Det handler om å ikke gi opp


29.12.2016 | 11:52 | Blogg


Hvorfor må alt være så vanskelig, langdrygt og frustrerende? Hvorfor kan ikke jeg også bare... ? Jeg er 23 år, men føler fremdeles at jeg sliter med å finne meg selv, og hvem jeg ønsker å være. Jeg vil så utrolig mye, men jeg vet liksom ikke helt hvor jeg skal starte..

Jeg skulla akkurat til å skrive at jeg ikke har så mange tvangstanker, men så tenkte jeg meg litt om og bare "eeehehe.. retard, er det noen som har tvangstanker så er det deg frøken Linn!". Så ja.. jeg har endel tvangstanker når det kommer til mat osv, men jeg har også en jævlig irriterende regel i hodet mitt som jeg ikke kommer meg unna, som omhandler at mandag er dagen for å begynne på nytt. Ikke onsdag ellers torsdag, men mandag. I likhet med mye av det jeg sliter med, så aner jeg ikke hvorfor det har blitt sånn.. men på en måte så er det jo logisk: ny uke, nye muligheter. Det som er så irriterende med denne fucka regelen, er jo om det skal gå til helvete på onsdag, for da må jeg vente nesten en hel uke før jeg gir det ett nytt forsøk.. psyko girl you said? Jepp.

Så si hele desember.. *kremt*..september, oktober, november OG desember har vell egentlig gått til helvete med mat, søvn, rutiner og trening.. Det å plutselig måtte flytte hjem igjen ble en stor påkjenning, og gamle uvaner ble fort tatt opp igjen for å få tiden til å gå.. jeg greide meg i litt over 3 måneder uten å overspise eller kaste opp (noe jeg i bunn og grunn er jævlig stolt av!), men som sakt så gikk alt bokstavlig talt rett i dass etter sommeren.

Det har vært en tung høst, men nå ser jeg virkelig fram til å kunne starte det nye året med blanke ark i en ny leilighet sammen men kjæresten. Jeg kan nesten ikke vente med å gå inn i det nye året, for så å gi alt for å få ting på plass igjen. Jeg trenger å finne tilbake til den personen jeg var i sommer, til tross for at det var en beintøff periode sånn all over. Jeg savner mestringsfølelsen, og jeg savner det å ha tid og plass til å tenke på andre ting enn bare mat.. slik som ting har blitt igjen nå, så er det nærmest umulig for meg å få gjort noe som helst siden jeg er så lite tilstede. Jeg savner å kunne tegne uten avbrekk, eller se en film som jeg kan leve meg inn i. Jeg savner å kunne spise den normale porsjonen med middag på tallerkenen min for så å være fornøyd. Jeg savner å ligge i armkroken til kjæresten min å bare slappe helt av, og jeg savner å føle meg normal.

                            

Jeg liker ikke nyttårsforsetter fordi de sjeldent varer.. men dette er ikke bare et forsett, dette er en livsstilsendring som jeg bare er nødt til å få på plass. Ikke bare for meg, men for oss. Så fra mandag kommer kostholdsplanen min opp på kjøleskapet igjen, og jeg skal begynne å dra litt mer regelmessig på trening for å holde kroppen i gang! Jeg skal begynne å kose meg på kjøkkenet igjen, og jeg skal virkelig jobbe med å være glad i meg selv og kroppen min.

Målet mitt innenfor bloggfronten er jo å bli bedre på å blogge, men jeg ønsker nå å blogge litt mer hverdagslig slik at jeg kan dele selve veien min ut av denne gjørma! Hovedmålet mitt har jo hele veien vært å kunne inspirere andre til å ta tak i sine egne problemer og vise at det faktisk er mulig å komme seg ut av en spiseforstyrrelse om man virkelig vil det selv. Jeg skal fortsette å dele personlige tekster, men for det meste blir det nok frokost, lunsj og middags inspirasjon, bakeglede, hverdagsprat, tegninger og bilder. Akkurat det siste målet mitt her angående blogging føler jeg gjentatt seg endel ganger her inn på bloggen.. men denne gangen skal det bli andre boller! Nå har jeg sakt det høyt også, og det hjelper ;).

Jeg ønsker alle en fortsatt fin romjul, og et godt nytt år om jeg ikke stikker nesen min inn før til neste år!

Tusen takk til alle som har vært innom, lest, kommentert og delt bloggen min, dere aner ikke hvor mye der betyr♡.

Signatur



2 kommentarer





Victoria Larsen

29.12.2016 kl.12:31

Utrolig tøff du er! Klem!
Pernilla Linn

01.01.2017 kl.22:51

Victoria Larsen: klem??
hits








Design OG KODING av Albertine Løseth Vestvik ©