Helt på egenhånd


02.01.2017 | 07:54 | Blogg


Endelig kunne jeg fortelle dere den lille, men egentlig utrolig store hemmeligheten som jeg har båret siden 11. November. Tror faktisk ingen helt forstår hvor lettet jeg er over å kunne si det høyt.. " jeg er gravid, og fra nå av så kommer jeg til å bare bli tjukkere og tjukkere". Vektøkningen handler veldig lite om meg og definerer enda mindre hvor frisk jeg ser ut. Det vokser et lite menneske inne i meg, og jeg skal gjøre alt i min makt for at den lille skal få det best mulig.

Som jeg skrev i det forrige innlegget, så sluttet jeg på Fluoxetin (antidepressiva) og Imovane (innsovningstablett) på dagen. Den første uken uten medisinene gikk greit, etter som virkestoffet fra Fluoxetinen enda var i kroppen min. I dagen etter jeg fant ut at jeg var gravid så smilte jeg fra øret til øret, spiste som en hest og syntes jeg selv var vakker når jeg så meg i speilet.

Men så sa det stopp. Jeg falt ned på nakken igjen, og jeg hadde ingenting å holde meg fast i. Angsten tok pusten fra meg og stemmen som har styrt hodet mitt i 5 år kom tilbake for fult. Jeg ble utrolig deprimert, begynte å overspise å kaste opp igjen for å holde følelsene på avstand, gråt på grunn av skyldfølelse siden det ikke bare var meg i denne kroppen lengre, og jeg begynte å isolere meg helt. For to måneder siden så var jeg på 3t nærmest hverdag og trente styrketrening.. etter jeg fant ut at jeg var gravid, så har jeg ikke våget å vist meg på senteret på 6-7 uker. Selv om ingen andre kan se det enda, så kan jeg se og føle forandringene. Alt sitter strammere rundt magen, og puppene har blitt så store at jeg verken har vanlige bh'er eller sports bh'er som passer. Beina mine har i motsetning til overkroppen krympet, så fra livet og ned føler jeg meg som en stilk...har du sett Katjakai og Bentebent? Jeg føler meg i så fall som KatjaKai som er ganske kort og tett med små, tynne bein.

Jeg er utrolig lykkelig over at jeg er gravid, men for en som hele tiden fokuserer på det ytre, og som nærmest har angst for vektøkning og synlig fett (på meg selv!!!!!).. så kommer denne reisen til å bli noe av det vanskeligste både fysisk og psykisk jeg noen gang har vært gjennom. Jeg er også utrolig utålmodig, så tanken på at jeg har 7 måneder igjen å ruge.. kan til tider være vanskelig å svelge. Jeg gleder meg til jeg får en synlig mage, men jeg gruer meg også fordi jeg aner ikke hvordan jeg vil komme til å takle det. Allerede nå så sliter jeg med å finne klær som passer.. jeg har virkelig ikke sjans til å pynte meg, så jeg bor nærmest i joggebuksa mi (som jeg har måttet tatt ut snøringen på) og genserne til T. Etter sommeren så måtte jeg fornye garderoben ettersom jeg la på meg rundt 20 kilo, så du kan tro det er frustrerende nå som ingenting passer igjen! Ja, jeg kan selvfølgelig kjøpe meg nye klær.. men det koster endel det også.

Jeg har selv bedt om tettere oppfølging nå som jeg er gravid, både fra lege og psykolog. Og jeg har vurdert en ny innleggelse på eventuelt Levanger fordi dette handler ikke bare om mitt live. Selvfølgelig så ønsker jeg å mestre dette på egenhånd, men jeg kan ikke bare tenke på hva jeg egentlig ønsker akkurat nå. Jeg må gjøre det som er best for fosteret, meg selv og T. Jeg skal være så frisk som jeg overhodet kan når den lille kommer, for jeg ønsker ikke å ha noe annet fokus enn hva som virkelig betyr noe! Jeg er livredd for at de spiseforstyrrede tankene skal blusse opp igjen etter fødselen, og at det å få tilbake kroppen min blir første prioriteringen..

jeg er livredd for å påvirke mitt eget barn i senere tid.

Jeg er livredd for å bli svært depressiv under svangerskapet og etter fødselen.

Jeg er livredd for at vi ikke skal høre noe hjerte slag på den første kontrollen til uka.

Og jeg er livredd for at mine egoistiske handlinger i første trimester kan ha skadet fosteret eller ført til en eventuell SA som jeg ikke har lagt merke til.

Jeg er lykkelig, redd og usikker.. men jeg lever i håper om at alt blir bra til slutt. Og som min far sier.. "De fleste av mine bekymringer blir det ikke noe av".

                            

Signatur



2 kommentarer





Astrid

02.01.2017 kl.21:13

Gratulerer så mye, Pernilla 💙 Jeg er så utrolig glad på dine vegne. Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver, og jeg var redd for akkurat de samme tingene for bare litt over et år siden. Dersom du trenger noen å snakke med som har vært i en ganske lik situasjon, så må du for all del ta kontakt. Jeg har fremdeles friskt i minne hvor UTROLIG skummelt dette kan være, men det går som regel veldig bra 💙
Pernilla Linn

02.01.2017 kl.22:32

Astrid: tusen hjertelig takk, Astrid ?? Jeg har tenkt mye på deg når det har vært tøft.. du er nok den eneste jeg kjenner som har vært i lik situasjon, så du skal ikke se bort i fra at jeg tar kontakt ??tusen takk værtfall! Krysser fingrene for at det går bra??
hits








Design OG KODING av Albertine Løseth Vestvik ©