Instagram lyver deg rett opp i ansiktet


03.11.2016 | 21:50 | Blogg


Du står der alene foran speilet og stirrer på ditt eget speilbilde. Ikke fordi du er så jævlig fornøyd med det du ser, men fordi du ikke kan fordra din egen refleksjon. Du finner feil etter feil, hele tiden.

"Skulle ønske jeg hadde større lepper og pupper, en mer fyldigere rumpe, en strammere mage, brune øyne istede for blå og langt hår fremfor kort hår.."

Du ønsket hele tiden å ha det du ikke har, og du setter skyhøye krav til deg selv som i realiteten er helt på trynet. Du sammenligner deg selv opp mot mennesker som du ser på som "perfekt ", og du er villig til å offer nærmest alt du eier og har, for å kunne leve i samme sko.

Dette var meg i tenårene, og mine tanker om det perfekte "livet".

Jeg var konstant usikker på meg selv og jeg tenkte hele tiden på hva andre mente og sa om meg. Ingenting jeg gjorde var bra nok og jeg var villig til å gjøre hva som helst for å få den "perfekte" kroppen. Koste hva det koste ville. Jeg nektet å akseptere meg selv for den jeg var.. og jeg var bokstavlig talt min værste fiende.

" Fy faen så stygg du er! Æsj, se på deg selv da!"

" Du er så svak, du greier ikke å motstå mat engang."

Jeg mobbet og rakket ned på meg selv slik at ingen andre trengte å gjøre det.. Jeg ville heller dø, enn å leve i denne kroppen. Sommeren 2011, Googlet jeg hvordan jeg kunne ta mitt eget liv. Jeg var svært deprimert, og jeg så ikke vitsen i å leve slik lengre. Jeg trodde lykken i livet var å være tynn og pen.. Og det var noe jeg aldri kom til å bli uansett.

I skrivende stund så er jeg sjeleglad for at jeg ikke greide å gjennomføre det med tanke på hvordan jeg har det nå i dag, men samtidig så er dette tanker som stadig dukker opp igjen når alt virker håpløst..

Si hva du vil om det å avslutte sitt eget liv, men tenk litt over hvor vondt vedkommende må ha det\har hatt det om han eller hun er villig til å gå så langt for å få slutt på smerten.

Men tro meg, kjære deg... det kan faktisk bli bedre! Du må bare holde ut.

Det jeg deler nå, er egentlig svært personlige tanker som jeg vanligvis hater å snakke om. Ikke fordi jeg synes det er flau å si at jeg har tenkt slik, men fordi jeg får vondt av meg selv.. Jeg var jo helt hjernevasket!

Vi lever i et samfunn der hvor fokuset på kropp, utseende og prestasjon er helt bak mål. Du skal være veltrent, ha fine klær, få toppkarakterer på skolen, yte maksimalt på jobb, være med venner, vise at du og kjæresten har det fantastisk, delta på familiemiddager og smile fra øre til øre hver jævla dag... Det funker nok i en liten periode, men så møter du veggen, og føler du svikter totalt.

Jeg mener at et av de største problemene i dagens samfunn er at vi ser oss blinde på livene til andre mennesker gjennom iscenesatte bilder på Instagram, Facebook, snap chat og blogger. Vi ser bare bilder, men vi får veldig sjeldent vite hele historien bak.. Selv om alt ser rosenrødt og perfekt ut, så er det sjeldent realiteten! Og her kan jeg snakke ut fra egne erfaringer..

Gjennom Instagram så kunne jeg nærmest leve ut det perfekte livet som jeg hele tiden hadde drømt om. Jeg la ut bilder av sunn mat, six pack, smilende selfier, tommelen opp bilder etter trening, junk food, merkeklær og festligheter..

Sannheten var jo bare den at alt dette var rein løgn. Livet mitt var egentlig et sant helvetet fylt med smarter, tårer og hat. Jeg kastet opp alt jeg spiste, derfor hadde jeg synlige mageruter. Jeg spiste gjerne all maten jeg la ut, men spiste også 14 porsjoner til, for så å kvitte meg med det. Jeg la ut en selfie, men jeg hadde trolig tatt over 100 bilder før jeg fant et bilde som jeg syntes var ok etter jeg hadde redigert det. Jeg var på trening, men det var ikke alltid jeg trente.. Og jeg var på fester i åletrange kjoler, men det var fordi jeg enten ikke hadde spist en dritt... eller så hadde jeg slukt alt jeg kom over i løpet av kvelden, for så igjen å kvitte meg med det.

Det knyter seg i magen på meg når jeg ser tilbake på denne dypfryser tiden av livet mitt. Jeg skammer meg sånn over de lettkledde bildene jeg delte av en nærmest dødssyk kropp. Jeg er så lei meg for de feile signalene jeg sendte til unge jenter og kvinner. Jeg angrer og jeg beklager om dette har påvirket andre i feil retning... slik det gjorde for meg for noen år tilbake. Har jeg kunnet, så har jeg tatt denne delen av livet mitt tilbake, men jeg kan ikke gjøre noe annet enn å lære av de feilene jeg har gjort.

Så vær så snill, kjære, fine, nydelige deg... ikke tro på alt du ser! Om noe virker for godt til å være sant, så er det som oftest det. Du er vakker på din egen, unike måte. Ikke prøv å være noe andre enn deg selv! Folk vil alltid lengte etter det de ikke kan få.. og noe av det du misliker ved deg selv, kan en annen forgude.

Du er vakker.

Signatur



4 kommentarer





Elise

04.11.2016 kl.07:54

<3 Pernilla <3
Pernilla Linn

16.11.2016 kl.22:34

Elise: <3
lillian

06.11.2016 kl.12:34

Så bra skrevet! 🙌🏼 ære være deg
Pernilla Linn

16.11.2016 kl.22:34

lillian: <3
hits








Design OG KODING av Albertine Løseth Vestvik ©