"Forstår de ikke dette, burde de sette fyr på seg selv."


17.12.2016 | 03:21 | Blogg


Noe av det værste jeg vet, og som virkelig får magesekken min til å vrenge seg.. er spørsmålet "hva driver du med for tiden da?"

Vanligvis så ville dette ha vært et utrolig enkelt spørsmål å svare på, men når svaret er: "nei akkurat nå, så er jeg sykmeldt..", så blir situasjonen en helt annen. Noen blir utilpass og vet ikke helt hva de skal si, men er oppegående nok til la vær grave, mens andre studerer deg fra topp til tå med et hevet øyenbryn og spør: "hvorfor det? Du ser da ikke syk ut".

Helt ærlig, så tror jeg ikke Ola Nordmann noen gang vil skjønne hvordan det overhodet er mulig å være sykmeldt uten at en går på krykker, har armen i fatle, eller ligger tilkoblet en haug av ledninger på sykehuset. Jeg tror ikke noen helt kan forstå hvordan det er mulig, før man har vært der selv.

Personlig så er jeg dritt lei av å hele tiden må bevise for andre hvorfor jeg ikke har muligheten til å være i jobb. Ofte så frister det bare å rase ned i vekt, slik at spiseforstyrrelsen kan synes på utsiden også. Det er så utrolig frustrerende å få høre gang på gang:

"Du ser så frisk å sunn ut nå, Pernilla"

"Pernilla, du ser så utrolig bra ut"

"Hvorfor er du sykmeldt enda? Du er jo frisk!"

Bare for å avklare en ting her, ALDRI si til en person som sliter med spiseforstyrrelser at hun eller han "ser frisk eller bra ut". Slike adjektiv er ikke positive beskrivelser i et hode der kroppsbilde er helt forvrengt.

«ingen skal fortelle meg hvor bra jeg ser ut. Bra er synonymt med frisk, og frisk er synonymt med tykk, og forstår de ikke dette, burde de sette fyr på seg selv.»

Et utdrag fra debutboken til Linnea Myhre, Evig søndag. (En bok jeg personlig anbefaler på det sterkeste til berørte av en spiseforstyrrelse.)

Du mener det mest sannsynlig bare godt, men det meste du sier blir dessverre vridd og vendt på..

Selv så har jeg lært meg å ta i mot slike komplimenter rettet mot utseendet mitt med et smil, fordi jeg vet så godt at det er ment som noe positivt, og ikke et ord med en skjult betydning for å si at jeg har blitt tykk. Men det jeg synes er utrolig vanskelig å takle med å få slike tilbakemeldinger om at jeg ser frisk ut fordi jeg har gått opp i vekt, er fordi det nå ikke lengre handler om det du ser på utsiden... men den handler om den vridde tankegangen som har gnagd seg fast på innsiden.

Det begynner som oftest med et sterkt ønske om å bli litt tynnere, sunnere, sterkere, raskere eller bedre, men det utvikler seg til rus av kontroll og mestring som er utrolig vanskelig å komme seg ut av. Hadde det vært lett å snu et slikt mønster, så ville det ikke ha vært en sykdom. Dere ser bare at jeg har fått litt mer kjøtt på kroppen, et enda rundere ansikt og at jeg spiser mat.. men dere ser ikke de konstruktive tankene, regnestykkene som krasjer hjernen og de tunge stundene hvor tårene triller som endeløse bekker. Dere ser ikke det, fordi det eneste jeg ønsker er å være "normal", derfor prøver jeg så godt jeg kan å leve som deg. Jeg prøver hver dag å tenke positivt, være ute blant folk og kanskje sminke meg. Jeg må gjøre slike ting for å bli tryggere på meg selv.. jeg hater det, men det er endel av prosessen jeg må gjennom for å komme meg et skritt nærmere målet.

Du kan svært sjeldent se på en person som sliter psykisk at han eller hun er syk. Du kan heller ikke se ryggplagene til Kari, eller migrenen til Johan. De menneskene som dessverre sliter med fysiske plager eller psykiske lidelser til daglig, kjenner på denne smerten hver jævla dag. Pass på deg selv i stede!

Jeg glemmer ikke første gangen jeg skulle i møte med den nye saksbehandleren min på Nav angående arbeidsavklaringspenger. Jeg hadde på tights og treningsjakke fordi jeg ville gå bortover for å få litt frisk luft. Jeg hadde også sminket meg for en gang skyld, i håp om at jeg kanskje ville våge å se opp og ikke bare ned i bakken. Jeg hadde gjort en liten innsats for min egen del, og jeg var stolt over meg selv. Problemet var bare at når jeg kom i møtet og prøvde å forklare situasjonen min, så fikk jeg denne tilbake; "når jeg ser på deg, så ser jeg en sunn og frisk ungdom"... jeg tror aldri jeg har vært så frustrert, oppgitt og tom for ord noen gang.. måtte jeg til og med overbevise saksbehandleren min som hadde dokumentasjonen fra fastlegen min, om at jeg hadde en "usynlig" sykdom?!

Ble det satt tvil fordi jeg hadde sminket meg? Hadde hele prosessen med Nav blitt lettere om jeg kom i joggebukse og usminket?

Fra den sommerdagen i 2013, så har jeg vært redd for å sminke meg før et møte med Nav eller for å ta en tur på butikken.. jeg synes det er ubehagelig å dra på treningssenteret eller gå en tur med hunden min, jeg er redd for at noen skal se meg leve, fordi da kommer ofte spørsmålene "trene kan du? Men å være på jobb,. Det greier du ikke? Lever det gode liv du med penger inn på konto, sover så lenge du vil og trener mens andre må jobbe å slite."

Det finnes noen som ikke orker å jobbe, og som utnytter velferdssystemet, men det betyr ikke at alle gjør det! De fleste vil være i jobb, men av ulike grunner så er ikke det mulig akkurat nå. Man går ikke til legen for å bli sykmeldt fordi man er lat, men fordi legen mener det er nødvendig for pasientens helsetilstand. Det er forskjell på å være hjemme å gjøre husvask og tilberede middag i eget tempo, enn å for eksempel skulle være renholdsarbeidere eller kokk å måtte prestere innenfor et gitt tidsrom der det forventes at du yte ditt beste.

Tenkt deg litt om, hvordan hadde du reagert om du måtte bevise ovenfor noen andre at du ikke fungerer på jobb? Men treningssenteret er null stress.

Hvordan hadde du følt det om du ikke ble trodd, men blitt beskyldt for å være lat? Bare fordi du sminker deg og prøver å ta litt vare på deg selv.

Det skal ikke være sånn at man skal skamme seg over å være sykmeldt.. en skal heller ikke føle ubehag når en forlater sitt eget hjem for å handle, dra på trening, møte andre eller ta seg et glass vin eller to.

Man kan ikke slutte å leve.. for gjør man det i tillegg, tror jeg sjansen for å komme tilbake til arbeidslivet er minimal.

Det er ingen andre enn du og legen din som har noen verdens ting med hvorfor du er sykmeld, og du skal ikke trenge å forsvare deg når folk stiller spørsmålstegn.

Signatur



4 kommentarer





Sandra Marie

17.12.2016 kl.03:33

Åh, herregud, er så sykt enig med deg!
Pernilla Linn

19.12.2016 kl.20:54

Sandra Marie: <3
Victoria Larsen

17.12.2016 kl.11:06

Så utrolig enig!! Håper du får en fin Lørdag :-)
Pernilla Linn

19.12.2016 kl.20:55

Victoria Larsen: takk i lige måde,(Litt på etterskudd ..Heh) <3
hits








Design OG KODING av Albertine Løseth Vestvik ©