Hvis andre får det til, så får du også det til. Det har pappa lært meg når jeg ikke har trodd på meg selv.


15.01.2017 | 16:06 | Blogg


Det er ikke til å skyve under en stol at jeg har hatt det utrolig vanskelig de siste måneden. Kroppen har levd sitt eget liv, og det har vært en berg og dalbane følelsesmessig å skulle takle alle forandringene som har skjedd.

Jeg kunne vikke kjenne igjen kroppen min lengre, noe som ble utrolig frustrerende å skulle godta. Det som før graviditeten var en livsstil, ble brått en kamp om å i det hele tatt komme seg opp av sofaen. Jeg følte jeg mislyktes, jeg følte meg lat og jeg slet veldig med å skulle akseptere at dette ikke var noe jeg selv kunne noe for. Min mentalitet har alltid vært; hvis noen andre greier det, så får jeg også det til!.. så det å ikke ha sjans til å løpe på mølla, var jævlig irriterende, frustrerende og vanskelig etter som Caroline Berg Eriksen greide det da hu var gravid.

Jeg prøvde (fortsatt prøver) utrolig hardt å ikke sammenligne meg med henne og flere andre spreke og gravide kvinner gjennom sosiale medier.. men det føltes helt ærlig ut som et kraftig nederlag å skulle innrømme for seg selv vi er forskjellige, og at det å løpe ikke var noe for meg akkurat nå. Styrketreningen ble også naturligvis mye tyngre, så det å miste den ene virkelig store tingen som ga mestringsfølelse, nemlig treningen.. ble utrolig tungt.

I nesten 2 måneder gikk jeg rundt meg selv for å prøve å finne en løsning, prøve å finne en utvei... men jeg nådde aldri helt opp, før jeg ble slått ned under bakken igjen. Alt var rett og slett bare dritt. Jeg angret, og vurdere flere gangen alternativene jeg hadde, og om jeg i det hele tatt kunne greie å gjennomføre et helt svangerskap når jeg helt åpenbart fremdeles var så psykisk syk og deprimert.

Som jeg skrev i det innlegget jeg postet sist søndag, så har jeg hatt muligheten til å begynne på antidepressiva igjen.. men jeg får meg rett og slett ikke til å gjøre det. Jeg vet jeg kommer til å klandre meg selv så utrolig hardt om noe skulle skje, derfor våger jeg ikke å ta noen sjanser.. og som om jeg ikke bekymrer meg nok fra før liksom, så tror jeg vært fall ikke det ville ha gjort bekymringene noe mindre!

Så da var det egentlig bare to alternativer igjen, og det ene var å legge seg ned og bare gi opp, mens det var å ta seg selv i nakken og komme til bunns i hvorfor ting er blitt så utrolig vanskelig, og hva jeg selv kan gjør for at dette skal bli en fin opplevelse videre.

Her slår jo pappas visdomsord til igjen da; hvis noen andre greier det, så får du også det til. Jeg nekter å gi opp, og jeg nekter å være noe dårligere enn noen andre før jeg i det hele tatt har prøvd!

Jeg har tatt meg en liten skrivepause fra bloggen denne uke for å fokusere på meg selv, og hva jeg kan gjøre for at jeg skal få det bedre. Jeg angrer virkelig ikke på at jeg tok denne oppvasken, for på bare en uke så har ting blitt utrolig mye lettere når jeg har kun fokusert på meg selv, mitt utseende, mine verdier og mine egenskaper. Jeg har heller funnet inspirasjon i andre, i stede for å prøve å være noe eller noen jeg ikke er. Det er fortsatt en laaang vei igjen å gå, men dette er vært fall en start! Gravid eller ikke, jeg oppfordrer egentlig alle der ute til å gjøre det samme. Vær litt egoistisk for en gang skyld, og prøv å ta litt mer bare på deg selv.

Det jeg har slitt mest med i denne perioden, er vektøkningen og de kroppslige forandringene, noe som igjen har ødelagt veldig mye for meg psykisk. Plutselig så passet jo verken undertøyet, dongeribuksene, jakkene eller overdelene. Jeg gikk bare rundt i joggeklær, og jeg orket vært fall ikke å sminke meg når jeg uansett så ut som et takras.. dette tappet meg for energi, og jeg våget så vidt å få utenfor døra.

Så på søndags kvelden så jeg meg selv i speilet og sa bestemt "Nå er det min tur til å føle meg vell, koste hva det koste vil (bokstavelig talt), og jeg skal begynne å sette pris på meg selv igjen for den jeg er, hva jeg har og hva jeg får til!"

Jeg dro på butikken på mandag og kjøpte min aller første mamma bukse (noe som egentlig er helt surrealistisk..), og så dro jeg på Change for å få ordnet meg et ordentlig og fint undertøy som virkelig passet til min nåværende kropp! Jeg trengte å føle meg vell igjen, og det er ingen tvil om at bare disse to "små" innkjøpene har vært med på å gjøre det litt enklere. Samtidlige så har jeg nok engang begynt å si fine ting til meg selv, i stede for å rakke ned og være min egen mobber.

Jeg har også begynt å akseptere at nå fremover så kommer vekte overhodet ikke til å dale nedover, tvert i mot. Det er en helt naturlig vektøkning som virkelig er nødvendig for både meg og den lille nøtta for at alt skal gå bra! Den oppegående delen av meg selv får jo helt sjokk når tankene om vektnedgang slår inn.. det er så utrolig vondt å tenke på at jeg faktisk bryr meg om slikt akkurat nå... men jeg jobber med å få det på avstand.

Jeg er jo også utrolig glad i å ta bilder, men det har dessverre blitt lagt veldig til side etter som jeg verken har hatt energi, motivasjon eller inspirasjon til å kommet meg ut døra.. men dette er også en hobby jeg har begynt å tatt opp igjen! Det samme gjelder tegning, skriving, Instagram og matlaging.

Til tider kan den lille bobla mi sprekke, og jeg føler meg dum, teit og alt det der når jeg publisere bilder og tekster.. jeg føler meg naken, fordi jeg ikke aner hvem som leser det jeg skriver.

Her også blir jeg negativ og ser alltid for meg det værste.. til tross for at jeg kun har fått positive tilbakemeldinger i løpet av de 6 månedene jeg har blogget "offentlig". Jeg begynte jo å blogge i 2013, men det var ikke før i fjor sommer at jeg turte å virkelig dele at "dette er meg, min kamp og mine tanker", nettopp fordi jeg var så redd for hva menneskene utenfor og bak dataskjermen kunne komme til å si. Jeg var redd for å bli stemplet eller fryst ute.

Men er det en ting har har begynt å lært meg, men som jeg også stadig må minne meg selv på, så er det at om jeg virkelig vil noe.. så må jeg gi alt og blokkere ut resten. Dette er mitt liv og mine valg. Folk får si hva de vil, og mennesker kommer alltid til å ha en mening. Alle kan dessverre ikke være enig med meg, og sånn er det bare. Jeg er så heldig å ha verdenes mest støttende kjæreste, så uansett hvilken vei jeg ønsker å gå, eller hvilke valg jeg tar.. så støtter han meg i tykt og tynt. Det er virkelig ikke noen andre sin mening, enn min egen og mine nærmeste sine som skal bety noe! Og slik burde det være for alle andre også. Stå for det du mener, og det du tror på. Ikke vær så redd for hva andre kommer til å si eller mene bak ryggen på deg. Har du lyst til å reise jorda rundt, så gjør det! Har du lyst til å publisere 40 selfier, så gjør du det! Vil du bli vaktmester, blogger, veterinær, hudpleier eller skihopper... så gjør det!! Følg ditt eget hjerte, for er det noe jeg har lært etter å hele tiden ha brydd meg om hva andre tenker, tror og mener.. så er det at jeg enda ikke har kommer i gang med det jeg har hatt lyst til fordi jeg ikke har fulgt mitt eget hjerte.

Jeg ønsket lenge å dra på utveksling til USA, men jeg var redd jeg kom til å få hjemlengsel. Jeg ville bli kunster, men fikk hele tiden høre at det var liten sjans for å lykkes. Jeg kunne ha blitt tatovør, men jeg takket nei til å prøve meg som lærling fordi jeg ble så usikker siden mamma og pappa ikke var noe begeistret.. så i stede begynte jeg å studere noe jeg overhode ikke hadde interesse for, og dermed sluttet jeg etter 2 måneder. Jeg skulle egentlig flytte til Bergen for å gå på folkehøgskole etter VGs da jeg var 19 år, men jeg var så dum og forelsket at jeg sa fra meg plassen min. Tror du jeg angrer bittert i dag? Eh ja.

Detter er noe av de tingene jeg angrer mest på, og som jeg så alt for gjerne skulle ønske ha gjennomført.. men jeg hørte på andre, i stede for meg selv. Derfor, gjør det som du føler er best for det selv, og drit i andre sine meninger! For om du ikke gjør det, så kommer du mest sannsynlig til å angre!

Det jeg prøver å si her da, er at ved å snu den negative tankegangen om at men får det ikke til, til at; du kan hvis du vil, og om ikke, så har du vært fall prøvd!

Tankegangen min har værtfall blitt mye lettere og ikke minst mer positiv, selv på så kort tid, og jeg er sikker på at dette starten på noe som jeg vet blir ganske fint til slutt! Jeg har også holdt meg unna overspising og oppkast i hele 2017 ;)) Bare det er en enorm mestringsfølelse!

Det er viktig at alle rundt deg har det bra, men ikke glem deg selv... For det er også viktig at du å har det bra. Før man skal reise med fly, så viser flyvertinnene alltid hva man skal gjøre om noe skulle skje under flygningen, og da er første regel: ta selv på deg redningsvesten før du hjelper sidemannen!

- Amen

                             

Signatur



7 kommentarer





buroyfoto

15.01.2017 kl.16:37

WOOOW, for et fantastisk innlegg. Du har virkelig talent over det å skrive også. Det merket jeg godt når jeg las det! Prøvde og legge deg til som venn, men fant ingen følger link til blogg.no ? :(
Pernilla Linn

15.01.2017 kl.21:48

buroyfoto: Tusen hjertelig takk! Nå ble jeg utrolig glad:)) flere som har slitt med det..Hmm.. skal prøve å få fikset det:))!
Henniie

15.01.2017 kl.17:15

Lykke til og god bedring må man kunne ønske deg.
Pernilla Linn

15.01.2017 kl.21:48

Henniie: tusen takk for det:))
marit

15.01.2017 kl.20:38

Hei Pernilla :) jeg har fulgt med på bloggen din det siste halve året. Dine tanker og måten du skriver på treffer meg. Tror det er mange som kjenner seg igjen i mye av det du setter ord på. Har selv et anstrengt forhold til kropp, mat og trening. Er gravid i uke 28 og vektøkning er en utfordring. Jeg heier på deg, du er ikke alene!
Pernilla Linn

15.01.2017 kl.21:57

marit: Først og fremst, tusen hjertelig takk for at du har fulgt med på bloggen, det betyr utrolig mye for meg!
Jeg håper jo at flere skal forstå at de ikke er alene ved å åpne meg om det som er vanskelig å snakke om. Jeg følte meg selv helt alene, men etter jeg opprettet bloggen, så innså jeg at jeg overhodet ikke var alene .. (dessverre).

Tusen hjertelig takk! Jeg heier på deg også, og masse lykke til på den magiske, men krevende veien videre <3
Tonje

15.01.2017 kl.21:49

Så bra skrevet! Føltes ekte. Lykke til! Og selv om jeg er en av de som ikke kjenner deg men som kan lese bloggen din så vit at også ukjente kan heie på deg. Det gjør hvertfall jeg! Og til sist, gjør det som gjør deg glad. Vi har alle 1 liv. Og det er så mange måter å måle suksess. Og suksess for meg hvertfall er å være fornøyd med meg selv for da blir alt rundt så mye lettere å takle😏
hits








Design OG KODING av Albertine Løseth Vestvik ©