Simple


28.05.2017 | 00:25 | Blogg


Signatur



0 kommentarer





Hvit


27.05.2017 | 01:16 | Blogg


Ord kan virkelig ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg til f igjen glidelsen og knappen p dongeribuksa.

Signatur



0 kommentarer





Enkel VSCO redigering


26.05.2017 | 17:10 | Blogg


Jeg er utrolig glad i ta bilder, noe kanskje de fleste som leser bloggen min, eller flger meg p Instagram har ftt med seg. Jeg gr konstant rundt leter etter, og ser ting ta bilde av, uten at jeg egentlig er helt klar over det selv.. det har p en mte blitt helt naturlig for meg. Etter som jeg ikke orker drasse p kameraet mitt overalt (med mindre jeg har med meg veske eller sekk), s blir stort sett bildene tatt med min kjre iPhone 7. Canon kameraet mitt tar best bilder, men iPhone kameraet funker fjell det ogs! De bildene jeg har redigert nedenfor er tatt med iPhone 7, og personlig s synes jeg de er mer enn bra nok for amatr bruk.

Under bildet som er satt sammen, kan du se hvordan jeg har rediger alle de 4 bildene. Som regel s varierer det hvilke filter osv. jeg bruker, men her s har jeg brukt helt lik redigering p alle. P Instagram liker jeg veldig godt bruke kalde toner i galleriet, s det gr stort sett i A5, A7 og A8. Jeg er veldig nye p at alt skal se fint ut, s svrt lite av mitt "materiale" er tilfeldig.

Ironisk nok, s har jeg verken brukt A5, A7, eller A8 i dette eksempelet, men det kommer!

A9

Exposure: + 0,3

Contrast: + 1,0

Sharpen: + 7,0

Clarity: + 2,5

Saturation: - 1,0

Satser p at denne lille redigeringen kan vre med p inspirere andre til forbedre og eksperimenter med bildene sine! Tenker jeg blir fortsette med slike "bilde tips", da det er noe jeg synes er utrolig gy pusle med. Hres det interessant ut?

Signatur



0 kommentarer





Mamma for frste gang


26.05.2017 | 09:54 | Blogg


Tenk at det snart er sommer igjen allerede! Tiden flyr virkelig av sted, og jeg sliter litt med henge med. Det er s mye som skal forberedes og vre i orden til lille M melder sin ankomst i juli, og det kan til tider bli utrolig overveldende. Jeg gleder meg veldig, men jeg er ogs redd. Det g fra bare trenge tenke p seg selv, til plutselig ha det hele og fulle ansvaret for et lite menneske som er totalt avhengig av akkurat deg.. det fr virkelig fram flelsene i meg. Man vil jo s gjerne mestre, men det er lett bli sm kritisk til seg selv merker jeg. Dette er jo helt nytt, og det er fremdeles surrealistisk tenke p hvor snudd p hodet livene vres blir i lpet av sommeren. Jeg har jo aldri i hele mitt liv skiftet en bleie!

Jeg fler meg s alt for ung.. men realiteten er jo en helt annen. Da mamma var p min alder var hun jo bde gifte og hadde fdt min eldste bror, som i tillegg var funksjonshemmet. Det er en liten vekker!

Men helt serist, s tror jeg mye av grunnen til at jeg fler meg mye yngre enn det jeg egentlig er, kommer av at jeg er s mye yngre enn brdrene mine, og etter ha blitt passet snn p av andre "voksne" i lpet av de rene jeg har vrt veldig syk. Nr du som 19- 20 ring blir innlagt, og mister store deler av friheten din.. s blir du litt fucked i hodet. Plutselig s fikk jeg verken smre eller lage min egen mat, jeg fikk ikke g ut dra alene, noen andre passet p slik at jeg fikk i meg medisinene, jeg mtte sove eller slappe av i en time p et fellesrom med andre pasienter etter lunsj og middag, tv'n skulle vre avsltt klokken 23, og det kom noen innom hver natt for se om jeg var der, eller om jeg i det hele tatt pustet.. jeg glemmer heller ikke den gangen jeg skulle p do, og mtte ha dra p gltt, mens en ung praktikant som trolig var like gammal som meg, sto rett utenfor. Det vre innlagt fikk meg til fle meg som et lite barn.. og det sitter veldig igjen. Jeg m konstant minne meg selv p at jeg faktisk blir 24 r om under en mned!

Jeg vet det kommer til bli mye jobb, trer og frustrasjon, men jeg vet ogs at denne gutten kommer til bety hele verden for meg, og at jeg er villig til ofre alt for at han skal ha det best mulig. Jeg er utrolig flink til vre selvkritisk og negativ nr det kommer til egen mestring, men da prver jeg minne meg selv p ordtaket som pappa hele tiden repeterte for meg gjennom oppveksten "om noen andre for det til, s gjr du ogs det!". Nr det er sagt, s er jeg sjeleglad for at jeg ikke str i dette alene. Det vite at man er 2, og i tillegg har s engasjerte familier p begge sider, er utrolig godt.

Jeg vet innerst inne at dette kommer til g bra, og at det vil forandre alt til det bedre.. men det er vanskelig legge i fra seg tanken p ha alt dette ansvaret, nr man fra fr fler seg s liten og sliter med ta vare p seg selv liksom.

Signatur



2 kommentarer





#


24.05.2017 | 23:34 | Blogg


Hentet fra Weheartit

Signatur



0 kommentarer





Kjerringrd mot edderkopper


24.05.2017 | 20:28 | Blogg


Da jeg jeg vknet i dag tidlig, s var det bl himmel og knall sol utenfor vinduet! Jeg s for meg den herlige dagen, men det var vist for mye drmme om gitt.. vi bor jo i Norge, s det gjelder kanskje vre litt realistisk fr sommeren i det heletatt har startet. Gresset blir hvertfall fortere grnt nr det btter ned mellom solstrlene.

Jeg elsker sol og varme, men som alt annet her i verden.. s har det ogs sine fordeler og ulemper. Nr vren og sommeren melder sin ankomst, flger smkrypene ogs med. Jeg haaaaaater disse djevlene over alt p jord, og da spesielt edderkoppene! Fy faen, er det noe som fr fram panikken i meg, s er det nettopp disse krypene med tte bein... uansett strrelse og utseende.

I desember s flyttet vi inn i en sokkelleilighet, og det var kjempe fint.. helt til edderkoppene begynte krype inn overalt! Det er s jvlig ekkelt, og n nekter jeg ha opp vinduene.. snakker vi badstue p soverommet eller? Eeeh, ja. Heldigvis har vi bare ett soverom, s vi kan faktisk ikke bli boende her s veldig mye lengre, thank good! Men akkurat n s har vi ikke s veldig mange valg, og m derfor prve gjre det beste ut av situasjonen slik at vi ikke stryker med i sommervarmen. Min kjre mor har virkelig engasjert seg i dette prosjekt om bli kvitt disse edderkoppene (s godt det lar seg gjre hvertfall..), og kommer derfor med kjerringrd etter kjerringrd, haha. Denne uka prver vi mynte te i vinduskarmene, og jeg tror faktisk det har funket litt.. uten at jeg trr stole helt p det.

Med en tett netting utenfor vinduet p soverommet n, s blir det kanskje litt frisk luft i lungene igjen p kveldene ogs! Krysser fingrene.

Signatur



0 kommentarer





Ikke la andre bestemme


24.05.2017 | 07:57 | Blogg


Folk vil alltid ha en mening, uansett. Man m bare lre seg til sette p skylappene og flge hjertet. De som rakker ned p andre for heve seg selv, er som oftest de mest usikre. Ta de valgene som fles rett for deg, og drit i hva alle andre mener, tenker, sier og tror.

Du er bra nok som du er, ikke glem det.

Signatur



0 kommentarer





Smak av honning


23.05.2017 | 21:35 | Blogg


Signatur



1 kommentar





Oversized


23.05.2017 | 14:23 | Blogg


Thank good for at kjresten ikke er ei lita flis i disse hvalross tider. Mine egne jakker har jeg ikke sjans til f igjen lengre, s det er utrolig kjekt kunne stjele litt fra klesskapet til T.

Lifesaver atm.

Signatur



5 kommentarer





Baby bump


22.05.2017 | 17:30 | Blogg


Signatur



2 kommentarer





58 dager til termin


22.05.2017 | 12:06 | Blogg


God formiddag•

Her ligger jeg, nok en morgen langflat p sofaen med senestrekk- maraton i leggene. Det merkes virkelig p kroppen at det bare er 58 dager til termin! Minimalt med energi, drlig sv og endel smerte.. men det er vell en del av preggis pakka. Sett bort i fra de siste ukene med litt smeter og mhet, s har jeg alt i alt hatt et veldig fint svangerskap, og skal derfor ikke klage! Og det er ganske fascinerende i grunn f oppleve hvor mye kvinnekroppen faktisk tler.. spesielt min egen kropp, etter alle rene med underernring, medisiner og selvskading. Jeg hadde jo ingen tro p at jeg noen gang ville f oppleve dette.. s jeg er evig takknemlig for alt egentlig!

I dag er det ogs en snn ordentlig regnvrsdag, s det er med god samvittighet jeg ligger her under teppet i sofaen og bare ser p serier. Planen for dagen er handle inn mat for uka, og lage middag til kjresten kommer hjem i ettermiddag. Utenom det, s har jeg faktisk ikke tenkt til gjort noe annet enn bare slappe helt av! Viktig ruge litt mens man kan ;)

Instagram <

Signatur



2 kommentarer





Fluffy


15.05.2017 | 15:40 | Blogg


Signatur



0 kommentarer





The waiting game #31


13.05.2017 | 16:35 | Blogg


Signatur



0 kommentarer





Hvis andre fr det til, s fr du ogs det til. Det har pappa lrt meg nr jeg ikke har trodd p meg selv.


15.01.2017 | 16:06 | Blogg


Det er ikke til skyve under en stol at jeg har hatt det utrolig vanskelig de siste mneden. Kroppen har levd sitt eget liv, og det har vrt en berg og dalbane flelsesmessig skulle takle alle forandringene som har skjedd.

Jeg kunne vikke kjenne igjen kroppen min lengre, noe som ble utrolig frustrerende skulle godta. Det som fr graviditeten var en livsstil, ble brtt en kamp om i det hele tatt komme seg opp av sofaen. Jeg flte jeg mislyktes, jeg flte meg lat og jeg slet veldig med skulle akseptere at dette ikke var noe jeg selv kunne noe for. Min mentalitet har alltid vrt; hvis noen andre greier det, s fr jeg ogs det til!.. s det ikke ha sjans til lpe p mlla, var jvlig irriterende, frustrerende og vanskelig etter som Caroline Berg Eriksen greide det da hu var gravid.

Jeg prvde (fortsatt prver) utrolig hardt ikke sammenligne meg med henne og flere andre spreke og gravide kvinner gjennom sosiale medier.. men det fltes helt rlig ut som et kraftig nederlag skulle innrmme for seg selv vi er forskjellige, og at det lpe ikke var noe for meg akkurat n. Styrketreningen ble ogs naturligvis mye tyngre, s det miste den ene virkelig store tingen som ga mestringsflelse, nemlig treningen.. ble utrolig tungt.

I nesten 2 mneder gikk jeg rundt meg selv for prve finne en lsning, prve finne en utvei... men jeg ndde aldri helt opp, fr jeg ble sltt ned under bakken igjen. Alt var rett og slett bare dritt. Jeg angret, og vurdere flere gangen alternativene jeg hadde, og om jeg i det hele tatt kunne greie gjennomfre et helt svangerskap nr jeg helt penbart fremdeles var s psykisk syk og deprimert.

Som jeg skrev i det innlegget jeg postet sist sndag, s har jeg hatt muligheten til begynne p antidepressiva igjen.. men jeg fr meg rett og slett ikke til gjre det. Jeg vet jeg kommer til klandre meg selv s utrolig hardt om noe skulle skje, derfor vger jeg ikke ta noen sjanser.. og som om jeg ikke bekymrer meg nok fra fr liksom, s tror jeg vrt fall ikke det ville ha gjort bekymringene noe mindre!

S da var det egentlig bare to alternativer igjen, og det ene var legge seg ned og bare gi opp, mens det var ta seg selv i nakken og komme til bunns i hvorfor ting er blitt s utrolig vanskelig, og hva jeg selv kan gjr for at dette skal bli en fin opplevelse videre.

Her slr jo pappas visdomsord til igjen da; hvis noen andre greier det, s fr du ogs det til. Jeg nekter gi opp, og jeg nekter vre noe drligere enn noen andre fr jeg i det hele tatt har prvd!

Jeg har tatt meg en liten skrivepause fra bloggen denne uke for fokusere p meg selv, og hva jeg kan gjre for at jeg skal f det bedre. Jeg angrer virkelig ikke p at jeg tok denne oppvasken, for p bare en uke s har ting blitt utrolig mye lettere nr jeg har kun fokusert p meg selv, mitt utseende, mine verdier og mine egenskaper. Jeg har heller funnet inspirasjon i andre, i stede for prve vre noe eller noen jeg ikke er. Det er fortsatt en laaang vei igjen g, men dette er vrt fall en start! Gravid eller ikke, jeg oppfordrer egentlig alle der ute til gjre det samme. Vr litt egoistisk for en gang skyld, og prv ta litt mer bare p deg selv.

Det jeg har slitt mest med i denne perioden, er vektkningen og de kroppslige forandringene, noe som igjen har delagt veldig mye for meg psykisk. Plutselig s passet jo verken undertyet, dongeribuksene, jakkene eller overdelene. Jeg gikk bare rundt i joggeklr, og jeg orket vrt fall ikke sminke meg nr jeg uansett s ut som et takras.. dette tappet meg for energi, og jeg vget s vidt f utenfor dra.

S p sndags kvelden s jeg meg selv i speilet og sa bestemt "N er det min tur til fle meg vell, koste hva det koste vil (bokstavelig talt), og jeg skal begynne sette pris p meg selv igjen for den jeg er, hva jeg har og hva jeg fr til!"

Jeg dro p butikken p mandag og kjpte min aller frste mamma bukse (noe som egentlig er helt surrealistisk..), og s dro jeg p Change for f ordnet meg et ordentlig og fint underty som virkelig passet til min nvrende kropp! Jeg trengte fle meg vell igjen, og det er ingen tvil om at bare disse to "sm" innkjpene har vrt med p gjre det litt enklere. Samtidlige s har jeg nok engang begynt si fine ting til meg selv, i stede for rakke ned og vre min egen mobber.

Jeg har ogs begynt akseptere at n fremover s kommer vekte overhodet ikke til dale nedover, tvert i mot. Det er en helt naturlig vektkning som virkelig er ndvendig for bde meg og den lille ntta for at alt skal g bra! Den oppegende delen av meg selv fr jo helt sjokk nr tankene om vektnedgang slr inn.. det er s utrolig vondt tenke p at jeg faktisk bryr meg om slikt akkurat n... men jeg jobber med f det p avstand.

Jeg er jo ogs utrolig glad i ta bilder, men det har dessverre blitt lagt veldig til side etter som jeg verken har hatt energi, motivasjon eller inspirasjon til kommet meg ut dra.. men dette er ogs en hobby jeg har begynt tatt opp igjen! Det samme gjelder tegning, skriving, Instagram og matlaging.

Til tider kan den lille bobla mi sprekke, og jeg fler meg dum, teit og alt det der nr jeg publisere bilder og tekster.. jeg fler meg naken, fordi jeg ikke aner hvem som leser det jeg skriver.

Her ogs blir jeg negativ og ser alltid for meg det vrste.. til tross for at jeg kun har ftt positive tilbakemeldinger i lpet av de 6 mnedene jeg har blogget "offentlig". Jeg begynte jo blogge i 2013, men det var ikke fr i fjor sommer at jeg turte virkelig dele at "dette er meg, min kamp og mine tanker", nettopp fordi jeg var s redd for hva menneskene utenfor og bak dataskjermen kunne komme til si. Jeg var redd for bli stemplet eller fryst ute.

Men er det en ting har har begynt lrt meg, men som jeg ogs stadig m minne meg selv p, s er det at om jeg virkelig vil noe.. s m jeg gi alt og blokkere ut resten. Dette er mitt liv og mine valg. Folk fr si hva de vil, og mennesker kommer alltid til ha en mening. Alle kan dessverre ikke vre enig med meg, og snn er det bare. Jeg er s heldig ha verdenes mest stttende kjreste, s uansett hvilken vei jeg nsker g, eller hvilke valg jeg tar.. s sttter han meg i tykt og tynt. Det er virkelig ikke noen andre sin mening, enn min egen og mine nrmeste sine som skal bety noe! Og slik burde det vre for alle andre ogs. St for det du mener, og det du tror p. Ikke vr s redd for hva andre kommer til si eller mene bak ryggen p deg. Har du lyst til reise jorda rundt, s gjr det! Har du lyst til publisere 40 selfier, s gjr du det! Vil du bli vaktmester, blogger, veterinr, hudpleier eller skihopper... s gjr det!! Flg ditt eget hjerte, for er det noe jeg har lrt etter hele tiden ha brydd meg om hva andre tenker, tror og mener.. s er det at jeg enda ikke har kommer i gang med det jeg har hatt lyst til fordi jeg ikke har fulgt mitt eget hjerte.

Jeg nsket lenge dra p utveksling til USA, men jeg var redd jeg kom til f hjemlengsel. Jeg ville bli kunster, men fikk hele tiden hre at det var liten sjans for lykkes. Jeg kunne ha blitt tatovr, men jeg takket nei til prve meg som lrling fordi jeg ble s usikker siden mamma og pappa ikke var noe begeistret.. s i stede begynte jeg studere noe jeg overhode ikke hadde interesse for, og dermed sluttet jeg etter 2 mneder. Jeg skulle egentlig flytte til Bergen for g p folkehgskole etter VGs da jeg var 19 r, men jeg var s dum og forelsket at jeg sa fra meg plassen min. Tror du jeg angrer bittert i dag? Eh ja.

Detter er noe av de tingene jeg angrer mest p, og som jeg s alt for gjerne skulle nske ha gjennomfrt.. men jeg hrte p andre, i stede for meg selv. Derfor, gjr det som du fler er best for det selv, og drit i andre sine meninger! For om du ikke gjr det, s kommer du mest sannsynlig til angre!

Det jeg prver si her da, er at ved snu den negative tankegangen om at men fr det ikke til, til at; du kan hvis du vil, og om ikke, s har du vrt fall prvd!

Tankegangen min har vrtfall blitt mye lettere og ikke minst mer positiv, selv p s kort tid, og jeg er sikker p at dette starten p noe som jeg vet blir ganske fint til slutt! Jeg har ogs holdt meg unna overspising og oppkast i hele 2017 ;)) Bare det er en enorm mestringsflelse!

Det er viktig at alle rundt deg har det bra, men ikke glem deg selv... For det er ogs viktig at du har det bra. Fr man skal reise med fly, s viser flyvertinnene alltid hva man skal gjre om noe skulle skje under flygningen, og da er frste regel: ta selv p deg redningsvesten fr du hjelper sidemannen!

- Amen

                             

Signatur



7 kommentarer





Mestringsflelsen


02.01.2017 | 21:30 | Blogg


Endelig mandag, og endelig tilbake til hverdagen! For de som har fulgt meg en stund, s vet dere at jeg er et hverdagsmenneske som foretrekker mandager framfor fredager eller sndager. Jeg elsker en frisk start, og hva passer vell ikke bedre enn rets frste mandag!

Julas slvheter og utskeielser har virkelig satt sine dype spor i dgnrytmen. Jeg hadde overhodet ikke sjans til sovne i natt, s da vekkerklokken ringte 06:30 i morges hadde jeg kun tilbrakt 2-3 timer i drmmeland. Det vkne etter en natt uten sv er null stress, men trettheten kommer alltid snikende p i lpet av dagen.. Jeg har greid vrt spass i aktivitet i dag for unng en powernap, men etter middagen s sovnet bde jeg og og T i sofakroken. Hardt g fra 0- 100 etter over en uke med fri si!

Til tross for at det har vrt en natt uten mye svn, s har jeg virkelig ftt gjort endel fornuftige ting. Jeg har jo (som alle andre rett etter nyttr) planer om et nytt og bedre liv, s i dag startet jeg dagen med en liten frokost fr jeg mannen meg opp og dro p 3t. Treningskten gikk s utrolig mye bedre enn forventet, s det ga virkelig mersmak til fortsette som jeg gjorde fr jeg ble gravid. Jeg trener overhodet ikke like tungt som jeg gjorde, men jeg nsker ha en sterk kropp som tler den kommende belastningen. Jeg trener heller ikke cardio for g ned i vekt, men for holde kroppen min i gang. Og s lenge kroppen min spiller p lag, s har jeg tenkt til fortsette slik. Tenkte kanskje jeg skulle legge ut treningsprogrammet mitt litt senere, jeg m bare eksperimentere litt mer med hvilke velser som passer for meg n i motsetning tvil hvordan jeg trente i hst.

Etter treningen s dro jeg rett p Obs for handle inn mat for hele uken. Herregud s gammel jeg fler meg nr jeg gr der p kjpesenteret med en handlevogn fylt opp meg brd, melk og plegg... bye, bye party PEL, and hello mama bear! Livet som voksen alts.

Noe av det som gir meg mest energi og selvtillit, er flelsen av vre til nytte eller gjre noe produktivt/ fornuftig. Jeg er sykmeldt, men jeg kommer meg alltid opp om morgenen, og jeg prver vrtfall alltid f gjort noe som kan vre med p gjre hverdagen min litt lettere. I dag har jeg spist alle mltidene mine, trent, handlet, laget middag, vrt sosial, vasket klr og ryddet leiligheten. Jeg kjenner p en mestringsflelse som jeg ikke har kjent p p lenge, og jeg kan uten tvil legge meg for natten med god samvittighet!

Signatur



2 kommentarer





Helt p egenhnd


02.01.2017 | 07:54 | Blogg


Endelig kunne jeg fortelle dere den lille, men egentlig utrolig store hemmeligheten som jeg har bret siden 11. November. Tror faktisk ingen helt forstr hvor lettet jeg er over kunne si det hyt.. " jeg er gravid, og fra n av s kommer jeg til bare bli tjukkere og tjukkere". Vektkningen handler veldig lite om meg og definerer enda mindre hvor frisk jeg ser ut. Det vokser et lite menneske inne i meg, og jeg skal gjre alt i min makt for at den lille skal f det best mulig.

Som jeg skrev i det forrige innlegget, s sluttet jeg p Fluoxetin (antidepressiva) og Imovane (innsovningstablett) p dagen. Den frste uken uten medisinene gikk greit, etter som virkestoffet fra Fluoxetinen enda var i kroppen min. I dagen etter jeg fant ut at jeg var gravid s smilte jeg fra ret til ret, spiste som en hest og syntes jeg selv var vakker nr jeg s meg i speilet.

Men s sa det stopp. Jeg falt ned p nakken igjen, og jeg hadde ingenting holde meg fast i. Angsten tok pusten fra meg og stemmen som har styrt hodet mitt i 5 r kom tilbake for fult. Jeg ble utrolig deprimert, begynte overspise kaste opp igjen for holde flelsene p avstand, grt p grunn av skyldflelse siden det ikke bare var meg i denne kroppen lengre, og jeg begynte isolere meg helt. For to mneder siden s var jeg p 3t nrmest hverdag og trente styrketrening.. etter jeg fant ut at jeg var gravid, s har jeg ikke vget vist meg p senteret p 6-7 uker. Selv om ingen andre kan se det enda, s kan jeg se og fle forandringene. Alt sitter strammere rundt magen, og puppene har blitt s store at jeg verken har vanlige bh'er eller sports bh'er som passer. Beina mine har i motsetning til overkroppen krympet, s fra livet og ned fler jeg meg som en stilk...har du sett Katjakai og Bentebent? Jeg fler meg i s fall som KatjaKai som er ganske kort og tett med sm, tynne bein.

Jeg er utrolig lykkelig over at jeg er gravid, men for en som hele tiden fokuserer p det ytre, og som nrmest har angst for vektkning og synlig fett (p meg selv!!!!!).. s kommer denne reisen til bli noe av det vanskeligste bde fysisk og psykisk jeg noen gang har vrt gjennom. Jeg er ogs utrolig utlmodig, s tanken p at jeg har 7 mneder igjen ruge.. kan til tider vre vanskelig svelge. Jeg gleder meg til jeg fr en synlig mage, men jeg gruer meg ogs fordi jeg aner ikke hvordan jeg vil komme til takle det. Allerede n s sliter jeg med finne klr som passer.. jeg har virkelig ikke sjans til pynte meg, s jeg bor nrmest i joggebuksa mi (som jeg har mttet tatt ut snringen p) og genserne til T. Etter sommeren s mtte jeg fornye garderoben ettersom jeg la p meg rundt 20 kilo, s du kan tro det er frustrerende n som ingenting passer igjen! Ja, jeg kan selvflgelig kjpe meg nye klr.. men det koster endel det ogs.

Jeg har selv bedt om tettere oppflging n som jeg er gravid, bde fra lege og psykolog. Og jeg har vurdert en ny innleggelse p eventuelt Levanger fordi dette handler ikke bare om mitt live. Selvflgelig s nsker jeg mestre dette p egenhnd, men jeg kan ikke bare tenke p hva jeg egentlig nsker akkurat n. Jeg m gjre det som er best for fosteret, meg selv og T. Jeg skal vre s frisk som jeg overhodet kan nr den lille kommer, for jeg nsker ikke ha noe annet fokus enn hva som virkelig betyr noe! Jeg er livredd for at de spiseforstyrrede tankene skal blusse opp igjen etter fdselen, og at det f tilbake kroppen min blir frste prioriteringen..

jeg er livredd for pvirke mitt eget barn i senere tid.

Jeg er livredd for bli svrt depressiv under svangerskapet og etter fdselen.

Jeg er livredd for at vi ikke skal hre noe hjerte slag p den frste kontrollen til uka.

Og jeg er livredd for at mine egoistiske handlinger i frste trimester kan ha skadet fosteret eller frt til en eventuell SA som jeg ikke har lagt merke til.

Jeg er lykkelig, redd og usikker.. men jeg lever i hper om at alt blir bra til slutt. Og som min far sier.. "De fleste av mine bekymringer blir det ikke noe av".

                            

Signatur



2 kommentarer





Det handler om ikke gi opp


29.12.2016 | 11:52 | Blogg


Hvorfor m alt vre s vanskelig, langdrygt og frustrerende? Hvorfor kan ikke jeg ogs bare... ? Jeg er 23 r, men fler fremdeles at jeg sliter med finne meg selv, og hvem jeg nsker vre. Jeg vil s utrolig mye, men jeg vet liksom ikke helt hvor jeg skal starte..

Jeg skulla akkurat til skrive at jeg ikke har s mange tvangstanker, men s tenkte jeg meg litt om og bare "eeehehe.. retard, er det noen som har tvangstanker s er det deg frken Linn!". S ja.. jeg har endel tvangstanker nr det kommer til mat osv, men jeg har ogs en jvlig irriterende regel i hodet mitt som jeg ikke kommer meg unna, som omhandler at mandag er dagen for begynne p nytt. Ikke onsdag ellers torsdag, men mandag. I likhet med mye av det jeg sliter med, s aner jeg ikke hvorfor det har blitt snn.. men p en mte s er det jo logisk: ny uke, nye muligheter. Det som er s irriterende med denne fucka regelen, er jo om det skal g til helvete p onsdag, for da m jeg vente nesten en hel uke fr jeg gir det ett nytt forsk.. psyko girl you said? Jepp.

S si hele desember.. *kremt*..september, oktober, november OG desember har vell egentlig gtt til helvete med mat, svn, rutiner og trening.. Det plutselig mtte flytte hjem igjen ble en stor pkjenning, og gamle uvaner ble fort tatt opp igjen for f tiden til g.. jeg greide meg i litt over 3 mneder uten overspise eller kaste opp (noe jeg i bunn og grunn er jvlig stolt av!), men som sakt s gikk alt bokstavlig talt rett i dass etter sommeren.

Det har vrt en tung hst, men n ser jeg virkelig fram til kunne starte det nye ret med blanke ark i en ny leilighet sammen men kjresten. Jeg kan nesten ikke vente med g inn i det nye ret, for s gi alt for f ting p plass igjen. Jeg trenger finne tilbake til den personen jeg var i sommer, til tross for at det var en beintff periode snn all over. Jeg savner mestringsflelsen, og jeg savner det ha tid og plass til tenke p andre ting enn bare mat.. slik som ting har blitt igjen n, s er det nrmest umulig for meg f gjort noe som helst siden jeg er s lite tilstede. Jeg savner kunne tegne uten avbrekk, eller se en film som jeg kan leve meg inn i. Jeg savner kunne spise den normale porsjonen med middag p tallerkenen min for s vre fornyd. Jeg savner ligge i armkroken til kjresten min bare slappe helt av, og jeg savner fle meg normal.

                            

Jeg liker ikke nyttrsforsetter fordi de sjeldent varer.. men dette er ikke bare et forsett, dette er en livsstilsendring som jeg bare er ndt til f p plass. Ikke bare for meg, men for oss. S fra mandag kommer kostholdsplanen min opp p kjleskapet igjen, og jeg skal begynne dra litt mer regelmessig p trening for holde kroppen i gang! Jeg skal begynne kose meg p kjkkenet igjen, og jeg skal virkelig jobbe med vre glad i meg selv og kroppen min.

Mlet mitt innenfor bloggfronten er jo bli bedre p blogge, men jeg nsker n blogge litt mer hverdagslig slik at jeg kan dele selve veien min ut av denne gjrma! Hovedmlet mitt har jo hele veien vrt kunne inspirere andre til ta tak i sine egne problemer og vise at det faktisk er mulig komme seg ut av en spiseforstyrrelse om man virkelig vil det selv. Jeg skal fortsette dele personlige tekster, men for det meste blir det nok frokost, lunsj og middags inspirasjon, bakeglede, hverdagsprat, tegninger og bilder. Akkurat det siste mlet mitt her angende blogging fler jeg gjentatt seg endel ganger her inn p bloggen.. men denne gangen skal det bli andre boller! N har jeg sakt det hyt ogs, og det hjelper ;).

Jeg nsker alle en fortsatt fin romjul, og et godt nytt r om jeg ikke stikker nesen min inn fr til neste r!

Tusen takk til alle som har vrt innom, lest, kommentert og delt bloggen min, dere aner ikke hvor mye der betyr♡.

Signatur



2 kommentarer





Natten er lys vken


20.12.2016 | 03:29 | Blogg


Note to myself.. ikke ta en rolig powernap p omlag 2 timer etter klokken 16. Det resulterer ofte i svnlse netter, og blytunge dager.

I skrivende stund s ligger jeg her i senga, lys vken og hrer p at kjresten snorker og gnisser tenner til den store gullmedaljen. Fy faen s jvlig. Det blir utdelt noen albuer og spark i lpet av nettene skal jeg si deg! Men relax, han lider ingen nd.

Det er serist helt grusomt ikke f til sove, og spesielt dritt er det nr man m ligge der hre p at andre er langt inne i drmmeland. Da jeg var lita, s greide jeg aldri ligge over til venninner fordi jeg slet snn med sovne.. jeg prvde veldig ofte, men det endte alltid med at jeg begynte grte og fikk hjemlengsel med engang jeg hrte at de hadde sovnet.. s da var det bare ringe mine stakkars foreldre som mtte komme hente meg hver gang.. haha. Krysser fingrene for at mine framtidige kids ikke arver denne uvanen! Bank i bordet.

Ellers da, s har jeg baket litt pepperkaker i dag, sett to julefilmer og vrt p undervisning angende mlsetting. Tjoheii.. innholdsrik sa du? Ja, faktisk. Til tross for at julefilmene ikke var mye til skryte av, s var det vrtfall koselig ha p som bakgrunnssty mens jeg bakte pepperkaker. Viktig med litt ordentlig julestemning n p tampen! Det er s rart at julaften faktisk er om bare fire dager.. jeg husker fr da jeg begynte telle ned og glede meg til julen allerede i oktober. Hver luke i kalenderen var stas, all julematen, selskapene, juleavslutningene p skolen, lystenningen p torget, julemorgen p NRK, og julestrmpa som var propp full av godsaker... det er virkelig rart hvordan ting har forandret seg i lpet av oppveksten. Det er rart, men samtidlige s er det nok naturlig.. personlig s tror jeg ikke den gamle julestemningen kommer tilbake fr man fr stiftet sin egen familie og laget nye tradisjoner. Som voksen s har man jo tilgang p det meste, s det f julestrmpe med masse godteri etter at man har fylt 20 r, er ikke like stas lengre. N kan man jo spise godteri nr man vil, og ikke bare p lrdager eller helligdager. Det er ogs rart tenke p.. lrdagsgodt liksom.. Jesus n fler jeg meg gammel!

N fler jeg skravla gr i ett her, men det er litt godt f postet litt hverdagslige hendelser inne her ogs, og ikke bare dype og tunge tekster. Jeg har det jo utrolig vanskelig til tider, men jeg smiler og ler ogs!

P bussen i dag, s ble jeg mt av tidenes hyggeligste bussjfr. Jeg tenkte for meg selv at han der mtte vre ny i gamet... men s viste det seg at han hadde vrt bussjfr i snart 40 r! God bless that man, tenkte jeg.. han elsket virkelig jobben sin! Vi trenger flere som han.

Tenk hvis alle som jobber i et serviceyrke kunne ha vrt like blide og entusiastiske som denne mannen! Da hadde alt blitt mye mer hyggelig.

Jeg skjnner du er lei, men det skal ikke s mye mer til enn et smil, et hei og et hade.

Signatur



2 kommentarer





Min terapi


19.12.2016 | 22:37 | Blogg


Anja Johansen

Signatur



4 kommentarer





One day.


19.12.2016 | 19:30 | Blogg


Signatur



2 kommentarer





"Forstr de ikke dette, burde de sette fyr p seg selv."


17.12.2016 | 03:21 | Blogg


Noe av det vrste jeg vet, og som virkelig fr magesekken min til vrenge seg.. er sprsmlet "hva driver du med for tiden da?"

Vanligvis s ville dette ha vrt et utrolig enkelt sprsml svare p, men nr svaret er: "nei akkurat n, s er jeg sykmeldt..", s blir situasjonen en helt annen. Noen blir utilpass og vet ikke helt hva de skal si, men er oppegende nok til la vr grave, mens andre studerer deg fra topp til t med et hevet yenbryn og spr: "hvorfor det? Du ser da ikke syk ut".

Helt rlig, s tror jeg ikke Ola Nordmann noen gang vil skjnne hvordan det overhodet er mulig vre sykmeldt uten at en gr p krykker, har armen i fatle, eller ligger tilkoblet en haug av ledninger p sykehuset. Jeg tror ikke noen helt kan forst hvordan det er mulig, fr man har vrt der selv.

Personlig s er jeg dritt lei av hele tiden m bevise for andre hvorfor jeg ikke har muligheten til vre i jobb. Ofte s frister det bare rase ned i vekt, slik at spiseforstyrrelsen kan synes p utsiden ogs. Det er s utrolig frustrerende f hre gang p gang:

"Du ser s frisk sunn ut n, Pernilla"

"Pernilla, du ser s utrolig bra ut"

"Hvorfor er du sykmeldt enda? Du er jo frisk!"

Bare for avklare en ting her, ALDRI si til en person som sliter med spiseforstyrrelser at hun eller han "ser frisk eller bra ut". Slike adjektiv er ikke positive beskrivelser i et hode der kroppsbilde er helt forvrengt.

ingen skal fortelle meg hvor bra jeg ser ut. Bra er synonymt med frisk, og frisk er synonymt med tykk, og forstr de ikke dette, burde de sette fyr p seg selv.

Et utdrag fra debutboken til Linnea Myhre, Evig sndag. (En bok jeg personlig anbefaler p det sterkeste til berrte av en spiseforstyrrelse.)

Du mener det mest sannsynlig bare godt, men det meste du sier blir dessverre vridd og vendt p..

Selv s har jeg lrt meg ta i mot slike komplimenter rettet mot utseendet mitt med et smil, fordi jeg vet s godt at det er ment som noe positivt, og ikke et ord med en skjult betydning for si at jeg har blitt tykk. Men det jeg synes er utrolig vanskelig takle med f slike tilbakemeldinger om at jeg ser frisk ut fordi jeg har gtt opp i vekt, er fordi det n ikke lengre handler om det du ser p utsiden... men den handler om den vridde tankegangen som har gnagd seg fast p innsiden.

Det begynner som oftest med et sterkt nske om bli litt tynnere, sunnere, sterkere, raskere eller bedre, men det utvikler seg til rus av kontroll og mestring som er utrolig vanskelig komme seg ut av. Hadde det vrt lett snu et slikt mnster, s ville det ikke ha vrt en sykdom. Dere ser bare at jeg har ftt litt mer kjtt p kroppen, et enda rundere ansikt og at jeg spiser mat.. men dere ser ikke de konstruktive tankene, regnestykkene som krasjer hjernen og de tunge stundene hvor trene triller som endelse bekker. Dere ser ikke det, fordi det eneste jeg nsker er vre "normal", derfor prver jeg s godt jeg kan leve som deg. Jeg prver hver dag tenke positivt, vre ute blant folk og kanskje sminke meg. Jeg m gjre slike ting for bli tryggere p meg selv.. jeg hater det, men det er endel av prosessen jeg m gjennom for komme meg et skritt nrmere mlet.

Du kan svrt sjeldent se p en person som sliter psykisk at han eller hun er syk. Du kan heller ikke se ryggplagene til Kari, eller migrenen til Johan. De menneskene som dessverre sliter med fysiske plager eller psykiske lidelser til daglig, kjenner p denne smerten hver jvla dag. Pass p deg selv i stede!

Jeg glemmer ikke frste gangen jeg skulle i mte med den nye saksbehandleren min p Nav angende arbeidsavklaringspenger. Jeg hadde p tights og treningsjakke fordi jeg ville g bortover for f litt frisk luft. Jeg hadde ogs sminket meg for en gang skyld, i hp om at jeg kanskje ville vge se opp og ikke bare ned i bakken. Jeg hadde gjort en liten innsats for min egen del, og jeg var stolt over meg selv. Problemet var bare at nr jeg kom i mtet og prvde forklare situasjonen min, s fikk jeg denne tilbake; "nr jeg ser p deg, s ser jeg en sunn og frisk ungdom"... jeg tror aldri jeg har vrt s frustrert, oppgitt og tom for ord noen gang.. mtte jeg til og med overbevise saksbehandleren min som hadde dokumentasjonen fra fastlegen min, om at jeg hadde en "usynlig" sykdom?!

Ble det satt tvil fordi jeg hadde sminket meg? Hadde hele prosessen med Nav blitt lettere om jeg kom i joggebukse og usminket?

Fra den sommerdagen i 2013, s har jeg vrt redd for sminke meg fr et mte med Nav eller for ta en tur p butikken.. jeg synes det er ubehagelig dra p treningssenteret eller g en tur med hunden min, jeg er redd for at noen skal se meg leve, fordi da kommer ofte sprsmlene "trene kan du? Men vre p jobb,. Det greier du ikke? Lever det gode liv du med penger inn p konto, sover s lenge du vil og trener mens andre m jobbe slite."

Det finnes noen som ikke orker jobbe, og som utnytter velferdssystemet, men det betyr ikke at alle gjr det! De fleste vil vre i jobb, men av ulike grunner s er ikke det mulig akkurat n. Man gr ikke til legen for bli sykmeldt fordi man er lat, men fordi legen mener det er ndvendig for pasientens helsetilstand. Det er forskjell p vre hjemme gjre husvask og tilberede middag i eget tempo, enn for eksempel skulle vre renholdsarbeidere eller kokk mtte prestere innenfor et gitt tidsrom der det forventes at du yte ditt beste.

Tenkt deg litt om, hvordan hadde du reagert om du mtte bevise ovenfor noen andre at du ikke fungerer p jobb? Men treningssenteret er null stress.

Hvordan hadde du flt det om du ikke ble trodd, men blitt beskyldt for vre lat? Bare fordi du sminker deg og prver ta litt vare p deg selv.

Det skal ikke vre snn at man skal skamme seg over vre sykmeldt.. en skal heller ikke fle ubehag nr en forlater sitt eget hjem for handle, dra p trening, mte andre eller ta seg et glass vin eller to.

Man kan ikke slutte leve.. for gjr man det i tillegg, tror jeg sjansen for komme tilbake til arbeidslivet er minimal.

Det er ingen andre enn du og legen din som har noen verdens ting med hvorfor du er sykmeld, og du skal ikke trenge forsvare deg nr folk stiller sprsmlstegn.

Signatur



4 kommentarer





Plutselig s ble man voksen


12.12.2016 | 19:14 | Blogg


Endelig sitter jeg her i min egen leilighet med fttene p bordet! Ord kan virkelig ikke beskrive hvor lettet jeg er n. Det har skjedd endel forandringer i livet p kort tid, bde p godt og vondt, men n ser det heldigvis litt lysere ut!

Jeg gleder meg til kunne sette ord p tankene og flelsene, og jeg kan nesten ikke vente med f puste fritt igjen!

Signatur



4 kommentarer





Spiseforstyrrelsen nekter gi slipp


09.12.2016 | 00:10 | Blogg


Hjertet dunker s hardt at hele kroppen rykker til for hvert et slag. Jeg fler meg helt hjelpesls, udugelig, ekkel, svak og patetisk. Hodet vil s gjerne, men kroppen orker ikke. "Lytt til kroppen din" sier de. Ikke press deg s hardt.

kroppen skriker hvile, mens hode sier fortsett.

"Legger du deg ned n, s vil du forfalle. Det finnes s utrolig mange der ute som har det s mye verre enn deg, men hrer du de klage? Nei. Ta deg sammen! Jeg blir flau p dine vegne over svakheten du viser."

Alt virker s hplst.. det gr liksom bare frem og tilbake, hele fuckings tiden! Jeg sliter med puste, sove, spise, smile og i det hele tatt bare det vre tilstede. Jeg vil s gjerne, men jeg fr det bare ikke til.. hodet tar rett og slett knekken p meg.

Jeg vegrer meg for dra p treningssenteret fordi jeg har lagt p meg s utrolig mye siden sommeren. Jeg fler alle prater om vekten og utseendet mitt bak ryggen p meg. Ord kan virkelig ikke beskrive hvor mye jeg savner den lille kroppen min. Nr jeg sammenligner hvordan jeg har det med meg selv den dag i dag, kontra hvordan selvtilliten min var for 6 mneder siden.. s er den som natt og dag. Fr sommeren s deltok jeg p alt, n derimot.. prver jeg bare finne unnskyldninger for komme meg unna.

Alt hadde vrt s utrolig mye lettere om verden var blind. Inkludert meg selv.

"If the world was blind, how many people would you impress?"

Det som er det mest frustrerende av alt, er det faktumet at jeg egentlig skal strle av lykke akkurat n.. jeg skal egentlig ikke tenke p hvordan jeg ser ut, hvor mange kilo jeg har lagt p meg, eller hva andre mener, tenker og tror om meg. Det betyr ingen verdens ting, s hvorfor lar jeg meg pvirke slik?

Signatur



6 kommentarer





Endelig


03.12.2016 | 15:04 | Blogg


Etter 5-6 r med skitrke, s fikk jeg endelig kommet meg opp i bakken igjen♥ Fy sren s digg! Hadde aldri trodd det skulle g s lett som det gjorde, men det sitter vell i kroppen;) Mest sannsynlig blir nok dette sesongens frste og siste tur, men hvem vet. Det var vrtfall utrolig godt ha ndd et delml p veien.

Signatur



0 kommentarer





Mister pusten


02.12.2016 | 01:40 | Blogg


Jeg har aldri vrt i nrheten av noe lignende tidligere. Angsten og frustrasjonen er s uutholdelig at jeg ikke kan fatte og begripe hvordan jeg skal komme meg gjennom dette psykiske helvete i live. Jeg trodde dette skulle bli en stor motivasjonsfaktor, men uten noe hjelp fra medikamenter for holde flelsene i sjakk, fles alt helt hplst. Jeg har rett og slett mistet bakkekontakten.. Jeg trenger hjelp. Dette ble s alt for mye mer enn hva jeg hadde forestilt meg p forhnd.. jeg greier ikke dette p egenhnd, og jeg har heller ikke tid til vente i 3 mneder p en ny forvernsamtale. Jeg trenger en hjelpende hnd N!

Signatur



0 kommentarer





En etter en, men enda ikke for sent


29.11.2016 | 18:34 | Blogg


Dere er der, og dere har alltid vrt der. Jeg har rett og slett tatt det som en selvflge at dere dukker opp, for det har dere alltid gjort.

Men en etter en, har dere etterlatt dere en tom stol. De tomme stole har med rene ftt flere nye ansikter, men det er fortsatt noe som mangler.

Det er sant som ordtaket sier, "man vet ikke hva man har, fr man har mistet det". Jeg fler jeg har tatt dere for gitt, men det har aldri vrt vondt ment. Jeg skulle s gjerne nske at vi kunne ha blitt bedre kjent fr det var for sent.. men det skulle jeg ikke forst fr jeg mtte lre det p den harde mten.

En etter en har dere dratt, og jeg kan angre s mye jeg vil p at jeg ikke prvde hardere for knytte sterkere bnd.. men til syvende og sist, s vil det bare fre med seg en stor dose sorg i stede for glede.

Jeg nsker n strekke ut en siste hnd, fr det er for sent.. dere var 4, n er det bare 1 igjen.

Signatur



0 kommentarer





Det svinger


28.11.2016 | 09:40 | Blogg


Heia!

Frst og fremst, s m jeg bare f si tusen takk for responsen p de to siste tekstene mine! Det betyr s utrolig mye for meg at andre mennesker setter pris p det jeg skriver, og viser engasjement. Ekstra stas var det jo at bde Trd.by, Byas og Krsby publiserte tesksten min "puppene nede p navelen er ogs normalt". Dette gir virkelig mersmak p fortsette dele tankene og erfaringene mine rundt kroppspresset, spiseforstyrrelsen og de daglige utfordringene som jeg mter p!

Jeg har ikke vrt s utrolig aktiv p bloggfronten i det siste, men det skyldes at det er s utrolig my som surrer og gr oppe i hodet mitt n fortiden.. Jeg skriver mye, men jeg er ikke klar for dele disse dagbokinnleggene helt enda. Det blir nok med tiden, nr jeg har ftt det litt p avstand.

Akkurat n s er jeg inn i en periode hvor jeg prver trappe ned p antideppresivaen og innsovningstablettene, jeg sliter veldig med akseptere kroppen min, jeg gruer meg til alle selskapene som kommer i desember.. og jeg gleder meg egentlig bare til det hele er over, fordi jeg fler meg s uvell nr jeg m pynte meg. Ingeting sitter p kroppen min som det en gang gjorde, og det er ikke alltid like lett akseptere..

Nr jeg sliter s mye med akseptere realiteten, s er det ingen tvil om at dette pvirket meg i en negativ retning. Jeg har ingen motivasjon til tegne, kokkelere, trene eller i det hele tatt komme meg ut dra.. jeg er konstant trtt, s det eneste som frister er sove. Det er virkelig helt jvlig ha det slik, og spesielt jvlig er det fordi jeg hater flelsen av ikke ha ftt gjort en dritt. Jeg fler jeg feiler nr jeg ikke er produktiv, og helst skulle jeg ha hatt en fullbooket ukeplan hver uke! Ord kan virkelig ikke beskrive hvor mye jeg lengter tilbake til hverdagen med jobb og rutiner.. Jeg lengter etter fle mestring, og jeg lengter etter sette pris p fridagene. Jeg er ikke skapt for sitte hjemme, s n m jeg bare komme meg ut av dette helvete slik at jeg aldri trenger havne i denne situasjonen igjen! Jada, det er godt med fri.. men det er enda bedre med fri nr du fler den er fortjent!

Men n skal hoppe i dusjen, s vi skrives nok litt senere. Hper alle fr en fin mandag videre!

Signatur



0 kommentarer





Puppene nede p navelen er ogs normalt


23.11.2016 | 22:03 | Blogg


Store pupper, sm pupper. Stor rumpe, liten rumpe. Flat mage, bilringmage. Store ftter, sm ftter. Lang neste, krok nese. Store kjnnslepper, sm kjnnslepper. Tynne bein, kraftige bein. Fflekk i ansiktet, eller fflekk p musa.

Vi er alle forskjellige p utsiden, og det finnes virkelig ikke noe som heter den perfekte kroppen, eller det perfekte utseendet. Vi er alle vakre p vr egen unike mte, uansett om strrelsen p buksa viser XS eller XXL. Den vakreste kvinnen i mine yne, er hun som brer kroppen sin med stolthet. Utstrlingen og personligheten har s utrolig mye mer si, enn om sminken sitter perfekt, og om magen er flat.

Vi m virkelig slutte sammenligne oss med andre mennesker p utseendet. Du er fdt som du er, og med mindre du er villig til betale dyredommer for delegge den ekte utgaven av deg selv.. S er du bare ndt til akseptere deg selv for det ytre du har♥. Tenk s fantastisk det er at det ikke finnes noen der ute som er helt lik deg!

Det er vell ikke akkurat en hemmelighet at jeg er en av de s alt for mange sjelene der ute som virkelig har slitt i en rrekke med akseptere meg selv for den jeg er. Jeg har hatt et nske om operere nesen min, fikse p tennene, fylle leppene med restylane, ta silikon, fettsuging rundt magen, ansiktslft, hair extensions osv, osv. Jeg ville se ut som de "perfekte" jentene i magasinene, bloggene og p Instagram.. Jeg husker s utrolig godt et innlegg Andrea Badendyck skrev der kun hadde ftt flere stygge kommentarer angende nesen sin. Hun skrev at hun aldri hadde tenkt over nesen sin, fr hun fikk disse kommentarene.. og det fikk ogs meg til legge merke til min egen nese. Hvis hun som hadde s fin nese fikk slike tilbakemeldinger... hvor stygg var egentlig min nese da?

Det er s utrolig lite som skal til for at usikkerheten tar over, og delegger livskvaliteten. Som jeg har skrevet s utrolig mange ganger tidliger, s fr vi som oftes bare se det rosenrde livet til andre mennesker gjennom sosiale medier, og ikke medaljens bakside. Vi skal jo alle vre superhelter i dagens samfunn, s ingen vil jo fremst som svake eller mislykket..

Men gjr dette oss lykkelig?

Blir vi lykkelig av hele tiden prve vre bedre enn andre?

Overhodet ikke, og det vet du ogs innerst inne. Hverdagen blir bare et negativ jag etter noe som egentlig ikke betyr noe i lengden!

Jeg skal rlig innrmme at det er utrolig vanskelig se lettkledde bilder av andre jenter p sosiale medier n som jeg er i den situasjonene jeg er i. Triggeren til ta tilbake kroppen jeg hadde fr sommeren, blir ikke akkurat lettere hndtere nr slike "inspo" bilder dukker opp. Men da prver jeg ogs tenke tilbake p hvordan livet mitt var bak bildene p Instagram, og det var overhodet ikke pent. N sier jeg ikke at alle er syke, langt i fra! Men heller det at et smil og en six pack p bildene har gjrne gtt p bekostning av utrolig mye annet i livet. Det krever noe jvlig til disiplin, og det tror jeg heller ikke er sunt..

Hvor ofte tror du folk legger ut bilder av magen sin p kvelden etter et helt dgn med inntak av mat og veske? Sjeldent. Bildene som blir lagt ut er gjerne tatt p morgenen nr magen er flatest, eller nr de er p diet. Jeg skriver ikke dette for henge ut noen, men for at vi m bli litt mer kritiske til hva vi ser p som inspirasjon. Fr la jeg ut bilder av magen min hele tiden.. n som jeg faktisk spiser, s er det uaktuelt. Jeg fler meg jvlig, fordi jeg fler "alle" andre er s perfekte. Alle andre p Instagram vell og merke. For nr det er sakt.. s vet jeg nesten ikke hvordan en normal kvinnekropp ser ut lengre.

Allerede p barneskolen begynte vi dusje i bikini, eller dusje hjemme etter gymtimen. Det er jo ikke rart man blir usikker p sin egen kropp i s ung alder nr det eneste vi ser av kropp er de i sosiale medier eller p forsidene av store magasiner. "Alle" har pupper og rumpe som strutter, flat mage, gap mellom lrene, ren hud og stylet hr nr de er nakne eller i underty.

Selv unngr jeg s godt det lar seg gjre dusje p treningsenteret, fordi jeg fler meg som den eneste 23 ringen med hengpupper, cellulitter, kviser og valker rundt magen.. men i gr hadde jeg ikke noe valg. Jeg pakket hndduk, spe og skifteklr i en bag, mannen meg opp og dro p trening. Jeg flte alle stirret p meg der jeg sto kliss naken foran skapet mitt, men realiteten var at ingen brydde seg. Og vet du hva? Jeg har aldri flt meg s normal og fin som det jeg gjorde da jeg gikk inn i fellesdusjen! Takk Gud for disse voksne kvinnene som str stdig og viser dagens ungdom at kropp er topp, og ingenting skamme seg over ♥. En hengpupp her, og en flat pupp det, hva s? Det er normalt, for igjen.. vi er alle forskjellige p utsiden!

Store pupper, sm pupper. Stor rumpe, liten rumpe. Flat mage, bilringmage. Store ftter, sm ftter. Lang neste, krok nese. Store kjnnslepper, sm kjnnslepper. Tynne bein, kraftige bein. Fflekk i ansiktet, eller fflekk p musa.

Signatur



18 kommentarer





Julen er jvlig


22.11.2016 | 18:36 | Blogg


Julen, tiden man samles rundt spisebordet med venner og familie for spise god mat, le og bare slappe helt av. Tiden hvor julebakst, marsipan, konfekt, glgg og kakao str verst p lista. Tiden for julebord og fester i fine kjoler og hye hler.

Men ikke for min del.

Fr jeg ble syk, s elsket jeg julen og alt som fulgte med. Hydepunktet var smake p baksten som mamma hadde baket, spise opp halvparten av pepperkakedeigen i stede for lage kjeks ut av den, julefrokosten med kakao, rundstykker og roastbiff, for s spise alt godteriet i julestrmpen mens jeg s p "tre ntter til Askepott".

Julen var for meg helt magisk, og en hytid jeg virkelig s frem til hver r.. men det var helt til vekt, kalorier og strrelser tok overhnd. N er det umulig for meg spise noe "ulovlig" uten f drlig samvittighet. Hodet gr nok engang p hy gir, og jeg har virkelig ikke sjans til kose meg lengre..

Jeg husker s utrolig godt julen i 2011, for det var frste gang jeg kunne g i en kjole som strammet over magen, spise uten legge p meg og kose meg fordi ingen viste om hemmeligheten min. P denne tiden viste jeg faktisk ikke hvor stort grep sykdommen hadde p meg, siden ingen andre viste det. Jeg trodde jeg hadde kontroll, og jeg var s utrolig fornyd med hvordan jeg s ut etter ha rast ned i vekt.. for igjen, lykken i livet trodde jo jeg var vre tynn.

22. Desember 2011 sitter jeg alene ved spisebordet og spiser spekeskinke rett fra pakken og aner fred og ingen fare. Det er snart julaften, og endelig skal jeg ogs f lv til fle meg fin i den nye paljett kjolen min. I det jeg spiser siste skiva, s kommer mamma inn ytterdra.. og det frste hun spr meg om, med en frustrert, sint og urolig stemme, er hvordan jeg plutselig kunne g s mye ned i vekt p s kort tid. Jeg husker s godt at jeg reagerte med sinne fordi jeg ble tatt snn p senga. Jeg skjnte n at hun hadde lagt sammen en pluss en, og gjennomskuet meg. Jeg pakket sammen tingene mine og lp opp trappa og lste meg inn p rommet mitt. Fra 22. Desember 2011, var jeg ikke lengre alene med hemmeligheten min. Jeg levde p en rosa sky i de knappe tre mnedene jeg var alene i min lille verden, men siden den gang... har alt bare vrt en helt for jvlig kamp hvor jeg har blitt dratt i begge retninger. Det var frst n jeg inns hvor fanget jeg var, og jeg glemmer ikke frste julaften jeg satt meg trer i ynene og kaster opp julematen p ei tom 1,5 liters flaske.

Hele rommet mitt var fylt med bokser, bakeboller og kopper som jeg hadde kastet opp i. Jeg var redd for g p do trekke opp, s derfor kastet jeg opp i bokser som jeg gjemte, for s tmme det i do mens mamma og pappa l og sov, eller var p jobb. Jeg gjorde alt for at de ikke skulle oppdage meg, og for unng vektkning.

Julen gikk fra vre rets hydepunkt, til bli et eneste rent planleggings helvete for unng sosiale settinger, men likevel f tak i store nok mengder mat som jeg kunne spise uten at noen s meg. Det eneste jeg brydde meg om var maten, og alt annet var revnende likegyldig. I 2012, s dropper jeg dra ut for feire nyttrsaften med vennene mine fordi jeg heller ville spise. Jeg satt helt alene p nyttrsaften og overspiste, for s kaste opp... i syv timer. SYV FUCKINGS TIMER!!!

Jeg var overhodet ikke meg selv i disse stundene, men med engang jeg hadde ftt "renset" meg.. var det akkurat som om jeg falt ned p jorda igjen med hodet frst. Skammen over ha skuffet venner og familie, alle lgnene, og det innse hvor jvlig dypt jeg var.. var uutholdelig. En ting var gjre dette ellers i ret, men det kaste hele jula i dass r etter r, var grusomt. Jeg kastet opp maten de jeg var glad i hadde brukt lang tid p lage, og jeg var overhodet ikke til stede som jeg en gang var. Pernilla ble liksom helt borte i julen.

I flere r har jeg sakt rett ut at jeg hater julen, og det har jeg ment. Julen vekker vonde minner i meg, og angst for det ukjente jeg har i vente. Jeg stresser over hvordan kjolene vil sitte, og jeg er redd for delegge for de rundt meg. Det eneste jeg jeg vil, er at julen skal vre over.

Julen i bilder har vrt helt fantastisk, men virkeligheten bak.. har vrt en helt annen. Kroppshysteriet har tatt i fra meg s utrolig mye som jeg ikke kan f tatt tilbake, men jeg nekter g opp. Jeg vil s gjerne vinne tilbake julen og de gode minnene. Jeg vil kunne spise fet julemat uten mtte hele tiden regne p innholdet, overspise, kaste opp, skade meg, grte, stresse, sulte, planlegge og straffe meg selv fordi jeg har spist noe "ulovlig".. For det skal ikke vre snn!

Signatur



18 kommentarer





Det beste som finnes


21.11.2016 | 15:26 | Blogg


Signatur



0 kommentarer





Fremskritt


16.11.2016 | 22:28 | Blogg


Hvor blir det av dagene, timene og minuttene? Det er nesten helt uvirkelig at vi har kommet halvveis i november, og at julen nrmer seg med stormskritt! Mentalt er jeg enda i september, s det at jeg n m begynne tenke p julegaver igjen, stresser meg litt.. men jj.

Det har blitt lite blogging i det siste av ulike grunner, men jeg skal prve komme meg tilbake p sporet igjen snart. Jeg opprettet jo denne bloggen for min egendel, men ogs slik at andre kunne f et innblikk i min daglige kamp mot spiseforstyrrelsen. Bde oppturene og de brutale nedturene. Blogging har vrt et utrolig godt verkty for meg gjennom disse vanskelige rene. Det kunne sette seg ned og tenke gjennom hvordan en har det, for s skrive ned tanker og flelser, har vrt svrt nyttig for min egen fremgang og tankegang. Det er ikke til skyve under en stol at nedturene har vrt i flertall, men endelig s begynner denne onde trenden snu! De destruktive tankene slr meg veldig hardt ned til tider, men det kunne lese min egen smerte i tekstene mine, vite at det faktisk ble bedre, er en utrolig stor drivkraft.

Denne hsten har vrt fylt med utallige tilbakefall, men det positive er at jeg aldri har gitt opp hpet om at faktisk jeg ogs kan bli frisk en vakker dag. Jeg har vrt utrolig flink til lure meg selv og de rundt meg,. men for litt over to uker siden, s fikk jeg nok. Jeg mtte finne en motivasjon til ikke gi etter hver gang ting ble vanskelig.. Sammen ned psykologen min bestemte vi oss for sette nye ml hver uke som jeg skulle jobbe med hjemme, for s g gjennom disse i uken etterp.

Jeg gr fast til psykolog en gang i uken, og for frste gang p 5 r, har jeg ftt en psykolog som jeg fler forstr den hplse tankegangen min. Jeg er trygg, og jeg fler jeg blir sett og hrt. For meg har det vrt til stor hjelp dele mlene mine med noen andre enn mine nrmeste, etter som jeg hele tiden har kommet meg unna med det.. Skulle jeg lyve n, s blir jeg gjennomskuet med engang. S, i skrivende stund har jeg holdt meg unna overspising og oppkast i 2 uker og 3 dager. Det er en utrolig stor lettelse, og hpet om at jeg skal komme meg ut av gjrma, lever fortsatt! Men jeg er en person som sliter veldig med klappe meg selv p skulderen, fordi jeg vet fallhyden er s stor om jeg skulle snuble fr mlstreken. Derfor bagatelliserer jeg en slik seier for dempe forventningene.

De to frste ukene med regelmessig mat og normale porsjoner er alltid de vanskeligste, men nr jeg har kommer meg over den kneika, s blir det bare lettere og lettere. Jeg har ftt tilbake troen p at jeg skal f det til, og jeg har fortsatt ett brennende nske om kose meg ned julemat i jula!

Det er mye som skjer for min del framover n, men som sakt.. jeg skal bli flinkere til oppdatere bloggen! Natta.

Signatur



2 kommentarer





Sola


14.11.2016 | 00:36 | Blogg


Signatur



0 kommentarer





Vinteren kommer


07.11.2016 | 09:51 | Blogg


Signatur



0 kommentarer





Instagram lyver deg rett opp i ansiktet


03.11.2016 | 21:50 | Blogg


Du str der alene foran speilet og stirrer p ditt eget speilbilde. Ikke fordi du er s jvlig fornyd med det du ser, men fordi du ikke kan fordra din egen refleksjon. Du finner feil etter feil, hele tiden.

"Skulle nske jeg hadde strre lepper og pupper, en mer fyldigere rumpe, en strammere mage, brune yne istede for bl og langt hr fremfor kort hr.."

Du nsket hele tiden ha det du ikke har, og du setter skyhye krav til deg selv som i realiteten er helt p trynet. Du sammenligner deg selv opp mot mennesker som du ser p som "perfekt ", og du er villig til offer nrmest alt du eier og har, for kunne leve i samme sko.

Dette var meg i tenrene, og mine tanker om det perfekte "livet".

Jeg var konstant usikker p meg selv og jeg tenkte hele tiden p hva andre mente og sa om meg. Ingenting jeg gjorde var bra nok og jeg var villig til gjre hva som helst for f den "perfekte" kroppen. Koste hva det koste ville. Jeg nektet akseptere meg selv for den jeg var.. og jeg var bokstavlig talt min vrste fiende.

" Fy faen s stygg du er! sj, se p deg selv da!"

" Du er s svak, du greier ikke motst mat engang."

Jeg mobbet og rakket ned p meg selv slik at ingen andre trengte gjre det.. Jeg ville heller d, enn leve i denne kroppen. Sommeren 2011, Googlet jeg hvordan jeg kunne ta mitt eget liv. Jeg var svrt deprimert, og jeg s ikke vitsen i leve slik lengre. Jeg trodde lykken i livet var vre tynn og pen.. Og det var noe jeg aldri kom til bli uansett.

I skrivende stund s er jeg sjeleglad for at jeg ikke greide gjennomfre det med tanke p hvordan jeg har det n i dag, men samtidig s er dette tanker som stadig dukker opp igjen nr alt virker hplst..

Si hva du vil om det avslutte sitt eget liv, men tenk litt over hvor vondt vedkommende m ha det\har hatt det om han eller hun er villig til g s langt for f slutt p smerten.

Men tro meg, kjre deg... det kan faktisk bli bedre! Du m bare holde ut.

Det jeg deler n, er egentlig svrt personlige tanker som jeg vanligvis hater snakke om. Ikke fordi jeg synes det er flau si at jeg har tenkt slik, men fordi jeg fr vondt av meg selv.. Jeg var jo helt hjernevasket!

Vi lever i et samfunn der hvor fokuset p kropp, utseende og prestasjon er helt bak ml. Du skal vre veltrent, ha fine klr, f toppkarakterer p skolen, yte maksimalt p jobb, vre med venner, vise at du og kjresten har det fantastisk, delta p familiemiddager og smile fra re til re hver jvla dag... Det funker nok i en liten periode, men s mter du veggen, og fler du svikter totalt.

Jeg mener at et av de strste problemene i dagens samfunn er at vi ser oss blinde p livene til andre mennesker gjennom iscenesatte bilder p Instagram, Facebook, snap chat og blogger. Vi ser bare bilder, men vi fr veldig sjeldent vite hele historien bak.. Selv om alt ser rosenrdt og perfekt ut, s er det sjeldent realiteten! Og her kan jeg snakke ut fra egne erfaringer..

Gjennom Instagram s kunne jeg nrmest leve ut det perfekte livet som jeg hele tiden hadde drmt om. Jeg la ut bilder av sunn mat, six pack, smilende selfier, tommelen opp bilder etter trening, junk food, merkeklr og festligheter..

Sannheten var jo bare den at alt dette var rein lgn. Livet mitt var egentlig et sant helvetet fylt med smarter, trer og hat. Jeg kastet opp alt jeg spiste, derfor hadde jeg synlige mageruter. Jeg spiste gjerne all maten jeg la ut, men spiste ogs 14 porsjoner til, for s kvitte meg med det. Jeg la ut en selfie, men jeg hadde trolig tatt over 100 bilder fr jeg fant et bilde som jeg syntes var ok etter jeg hadde redigert det. Jeg var p trening, men det var ikke alltid jeg trente.. Og jeg var p fester i letrange kjoler, men det var fordi jeg enten ikke hadde spist en dritt... eller s hadde jeg slukt alt jeg kom over i lpet av kvelden, for s igjen kvitte meg med det.

Det knyter seg i magen p meg nr jeg ser tilbake p denne dypfryser tiden av livet mitt. Jeg skammer meg snn over de lettkledde bildene jeg delte av en nrmest ddssyk kropp. Jeg er s lei meg for de feile signalene jeg sendte til unge jenter og kvinner. Jeg angrer og jeg beklager om dette har pvirket andre i feil retning... slik det gjorde for meg for noen r tilbake. Har jeg kunnet, s har jeg tatt denne delen av livet mitt tilbake, men jeg kan ikke gjre noe annet enn lre av de feilene jeg har gjort.

S vr s snill, kjre, fine, nydelige deg... ikke tro p alt du ser! Om noe virker for godt til vre sant, s er det som oftest det. Du er vakker p din egen, unike mte. Ikke prv vre noe andre enn deg selv! Folk vil alltid lengte etter det de ikke kan f.. og noe av det du misliker ved deg selv, kan en annen forgude.

Du er vakker.

Signatur



4 kommentarer





Drit i vre s jvlig seris


02.11.2016 | 08:49 | Blogg


 

Signatur



0 kommentarer





Vr s snill, ikke glem meg


31.10.2016 | 21:44 | Blogg


Hvorfor m det vre s vanskelig?

Det er et sprsml som jeg stiller meg selv hver jvla dag..

Et hplst sprsml som jeg egentlig vet svaret p, men som jeg hele tiden prver vri meg unna. Ubevisst og bevisst. Jeg vet s utrolig godt hva som gjr situasjonen min vanskelig, og jeg vet s utrolig godt hva som m til for at jeg skal n toppen.. men jeg er redd.

Livredd.

Da jeg var p mitt sykeste i 2012, levde jeg nrmest helt isolert i min egen lille boble. Det var kun plass til meg og mitt der, og ingen andre. Det eneste jeg ville, var vre alene. Helt alene der ingen kunne se meg. Jeg satt inne for meg selv, mens vennene mine begynte studere, reise eller jobbe. Det var bare meg, meg, meg og mitt. Spiseforstyrrelsen holdt meg unna omverdenen, og tok i fra meg s og si all sosial kontakt,

Men samtidlige s trstet han meg, holdt rundt meg og sa fine ord til meg. Han viste s godt hvor srbar jeg var, og hva som skulle til for at jeg ville klamre meg fast. Vi hadde et hat\ elsk forhold som ikke kan beskrives, men som m oppleves..

Han gjorde meg blind. Jeg prioriterte han framfor venner og familie, noe som igjen resulterte i at jeg mistet nettverket som jeg hadde fr han kom inn i livet mitt og tok over styringen. Jeg greide ikke si noe, og de rundt meg viste ikke hva som skjedde, eller hva de kunne gjre. Jeg var fanget i mitt eget hode, og jeg flte det beste for alle var at jeg bare trakk meg tilbake.

Jeg ville ikke at noen skulle se meg, eller hindre meg. Mitt fokus var p maten og vekta, og alt annet var uvesentlig. Jeg var svrt ensom i denne perioden, og jeg grt nrmest hver dag nr jeg s meg selv fra utsiden. Ensomheten tok overhnd nr maten tok slutt, og det var i disse stundene jeg for alvor kunne se smerten han hadde pfrt meg. Ikke bare psykisk, men ogs fysisk.

Etterhvert som han ble sterkere og sterkere, ble avstanden til venner og familie bare strre og strre, og jeg bare mindre og mindre.

Jeg glemmer ikke fredagskvelden jeg satt alene p kjkkenbordet spiste middag, mens mamma satt p stua. P Instagram og Facebook s jeg statuser og bilder hvor folk gledet seg til helg, fester og vinkvelder.. men her satt jeg, helt alene fordi jeg hadde rotet meg bort i mitt eget hode. Jeg husker mamma kom bort for stille meg et sprsml, men fr jeg i det heletatt greide pne munnen, s knakk jeg sammen i armene hennes. Jeg var kommet til et punkt hvor jeg hadde mistet meg selv helt.

Etter ha flt meg utenfor i s mange r, s knyter det seg rett og slett i magen om jeg ikke kan delta i sosiale settinger.. Jeg er livredd for havne p sidelinjen igjen. De siste to mnedene har jeg vrt mer sosial enn p lenge, men det har gtt veldig p bekostning av hva jeg egentlig nsker oppn. Veien fles endels, og frykten for bli " glemt" blant vennene mine, er utrolig vanskelig takle.

Det er umulig for meg skulle leve "normalt" samtidig som jeg skal jobbe meg fremover og ut av bulimien.. Jeg vet s utrolig godt at de to livsstilene ikke gr overens, men jeg er redd.

Livredd.

Jeg sier ikke nei fordi jeg ikke vil, men fordi jeg faktisk ikke er sterk nok til takle omverdenen enda.. Jeg gruer meg til mrketiden, men jeg har troen p at vren kan bli fantastisk om jeg kommer meg gjennom denne perioden.

s vr s snill.. ikke glem meg!

Signatur



6 kommentarer





Stille i stormen


28.10.2016 | 22:30 | Blogg


Signatur



0 kommentarer





Lyset i enden


25.10.2016 | 22:10 | Blogg


Signatur



0 kommentarer





Kan vi ikke ta det senere?


25.10.2016 | 13:11 | Blogg


God morgen!

Fy sren, jeg m vre en av de drligste p gjennomfre eller fullfre noe jeg har startet p. Jeg setter meg ml, og sier jeg skal, men jeg finner alltid en unnskyldning for komne meg unna...som n; jeg gjesper til den store gullmedaljen, og har egentlig bestemt meg for ta en liten hneblund fr jeg fortsetter! S fr vi se nr jeg tar meg tid til skrive ferdig dette innlegget.. 3 timer, 2 dager eller 4 uker.. who knows!

Ja se der ja,.. det ble en liten powernap p hele 3 timer der gitt! De forbanna Vallergan tablettene.. de slr meg virkelig helt ut om morgenen. De er en "life saver" om kvelden, ettersom jeg sliter veldig med sovne, men de er et sant mareritt nr jeg skal st opp.. men, men, man kan vell ikke f alt her i verden! Noe m ofres, og i dette tilfellet s blir det de kjre morgenrutinen mine.. for jeg trenger virkelig sove om natten! ... Og nr det er sakt, s tror jeg ikke det at jeg tar Fluoxetin tablettene i samme slenger gjr saken bedre, he-he. Fler meg som tidene pilleknasker n, men jeg har ftt "klarsignal", s det er nok ikke noen fare.

Planen min bak dette innlegger var egentlig skrive ned mlene, utfordringene, tankene og flelsene mine her og hvordan jeg tror/ nsker den kommende uken skal bli. Slik jeg gjorde sist mandag.

Mlene mine for denne uka er egentlig bare f i meg maten jeg skal og svnen jeg s srt trenger for fungere i hverdagen. Jeg har ogs som ml begrense overspisingen s mye som mulig, men det ser jeg egentlig p som en selvflge.

Utfordingene for den kommende uka blir nok mange.. motivasjonen er ikke der den var, men jeg nekter falle tilbake. Akkurat n s prver jeg gjre det "rette", men jeg gidder faktisk ikke offer alt s lenge jeg selv fler jeg har situasjonen under kontroll. Jeg overspiser ikke for g ned i vekt lengre, jeg gjr det for takle vanskelige situasjoner og kjedsomhet.. blir frustrert bare av skrive det, men det er bare snn det et akkurat n.

Tankene mine her og n er egentlig likegyldig med tanke p spiseforstyrrelsen... men jeg har det veldig bra, s jeg skal ikke klage! Spiseforstyrrelsen er der kun som en mte takle vanskeligheter p, og overhodet ikke en del av hverdagen min som den var tidligere.

Skal prve ta en oppsummering av forrige uke senere i dag, men akkurat n s har jeg andre planer. Adios!

Signatur



0 kommentarer





Gi slipp


23.10.2016 | 20:35 | Blogg


Vr s snill slipp meg!... slipp meg sa jeg! Jeg orker ikke dette mer. Jeg er s sliten, trtt og lei..kan du ikke bare la meg hvile litt? Hvorfor m det alltid passe for deg? Det er hele tiden deg, deg, deg og ditt.. ser du ikke meg? Ser du ikke at jeg ikke vil? Forstr du ikke at dette forholdet ikke fungerer?

Vi har det stort sett fint sammen nr det bare er oss to.. men ikke alltid. Jeg hater deg, men jeg savner deg. Jeg er redd for gi slipp p deg, fordi du er den eneste som virkelig forstr meg, men jeg er ogs redd for beholde deg, fordi du fr verden til rase sammen under meg.

Du er s jvlig manipulerende! Du sier du elsker meg, og at det eneste du vil er se meg lykkelig.. men hvorfor fr du meg til gjre dette mot meg selv da? Lykken er jo der bare for en liten stund, etterskjelvene er uutholdelige. Jeg er lykkelig til en viss grad nr det bare er oss to, men du m jo forst du ogs at det ikke fungerer i lengden? Sosiale settinger er helt jvlige for meg.. du er der hele tiden, uansett. Du holder rundt meg og oppmuntrer meg, men det fles ut som det kun er til din egen fortjeneste. Du ser ikke alle de rundt som ser p meg og flger med, og de ser ikke deg. Den eneste du ser, er meg. Den eneste de ser, er meg.

Jeg er den eneste for deg, og det eneste du vil, er dele resten av livet med meg. Jeg skal ikke lyve, for helt rlig s skulle jeg ogs nske at vi kunne det.. men du vet det ikke gr. Du setter flere kjepper i hjulene for meg, enn du sprer glitterstv. Jeg vil ut, men det er alltid for og imot. Meg mot deg, vi mot dem. De ser smerten du pfrer meg, men de ser ikke lykken og mestringsflelse du gir meg. Det eneste de ser er et egoistisk menneske som bare nsker vre vanskelig, trass og barnslig.

For ikke s lenge siden var det en behandler som sammenlignet en spiseforstyrrelse\ avhengighet med en voldelig kjreste.. Du vet s alt for godt at forholdet ikke er sunt, men du er blind og ser hele tiden tilbake p de fine yeblikkene. Alle andre ser og hrer kun det negative ved deg, de ser ikke hvor fint vi to kan ha det sammen nr det bare er oss to.

Selv har jeg aldri opplevd vold i et forhold, men jeg syntes denne sammenligningen beskriver kampen utrolig bra. Det er lett si hva andre skal gjre om man str p sidelinjen ser alt fra en annen vinkel, men prv sett deg i vedkommende sin situasjon fr du uttaler deg. Hadde det vrt s enkelt som du skal ha det til, tror du virkelig det da villa ha vrt er sprsml?

Signatur



0 kommentarer





Jeg skal ikke si det videre


16.10.2016 | 19:03 | Blogg


Ofte s fler jeg meg veldig alene.. jeg angrer daglig p at jeg har pnet meg som det jeg har gjort, og jeg fler meg som en taper med en diger blink i panna. Jeg har ingenting skjule meg bak og jeg vet ikke hvem som leser det jeg skriver.. jeg fler meg rett og slett helt naken.

Det skumleste ved blogge s personlig, m vre det ikke vite hvem som leser det jeg skriver. Jeg er livredd for bli dmt, og jeg er livredd for bli satt i bs. Folk tror de kjenner meg ut i fra det de leser om meg, og gjr seg opp en mening uten egentlig ha pratet med meg.. jeg et fult klare over at dette er en del av greia med blogge, men det er vanskelig ikke skulle bry seg nr man hele tiden er opptatt av bli likt blant bde kjente og ukjente. Jeg sliter veldig med meg selv til tider, men jeg er ikke gal. Alle har sine gode perioder og drlige, forskjellen er bare at jeg er pen om det fordi jeg er s dritt lei av denne fasaden. Jeg vil bevise for meg selv og andre at det er ikke teit, dumt eller kleint snakke om det som er vanskelig, for det er helt normalt ikke smile fra re til re hver jvla dag. Livet er ikke plettfritt, verken for meg, deg eller dronning Sonja. Vi har alle vre bekymringer, redsler, gleder og sorger.. S ikke gjem deg av den grunn! Jeg kan lve deg en ting, og det er at nr du pner deg for en eller flere, s vil du raskt innse at du ikke er alene!

I tidligere innlegg s har jeg skrevet at jeg har flt meg veldig alene om det slite med bulimi. Jeg kjente ikke til noen som slet med det samme, og jeg flte at jeg mislyktes i spiseforstyrrelsen fordi jeg ikke var sterk nok til utvikle anoreksi. Jeg var/ er rett og slett for glad i mat. Nr jeg tenker tilbake p disse tankene, s tenker jeg bare; hva faen?! Mislyktes i spiseforstyrrelsen?.. sykdommen som har tatt i fra deg flere r, nesten drept deg, gjort deg beinskjr, ftt deg lagt inn opp til flere ganger og tatt fra deg alt av livsglede.. og du fler ar du har feilet? Spr jeg meg selv akkurat n, her hvor jeg er i dag, s vil jeg egentlig si at jeg naila den.

Men det er frst n jeg ser hvor syk jeg har vrt, og grunnen til at jeg kan se det s tydelig n, er fordi jeg pnet meg. N vet jeg at det er s utrolig mange flere enn bare meg som sliter med bulimi. Det er en tabu sykdom, som nesten et umulig oppdage om man ikke str personen veldig nr.. s det er virkelig ikke rart man fler seg mislykket og alene om man sliter med bulimi. Jeg hadde aldri i min villeste anelse trodd at denne djevel var s utbredt og nesten "normal" blant bde gutter og jenter som den faktisk er. Det er utrolig skremmende, og ikke minst et klart varselstegn p at dette virkelige m takes p alvor!

Som jeg nevne i starten, s angrer jeg daglig p at jeg pnet meg, men nr kjente og ukjente takker meg for penheten og sier jeg har hjulpet dem mye, blir jeg pminnet hvorfor jeg valgte gjre det. Skulle bare nske jeg viste hvem alle dere fine mennesker som leser det jeg skriver faktisk er! Jeg har ftt et inntrykk av at det er flere enn hva jeg tror, noe som bde er skummelt og positivt p samme tid. Jeg blir utrolig glad for tilbakemeldinger, og jeg snakker mer enn gjerne om mine problemer med deg om det kan vre til hjelp. Jeg legger ikke skjul p noe, og du kan stole p meg. De fleste vger frst ta kontakt med meg nr det er alkohol inn i bildet (noe jeg har full forstelse for), men dere skal vite at jeg prater uansett! Ja,og nr det er sakt... s foretrekker jeg slike samtaler i edru tilstand, fordi jeg ogs synes det er veldig godt vre litt "normal" med venner i blant, glemme det mrke ♥.

Fler jeg er veldig flink til gjenta meg selv i innleggene mine... men prver s godt jeg kan la vr! Vurderer ogs litt om jeg skal begynne med vlogg, ettersom det ikke alltid er like lett ordlegge seg.. men vi fr se!

Signatur



5 kommentarer





Forsvinne


11.10.2016 | 15:32 | Blogg


Har du noen gang nsket forsvinne? N mener jeg ikke d, men heller flykte fra ditt eget liv. Flykte fra alle bekymringene, tankene, sorgene og de menneskene du har sret opp gjennom tiden. Flykte slik at alle de andre kan f leve livene sine igjen, uten at du hele tiden skal st i veien og delegge. Flykte fra smerten som gnager i deg n, til noe helt nytt og ukjent. Mte nye mennesker som ikke kjenner til historien din, og som verken ser p deg, eller behandler deg annerledes. Flykte til et sted der du kan vre deg selv igjen, uten mtte bekymre deg over andres bekymringer og tanker som omhandler deg.

Det gr virkelig ikke en eneste dag uten at denne tanken om forsvinne, detter inn i hodet mitt. Jeg er s lei av ha det vondt, og jeg er s lei av gjre andre vondt. Skyldflelsen over hva jeg har gjort mot meg selv, og de som jeg er s uendelig glad i, er utrolig tung bre. Fortiden min har satt dype arr i s alt for mange uskyldige sjeler..

Hadde jeg bare vist det jeg vet i dag

Signatur



0 kommentarer





Hst p fjellet


10.10.2016 | 14:28 | Blogg


Signatur



2 kommentarer





Solskinn


10.10.2016 | 12:22 | Blogg


Signatur



0 kommentarer





Lys


05.10.2016 | 12:30 | Blogg


Signatur



0 kommentarer





Det er ikke alltid mrkt


04.10.2016 | 14:23 | Blogg


Noe av det vakreste jeg vet, er soloppgangen. Lyset, stillheten og stemningen, gir meg en slags ro i kroppen. Jeg hater stresse, s det finnes faktisk ikke noe som er deiligere enn en rolig morgen med god tid, kaffekoppen og en god frokost. Morgenstund har gull i munn, som ordtaket sier. Jeg elsker flelsen av kunne starte p nytt og heller lre av grsdagens vanskelig utfordringer, enn la de pvirke meg i lang tid etterp. Man kan ikke endre fortiden uansett, s hvorfor la den delegge enda mer. Det er vrtfall slik jeg prver tenke for komme meg fremover.

Jeg fler litt at denne bloggen har blitt et lite sippehjrne for min del, noe som jeg begynner bli litt lei av... Det er godt f luftet tankene og meningene mine her inne, men alt i livet mitt er jo ikke bare mrkt og trist. Tvert i mot. Jeg har stunder der hvor livet smiler, og hvor jeg fler jeg er p toppen av verden. Tro det eller ei! S jeg tenker at jeg skal bli flinkere til dele de positive sidene ogs, for det tror jeg vell s gjrne kan vre med p hjelpe andre og meg selv.

Jeg er en kreativ og aktiv person, s det ta bilder, tegne, lage mat og trene, er en veldig stor del av hverdagen min. Jeg nsker bli flinkere til vise disse sidene av meg her inne ogs, og ikke bare i bilder p Instagram. Mlet mitt er kunne inspirere, glede og motivere andre til at det er en bra ting vre pen om det som er vanskelig, men at det ogs kan bli bedre! S fra n av, skal jeg utvide denne kjre bloggen til bli litt mer hverdagslig, og ikke fult s deprimerende.

 

Hva nsker du lese mer av? ♥

Signatur



2 kommentarer





Du skulle bare ha vist


27.09.2016 | 23:03 | Blogg


Det begynner bli en liten stund siden sist jeg pnet meg og delte tankene og flelsene mine med dere.. Mye har skjedd p to uker, og det er nok mye av grunnen til fravret mitt. Jeg har slitt veldig med finne roen til skrive... og i arkivet s har jeg sikkert 8 pbegynte tekster liggende, men som jeg ikke har orket fullfre fordi jeg har s sinnsykt hye forventninger til meg selv. De blir liksom aldri bra nok..

Som sakt, det er mye som har skjedd siden sist, bde p godt og vondt. Humret er veldig svingende, og det er ingen tvil om at nedturene er i flertall. Tanken p bare legge inn rene har virkelig vrt vanskelig motst. Alt virker s uendelig og undvendig.. Hvorfor skal jeg gidde legge ned s mye arbeid og smerte, nr jeg fler det bare gjr vondt verre? Det er s utrolig mye lettere bare fortsette i det gamle mnsteret..

Jeg hater at jeg hele tiden m bevise og forklare for utenforstende amber at jeg har en spiseforstyrrelse ettersom jeg ikke er et skjelett. Det er s liten kunnskap rundt spiseforstyrrelser.. Hvor mange ganger skal "vi" mtte forklare at en spiseforstyrrelse ikke har en pkk med vekta gjre?! Den ligger i hodet! Jeg prver s godt jeg kan vre "normal", og det krever s utrolig mye av meg selv bare det skulle g ut dra. Jeg vil ikke at andre skal kunne se at jeg er syk.. Men samtidlige er det utrolig vanskelig nr man mter null forstelse for livssituasjonen fra de som ikke engang prver forst.. Jeg pynter meg kanskje i fine klr, sminker meg, smiler og ler, men du skulle bare ha vist hvor mange trer jeg har felt, og destruktive tanker jeg har tenkt fr jeg i bestefall greier trkke over drstokken. Livet mitt er overhode ikke lett, men jeg vet at det alltid finnes noen som har det verre enn meg. Jeg vet ogs innerst inne at det er s mye annet her i livet som betyr s uendelig mye mer enn hva strrelse xs gjr og tallet p badevekta! Jeg prver vre s omgjengelig som mulig, s vr s snill hold undvendige kommentarer for deg selv.. Tenk litt p hva og hvordan du formulerer deg, fr du uttaler deg til mennesker du egentlig ikke kjenner. For du skulle bare ha vist...

Jeg vet s utrolig godt at jeg ikke skal bry meg om hva andre tenker og mener om meg, for de ser bare utsiden av husets fire vegger. Det er f mennesker som vet hvor langt nede jeg har vrt, og fremdeles kan vre... Men det et kun en person som har sett alt, og det er kjresten min. Ingen andres tanker og meninger skal egentlig bety noe for meg, for de vet egentlig ikke en dritt! Problemet er bare at det er s lett si, men utrolig vanskelig ikke bry seg noe om... Jeg skal ikke trenge legge frem bevis for utenforstende at jeg er syk, for det er det egentlig ingen andre som har noe med. Jeg vet jeg er syk, Thomas vet det, mamma og pappa vet det, brdrene mine vet det, slekta mi vet det og de nrmeste vennene mine vet det, og det burde vre nok! Det er nok. Alt annet er uvesentlig.

Og igjen, jeg nsker ikke vre i den posisjonen jeg er i.. Men jeg kan egentlig ikke noe for det. Det hele startet med at jeg ville ned i vekt, men som igjen utviklet seg til bli en helvetes kamp der hvor livet til slutt sto p spill. Jeg skammer meg og jeg angrer. Jeg skammer meg over ha latt presset fra omverdenen ta fra meg livskvaliteten og nesten delagt forhold. Jeg angrer bittert p valget jeg tok i oktober 2011, da jeg for frste gang valgte stikke fingrene i halsen. Den handlingen jeg gjorde der og da, som jeg var skrsikker p at jeg hadde kontroll over.. Jeg har vrt s nr ved miste alt som har betydd noe for meg, og det gjr s utrolig vondt tenke p. Jeg unner ingen denne smerten og lidelsen.. For selv om dere kanskje ikke kan se det p meg fra utsiden lengre, s er disse arrene p innsiden noe jeg m leve med resten av livet. Jeg nsker ikke dra noen flere ned med meg.. Derfor s prver jeg s godt jeg kan smil. Jeg setter s utrolig mye strre pris p de sm tingene i livet n, og jeg prver s godt jeg kan nyte det. Selv om jeg smiler, deltar, prater og ler, s betyr ikke det at jeg ikke har det vondt... Men jeg prver bare s godt jeg kan utnytte oppturene nr de kommer. Det er ikke noe jeg heller vil her i livet enn vre normal.. S kan ikke det bare vre godt nok? S la meg slippe bevise hvordan de mrke 95% av dagene mine egentlig er, nr jeg frst smiler.

                     

Signatur



6 kommentarer





Morgenstund


24.09.2016 | 11:17 | Blogg


Signatur



3 kommentarer





Du elsker det, ikke sant?


11.09.2016 | 20:52 | Blogg


Underleppa ristet, stemmen brister, pusten synker og kroppen svikter. Jeg er helt naken. Ingenting skjule meg bak, heller ingenting og sttte meg p. Blikket er helt tomt, og flelsene er som is. Jeg bryr meg rett og slett ikke lengre, og jeg vet du elsker det. Ikke sant? Det se meg falle, drukne i mine egne trer og skjre i mitt eget kjtt. Du vet s utrolig godt at jeg hater deg, men du vet ogs at jeg ikke kan leve uten deg. Du sitter der oppe p tronen din og ser ned p meg. Den stakkars, ynkelige jenta som egentlig bare vil d for slippe smerten, men som ikke er vger. Makten du har, kan ikke beskrives med ord, den m fles.
 

Jeg var forberedt p at du ville vende tilbake, for jeg viste at dette var for godt til vre sant. For hadde det vrt s "enkelt" som alt har vrt til n, s har jeg jo sluppet taket for lenge siden. Jeg er stolt over hvor langt jeg har kommet, men har ogs hatt en bismak i munnen helt siden jeg bestemte meg for snu at jeg skulle komme til se deg igjen. Du kom, du herjet, du dela og du satte dine spor.. men vet du hva? Jeg str oppreist fremdeles.
 

Du sier hele tiden at jeg m velge. Du sier at jeg ikke kan g i trange jeans, ha tatoveringer, bleke hret hre p rock samtidlige som jeg vil pynte meg i kjoler, g i hye hler og sminke meg i duse toner. Du sier jeg ikke kan interessere meg for mote og samtidlige trene for bygge muskler. Du sier jeg m bestemme meg for hvem jeg nsker vre. Du sier jeg har mistet alle mine verdier i takt med vektkningen. Du sier jeg ikke betyr noe for noen. Du sier jeg prver for hardt. Du sier jeg aldri kommer til n opp, og du sier at jeg lik s greit bare kan gi opp.
 

Jeg vil ikke velge. Jeg vil ikke prve vre noe eller noen jeg ikke er. Jeg er, og jeg har alltid vrt den guttejenta som har hrt Eminen, Aqua, Green Day, My Chemical Romance, P!nk, Metallica, Avril Lavigne og Britney Spears siden jeg var 7 r gammel. Jeg har alltid hatt langt, lyst hr. Jeg har alltid flt meg mest komfortabel i joggeklr, skate sko, lue og militrbukser. Jeg har alltid lekt med lego, biler og pistoler, men jeg har ogs alltid elsket Barbie, dukker og Bratz. S lenge jeg kan huske, s har jeg alltid ftt lov til vre meg selv 110 %. Ja, mamma syntes nok ikke alltid det var like kult at hennes eneste datter skulle begynne kle seg mer som en gutt enn hennes to snner, men verken hun eller pappa har noen gang prvd endret meg. De har alltid latt meg f velge, prve og feile, helt p egenhnd. Sakte men sikkert s ble jeg mer og mer "jentete" som rene gikk, men jeg er utrolig stolt av meg selv for ha greid holde fast ved de trekkene som alltid har gjort Pernilla til Pernilla gjennom ungdomstiden der hvor alle skal vre helt like og ingen skal skille seg ut. Jeg greide det da, s hva er det som gjr meg s usikker p akkurat det vre meg selv n?
 

Hver dag er en kamp om vge, prve og det ikke vre redd for feile. Jeg lever fremdeles, for du har ikke knekt meg helt. Hodet mitt er i ferd med eksplodere, men jeg har kommet for langt til gi etter. Jeg ser p deg som en ripe i lakken, for jeg er overhodet ikke totalvraket. Du har satt dine spor, men du har bare gitt meg et nytt perspektiv p hva som egentlig betyr noe her i livet. Jeg har lrt, sett og flt hvordan det var skulle leve med deg igjen, men denne ripen har gitt meg mer drivkraft enn noen gang!
 

Signatur



2 kommentarer





Ventetiden koster liv


07.09.2016 | 20:50 | Blogg


Alt jeg ser er tall... Tall, tall og enda flere stygge tall. Hele livet mitt fles ut som et uendelig regnestykke som aldri kommer til g opp. Hver dag bestr av negative og positive tall som jeg flger til punk og prikke. Klokka, vekta, buksa, maten, manualene, turene, bankkortet, regningen, bilen... Ja, absolutt alt har et tall, en pris, en strrelse, en vekt eller en grad. Jeg spiser ikke nr jeg er sulten, men jeg spiser etter klokka. Dette er fordi jeg ikke kan kjenne p noen sult og metthetsflelse lengre. Jeg har ikke p meg klr om morgenen, men strrelser. Jeg lfter ikke vekter p trening, men x-antall kilo og repetisjoner som avgjr om kta blir godkjent eller ikke. Jeg spise ikke mat, jeg spiser et regnestykke. Jeg ser ikke ei sunn, sterk og frisk jente i speilet, men jeg ser et tall som er s stort at hun har mistet alle sine verdier.

Jeg lurer p hvordan det er kunne stoppe spise nr man er mett, eller hvordan der er kjpe ei bukse etter hvordan den sitter og ikke hvilken strrelse den har. Jeg lurer p hvordan det er kunne sovne nr man er trtt, og ikke fordi man har tatt noen tabletter 2 timer fr leggetid slik anvisning p pakken sier. Jeg lurer p om jeg noen gang kan spise en sjokolade uten tenke p kaloriinnholdet, og jeg lurer p om jeg noen gang kommer til akseptere meg selv for den jeg er, og ikke hvilken vekt jeg har.

Siden 27 juni, s har jeg lagt p meg rundt 14 kilo... Jeg fler meg jvlig, og jeg fler nok en gang at jeg har mister meg selv. Jeg holder meg unna, fordi jeg er redd for eventuelle reaksjoner og tilbakemeldinger. Jeg tror alle hvisker bak ryggen min, og jeg er helt sikker p at folk sier positive ting med en ironisk undertone. Jeg kaller meg ogs feit, stygg og ekkel for late som om jeg ikke bryr meg. Jeg kan ikke fatte og begripe hva kjresten min ser i meg, og jeg blir flau p hans vegne nr vi gr ved siden av hverandre.

Jeg lurer p om jeg noen gang kommer til finne og verdsette verdier ved meg selv som ikke omhandler det ytre. Jeg lurer om jeg noen gang vil slutte tro at jeg kan lese andre siden tanker om meg, og jeg lurer p om jeg noen gang kommer til akseptere meg selv for den jeg er.

Jeg savner s inderlig ha kontroll. Jeg fler meg ufattelig svak og ubrukelig nr jeg spiser mat, og jeg kjenner p en enorm mestringsflelse og stolthet nr magen rumler. Jeg vet s utrolig godt at dette ikke er bra, men det sier vell litt om hvor sykt hodet mitt fortsatt er. Hverdagen min blir bare mrkere og mrkere, og tanken p slutte spise, frister. Jeg ser p det som en utfordring, fordi det egentlig ikke er "min greie" etter som jeg alltid har vrt for svak til kunne holde meg unna mat.. Nr alt dette er sakt, s har jeg ikke tenkt til prve det! Dette er tanker som kvrner oppe i hodet mitt, fordi jeg er desperat etter ta kontroll og kjenne mestringsflelse ovenfor meg selv igjen. Men jeg er redd. Redd for at fristelsene skal bli for store og stemmene for sterke.

Siden mai s har jeg gtt og ventet p svar angende behandling. Det er snart 4 mneder siden jeg selv valgte virkelig ta tak i problemene mine slik at jeg ogs kunne f begynne leve igjen.. Men siden mai s har har jeg bare gtt og ventet, ventet og ventet. De fleste synes det er godt med ferie, men etter noen uker s er det godt komme tilbake til normale, for det kan bli litt langdrygt tilslutt. Jeg har n hatt "ferie" i snart 3 mneder, fordi jeg ikke har vrt i psykisk eller fysisk form til jobbe, og fordi behandlingen som jeg skal begynne i, ikke har oppstart fr i oktober/ november. Jeg begynner bli utrolig oppgitt, frustrert og deprimert av all denne ventingen. Hadde det ikke vrt fordi jeg valgte ta tak i disse problemene mine p egenhnd, og forske selv f livet mitt tilbake i mens jeg likevel mtte vente p hjelp... S har jeg nok kommet til avsluttet livet mitt for lenge siden. Jeg har holdt meg s lenge n, s jeg kan ikke bare gi opp... Men tanken er der konstant for vre en stemme for oss alle som m vente. Det er helt horribelt at noe s akutt, skal mtte ta s lang tid!

Folk trenger hjelp nr de kommer ber om det, ikke om 4 mneder!

 

 

Signatur



3 kommentarer





Sommerminner


31.08.2016 | 22:46 | Blogg


Det har uten tvil vrt en krevende sommer med mange tunge nedturer, men det har ogs vrt en sommer hvor jeg har smilt p ekte. 

Signatur



4 kommentarer





Verdens fineste sted


07.08.2016 | 01:10 | Blogg


 

Signatur



1 kommentar





Mushroom


29.07.2016 | 11:23 | Blogg


Signatur



0 kommentarer





Overtaket


28.07.2016 | 16:44 | Blogg


Det er p tide ta farvel. Jeg er klar til gi slipp p deg for st p mine egne bein n. Du har vrt der for meg nr ting har vrt tungt. Du har trstet meg, holdt meg med selskap, vrt min bestevenn... og du fikk meg faktisk til smile nr det var mrkt.

...

Men du har ogs tatt fra meg 5 r av livet mitt. Du har tatt fra meg livsgleden, delagt forhold, gjort meg blind, gitt meg angst og ftt meg til tvile s mye p meg selv at jeg har prvd tatt mitt eget liv.

Jeg hater deg.

Vr s snill slipp meg, jeg vil ikke ha deg mer!

Jeg har bestemt meg.

Tiden er inne, og dette prosjektet skal jeg fullfre.

Jeg skal drepe deg.

Jeg skal ta i fra deg alt det du har tatt i fra meg, og mye mer enn det. Du skal ikke f st i veien for meg mer!

Det er p tide g videre.

Det er s mye jeg har se fram til, og som betyr s utrolig mye mer enn hva det du gjr!

Jeg vil reise, oppleve, smile, le, tegne, flytte ut, utdanne meg, gifte meg, stifte familie, hjelpe andre, jobbe... Jeg vil gjre alt som jeg ikke kan om du skal fortsette vre en del av livet mitt.

Jeg har sittet lenge nok p sidelinjen for s vente p at det skal bli min tur... Men jeg kan ikke vente lengre, for sannheten er den at der er ingen som kan komme redde meg, tvinge meg eller overtale meg. Det kommer heller aldri til bli "det rette tidspunktet".

Jeg m ville dette av hele mitt hjerte selv. Det er kun meg dette valget faller p tilslutt.. Jeg m snu, jeg m jobbe og jeg m ofre! Jeg har en forbanna lang vei g, men jeg har bestemt meg. Denne gangen skal jeg ta knekken p deg for godt din jvel!

Jeg skal ta tilbake kontrollen over mitt eget tempel. Jeg skal lre meg elske meg selv for akkurat den jeg er!

S kjre, ynkelige, stygge lille dritt av en spiseforstyrrelse, n er jeg som bestemmer.

 

Signatur



0 kommentarer





hits








Design OG KODING av Albertine Lseth Vestvik