletatt greide å åpne munnen, så knakk jeg sammen i armene hennes. Jeg var kommet til et punkt hvor jeg hadde mistet meg selv helt.

Etter å ha følt meg utenfor i så mange år, så knyter det seg rett og slett i magen om jeg ikke kan delta i sosiale settinger.. Jeg er livredd for å havne på sidelinjen igjen. De siste to månedene har jeg vært mer sosial enn på lenge, men det har gått veldig på bekostning av hva jeg egentlig ønsker å oppnå. Veien føles endeløs, og frykten for å bli " glemt" blant vennene mine, er utrolig vanskelig å takle.

Det er umulig for meg å skulle leve "normalt" samtidig som jeg skal jobbe meg fremover og ut av bulimien.. Jeg vet så utrolig godt at de to livsstilene ikke går overens, men jeg er redd.

Livredd.

Jeg sier ikke nei fordi jeg ikke vil, men fordi jeg faktisk ikke er sterk nok til å takle omverdenen enda.. Jeg gruer meg til mørketiden, men jeg har troen på at våren kan bli fantastisk om jeg kommer meg gjennom denne perioden.

så vær så snill.. ikke glem meg!

Signatur



6 kommentarer





Anne Siri

01.11.2016 kl.11:00

Igjen, du beskriver sykdommen så utrolig bra. Jeg har det slik selv nå. Har innset at jeg ikke klarer alt lenger, og har måttet kutte mye ned på mitt sosiale liv, netopp fordi jeg ikke klarer å kjempe imot sykdommen dersom det skjer mye. Og jeg skulle så ønske at vennene mine viste det, det er ikke fordi jeg ikke vil eller er usosial, det er fordi jeg er syk. Jeg klarer ikkje å kjempe mot sykdommen samtidig som jeg har mange planer.

Så valget er å være sosial, men å fortsette med bulemien og være syk, mot å leve et enklere liv, men ha muligheten til å kjempe mot sykdommen og en dag bli frisk.

Selv om jeg ønsker å være sosial og finne på ting, så er det å bli frisk som frister mest.

Tusen takk for alt du skriver, du hjelper meg :)
Pernilla Linn

03.11.2016 kl.22:54

Anne Siri: Det er fordi vi har en sykdom, ikke fordi vi vil.. det er så utrolig sant <3 et steg av gangen, så blir det forhåpentligvis en lykkelig slutt! Det tar bare litt tid....

Tusen hjertelig takk ! Og tusen hjertelig takk for at du deler??
Frida

01.11.2016 kl.21:00

Fantastisk skrevet, fine du <3 de som ikke lenger står der når du kommer deg ut av helvetet er kanskje ikke de du ønsker å ha med deg videre i livet heller. Mange nye dører vil åpne seg når du er klar til å se mer utover, og du vil og å mange nye fine mennesker i livet, det må du ikke tvile på. MEN nå er det helt riktig å prioritere deg, slik at du har muligheten til å faktisk nyte det å være sammen med andre når våren kommer. Dette klarer du, det vet jeg!
Pernilla Linn

03.11.2016 kl.22:56

Frida: tusen takk?? det er heldigvis mer forståelse rundt problematikken min nå, enn hva det var for 4 år siden.. då mine nærmeste kommer nok alltid til å være der! Heldigvis. Jeg skal klare det!
Kine

03.11.2016 kl.22:44

Glemme dæ aldri!

Vil alltid vær her!😘
Pernilla Linn

03.11.2016 kl.22:56

Kine: Kinemor??
hits








Design OG KODING av Albertine Løseth Vestvik ©