Mamma for første gang


26.05.2017 | 09:54 | Blogg


Tenk at det snart er sommer igjen allerede! Tiden flyr virkelig av sted, og jeg sliter litt med å henge med. Det er så mye som skal forberedes og være i orden til lille M melder sin ankomst i juli, og det kan til tider bli utrolig overveldende. Jeg gleder meg veldig, men jeg er også redd. Det å gå fra å bare trenge å tenke på seg selv, til plutselig å ha det hele og fulle ansvaret for et lite menneske som er totalt avhengig av akkurat deg.. det får virkelig fram følelsene i meg. Man vil jo så gjerne mestre, men det er lett å bli små kritisk til seg selv merker jeg. Dette er jo helt nytt, og det er fremdeles surrealistisk å tenke på hvor snudd på hodet livene våres blir i løpet av sommeren. Jeg har jo aldri i hele mitt liv skiftet en bleie!

Jeg føler meg så alt for ung.. men realiteten er jo en helt annen. Da mamma var på min alder var hun jo både gifte og hadde født min eldste bror, som i tillegg var funksjonshemmet. Det er en liten vekker!

Men helt seriøst, så tror jeg mye av grunnen til at jeg føler meg mye yngre enn det jeg egentlig er, kommer av at jeg er så mye yngre enn brødrene mine, og etter å ha blitt passet sånn på av andre "voksne" i løpet av de årene jeg har vært veldig syk. Når du som 19- 20 åring blir innlagt, og mister store deler av friheten din.. så blir du litt fucked i hodet. Plutselig så fikk jeg verken smøre eller lage min egen mat, jeg fikk ikke gå ut døra alene, noen andre passet på slik at jeg fikk i meg medisinene, jeg måtte sove eller slappe av i en time på et fellesrom med andre pasienter etter lunsj og middag, tv'n skulle være avslått klokken 23, og det kom noen innom hver natt for å se om jeg var der, eller om jeg i det hele tatt pustet.. jeg glemmer heller ikke den gangen jeg skulle på do, og måtte ha døra på gløtt, mens en ung praktikant som trolig var like gammal som meg, sto rett utenfor. Det å være innlagt fikk meg til å føle meg som et lite barn.. og det sitter veldig igjen. Jeg må konstant minne meg selv på at jeg faktisk blir 24 år om under en måned!

Jeg vet det kommer til å bli mye jobb, tårer og frustrasjon, men jeg vet også at denne gutten kommer til å bety hele verden for meg, og at jeg er villig til å ofre alt for at han skal ha det best mulig. Jeg er utrolig flink til å være selvkritisk å og negativ når det kommer til egen mestring, men da prøver jeg å minne meg selv på ordtaket som pappa hele tiden repeterte for meg gjennom oppveksten "om noen andre for det til, så gjør du også det!". Når det er sagt, så er jeg sjeleglad for at jeg ikke står i dette alene. Det å vite at man er 2, og i tillegg har så engasjerte familier på begge sider, er utrolig godt.

Jeg vet innerst inne at dette kommer til å gå bra, og at det vil forandre alt til det bedre.. men det er vanskelig å legge i fra seg tanken på å ha alt dette ansvaret, når man fra før føler seg så liten og sliter med å ta vare på seg selv liksom.

Signatur



2 kommentarer





V

26.05.2017 kl.10:02

Du blir nok en flott mamma! Hvordan syk har du vært?
Pernilla Linn

26.05.2017 kl.10:33

V: Krysser fingrene for det :)! Spiseforstyrrelser og depresjon.
hits








Design OG KODING av Albertine Løseth Vestvik ©