Simple


28.05.2017 | 00:25 | Blogg


Signatur



0 kommentarer





Hvit


27.05.2017 | 01:16 | Blogg


Ord kan virkelig ikke beskrive hvor mye jeg gleder meg til å få igjen glidelåsen og knappen på dongeribuksa.

Signatur



0 kommentarer





Enkel VSCO redigering


26.05.2017 | 17:10 | Blogg


Jeg er utrolig glad i å ta bilder, noe kanskje de fleste som leser bloggen min, eller følger meg på Instagram har fått med seg. Jeg går konstant rundt å leter etter, og ser ting å ta bilde av, uten at jeg egentlig er helt klar over det selv.. det har på en måte blitt helt naturlig for meg. Etter som jeg ikke orker å drasse på kameraet mitt overalt (med mindre jeg har med meg veske eller sekk), så blir stort sett bildene tatt med min kjære iPhone 7. Canon kameraet mitt tar best bilder, men iPhone kameraet funker fjell det også! De bildene jeg har redigert nedenfor er tatt med iPhone 7, og personlig så synes jeg de er mer enn bra nok for amatør bruk.

Under bildet som er satt sammen, kan du se hvordan jeg har rediger alle de 4 bildene. Som regel så varierer det hvilke filter osv. jeg bruker, men her så har jeg brukt helt lik redigering på alle. På Instagram liker jeg veldig godt å bruke kalde toner i galleriet, så det går stort sett i A5, A7 og A8. Jeg er veldig nøye på at alt skal se fint ut, så svært lite av mitt "materiale" er tilfeldig.

Ironisk nok, så har jeg verken brukt A5, A7, eller A8 i dette eksempelet, men det kommer!

A9

Exposure: + 0,3

Contrast: + 1,0

Sharpen: + 7,0

Clarity: + 2,5

Saturation: - 1,0

Satser på at denne lille redigeringen kan være med på å inspirere andre til å forbedre og eksperimenter med bildene sine! Tenker jeg blir å fortsette med slike "bilde tips", da det er noe jeg synes er utrolig gøy å pusle med. Høres det interessant ut?

Signatur



0 kommentarer





Mamma for første gang


26.05.2017 | 09:54 | Blogg


Tenk at det snart er sommer igjen allerede! Tiden flyr virkelig av sted, og jeg sliter litt med å henge med. Det er så mye som skal forberedes og være i orden til lille M melder sin ankomst i juli, og det kan til tider bli utrolig overveldende. Jeg gleder meg veldig, men jeg er også redd. Det å gå fra å bare trenge å tenke på seg selv, til plutselig å ha det hele og fulle ansvaret for et lite menneske som er totalt avhengig av akkurat deg.. det får virkelig fram følelsene i meg. Man vil jo så gjerne mestre, men det er lett å bli små kritisk til seg selv merker jeg. Dette er jo helt nytt, og det er fremdeles surrealistisk å tenke på hvor snudd på hodet livene våres blir i løpet av sommeren. Jeg har jo aldri i hele mitt liv skiftet en bleie!

Jeg føler meg så alt for ung.. men realiteten er jo en helt annen. Da mamma var på min alder var hun jo både gifte og hadde født min eldste bror, som i tillegg var funksjonshemmet. Det er en liten vekker!

Men helt seriøst, så tror jeg mye av grunnen til at jeg føler meg mye yngre enn det jeg egentlig er, kommer av at jeg er så mye yngre enn brødrene mine, og etter å ha blitt passet sånn på av andre "voksne" i løpet av de årene jeg har vært veldig syk. Når du som 19- 20 åring blir innlagt, og mister store deler av friheten din.. så blir du litt fucked i hodet. Plutselig så fikk jeg verken smøre eller lage min egen mat, jeg fikk ikke gå ut døra alene, noen andre passet på slik at jeg fikk i meg medisinene, jeg måtte sove eller slappe av i en time på et fellesrom med andre pasienter etter lunsj og middag, tv'n skulle være avslått klokken 23, og det kom noen innom hver natt for å se om jeg var der, eller om jeg i det hele tatt pustet.. jeg glemmer heller ikke den gangen jeg skulle på do, og måtte ha døra på gløtt, mens en ung praktikant som trolig var like gammal som meg, sto rett utenfor. Det å være innlagt fikk meg til å føle meg som et lite barn.. og det sitter veldig igjen. Jeg må konstant minne meg selv på at jeg faktisk blir 24 år om under en måned!

Jeg vet det kommer til å bli mye jobb, tårer og frustrasjon, men jeg vet også at denne gutten kommer til å bety hele verden for meg, og at jeg er villig til å ofre alt for at han skal ha det best mulig. Jeg er utrolig flink til å være selvkritisk å og negativ når det kommer til egen mestring, men da prøver jeg å minne meg selv på ordtaket som pappa hele tiden repeterte for meg gjennom oppveksten "om noen andre for det til, så gjør du også det!". Når det er sagt, så er jeg sjeleglad for at jeg ikke står i dette alene. Det å vite at man er 2, og i tillegg har så engasjerte familier på begge sider, er utrolig godt.

Jeg vet innerst inne at dette kommer til å gå bra, og at det vil forandre alt til det bedre.. men det er vanskelig å legge i fra seg tanken på å ha alt dette ansvaret, når man fra før føler seg så liten og sliter med å ta vare på seg selv liksom.

Signatur



2 kommentarer





#


24.05.2017 | 23:34 | Blogg


Hentet fra Weheartit

Signatur



0 kommentarer





Kjerringråd mot edderkopper


24.05.2017 | 20:28 | Blogg


Da jeg jeg våknet i dag tidlig, så var det blå himmel og knall sol utenfor vinduet! Jeg så for meg den herlige dagen, men det var vist for mye å drømme om gitt.. vi bor jo i Norge, så det gjelder kanskje å være litt realistisk før sommeren i det heletatt har startet. Gresset blir hvertfall fortere grønt når det bøtter ned mellom solstrålene.

Jeg elsker sol og varme, men som alt annet her i verden.. så har det også sine fordeler og ulemper. Når våren og sommeren melder sin ankomst, følger småkrypene også med. Jeg haaaaaater disse djevlene over alt på jord, og da spesielt edderkoppene! Fy faen, er det noe som får fram panikken i meg, så er det nettopp disse krypene med åtte bein... uansett størrelse og utseende.

I desember så flyttet vi inn i en sokkelleilighet, og det var kjempe fint.. helt til edderkoppene begynte å krype inn overalt! Det er så jævlig ekkelt, og nå nekter jeg å ha opp vinduene.. snakker vi badstue på soverommet eller? Eeeh, ja. Heldigvis har vi bare ett soverom, så vi kan faktisk ikke bli boende her så veldig mye lengre, thank good! Men akkurat nå så har vi ikke så veldig mange valg, og må derfor prøve å gjøre det beste ut av situasjonen slik at vi ikke stryker med i sommervarmen. Min kjære mor har virkelig engasjert seg i dette prosjekt om å bli kvitt disse edderkoppene (så godt det lar seg gjøre hvertfall..), og kommer derfor med kjerringråd etter kjerringråd, haha. Denne uka prøver vi mynte te i vinduskarmene, og jeg tror faktisk det har funket litt.. uten at jeg tørr å stole helt på det.

Med en tett netting utenfor vinduet på soverommet nå, så blir det kanskje litt frisk luft i lungene igjen på kveldene også! Krysser fingrene.

Signatur



0 kommentarer





Ikke la andre bestemme


24.05.2017 | 07:57 | Blogg


Folk vil alltid ha en mening, uansett. Man må bare lære seg til å sette på skylappene og følge hjertet. De som rakker ned på andre for å heve seg selv, er som oftest de mest usikre. Ta de valgene som føles rett for deg, og drit i hva alle andre mener, tenker, sier og tror.

Du er bra nok som du er, ikke glem det.

Signatur



0 kommentarer





Smak av honning


23.05.2017 | 21:35 | Blogg


Signatur



1 kommentar





Oversized


23.05.2017 | 14:23 | Blogg


Thank good for at kjæresten ikke er ei lita flis i disse hvalross tider. Mine egne jakker har jeg ikke sjans til å få igjen lengre, så det er utrolig kjekt å kunne stjele litt fra klesskapet til T.

Lifesaver atm.

Signatur



5 kommentarer





Baby bump


22.05.2017 | 17:30 | Blogg


Signatur



2 kommentarer





58 dager til termin


22.05.2017 | 12:06 | Blogg


God formiddag•

Her ligger jeg, nok en morgen langflat på sofaen med senestrekk- maraton i leggene. Det merkes virkelig på kroppen at det bare er 58 dager til termin! Minimalt med energi, dårlig søv og endel smerte.. men det er vell en del av preggis pakka. Sett bort i fra de siste ukene med litt smeter og ømhet, så har jeg alt i alt hatt et veldig fint svangerskap, og skal derfor ikke klage! Og det er ganske fascinerende i grunn å få oppleve hvor mye kvinnekroppen faktisk tåler.. spesielt min egen kropp, etter alle årene med underernæring, medisiner og selvskading. Jeg hadde jo ingen tro på at jeg noen gang ville få oppleve dette.. så jeg er evig takknemlig for alt egentlig!

I dag er det også en sånn ordentlig regnværsdag, så det er med god samvittighet jeg ligger her under teppet i sofaen og bare ser på serier. Planen for dagen er å handle inn mat for uka, og lage middag til kjæresten kommer hjem i ettermiddag. Utenom det, så har jeg faktisk ikke tenkt til å gjort noe annet enn å bare slappe helt av! Viktig å ruge litt mens man kan ;)

Instagram <

Signatur



2 kommentarer





Fluffy


15.05.2017 | 15:40 | Blogg


Signatur



0 kommentarer





The waiting game #31


13.05.2017 | 16:35 | Blogg


Signatur



0 kommentarer





Hvis andre får det til, så får du også det til. Det har pappa lært meg når jeg ikke har trodd på meg selv.


15.01.2017 | 16:06 | Blogg


Det er ikke til å skyve under en stol at jeg har hatt det utrolig vanskelig de siste måneden. Kroppen har levd sitt eget liv, og det har vært en berg og dalbane følelsesmessig å skulle takle alle forandringene som har skjedd.

Jeg kunne vikke kjenne igjen kroppen min lengre, noe som ble utrolig frustrerende å skulle godta. Det som før graviditeten var en livsstil, ble brått en kamp om å i det hele tatt komme seg opp av sofaen. Jeg følte jeg mislyktes, jeg følte meg lat og jeg slet veldig med å skulle akseptere at dette ikke var noe jeg selv kunne noe for. Min mentalitet har alltid vært; hvis noen andre greier det, så får jeg også det til!.. så det å ikke ha sjans til å løpe på mølla, var jævlig irriterende, frustrerende og vanskelig etter som Caroline Berg Eriksen greide det da hu var gravid.

Jeg prøvde (fortsatt prøver) utrolig hardt å ikke sammenligne meg med henne og flere andre spreke og gravide kvinner gjennom sosiale medier.. men det føltes helt ærlig ut som et kraftig nederlag å skulle innrømme for seg selv vi er forskjellige, og at det å løpe ikke var noe for meg akkurat nå. Styrketreningen ble også naturligvis mye tyngre, så det å miste den ene virkelig store tingen som ga mestringsfølelse, nemlig treningen.. ble utrolig tungt.

I nesten 2 måneder gikk jeg rundt meg selv for å prøve å finne en løsning, prøve å finne en utvei... men jeg nådde aldri helt opp, før jeg ble slått ned under bakken igjen. Alt var rett og slett bare dritt. Jeg angret, og vurdere flere gangen alternativene jeg hadde, og om jeg i det hele tatt kunne greie å gjennomføre et helt svangerskap når jeg helt åpenbart fremdeles var så psykisk syk og deprimert.

Som jeg skrev i det innlegget jeg postet sist søndag, så har jeg hatt muligheten til å begynne på antidepressiva igjen.. men jeg får meg rett og slett ikke til å gjøre det. Jeg vet jeg kommer til å klandre meg selv så utrolig hardt om noe skulle skje, derfor våger jeg ikke å ta noen sjanser.. og som om jeg ikke bekymrer meg nok fra før liksom, så tror jeg vært fall ikke det ville ha gjort bekymringene noe mindre!

Så da var det egentlig bare to alternativer igjen, og det ene var å legge seg ned og bare gi opp, mens det var å ta seg selv i nakken og komme til bunns i hvorfor ting er blitt så utrolig vanskelig, og hva jeg selv kan gjør for at dette skal bli en fin opplevelse videre.

Her slår jo pappas visdomsord til igjen da; hvis noen andre greier det, så får du også det til. Jeg nekter å gi opp, og jeg nekter å være noe dårligere enn noen andre før jeg i det hele tatt har prøvd!

Jeg har tatt meg en liten skrivepause fra bloggen denne uke for å fokusere på meg selv, og hva jeg kan gjøre for at jeg skal få det bedre. Jeg angrer virkelig ikke på at jeg tok denne oppvasken, for på bare en uke så har ting blitt utrolig mye lettere når jeg har kun fokusert på meg selv, mitt utseende, mine verdier og mine egenskaper. Jeg har heller funnet inspirasjon i andre, i stede for å prøve å være noe eller noen jeg ikke er. Det er fortsatt en laaang vei igjen å gå, men dette er vært fall en start! Gravid eller ikke, jeg oppfordrer egentlig alle der ute til å gjøre det samme. Vær litt egoistisk for en gang skyld, og prøv å ta litt mer bare på deg selv.

Det jeg har slitt mest med i denne perioden, er vektøkningen og de kroppslige forandringene, noe som igjen har ødelagt veldig mye for meg psykisk. Plutselig så passet jo verken undertøyet, dongeribuksene, jakkene eller overdelene. Jeg gikk bare rundt i joggeklær, og jeg orket vært fall ikke å sminke meg når jeg uansett så ut som et takras.. dette tappet meg for energi, og jeg våget så vidt å få utenfor døra.

Så på søndags kvelden så jeg meg selv i speilet og sa bestemt "Nå er det min tur til å føle meg vell, koste hva det koste vil (bokstavelig talt), og jeg skal begynne å sette pris på meg selv igjen for den jeg er, hva jeg har og hva jeg får til!"

Jeg dro på butikken på mandag og kjøpte min aller første mamma bukse (noe som egentlig er helt surrealistisk..), og så dro jeg på Change for å få ordnet meg et ordentlig og fint undertøy som virkelig passet til min nåværende kropp! Jeg trengte å føle meg vell igjen, og det er ingen tvil om at bare disse to "små" innkjøpene har vært med på å gjøre det litt enklere. Samtidlige så har jeg nok engang begynt å si fine ting til meg selv, i stede for å rakke ned og være min egen mobber.

Jeg har også begynt å akseptere at nå fremover så kommer vekte overhodet ikke til å dale nedover, tvert i mot. Det er en helt naturlig vektøkning som virkelig er nødvendig for både meg og den lille nøtta for at alt skal gå bra! Den oppegående delen av meg selv får jo helt sjokk når tankene om vektnedgang slår inn.. det er så utrolig vondt å tenke på at jeg faktisk bryr meg om slikt akkurat nå... men jeg jobber med å få det på avstand.

Jeg er jo også utrolig glad i å ta bilder, men det har dessverre blitt lagt veldig til side etter som jeg verken har hatt energi, motivasjon eller inspirasjon til å kommet meg ut døra.. men dette er også en hobby jeg har begynt å tatt opp igjen! Det samme gjelder tegning, skriving, Instagram og matlaging.

Til tider kan den lille bobla mi sprekke, og jeg føler meg dum, teit og alt det der når jeg publisere bilder og tekster.. jeg føler meg naken, fordi jeg ikke aner hvem som leser det jeg skriver.

Her også blir jeg negativ og ser alltid for meg det værste.. til tross for at jeg kun har fått positive tilbakemeldinger i løpet av de 6 månedene jeg har blogget "offentlig". Jeg begynte jo å blogge i 2013, men det var ikke før i fjor sommer at jeg turte å virkelig dele at "dette er meg, min kamp og mine tanker", nettopp fordi jeg var så redd for hva menneskene utenfor og bak dataskjermen kunne komme til å si. Jeg var redd for å bli stemplet eller fryst ute.

Men er det en ting har har begynt å lært meg, men som jeg også stadig må minne meg selv på, så er det at om jeg virkelig vil noe.. så må jeg gi alt og blokkere ut resten. Dette er mitt liv og mine valg. Folk får si hva de vil, og mennesker kommer alltid til å ha en mening. Alle kan dessverre ikke være enig med meg, og sånn er det bare. Jeg er så heldig å ha verdenes mest støttende kjæreste, så uansett hvilken vei jeg ønsker å gå, eller hvilke valg jeg tar.. så støtter han meg i tykt og tynt. Det er virkelig ikke noen andre sin mening, enn min egen og mine nærmeste sine som skal bety noe! Og slik burde det være for alle andre også. Stå for det du mener, og det du tror på. Ikke vær så redd for hva andre kommer til å si eller mene bak ryggen på deg. Har du lyst til å reise jorda rundt, så gjør det! Har du lyst til å publisere 40 selfier, så gjør du det! Vil du bli vaktmester, blogger, veterinær, hudpleier eller skihopper... så gjør det!! Følg ditt eget hjerte, for er det noe jeg har lært etter å hele tiden ha brydd meg om hva andre tenker, tror og mener.. så er det at jeg enda ikke har kommer i gang med det jeg har hatt lyst til fordi jeg ikke har fulgt mitt eget hjerte.

Jeg ønsket lenge å dra på utveksling til USA, men jeg var redd jeg kom til å få hjemlengsel. Jeg ville bli kunster, men fikk hele tiden høre at det var liten sjans for å lykkes. Jeg kunne ha blitt tatovør, men jeg takket nei til å prøve meg som lærling fordi jeg ble så usikker siden mamma og pappa ikke var noe begeistret.. så i stede begynte jeg å studere noe jeg overhode ikke hadde interesse for, og dermed sluttet jeg etter 2 måneder. Jeg skulle egentlig flytte til Bergen for å gå på folkehøgskole etter VGs da jeg var 19 år, men jeg var så dum og forelsket at jeg sa fra meg plassen min. Tror du jeg angrer bittert i dag? Eh ja.

Detter er noe av de tingene jeg angrer mest på, og som jeg så alt for gjerne skulle ønske ha gjennomført.. men jeg hørte på andre, i stede for meg selv. Derfor, gjør det som du føler er best for det selv, og drit i andre sine meninger! For om du ikke gjør det, så kommer du mest sannsynlig til å angre!

Det jeg prøver å si her da, er at ved å snu den negative tankegangen om at men får det ikke til, til at; du kan hvis du vil, og om ikke, så har du vært fall prøvd!

Tankegangen min har værtfall blitt mye lettere og ikke minst mer positiv, selv på så kort tid, og jeg er sikker på at dette starten på noe som jeg vet blir ganske fint til slutt! Jeg har også holdt meg unna overspising og oppkast i hele 2017 ;)) Bare det er en enorm mestringsfølelse!

Det er viktig at alle rundt deg har det bra, men ikke glem deg selv... For det er også viktig at du å har det bra. Før man skal reise med fly, så viser flyvertinnene alltid hva man skal gjøre om noe skulle skje under flygningen, og da er første regel: ta selv på deg redningsvesten før du hjelper sidemannen!

- Amen

                             

Signatur



7 kommentarer





Mestringsfølelsen


02.01.2017 | 21:30 | Blogg


Endelig mandag, og endelig tilbake til hverdagen! For de som har fulgt meg en stund, så vet dere at jeg er et hverdagsmenneske som foretrekker mandager framfor fredager eller søndager. Jeg elsker en frisk start, og hva passer vell ikke bedre enn årets første mandag!

Julas sløvheter og utskeielser har virkelig satt sine dype spor i døgnrytmen. Jeg hadde overhodet ikke sjans til å sovne i natt, så da vekkerklokken ringte 06:30 i morges hadde jeg kun tilbrakt 2-3 timer i drømmeland. Det å våkne etter en natt uten søv er null stress, men trettheten kommer alltid snikende på i løpet av dagen.. Jeg har greid å vært såpass i aktivitet i dag for unngå en powernap, men etter middagen så sovnet både jeg og og T i sofakroken. Hardt å gå fra 0- 100 etter over en uke med fri si!

Til tross for at det har vært en natt uten mye søvn, så har jeg virkelig fått gjort endel fornuftige ting. Jeg har jo (som alle andre rett etter nyttår) planer om et nytt og bedre liv, så i dag startet jeg dagen med en liten frokost før jeg mannen meg opp og dro på 3t. Treningsøkten gikk så utrolig mye bedre enn forventet, så det ga virkelig mersmak til å fortsette som jeg gjorde før jeg ble gravid. Jeg trener overhodet ikke like tungt som jeg gjorde, men jeg ønsker å ha en sterk kropp som tåler den kommende belastningen. Jeg trener heller ikke cardio for å gå ned i vekt, men for å holde kroppen min i gang. Og så lenge kroppen min spiller på lag, så har jeg tenkt til å fortsette slik. Tenkte kanskje jeg skulle legge ut treningsprogrammet mitt litt senere, jeg må bare eksperimentere litt mer med hvilke øvelser som passer for meg nå i motsetning tvil hvordan jeg trente i høst.

Etter treningen så dro jeg rett på Obs for å handle inn mat for hele uken. Herregud så gammel jeg føler meg når jeg går der på kjøpesenteret med en handlevogn fylt opp meg brød, melk og pålegg... bye, bye party PEL, and hello mama bear! Livet som voksen altså.

Noe av det som gir meg mest energi og selvtillit, er følelsen av å være til nytte eller gjøre noe produktivt/ fornuftig. Jeg er sykmeldt, men jeg kommer meg alltid opp om morgenen, og jeg prøver værtfall alltid å få gjort noe som kan være med på å gjøre hverdagen min litt lettere. I dag har jeg spist alle måltidene mine, trent, handlet, laget middag, vært sosial, vasket klær og ryddet leiligheten. Jeg kjenner på en mestringsfølelse som jeg ikke har kjent på på lenge, og jeg kan uten tvil legge meg for natten med god samvittighet!

Signatur



2 kommentarer





Helt på egenhånd


02.01.2017 | 07:54 | Blogg


Endelig kunne jeg fortelle dere den lille, men egentlig utrolig store hemmeligheten som jeg har båret siden 11. November. Tror faktisk ingen helt forstår hvor lettet jeg er over å kunne si det høyt.. " jeg er gravid, og fra nå av så kommer jeg til å bare bli tjukkere og tjukkere". Vektøkningen handler veldig lite om meg og definerer enda mindre hvor frisk jeg ser ut. Det vokser et lite menneske inne i meg, og jeg skal gjøre alt i min makt for at den lille skal få det best mulig.

Som jeg skrev i det forrige innlegget, så sluttet jeg på Fluoxetin (antidepressiva) og Imovane (innsovningstablett) på dagen. Den første uken uten medisinene gikk greit, etter som virkestoffet fra Fluoxetinen enda var i kroppen min. I dagen etter jeg fant ut at jeg var gravid så smilte jeg fra øret til øret, spiste som en hest og syntes jeg selv var vakker når jeg så meg i speilet.

Men så sa det stopp. Jeg falt ned på nakken igjen, og jeg hadde ingenting å holde meg fast i. Angsten tok pusten fra meg og stemmen som har styrt hodet mitt i 5 år kom tilbake for fult. Jeg ble utrolig deprimert, begynte å overspise å kaste opp igjen for å holde følelsene på avstand, gråt på grunn av skyldfølelse siden det ikke bare var meg i denne kroppen lengre, og jeg begynte å isolere meg helt. For to måneder siden så var jeg på 3t nærmest hverdag og trente styrketrening.. etter jeg fant ut at jeg var gravid, så har jeg ikke våget å vist meg på senteret på 6-7 uker. Selv om ingen andre kan se det enda, så kan jeg se og føle forandringene. Alt sitter strammere rundt magen, og puppene har blitt så store at jeg verken har vanlige bh'er eller sports bh'er som passer. Beina mine har i motsetning til overkroppen krympet, så fra livet og ned føler jeg meg som en stilk...har du sett Katjakai og Bentebent? Jeg føler meg i så fall som KatjaKai som er ganske kort og tett med små, tynne bein.

Jeg er utrolig lykkelig over at jeg er gravid, men for en som hele tiden fokuserer på det ytre, og som nærmest har angst for vektøkning og synlig fett (på meg selv!!!!!).. så kommer denne reisen til å bli noe av det vanskeligste både fysisk og psykisk jeg noen gang har vært gjennom. Jeg er også utrolig utålmodig, så tanken på at jeg har 7 måneder igjen å ruge.. kan til tider være vanskelig å svelge. Jeg gleder meg til jeg får en synlig mage, men jeg gruer meg også fordi jeg aner ikke hvordan jeg vil komme til å takle det. Allerede nå så sliter jeg med å finne klær som passer.. jeg har virkelig ikke sjans til å pynte meg, så jeg bor nærmest i joggebuksa mi (som jeg har måttet tatt ut snøringen på) og genserne til T. Etter sommeren så måtte jeg fornye garderoben ettersom jeg la på meg rundt 20 kilo, så du kan tro det er frustrerende nå som ingenting passer igjen! Ja, jeg kan selvfølgelig kjøpe meg nye klær.. men det koster endel det også.

Jeg har selv bedt om tettere oppfølging nå som jeg er gravid, både fra lege og psykolog. Og jeg har vurdert en ny innleggelse på eventuelt Levanger fordi dette handler ikke bare om mitt live. Selvfølgelig så ønsker jeg å mestre dette på egenhånd, men jeg kan ikke bare tenke på hva jeg egentlig ønsker akkurat nå. Jeg må gjøre det som er best for fosteret, meg selv og T. Jeg skal være så frisk som jeg overhodet kan når den lille kommer, for jeg ønsker ikke å ha noe annet fokus enn hva som virkelig betyr noe! Jeg er livredd for at de spiseforstyrrede tankene skal blusse opp igjen etter fødselen, og at det å få tilbake kroppen min blir første prioriteringen..

jeg er livredd for å påvirke mitt eget barn i senere tid.

Jeg er livredd for å bli svært depressiv under svangerskapet og etter fødselen.

Jeg er livredd for at vi ikke skal høre noe hjerte slag på den første kontrollen til uka.

Og jeg er livredd for at mine egoistiske handlinger i første trimester kan ha skadet fosteret eller ført til en eventuell SA som jeg ikke har lagt merke til.

Jeg er lykkelig, redd og usikker.. men jeg lever i håper om at alt blir bra til slutt. Og som min far sier.. "De fleste av mine bekymringer blir det ikke noe av".

                            

Signatur



2 kommentarer





Det handler om å ikke gi opp


29.12.2016 | 11:52 | Blogg


Hvorfor må alt være så vanskelig, langdrygt og frustrerende? Hvorfor kan ikke jeg også bare... ? Jeg er 23 år, men føler fremdeles at jeg sliter med å finne meg selv, og hvem jeg ønsker å være. Jeg vil så utrolig mye, men jeg vet liksom ikke helt hvor jeg skal starte..

Jeg skulla akkurat til å skrive at jeg ikke har så mange tvangstanker, men så tenkte jeg meg litt om og bare "eeehehe.. retard, er det noen som har tvangstanker så er det deg frøken Linn!". Så ja.. jeg har endel tvangstanker når det kommer til mat osv, men jeg har også en jævlig irriterende regel i hodet mitt som jeg ikke kommer meg unna, som omhandler at mandag er dagen for å begynne på nytt. Ikke onsdag ellers torsdag, men mandag. I likhet med mye av det jeg sliter med, så aner jeg ikke hvorfor det har blitt sånn.. men på en måte så er det jo logisk: ny uke, nye muligheter. Det som er så irriterende med denne fucka regelen, er jo om det skal gå til helvete på onsdag, for da må jeg vente nesten en hel uke før jeg gir det ett nytt forsøk.. psyko girl you said? Jepp.

Så si hele desember.. *kremt*..september, oktober, november OG desember har vell egentlig gått til helvete med mat, søvn, rutiner og trening.. Det å plutselig måtte flytte hjem igjen ble en stor påkjenning, og gamle uvaner ble fort tatt opp igjen for å få tiden til å gå.. jeg greide meg i litt over 3 måneder uten å overspise eller kaste opp (noe jeg i bunn og grunn er jævlig stolt av!), men som sakt så gikk alt bokstavlig talt rett i dass etter sommeren.

Det har vært en tung høst, men nå ser jeg virkelig fram til å kunne starte det nye året med blanke ark i en ny leilighet sammen men kjæresten. Jeg kan nesten ikke vente med å gå inn i det nye året, for så å gi alt for å få ting på plass igjen. Jeg trenger å finne tilbake til den personen jeg var i sommer, til tross for at det var en beintøff periode sånn all over. Jeg savner mestringsfølelsen, og jeg savner det å ha tid og plass til å tenke på andre ting enn bare mat.. slik som ting har blitt igjen nå, så er det nærmest umulig for meg å få gjort noe som helst siden jeg er så lite tilstede. Jeg savner å kunne tegne uten avbrekk, eller se en film som jeg kan leve meg inn i. Jeg savner å kunne spise den normale porsjonen med middag på tallerkenen min for så å være fornøyd. Jeg savner å ligge i armkroken til kjæresten min å bare slappe helt av, og jeg savner å føle meg normal.

                            

Jeg liker ikke nyttårsforsetter fordi de sjeldent varer.. men dette er ikke bare et forsett, dette er en livsstilsendring som jeg bare er nødt til å få på plass. Ikke bare for meg, men for oss. Så fra mandag kommer kostholdsplanen min opp på kjøleskapet igjen, og jeg skal begynne å dra litt mer regelmessig på trening for å holde kroppen i gang! Jeg skal begynne å kose meg på kjøkkenet igjen, og jeg skal virkelig jobbe med å være glad i meg selv og kroppen min.

Målet mitt innenfor bloggfronten er jo å bli bedre på å blogge, men jeg ønsker nå å blogge litt mer hverdagslig slik at jeg kan dele selve veien min ut av denne gjørma! Hovedmålet mitt har jo hele veien vært å kunne inspirere andre til å ta tak i sine egne problemer og vise at det faktisk er mulig å komme seg ut av en spiseforstyrrelse om man virkelig vil det selv. Jeg skal fortsette å dele personlige tekster, men for det meste blir det nok frokost, lunsj og middags inspirasjon, bakeglede, hverdagsprat, tegninger og bilder. Akkurat det siste målet mitt her angående blogging føler jeg gjentatt seg endel ganger her inn på bloggen.. men denne gangen skal det bli andre boller! Nå har jeg sakt det høyt også, og det hjelper ;).

Jeg ønsker alle en fortsatt fin romjul, og et godt nytt år om jeg ikke stikker nesen min inn før til neste år!

Tusen takk til alle som har vært innom, lest, kommentert og delt bloggen min, dere aner ikke hvor mye der betyr♡.

Signatur



2 kommentarer





Natten er lys våken


20.12.2016 | 03:29 | Blogg


Note to myself.. ikke ta en rolig powernap på omlag 2 timer etter klokken 16. Det resulterer ofte i søvnløse netter, og blytunge dager.

I skrivende stund så ligger jeg her i senga, lys våken og hører på at kjæresten snorker og gnisser tenner til den store gullmedaljen. Fy faen så jævlig. Det blir utdelt noen albuer og spark i løpet av nettene skal jeg si deg! Men relax, han lider ingen nød.

Det er seriøst helt grusomt å ikke få til å sove, og spesielt dritt er det når man må ligge der å høre på at andre er langt inne i drømmeland. Da jeg var lita, så greide jeg aldri å ligge over til venninner fordi jeg slet sånn med å sovne.. jeg prøvde veldig ofte, men det endte alltid med at jeg begynte å gråte og fikk hjemlengsel med engang jeg hørte at de hadde sovnet.. så da var det bare å ringe mine stakkars foreldre som måtte komme å hente meg hver gang.. haha. Krysser fingrene for at mine framtidige kids ikke arver denne uvanen! Bank i bordet.

Ellers da, så har jeg baket litt pepperkaker i dag, sett to julefilmer og vært på undervisning angående målsetting. Tjoheii.. innholdsrik sa du? Ja, faktisk. Til tross for at julefilmene ikke var mye til å skryte av, så var det værtfall koselig å ha på som bakgrunnsstøy mens jeg bakte pepperkaker. Viktig med litt ordentlig julestemning nå på tampen! Det er så rart at julaften faktisk er om bare fire dager.. jeg husker før da jeg begynte å telle ned og glede meg til julen allerede i oktober. Hver luke i kalenderen var stas, all julematen, selskapene, juleavslutningene på skolen, lystenningen på torget, julemorgen på NRK, og julestrømpa som var propp full av godsaker... det er virkelig rart hvordan ting har forandret seg i løpet av oppveksten. Det er rart, men samtidlige så er det nok naturlig.. personlig så tror jeg ikke den gamle julestemningen kommer tilbake før man får stiftet sin egen familie og laget nye tradisjoner. Som voksen så har man jo tilgang på det meste, så det å få julestrømpe med masse godteri etter at man har fylt 20 år, er ikke like stas lengre. Nå kan man jo spise godteri når man vil, og ikke bare på lørdager eller helligdager. Det er også rart å tenke på.. lørdagsgodt liksom.. Jesus nå føler jeg meg gammel!

Nå føler jeg skravla går i ett her, men det er litt godt å få postet litt hverdagslige hendelser inne her også, og ikke bare dype og tunge tekster. Jeg har det jo utrolig vanskelig til tider, men jeg smiler og ler også!

På bussen i dag, så ble jeg møt av tidenes hyggeligste bussjåfør. Jeg tenkte for meg selv at han der måtte være ny i gamet... men så viste det seg at han hadde vært bussjåfør i snart 40 år! God bless that man, tenkte jeg.. han elsket virkelig jobben sin! Vi trenger flere som han.

Tenk hvis alle som jobber i et serviceyrke kunne ha vært like blide og entusiastiske som denne mannen! Da hadde alt blitt mye mer hyggelig.

Jeg skjønner du er lei, men det skal ikke så mye mer til enn et smil, et hei og et hade.

Signatur



2 kommentarer





Min terapi


19.12.2016 | 22:37 | Blogg


Anja Johansen

Signatur



4 kommentarer





One day.


19.12.2016 | 19:30 | Blogg


Signatur



2 kommentarer





"Forstår de ikke dette, burde de sette fyr på seg selv."


17.12.2016 | 03:21 | Blogg


Noe av det værste jeg vet, og som virkelig får magesekken min til å vrenge seg.. er spørsmålet "hva driver du med for tiden da?"

Vanligvis så ville dette ha vært et utrolig enkelt spørsmål å svare på, men når svaret er: "nei akkurat nå, så er jeg sykmeldt..", så blir situasjonen en helt annen. Noen blir utilpass og vet ikke helt hva de skal si, men er oppegående nok til la vær grave, mens andre studerer deg fra topp til tå med et hevet øyenbryn og spør: "hvorfor det? Du ser da ikke syk ut".

Helt ærlig, så tror jeg ikke Ola Nordmann noen gang vil skjønne hvordan det overhodet er mulig å være sykmeldt uten at en går på krykker, har armen i fatle, eller ligger tilkoblet en haug av ledninger på sykehuset. Jeg tror ikke noen helt kan forstå hvordan det er mulig, før man har vært der selv.

Personlig så er jeg dritt lei av å hele tiden må bevise for andre hvorfor jeg ikke har muligheten til å være i jobb. Ofte så frister det bare å rase ned i vekt, slik at spiseforstyrrelsen kan synes på utsiden også. Det er så utrolig frustrerende å få høre gang på gang:

"Du ser så frisk å sunn ut nå, Pernilla"

"Pernilla, du ser så utrolig bra ut"

"Hvorfor er du sykmeldt enda? Du er jo frisk!"

Bare for å avklare en ting her, ALDRI si til en person som sliter med spiseforstyrrelser at hun eller han "ser frisk eller bra ut". Slike adjektiv er ikke positive beskrivelser i et hode der kroppsbilde er helt forvrengt.

«ingen skal fortelle meg hvor bra jeg ser ut. Bra er synonymt med frisk, og frisk er synonymt med tykk, og forstår de ikke dette, burde de sette fyr på seg selv.»

Et utdrag fra debutboken til Linnea Myhre, Evig søndag. (En bok jeg personlig anbefaler på det sterkeste til berørte av en spiseforstyrrelse.)

Du mener det mest sannsynlig bare godt, men det meste du sier blir dessverre vridd og vendt på..

Selv så har jeg lært meg å ta i mot slike komplimenter rettet mot utseendet mitt med et smil, fordi jeg vet så godt at det er ment som noe positivt, og ikke et ord med en skjult betydning for å si at jeg har blitt tykk. Men det jeg synes er utrolig vanskelig å takle med å få slike tilbakemeldinger om at jeg ser frisk ut fordi jeg har gått opp i vekt, er fordi det nå ikke lengre handler om det du ser på utsiden... men den handler om den vridde tankegangen som har gnagd seg fast på innsiden.

Det begynner som oftest med et sterkt ønske om å bli litt tynnere, sunnere, sterkere, raskere eller bedre, men det utvikler seg til rus av kontroll og mestring som er utrolig vanskelig å komme seg ut av. Hadde det vært lett å snu et slikt mønster, så ville det ikke ha vært en sykdom. Dere ser bare at jeg har fått litt mer kjøtt på kroppen, et enda rundere ansikt og at jeg spiser mat.. men dere ser ikke de konstruktive tankene, regnestykkene som krasjer hjernen og de tunge stundene hvor tårene triller som endeløse bekker. Dere ser ikke det, fordi det eneste jeg ønsker er å være "normal", derfor prøver jeg så godt jeg kan å leve som deg. Jeg prøver hver dag å tenke positivt, være ute blant folk og kanskje sminke meg. Jeg må gjøre slike ting for å bli tryggere på meg selv.. jeg hater det, men det er endel av prosessen jeg må gjennom for å komme meg et skritt nærmere målet.

Du kan svært sjeldent se på en person som sliter psykisk at han eller hun er syk. Du kan heller ikke se ryggplagene til Kari, eller migrenen til Johan. De menneskene som dessverre sliter med fysiske plager eller psykiske lidelser til daglig, kjenner på denne smerten hver jævla dag. Pass på deg selv i stede!

Jeg glemmer ikke første gangen jeg skulle i møte med den nye saksbehandleren min på Nav angående arbeidsavklaringspenger. Jeg hadde på tights og treningsjakke fordi jeg ville gå bortover for å få litt frisk luft. Jeg hadde også sminket meg for en gang skyld, i håp om at jeg kanskje ville våge å se opp og ikke bare ned i bakken. Jeg hadde gjort en liten innsats for min egen del, og jeg var stolt over meg selv. Problemet var bare at når jeg kom i møtet og prøvde å forklare situasjonen min, så fikk jeg denne tilbake; "når jeg ser på deg, så ser jeg en sunn og frisk ungdom"... jeg tror aldri jeg har vært så frustrert, oppgitt og tom for ord noen gang.. måtte jeg til og med overbevise saksbehandleren min som hadde dokumentasjonen fra fastlegen min, om at jeg hadde en "usynlig" sykdom?!

Ble det satt tvil fordi jeg hadde sminket meg? Hadde hele prosessen med Nav blitt lettere om jeg kom i joggebukse og usminket?

Fra den sommerdagen i 2013, så har jeg vært redd for å sminke meg før et møte med Nav eller for å ta en tur på butikken.. jeg synes det er ubehagelig å dra på treningssenteret eller gå en tur med hunden min, jeg er redd for at noen skal se meg leve, fordi da kommer ofte spørsmålene "trene kan du? Men å være på jobb,. Det greier du ikke? Lever det gode liv du med penger inn på konto, sover så lenge du vil og trener mens andre må jobbe å slite."

Det finnes noen som ikke orker å jobbe, og som utnytter velferdssystemet, men det betyr ikke at alle gjør det! De fleste vil være i jobb, men av ulike grunner så er ikke det mulig akkurat nå. Man går ikke til legen for å bli sykmeldt fordi man er lat, men fordi legen mener det er nødvendig for pasientens helsetilstand. Det er forskjell på å være hjemme å gjøre husvask og tilberede middag i eget tempo, enn å for eksempel skulle være renholdsarbeidere eller kokk å måtte prestere innenfor et gitt tidsrom der det forventes at du yte ditt beste.

Tenkt deg litt om, hvordan hadde du reagert om du måtte bevise ovenfor noen andre at du ikke fungerer på jobb? Men treningssenteret er null stress.

Hvordan hadde du følt det om du ikke ble trodd, men blitt beskyldt for å være lat? Bare fordi du sminker deg og prøver å ta litt vare på deg selv.

Det skal ikke være sånn at man skal skamme seg over å være sykmeldt.. en skal heller ikke føle ubehag når en forlater sitt eget hjem for å handle, dra på trening, møte andre eller ta seg et glass vin eller to.

Man kan ikke slutte å leve.. for gjør man det i tillegg, tror jeg sjansen for å komme tilbake til arbeidslivet er minimal.

Det er ingen andre enn du og legen din som har noen verdens ting med hvorfor du er sykmeld, og du skal ikke trenge å forsvare deg når folk stiller spørsmålstegn.

Signatur



4 kommentarer





Plutselig så ble man voksen


12.12.2016 | 19:14 | Blogg


Endelig sitter jeg her i min egen leilighet med føttene på bordet! Ord kan virkelig ikke beskrive hvor lettet jeg er nå. Det har skjedd endel forandringer i livet på kort tid, både på godt og vondt, men nå ser det heldigvis litt lysere ut!

Jeg gleder meg til å kunne sette ord på tankene og følelsene, og jeg kan nesten ikke vente med å få puste fritt igjen!

Signatur



4 kommentarer





Spiseforstyrrelsen nekter å gi slipp


09.12.2016 | 00:10 | Blogg


Hjertet dunker så hardt at hele kroppen rykker til for hvert et slag. Jeg føler meg helt hjelpesløs, udugelig, ekkel, svak og patetisk. Hodet vil så gjerne, men kroppen orker ikke. "Lytt til kroppen din" sier de. Ikke press deg så hardt.

kroppen skriker hvile, mens hode sier fortsett.

"Legger du deg ned nå, så vil du forfalle. Det finnes så utrolig mange der ute som har det så mye verre enn deg, men hører du de klage? Nei. Ta deg sammen! Jeg blir flau på dine vegne over svakheten du viser."

Alt virker så håpløst.. det går liksom bare frem og tilbake, hele fuckings tiden! Jeg sliter med å puste, sove, spise, smile og i det hele tatt bare det å være tilstede. Jeg vil så gjerne, men jeg får det bare ikke til.. hodet tar rett og slett knekken på meg.

Jeg vegrer meg for å dra på treningssenteret fordi jeg har lagt på meg så utrolig mye siden sommeren. Jeg føler alle prater om vekten og utseendet mitt bak ryggen på meg. Ord kan virkelig ikke beskrive hvor mye jeg savner den lille kroppen min. Når jeg sammenligner hvordan jeg har det med meg selv den dag i dag, kontra hvordan selvtilliten min var for 6 måneder siden.. så er den som natt og dag. Før sommeren så deltok jeg på alt, nå derimot.. prøver jeg bare å finne unnskyldninger for å komme meg unna.

Alt hadde vært så utrolig mye lettere om verden var blind. Inkludert meg selv.

"If the world was blind, how many people would you impress?"

Det som er det mest frustrerende av alt, er det faktumet at jeg egentlig skal stråle av lykke akkurat nå.. jeg skal egentlig ikke tenke på hvordan jeg ser ut, hvor mange kilo jeg har lagt på meg, eller hva andre mener, tenker og tror om meg. Det betyr ingen verdens ting, så hvorfor lar jeg meg påvirke slik?

Signatur



6 kommentarer





Endelig


03.12.2016 | 15:04 | Blogg


Etter 5-6 år med skitørke, så fikk jeg endelig kommet meg opp i bakken igjen♥ Fy søren så digg! Hadde aldri trodd det skulle gå så lett som det gjorde, men det sitter vell i kroppen;) Mest sannsynlig blir nok dette sesongens første og siste tur, men hvem vet. Det var værtfall utrolig godt å ha nådd et delmål på veien.

Signatur



0 kommentarer





Mister pusten


02.12.2016 | 01:40 | Blogg


Jeg har aldri vært i nærheten av noe lignende tidligere. Angsten og frustrasjonen er så uutholdelig at jeg ikke kan fatte og begripe hvordan jeg skal komme meg gjennom dette psykiske helvete i live. Jeg trodde dette skulle bli en stor motivasjonsfaktor, men uten noe hjelp fra medikamenter for å holde følelsene i sjakk, føles alt helt håpløst. Jeg har rett og slett mistet bakkekontakten.. Jeg trenger hjelp. Dette ble så alt for mye mer enn hva jeg hadde forestilt meg på forhånd.. jeg greier ikke dette på egenhånd, og jeg har heller ikke tid til å vente i 3 måneder på en ny forvernsamtale. Jeg trenger en hjelpende hånd NÅ!

Signatur



0 kommentarer





En etter en, men enda ikke for sent


29.11.2016 | 18:34 | Blogg


Dere er der, og dere har alltid vært der. Jeg har rett og slett tatt det som en selvfølge at dere dukker opp, for det har dere alltid gjort.

Men en etter en, har dere etterlatt dere en tom stol. De tomme stole har med årene fått flere nye ansikter, men det er fortsatt noe som mangler.

Det er sant som ordtaket sier, "man vet ikke hva man har, før man har mistet det". Jeg føler jeg har tatt dere for gitt, men det har aldri vært vondt ment. Jeg skulle så gjerne ønske at vi kunne ha blitt bedre kjent før det var for sent.. men det skulle jeg ikke forstå før jeg måtte lære det på den harde måten.

En etter en har dere dratt, og jeg kan angre så mye jeg vil på at jeg ikke prøvde hardere for å knytte sterkere bånd.. men til syvende og sist, så vil det bare føre med seg en stor dose sorg i stede for glede.

Jeg ønsker nå å strekke ut en siste hånd, før det er for sent.. dere var 4, nå er det bare 1 igjen.

Signatur



0 kommentarer





Det svinger


28.11.2016 | 09:40 | Blogg


Heia!

Først og fremst, så må jeg bare få si tusen takk for responsen på de to siste tekstene mine! Det betyr så utrolig mye for meg at andre mennesker setter pris på det jeg skriver, og viser engasjement. Ekstra stas var det jo at både Trd.by, Byas og Krsby publiserte tesksten min "puppene nede på navelen er også normalt". Dette gir virkelig mersmak på å fortsette å dele tankene og erfaringene mine rundt kroppspresset, spiseforstyrrelsen og de daglige utfordringene som jeg møter på!

Jeg har ikke vært så utrolig aktiv på bloggfronten i det siste, men det skyldes at det er så utrolig my som surrer og går oppe i hodet mitt nå fortiden.. Jeg skriver mye, men jeg er ikke klar for å dele disse dagbokinnleggene helt enda. Det blir nok med tiden, når jeg har fått det litt på avstand.

Akkurat nå så er jeg inn i en periode hvor jeg prøver å trappe ned på antideppresivaen og innsovningstablettene, jeg sliter veldig med å akseptere kroppen min, jeg gruer meg til alle selskapene som kommer i desember.. og jeg gleder meg egentlig bare til det hele er over, fordi jeg føler meg så uvell når jeg må pynte meg. Ingeting sitter på kroppen min som det en gang gjorde, og det er ikke alltid like lett å akseptere..

Når jeg sliter så mye med å akseptere realiteten, så er det ingen tvil om at dette påvirket meg i en negativ retning. Jeg har ingen motivasjon til å tegne, kokkelere, trene eller i det hele tatt å komme meg ut døra.. jeg er konstant trøtt, så det eneste som frister er å sove. Det er virkelig helt jævlig å ha det slik, og spesielt jævlig er det fordi jeg hater følelsen av å ikke ha fått gjort en dritt. Jeg føler jeg feiler når jeg ikke er produktiv, og helst skulle jeg ha hatt en fullbooket ukeplan hver uke! Ord kan virkelig ikke beskrive hvor mye jeg lengter tilbake til hverdagen med jobb og rutiner.. Jeg lengter etter å føle mestring, og jeg lengter etter å sette pris på fridagene. Jeg er ikke skapt for å sitte hjemme, så nå må jeg bare komme meg ut av dette helvete slik at jeg aldri trenger å havne i denne situasjonen igjen! Jada, det er godt med fri.. men det er enda bedre med fri når du føler den er fortjent!

Men nå skal hoppe i dusjen, så vi skrives nok litt senere. Håper alle får en fin mandag videre!

Signatur



0 kommentarer





Puppene nede på navelen er også normalt


23.11.2016 | 22:03 | Blogg


Store pupper, små pupper. Stor rumpe, liten rumpe. Flat mage, bilringmage. Store føtter, små føtter. Lang neste, krok nese. Store kjønnslepper, små kjønnslepper. Tynne bein, kraftige bein. Føflekk i ansiktet, eller føflekk på musa.

Vi er alle forskjellige på utsiden, og det finnes virkelig ikke noe som heter den perfekte kroppen, eller det perfekte utseendet. Vi er alle vakre på vår egen unike måte, uansett om størrelsen på buksa viser XS eller XXL. Den vakreste kvinnen i mine øyne, er hun som bærer kroppen sin med stolthet. Utstrålingen og personligheten har så utrolig mye mer å si, enn om sminken sitter perfekt, og om magen er flat.

Vi må virkelig slutte å sammenligne oss med andre mennesker på utseendet. Du er født som du er, og med mindre du er villig til å betale dyredommer for å ødelegge den ekte utgaven av deg selv.. Så er du bare nødt til å akseptere deg selv for det ytre du har♥. Tenk så fantastisk det er at det ikke finnes noen der ute som er helt lik deg!

Det er vell ikke akkurat en hemmelighet at jeg er en av de så alt for mange sjelene der ute som virkelig har slitt i en årrekke med å akseptere meg selv for den jeg er. Jeg har hatt et ønske om å operere nesen min, fikse på tennene, fylle leppene med restylane, ta silikon, fettsuging rundt magen, ansiktsløft, hair extensions osv, osv. Jeg ville se ut som de "perfekte" jentene i magasinene, bloggene og på Instagram.. Jeg husker så utrolig godt et innlegg Andrea Badendyck skrev der kun hadde fått flere stygge kommentarer angående nesen sin. Hun skrev at hun aldri hadde tenkt over nesen sin, før hun fikk disse kommentarene.. og det fikk også meg til å legge merke til min egen nese. Hvis hun som hadde så fin nese fikk slike tilbakemeldinger... hvor stygg var egentlig min nese da?

Det er så utrolig lite som skal til for at usikkerheten tar over, og ødelegger livskvaliteten. Som jeg har skrevet så utrolig mange ganger tidliger, så får vi som oftes bare se det rosenrøde livet til andre mennesker gjennom sosiale medier, og ikke medaljens bakside. Vi skal jo alle være superhelter i dagens samfunn, så ingen vil jo fremstå som svake eller mislykket..

Men gjør dette oss lykkelig?

Blir vi lykkelig av å hele tiden prøve å være bedre enn andre?

Overhodet ikke, og det vet du også innerst inne. Hverdagen blir bare et negativ jag etter noe som egentlig ikke betyr noe i lengden!

Jeg skal ærlig innrømme at det er utrolig vanskelig å se lettkledde bilder av andre jenter på sosiale medier nå som jeg er i den situasjonene jeg er i. Triggeren til å ta tilbake kroppen jeg hadde før sommeren, blir ikke akkurat lettere å håndtere når slike "inspo" bilder dukker opp. Men da prøver jeg også å tenke tilbake på hvordan livet mitt var bak bildene på Instagram, og det var overhodet ikke pent. Nå sier jeg ikke at alle er syke, langt i fra! Men heller det at et smil og en six pack på bildene har gjærne gått på bekostning av utrolig mye annet i livet. Det krever noe jævlig til disiplin, og det tror jeg heller ikke er sunt..

Hvor ofte tror du folk legger ut bilder av magen sin på kvelden etter et helt døgn med inntak av mat og veske? Sjeldent. Bildene som blir lagt ut er gjerne tatt på morgenen når magen er flatest, eller når de er på diet. Jeg skriver ikke dette for å henge ut noen, men for at vi må bli litt mer kritiske til hva vi ser på som inspirasjon. Før la jeg ut bilder av magen min hele tiden.. nå som jeg faktisk spiser, så er det uaktuelt. Jeg føler meg jævlig, fordi jeg føler "alle" andre er så perfekte. Alle andre på Instagram vell og merke. For når det er sakt.. så vet jeg nesten ikke hvordan en normal kvinnekropp ser ut lengre.

Allerede på barneskolen begynte vi å dusje i bikini, eller dusje hjemme etter gymtimen. Det er jo ikke rart man blir usikker på sin egen kropp i så ung alder når det eneste vi ser av kropp er de i sosiale medier eller på forsidene av store magasiner. "Alle" har pupper og rumpe som strutter, flat mage, gap mellom lårene, ren hud og stylet hår når de er nakne eller i undertøy.

Selv unngår jeg så godt det lar seg gjøre å dusje på treningsenteret, fordi jeg føler meg som den eneste 23 åringen med hengpupper, cellulitter, kviser og valker rundt magen.. men i går hadde jeg ikke noe valg. Jeg pakket håndduk, såpe og skifteklær i en bag, mannen meg opp og dro på trening. Jeg følte alle stirret på meg der jeg sto kliss naken foran skapet mitt, men realiteten var at ingen brydde seg. Og vet du hva? Jeg har aldri følt meg så normal og fin som det jeg gjorde da jeg gikk inn i fellesdusjen! Takk Gud for disse voksne kvinnene som står stødig og viser dagens ungdom at kropp er topp, og ingenting å skamme seg over ♥. En hengpupp her, og en flat pupp det, hva så? Det er normalt, for igjen.. vi er alle forskjellige på utsiden!

Store pupper, små pupper. Stor rumpe, liten rumpe. Flat mage, bilringmage. Store føtter, små føtter. Lang neste, krok nese. Store kjønnslepper, små kjønnslepper. Tynne bein, kraftige bein. Føflekk i ansiktet, eller føflekk på musa.

Signatur



18 kommentarer





Julen er jævlig


22.11.2016 | 18:36 | Blogg


Julen, tiden man samles rundt spisebordet med venner og familie for å spise god mat, le og bare slappe helt av. Tiden hvor julebakst, marsipan, konfekt, gløgg og kakao står øverst på lista. Tiden for julebord og fester i fine kjoler og høye hæler.

Men ikke for min del.

Før jeg ble syk, så elsket jeg julen og alt som fulgte med. Høydepunktet var å smake på baksten som mamma hadde baket, spise opp halvparten av pepperkakedeigen i stede for å lage kjeks ut av den, julefrokosten med kakao, rundstykker og roastbiff, for så å spise alt godteriet i julestrømpen mens jeg så på "tre nøtter til Askepott".

Julen var for meg helt magisk, og en høytid jeg virkelig så frem til hver år.. men det var helt til vekt, kalorier og størrelser tok overhånd. Nå er det umulig for meg å spise noe "ulovlig" uten å få dårlig samvittighet. Hodet går nok engang på høy gir, og jeg har virkelig ikke sjans til å kose meg lengre..

Jeg husker så utrolig godt julen i 2011, for det var første gang jeg kunne gå i en kjole som strammet over magen, spise uten å legge på meg og kose meg fordi ingen viste om hemmeligheten min. På denne tiden viste jeg faktisk ikke hvor stort grep sykdommen hadde på meg, siden ingen andre viste det. Jeg trodde jeg hadde kontroll, og jeg var så utrolig fornøyd med hvordan jeg så ut etter å ha rast ned i vekt.. for igjen, lykken i livet trodde jo jeg var å være tynn.

22. Desember 2011 sitter jeg alene ved spisebordet og spiser spekeskinke rett fra pakken og aner fred og ingen fare. Det er snart julaften, og endelig skal jeg også få låv til å føle meg fin i den nye paljett kjolen min. I det jeg spiser siste skiva, så kommer mamma inn ytterdøra.. og det første hun spør meg om, med en frustrert, sint og urolig stemme, er hvordan jeg plutselig kunne gå så mye ned i vekt på så kort tid. Jeg husker så godt at jeg reagerte med sinne fordi jeg ble tatt sånn på senga. Jeg skjønte nå at hun hadde lagt sammen en pluss en, og gjennomskuet meg. Jeg pakket sammen tingene mine og løp opp trappa og låste meg inn på rommet mitt. Fra 22. Desember 2011, var jeg ikke lengre alene med hemmeligheten min. Jeg levde på en rosa sky i de knappe tre månedene jeg var alene i min lille verden, men siden den gang... har alt bare vært en helt for jævlig kamp hvor jeg har blitt dratt i begge retninger. Det var først nå jeg innså hvor fanget jeg var, og jeg glemmer ikke første julaften jeg satt meg tårer i øynene og kaster opp julematen på ei tom 1,5 liters flaske.

Hele rommet mitt var fylt med bokser, bakeboller og kopper som jeg hadde kastet opp i. Jeg var redd for å gå på do å trekke opp, så derfor kastet jeg opp i bokser som jeg gjemte, for så å tømme det i do mens mamma og pappa lå og sov, eller var på jobb. Jeg gjorde alt for at de ikke skulle oppdage meg, og for å unngå vektøkning.

Julen gikk fra å være årets høydepunkt, til å bli et eneste rent planleggings helvete for å unngå sosiale settinger, men likevel få tak i store nok mengder mat som jeg kunne spise uten at noen så meg. Det eneste jeg brydde meg om var maten, og alt annet var revnende likegyldig. I 2012, så dropper jeg å dra ut for å feire nyttårsaften med vennene mine fordi jeg heller ville spise. Jeg satt helt alene på nyttårsaften og overspiste, for så å kaste opp... i syv timer. SYV FUCKINGS TIMER!!!

Jeg var overhodet ikke meg selv i disse stundene, men med engang jeg hadde fått "renset" meg.. var det akkurat som om jeg falt ned på jorda igjen med hodet først. Skammen over å ha skuffet venner og familie, alle løgnene, og det å innse hvor jævlig dypt jeg var.. var uutholdelig. En ting var å gjøre dette ellers i året, men det å kaste hele jula i dass år etter år, var grusomt. Jeg kastet opp maten de jeg var glad i hadde brukt lang tid på å lage, og jeg var overhodet ikke til stede som jeg en gang var. Pernilla ble liksom helt borte i julen.

I flere år har jeg sakt rett ut at jeg hater julen, og det har jeg ment. Julen vekker vonde minner i meg, og angst for det ukjente jeg har i vente. Jeg stresser over hvordan kjolene vil sitte, og jeg er redd for å ødelegge for de rundt meg. Det eneste jeg jeg vil, er at julen skal være over.

Julen i bilder har vært helt fantastisk, men virkeligheten bak.. har vært en helt annen. Kroppshysteriet har tatt i fra meg så utrolig mye som jeg ikke kan få tatt tilbake, men jeg nekter å gå opp. Jeg vil så gjerne vinne tilbake julen og de gode minnene. Jeg vil kunne spise fet julemat uten å måtte hele tiden regne på innholdet, overspise, kaste opp, skade meg, gråte, stresse, sulte, planlegge og straffe meg selv fordi jeg har spist noe "ulovlig".. For det skal ikke være sånn!

Signatur



18 kommentarer





Det beste som finnes


21.11.2016 | 15:26 | Blogg


Signatur



0 kommentarer





Fremskritt


16.11.2016 | 22:28 | Blogg


Hvor blir det av dagene, timene og minuttene? Det er nesten helt uvirkelig at vi har kommet halvveis i november, og at julen nærmer seg med stormskritt! Mentalt er jeg enda i september, så det at jeg nå må begynne å tenke på julegaver igjen, stresser meg litt.. men jæjæ.

Det har blitt lite blogging i det siste av ulike grunner, men jeg skal prøve å komme meg tilbake på sporet igjen snart. Jeg opprettet jo denne bloggen for min egendel, men også slik at andre kunne få et innblikk i min daglige kamp mot spiseforstyrrelsen. Både oppturene og de brutale nedturene. Blogging har vært et utrolig godt verktøy for meg gjennom disse vanskelige årene. Det å kunne sette seg ned og tenke gjennom hvordan en har det, for så å skrive ned tanker og følelser, har vært svært nyttig for min egen fremgang og tankegang. Det er ikke til å skyve under en stol at nedturene har vært i flertall, men endelig så begynner denne onde trenden å snu! De destruktive tankene slår meg veldig hardt ned til tider, men det å kunne lese min egen smerte i tekstene mine, å vite at det faktisk ble bedre, er en utrolig stor drivkraft.

Denne høsten har vært fylt med utallige tilbakefall, men det positive er at jeg aldri har gitt opp håpet om at faktisk jeg også kan bli frisk en vakker dag. Jeg har vært utrolig flink til å lure meg selv og de rundt meg,. men for litt over to uker siden, så fikk jeg nok. Jeg måtte finne en motivasjon til å ikke gi etter hver gang ting ble vanskelig.. Sammen ned psykologen min bestemte vi oss for å sette nye mål hver uke som jeg skulle jobbe med hjemme, for så å gå gjennom disse i uken etterpå.

Jeg går fast til psykolog en gang i uken, og for første gang på 5 år, har jeg fått en psykolog som jeg føler forstår den håpløse tankegangen min. Jeg er trygg, og jeg føler jeg blir sett og hørt. For meg har det vært til stor hjelp å dele målene mine med noen andre enn mine nærmeste, etter som jeg hele tiden har kommet meg unna med det.. Skulle jeg lyve nå, så blir jeg gjennomskuet med engang. Så, i skrivende stund har jeg holdt meg unna overspising og oppkast i 2 uker og 3 dager. Det er en utrolig stor lettelse, og håpet om at jeg skal komme meg ut av gjørma, lever fortsatt! Men jeg er en person som sliter veldig med å klappe meg selv på skulderen, fordi jeg vet fallhøyden er så stor om jeg skulle snuble før målstreken. Derfor bagatelliserer jeg en slik seier for å dempe forventningene.

De to første ukene med regelmessig mat og normale porsjoner er alltid de vanskeligste, men når jeg har kommer meg over den kneika, så blir det bare lettere og lettere. Jeg har fått tilbake troen på at jeg skal få det til, og jeg har fortsatt ett brennende ønske om å kose meg ned julemat i jula!

Det er mye som skjer for min del framover nå, men som sakt.. jeg skal bli flinkere til å oppdatere bloggen! Natta.

Signatur



2 kommentarer





Sola


14.11.2016 | 00:36 | Blogg


Signatur



0 kommentarer





Vinteren kommer


07.11.2016 | 09:51 | Blogg


Signatur



0 kommentarer





Instagram lyver deg rett opp i ansiktet


03.11.2016 | 21:50 | Blogg


Du står der alene foran speilet og stirrer på ditt eget speilbilde. Ikke fordi du er så jævlig fornøyd med det du ser, men fordi du ikke kan fordra din egen refleksjon. Du finner feil etter feil, hele tiden.

"Skulle ønske jeg hadde større lepper og pupper, en mer fyldigere rumpe, en strammere mage, brune øyne istede for blå og langt hår fremfor kort hår.."

Du ønsket hele tiden å ha det du ikke har, og du setter skyhøye krav til deg selv som i realiteten er helt på trynet. Du sammenligner deg selv opp mot mennesker som du ser på som "perfekt ", og du er villig til å offer nærmest alt du eier og har, for å kunne leve i samme sko.

Dette var meg i tenårene, og mine tanker om det perfekte "livet".

Jeg var konstant usikker på meg selv og jeg tenkte hele tiden på hva andre mente og sa om meg. Ingenting jeg gjorde var bra nok og jeg var villig til å gjøre hva som helst for å få den "perfekte" kroppen. Koste hva det koste ville. Jeg nektet å akseptere meg selv for den jeg var.. og jeg var bokstavlig talt min værste fiende.

" Fy faen så stygg du er! Æsj, se på deg selv da!"

" Du er så svak, du greier ikke å motstå mat engang."

Jeg mobbet og rakket ned på meg selv slik at ingen andre trengte å gjøre det.. Jeg ville heller dø, enn å leve i denne kroppen. Sommeren 2011, Googlet jeg hvordan jeg kunne ta mitt eget liv. Jeg var svært deprimert, og jeg så ikke vitsen i å leve slik lengre. Jeg trodde lykken i livet var å være tynn og pen.. Og det var noe jeg aldri kom til å bli uansett.

I skrivende stund så er jeg sjeleglad for at jeg ikke greide å gjennomføre det med tanke på hvordan jeg har det nå i dag, men samtidig så er dette tanker som stadig dukker opp igjen når alt virker håpløst..

Si hva du vil om det å avslutte sitt eget liv, men tenk litt over hvor vondt vedkommende må ha det\har hatt det om han eller hun er villig til å gå så langt for å få slutt på smerten.

Men tro meg, kjære deg... det kan faktisk bli bedre! Du må bare holde ut.

Det jeg deler nå, er egentlig svært personlige tanker som jeg vanligvis hater å snakke om. Ikke fordi jeg synes det er flau å si at jeg har tenkt slik, men fordi jeg får vondt av meg selv.. Jeg var jo helt hjernevasket!

Vi lever i et samfunn der hvor fokuset på kropp, utseende og prestasjon er helt bak mål. Du skal være veltrent, ha fine klær, få toppkarakterer på skolen, yte maksimalt på jobb, være med venner, vise at du og kjæresten har det fantastisk, delta på familiemiddager og smile fra øre til øre hver jævla dag... Det funker nok i en liten periode, men så møter du veggen, og føler du svikter totalt.

Jeg mener at et av de største problemene i dagens samfunn er at vi ser oss blinde på livene til andre mennesker gjennom iscenesatte bilder på Instagram, Facebook, snap chat og blogger. Vi ser bare bilder, men vi får veldig sjeldent vite hele historien bak.. Selv om alt ser rosenrødt og perfekt ut, så er det sjeldent realiteten! Og her kan jeg snakke ut fra egne erfaringer..

Gjennom Instagram så kunne jeg nærmest leve ut det perfekte livet som jeg hele tiden hadde drømt om. Jeg la ut bilder av sunn mat, six pack, smilende selfier, tommelen opp bilder etter trening, junk food, merkeklær og festligheter..

Sannheten var jo bare den at alt dette var rein løgn. Livet mitt var egentlig et sant helvetet fylt med smarter, tårer og hat. Jeg kastet opp alt jeg spiste, derfor hadde jeg synlige mageruter. Jeg spiste gjerne all maten jeg la ut, men spiste også 14 porsjoner til, for så å kvitte meg med det. Jeg la ut en selfie, men jeg hadde trolig tatt over 100 bilder før jeg fant et bilde som jeg syntes var ok etter jeg hadde redigert det. Jeg var på trening, men det var ikke alltid jeg trente.. Og jeg var på fester i åletrange kjoler, men det var fordi jeg enten ikke hadde spist en dritt... eller så hadde jeg slukt alt jeg kom over i løpet av kvelden, for så igjen å kvitte meg med det.

Det knyter seg i magen på meg når jeg ser tilbake på denne dypfryser tiden av livet mitt. Jeg skammer meg sånn over de lettkledde bildene jeg delte av en nærmest dødssyk kropp. Jeg er så lei meg for de feile signalene jeg sendte til unge jenter og kvinner. Jeg angrer og jeg beklager om dette har påvirket andre i feil retning... slik det gjorde for meg for noen år tilbake. Har jeg kunnet, så har jeg tatt denne delen av livet mitt tilbake, men jeg kan ikke gjøre noe annet enn å lære av de feilene jeg har gjort.

Så vær så snill, kjære, fine, nydelige deg... ikke tro på alt du ser! Om noe virker for godt til å være sant, så er det som oftest det. Du er vakker på din egen, unike måte. Ikke prøv å være noe andre enn deg selv! Folk vil alltid lengte etter det de ikke kan få.. og noe av det du misliker ved deg selv, kan en annen forgude.

Du er vakker.

Signatur



4 kommentarer





Drit i å være så jævlig seriøs


02.11.2016 | 08:49 | Blogg


 

Signatur



0 kommentarer





Vær så snill, ikke glem meg


31.10.2016 | 21:44 | Blogg


Hvorfor må det være så vanskelig?

Det er et spørsmål som jeg stiller meg selv hver jævla dag..

Et håpløst spørsmål som jeg egentlig vet svaret på, men som jeg hele tiden prøver å vri meg unna. Ubevisst og bevisst. Jeg vet så utrolig godt hva som gjør situasjonen min vanskelig, og jeg vet så utrolig godt hva som må til for at jeg skal nå toppen.. men jeg er redd.

Livredd.

Da jeg var på mitt sykeste i 2012, levde jeg nærmest helt isolert i min egen lille boble. Det var kun plass til meg og mitt der, og ingen andre. Det eneste jeg ville, var å være alene. Helt alene der ingen kunne se meg. Jeg satt inne for meg selv, mens vennene mine begynte å studere, reise eller jobbe. Det var bare meg, meg, meg og mitt. Spiseforstyrrelsen holdt meg unna omverdenen, og tok i fra meg så og si all sosial kontakt,

Men samtidlige så trøstet han meg, holdt rundt meg og sa fine ord til meg. Han viste så godt hvor sårbar jeg var, og hva som skulle til for at jeg ville klamre meg fast. Vi hadde et hat\ elsk forhold som ikke kan beskrives, men som må oppleves..

Han gjorde meg blind. Jeg prioriterte han framfor venner og familie, noe som igjen resulterte i at jeg mistet nettverket som jeg hadde før han kom inn i livet mitt og tok over styringen. Jeg greide ikke å si noe, og de rundt meg viste ikke hva som skjedde, eller hva de kunne gjøre. Jeg var fanget i mitt eget hode, og jeg følte det beste for alle var at jeg bare trakk meg tilbake.

Jeg ville ikke at noen skulle se meg, eller hindre meg. Mitt fokus var på maten og vekta, og alt annet var uvesentlig. Jeg var svært ensom i denne perioden, og jeg gråt nærmest hver dag når jeg så meg selv fra utsiden. Ensomheten tok overhånd når maten tok slutt, og det var i disse stundene jeg for alvor kunne se smerten han hadde påført meg. Ikke bare psykisk, men også fysisk.

Etterhvert som han ble sterkere og sterkere, ble avstanden til venner og familie bare større og større, og jeg bare mindre og mindre.

Jeg glemmer ikke fredagskvelden jeg satt alene på kjøkkenbordet å spiste middag, mens mamma satt på stua. På Instagram og Facebook så jeg statuser og bilder hvor folk gledet seg til helg, fester og vinkvelder.. men her satt jeg, helt alene fordi jeg hadde rotet meg bort i mitt eget hode. Jeg husker mamma kom bort for å stille meg et spørsmål, men før jeg i det heletatt greide å åpne munnen, så knakk jeg sammen i armene hennes. Jeg var kommet til et punkt hvor jeg hadde mistet meg selv helt.

Etter å ha følt meg utenfor i så mange år, så knyter det seg rett og slett i magen om jeg ikke kan delta i sosiale settinger.. Jeg er livredd for å havne på sidelinjen igjen. De siste to månedene har jeg vært mer sosial enn på lenge, men det har gått veldig på bekostning av hva jeg egentlig ønsker å oppnå. Veien føles endeløs, og frykten for å bli " glemt" blant vennene mine, er utrolig vanskelig å takle.

Det er umulig for meg å skulle leve "normalt" samtidig som jeg skal jobbe meg fremover og ut av bulimien.. Jeg vet så utrolig godt at de to livsstilene ikke går overens, men jeg er redd.

Livredd.

Jeg sier ikke nei fordi jeg ikke vil, men fordi jeg faktisk ikke er sterk nok til å takle omverdenen enda.. Jeg gruer meg til mørketiden, men jeg har troen på at våren kan bli fantastisk om jeg kommer meg gjennom denne perioden.

så vær så snill.. ikke glem meg!

Signatur



6 kommentarer





Stille i stormen


28.10.2016 | 22:30 | Blogg


Signatur



0 kommentarer





Lyset i enden


25.10.2016 | 22:10 | Blogg


Signatur



0 kommentarer





Kan vi ikke ta det senere?


25.10.2016 | 13:11 | Blogg


God morgen!

Fy søren, jeg må være en av de dårligste på å gjennomføre eller fullføre noe jeg har startet på. Jeg setter meg mål, og sier jeg skal, men jeg finner alltid en unnskyldning for å komne meg unna...som nå; jeg gjesper til den store gullmedaljen, og har egentlig bestemt meg for å ta en liten høneblund før jeg fortsetter! Så får vi se når jeg tar meg tid til å skrive ferdig dette innlegget.. 3 timer, 2 dager eller 4 uker.. who knows!

Ja se der ja,.. det ble en liten powernap på hele 3 timer der gitt! De forbanna Vallergan tablettene.. de slår meg virkelig helt ut om morgenen. De er en "life saver" om kvelden, ettersom jeg sliter veldig med å sovne, men de er et sant mareritt når jeg skal stå opp.. men, men, man kan vell ikke få alt her i verden! Noe må ofres, og i dette tilfellet så blir det de kjære morgenrutinen mine.. for jeg trenger virkelig å sove om natten! ... Og når det er sakt, så tror jeg ikke det at jeg tar Fluoxetin tablettene i samme slenger gjør saken bedre, he-he. Føler meg som tidene pilleknasker nå, men jeg har fått "klarsignal", så det er nok ikke noen fare.

Planen min bak dette innlegger var egentlig å skrive ned målene, utfordringene, tankene og følelsene mine her og hvordan jeg tror/ ønsker den kommende uken skal bli. Slik jeg gjorde sist mandag.

Målene mine for denne uka er egentlig bare å få i meg maten jeg skal og søvnen jeg så sårt trenger for å fungere i hverdagen. Jeg har også som mål å begrense overspisingen så mye som mulig, men det ser jeg egentlig på som en selvfølge.

Utfordingene for den kommende uka blir nok mange.. motivasjonen er ikke der den var, men jeg nekter å falle tilbake. Akkurat nå så prøver jeg å gjøre det "rette", men jeg gidder faktisk ikke å offer alt så lenge jeg selv føler jeg har situasjonen under kontroll. Jeg overspiser ikke for å gå ned i vekt lengre, jeg gjør det for å takle vanskelige situasjoner og kjedsomhet.. blir frustrert bare av å skrive det, men det er bare sånn det et akkurat nå.

Tankene mine her og nå er egentlig likegyldig med tanke på spiseforstyrrelsen... men jeg har det veldig bra, så jeg skal ikke klage! Spiseforstyrrelsen er der kun som en måte å takle vanskeligheter på, og overhodet ikke en del av hverdagen min som den var tidligere.

Skal prøve å ta en oppsummering av forrige uke senere i dag, men akkurat nå så har jeg andre planer. Adios!

Signatur



0 kommentarer





Gi slipp


23.10.2016 | 20:35 | Blogg


Vær så snill å slipp meg!... slipp meg sa jeg! Jeg orker ikke dette mer. Jeg er så sliten, trøtt og lei..kan du ikke bare la meg hvile litt? Hvorfor må det alltid passe for deg? Det er hele tiden deg, deg, deg og ditt.. ser du ikke meg? Ser du ikke at jeg ikke vil? Forstår du ikke at dette forholdet ikke fungerer?

Vi har det stort sett fint sammen når det bare er oss to.. men ikke alltid. Jeg hater deg, men jeg savner deg. Jeg er redd for å gi slipp på deg, fordi du er den eneste som virkelig forstår meg, men jeg er også redd for å beholde deg, fordi du får verden til å rase sammen under meg.

Du er så jævlig manipulerende! Du sier du elsker meg, og at det eneste du vil er å se meg lykkelig.. men hvorfor får du meg til å gjøre dette mot meg selv da? Lykken er jo der bare for en liten stund, etterskjelvene er uutholdelige. Jeg er lykkelig til en viss grad når det bare er oss to, men du må jo forstå du også at det ikke fungerer i lengden? Sosiale settinger er helt jævlige for meg.. du er der hele tiden, uansett. Du holder rundt meg og oppmuntrer meg, men det føles ut som det kun er til din egen fortjeneste. Du ser ikke alle de rundt som ser på meg og følger med, og de ser ikke deg. Den eneste du ser, er meg. Den eneste de ser, er meg.

Jeg er den eneste for deg, og det eneste du vil, er æ dele resten av livet med meg. Jeg skal ikke lyve, for helt ærlig så skulle jeg også ønske at vi kunne det.. men du vet det ikke går. Du setter flere kjepper i hjulene for meg, enn du sprer glitterstøv. Jeg vil ut, men det er alltid for og imot. Meg mot deg, vi mot dem. De ser smerten du påfører meg, men de ser ikke lykken og mestringsfølelse du gir meg. Det eneste de ser er et egoistisk menneske som bare ønsker å være vanskelig, trass og barnslig.

For ikke så lenge siden var det en behandler som sammenlignet en spiseforstyrrelse\ avhengighet med en voldelig kjæreste.. Du vet så alt for godt at forholdet ikke er sunt, men du er blind og ser hele tiden tilbake på de fine øyeblikkene. Alle andre ser og hører kun det negative ved deg, de ser ikke hvor fint vi to kan ha det sammen når det bare er oss to.

Selv har jeg aldri opplevd vold i et forhold, men jeg syntes denne sammenligningen beskriver kampen utrolig bra. Det er lett å si hva andre skal gjøre om man står på sidelinjen å ser alt fra en annen vinkel, men prøv å sett deg i vedkommende sin situasjon før du uttaler deg. Hadde det vært så enkelt som du skal ha det til, tror du virkelig det da villa ha vært er spørsmål?

Signatur



0 kommentarer





Jeg skal ikke si det videre


16.10.2016 | 19:03 | Blogg


Ofte så føler jeg meg veldig alene.. jeg angrer daglig på at jeg har åpnet meg som det jeg har gjort, og jeg føler meg som en taper med en diger blink i panna. Jeg har ingenting å skjule meg bak og jeg vet ikke hvem som leser det jeg skriver.. jeg føler meg rett og slett helt naken.

Det skumleste ved å blogge så personlig, må være det å ikke vite hvem som leser det jeg skriver. Jeg er livredd for å bli dømt, og jeg er livredd for å bli satt i bås. Folk tror de kjenner meg ut i fra det de leser om meg, og gjør seg opp en mening uten å egentlig ha pratet med meg.. jeg et fult klare over at dette er en del av greia med å blogge, men det er vanskelig å ikke skulle bry seg når man hele tiden er opptatt av å bli likt blant både kjente og ukjente. Jeg sliter veldig med meg selv til tider, men jeg er ikke gal. Alle har sine gode perioder og dårlige, forskjellen er bare at jeg er åpen om det fordi jeg er så dritt lei av denne fasaden. Jeg vil bevise for meg selv og andre at det er ikke teit, dumt eller kleint å snakke om det som er vanskelig, for det er helt normalt å ikke smile fra øre til øre hver jævla dag. Livet er ikke plettfritt, verken for meg, deg eller dronning Sonja. Vi har alle våre bekymringer, redsler, gleder og sorger.. Så ikke gjem deg av den grunn! Jeg kan låve deg en ting, og det er at når du åpner deg for en eller flere, så vil du raskt innse at du ikke er alene!

I tidligere innlegg så har jeg skrevet at jeg har følt meg veldig alene om det å slite med bulimi. Jeg kjente ikke til noen som slet med det samme, og jeg følte at jeg mislyktes i spiseforstyrrelsen fordi jeg ikke var sterk nok til å utvikle anoreksi. Jeg var/ er rett og slett for glad i mat. Når jeg tenker tilbake på disse tankene, så tenker jeg bare; hva faen?! Mislyktes i spiseforstyrrelsen?.. sykdommen som har tatt i fra deg flere år, nesten drept deg, gjort deg beinskjør, fått deg lagt inn opp til flere ganger og tatt fra deg alt av livsglede.. og du føler ar du har feilet? Spør jeg meg selv akkurat nå, her hvor jeg er i dag, så vil jeg egentlig si at jeg naila den.

Men det er først nå jeg ser hvor syk jeg har vært, og grunnen til at jeg kan se det så tydelig nå, er fordi jeg åpnet meg. Nå vet jeg at det er så utrolig mange flere enn bare meg som sliter med bulimi. Det er en tabu sykdom, som nesten et umulig å oppdage om man ikke står personen veldig nær.. så det er virkelig ikke rart man føler seg mislykket og alene om man sliter med bulimi. Jeg hadde aldri i min villeste anelse trodd at denne djevel var så utbredt og nesten "normal" blant både gutter og jenter som den faktisk er. Det er utrolig skremmende, og ikke minst et klart varselstegn på at dette virkelige må takes på alvor!

Som jeg nevne i starten, så angrer jeg daglig på at jeg åpnet meg, men når kjente og ukjente takker meg for åpenheten og sier jeg har hjulpet dem mye, blir jeg påminnet hvorfor jeg valgte å gjøre det. Skulle bare ønske jeg viste hvem alle dere fine mennesker som leser det jeg skriver faktisk er! Jeg har fått et inntrykk av at det er flere enn hva jeg tror, noe som både er skummelt og positivt på samme tid. Jeg blir utrolig glad for tilbakemeldinger, og jeg snakker mer enn gjerne om mine problemer med deg om det kan være til hjelp. Jeg legger ikke skjul på noe, og du kan stole på meg. De fleste våger først å ta kontakt med meg når det er alkohol inn i bildet (noe jeg har full forståelse for), men dere skal vite at jeg prater uansett! Ja,og når det er sakt... så foretrekker jeg slike samtaler i edru tilstand, fordi jeg også synes det er veldig godt å være litt "normal" med venner i blant, å glemme det mørke ♥.

Føler jeg er veldig flink til å gjenta meg selv i innleggene mine... men prøver så godt jeg kan å la vær! Vurderer også litt om jeg skal begynne med vlogg, ettersom det ikke alltid er like lett å ordlegge seg.. men vi får se!

Signatur



5 kommentarer





Forsvinne


11.10.2016 | 15:32 | Blogg


Har du noen gang ønsket å forsvinne? Nå mener jeg ikke å dø, men heller å flykte fra ditt eget liv. Flykte fra alle bekymringene, tankene, sorgene og de menneskene du har såret opp gjennom tiden. Flykte slik at alle de andre kan få leve livene sine igjen, uten at du hele tiden skal stå i veien og ødelegge. Flykte fra smerten som gnager i deg nå, til noe helt nytt og ukjent. Møte nye mennesker som ikke kjenner til historien din, og som verken ser på deg, eller behandler deg annerledes. Flykte til et sted der du kan være deg selv igjen, uten å måtte bekymre deg over andres bekymringer og tanker som omhandler deg.

Det går virkelig ikke en eneste dag uten at denne tanken om å forsvinne, detter inn i hodet mitt. Jeg er så lei av å ha det vondt, og jeg er så lei av å gjøre andre vondt. Skyldfølelsen over hva jeg har gjort mot meg selv, og de som jeg er så uendelig glad i, er utrolig tung å bære. Fortiden min har satt dype arr i så alt for mange uskyldige sjeler..

Hadde jeg bare vist det jeg vet i dag

Signatur



0 kommentarer





Høst på fjellet


10.10.2016 | 14:28 | Blogg


Signatur



2 kommentarer





Solskinn


10.10.2016 | 12:22 | Blogg


Signatur



0 kommentarer





Lys


05.10.2016 | 12:30 | Blogg


Signatur



0 kommentarer





Det er ikke alltid mørkt


04.10.2016 | 14:23 | Blogg


Noe av det vakreste jeg vet, er soloppgangen. Lyset, stillheten og stemningen, gir meg en slags ro i kroppen. Jeg hater å stresse, så det finnes faktisk ikke noe som er deiligere enn en rolig morgen med god tid, kaffekoppen og en god frokost. Morgenstund har gull i munn, som ordtaket sier. Jeg elsker følelsen av å kunne starte på nytt og heller lære av gårsdagens vanskelig utfordringer, enn å la de påvirke meg i lang tid etterpå. Man kan ikke endre fortiden uansett, så hvorfor la den ødelegge enda mer. Det er værtfall slik jeg prøver å tenke for å komme meg fremover.

Jeg føler litt at denne bloggen har blitt et lite sippehjørne for min del, noe som jeg begynner å bli litt lei av... Det er godt å få luftet tankene og meningene mine her inne, men alt i livet mitt er jo ikke bare mørkt og trist. Tvert i mot. Jeg har stunder der hvor livet smiler, og hvor jeg føler jeg er på toppen av verden. Tro det eller ei! Så jeg tenker at jeg skal bli flinkere til å dele de positive sidene også, for det tror jeg vell så gjærne kan være med på å hjelpe andre og meg selv.

Jeg er en kreativ og aktiv person, så det å ta bilder, tegne, lage mat og trene, er en veldig stor del av hverdagen min. Jeg ønsker å bli flinkere til å vise disse sidene av meg her inne også, og ikke bare i bilder på Instagram. Målet mitt er å kunne inspirere, glede og motivere andre til at det er en bra ting å være åpen om det som er vanskelig, men at det også kan bli bedre! Så fra nå av, skal jeg utvide denne kjære bloggen til å bli litt mer hverdagslig, og ikke fult så deprimerende.

 

Hva ønsker du å lese mer av? ♥

Signatur



2 kommentarer





Du skulle bare ha vist


27.09.2016 | 23:03 | Blogg


Det begynner å bli en liten stund siden sist jeg åpnet meg og delte tankene og følelsene mine med dere.. Mye har skjedd på to uker, og det er nok mye av grunnen til fraværet mitt. Jeg har slitt veldig med å finne roen til å skrive... og i arkivet så har jeg sikkert 8 påbegynte tekster liggende, men som jeg ikke har orket å fullføre fordi jeg har så sinnsykt høye forventninger til meg selv. De blir liksom aldri bra nok..

Som sakt, det er mye som har skjedd siden sist, både på godt og vondt. Humøret er veldig svingende, og det er ingen tvil om at nedturene er i flertall. Tanken på å bare legge inn årene har virkelig vært vanskelig å motstå. Alt virker så uendelig og unødvendig.. Hvorfor skal jeg gidde å legge ned så mye arbeid og smerte, når jeg føler det bare gjør vondt verre? Det er så utrolig mye lettere å bare fortsette i det gamle mønsteret..

Jeg hater at jeg hele tiden må bevise og forklare for utenforstående amøber at jeg har en spiseforstyrrelse ettersom jeg ikke er et skjelett. Det er så liten kunnskap rundt spiseforstyrrelser.. Hvor mange ganger skal "vi" måtte forklare at en spiseforstyrrelse ikke har en pøkk med vekta å gjøre?! Den ligger i hodet! Jeg prøver så godt jeg kan å være "normal", og det krever så utrolig mye av meg selv bare det å skulle gå ut døra. Jeg vil ikke at andre skal kunne se at jeg er syk.. Men samtidlige er det utrolig vanskelig når man møter null forståelse for livssituasjonen fra de som ikke engang prøver å forstå.. Jeg pynter meg kanskje i fine klær, sminker meg, smiler og ler, men du skulle bare ha vist hvor mange tårer jeg har felt, og destruktive tanker jeg har tenkt før jeg i bestefall greier å tråkke over dørstokken. Livet mitt er overhode ikke lett, men jeg vet at det alltid finnes noen som har det verre enn meg. Jeg vet også innerst inne at det er så mye annet her i livet som betyr så uendelig mye mer enn hva størrelse xs gjør og tallet på badevekta! Jeg prøver å være så omgjengelig som mulig, så vær så snill å hold unødvendige kommentarer for deg selv.. Tenk litt på hva og hvordan du formulerer deg, før du uttaler deg til mennesker du egentlig ikke kjenner. For du skulle bare ha vist...

Jeg vet så utrolig godt at jeg ikke skal bry meg om hva andre tenker og mener om meg, for de ser bare utsiden av husets fire vegger. Det er få mennesker som vet hvor langt nede jeg har vært, og fremdeles kan være... Men det et kun en person som har sett alt, og det er kjæresten min. Ingen andres tanker og meninger skal egentlig bety noe for meg, for de vet egentlig ikke en dritt! Problemet er bare at det er så lett å si, men utrolig vanskelig å ikke bry seg noe om... Jeg skal ikke trenge å legge frem bevis for utenforstående at jeg er syk, for det er det egentlig ingen andre som har noe med. Jeg vet jeg er syk, Thomas vet det, mamma og pappa vet det, brødrene mine vet det, slekta mi vet det og de nærmeste vennene mine vet det, og det burde være nok! Det er nok. Alt annet er uvesentlig.

Og igjen, jeg ønsker ikke å være i den posisjonen jeg er i.. Men jeg kan egentlig ikke noe for det. Det hele startet med at jeg ville ned i vekt, men som igjen utviklet seg til å bli en helvetes kamp der hvor livet til slutt sto på spill. Jeg skammer meg og jeg angrer. Jeg skammer meg over å ha latt presset fra omverdenen ta fra meg livskvaliteten og nesten ødelagt forhold. Jeg angrer bittert på valget jeg tok i oktober 2011, da jeg for første gang valgte å stikke fingrene i halsen. Den handlingen jeg gjorde der og da, som jeg var skråsikker på at jeg hadde kontroll over.. Jeg har vært så nær ved å miste alt som har betydd noe for meg, og det gjør så utrolig vondt å tenke på. Jeg unner ingen denne smerten og lidelsen.. For selv om dere kanskje ikke kan se det på meg fra utsiden lengre, så er disse arrene på innsiden noe jeg må leve med resten av livet. Jeg ønsker ikke å dra noen flere ned med meg.. Derfor så prøver jeg så godt jeg kan å smil. Jeg setter så utrolig mye større pris på de små tingene i livet nå, og jeg prøver så godt jeg kan å nyte det. Selv om jeg smiler, deltar, prater og ler, så betyr ikke det at jeg ikke har det vondt... Men jeg prøver bare så godt jeg kan utnytte oppturene når de kommer. Det er ikke noe jeg heller vil her i livet enn å være normal.. Så kan ikke det bare være godt nok? Så la meg slippe å bevise hvordan de mørke 95% av dagene mine egentlig er, når jeg først smiler.

                     

Signatur



6 kommentarer





Morgenstund


24.09.2016 | 11:17 | Blogg


Signatur



3 kommentarer





Du elsker det, ikke sant?


11.09.2016 | 20:52 | Blogg


Underleppa ristet, stemmen brister, pusten synker og kroppen svikter. Jeg er helt naken. Ingenting å skjule meg bak, heller ingenting og støtte meg på. Blikket er helt tomt, og følelsene er som is. Jeg bryr meg rett og slett ikke lengre, og jeg vet du elsker det. Ikke sant? Det å se meg falle, drukne i mine egne tårer og skjære i mitt eget kjøtt. Du vet så utrolig godt at jeg hater deg, men du vet også at jeg ikke kan leve uten deg. Du sitter der oppe på tronen din og ser ned på meg. Den stakkars, ynkelige jenta som egentlig bare vil dø for å slippe smerten, men som ikke er våger. Makten du har, kan ikke beskrives med ord, den må føles.
 

Jeg var forberedt på at du ville vende tilbake, for jeg viste at dette var for godt til å være sant. For hadde det vært så "enkelt" som alt har vært til nå, så har jeg jo sluppet taket for lenge siden. Jeg er stolt over hvor langt jeg har kommet, men har også hatt en bismak i munnen helt siden jeg bestemte meg for å snu at jeg skulle komme til se deg igjen. Du kom, du herjet, du ødela og du satte dine spor.. men vet du hva? Jeg står oppreist fremdeles.
 

Du sier hele tiden at jeg må velge. Du sier at jeg ikke kan gå i trange jeans, ha tatoveringer, bleke håret å høre på rock samtidlige som jeg vil å pynte meg i kjoler, gå i høye hæler og sminke meg i duse toner. Du sier jeg ikke kan interessere meg for mote og samtidlige trene for å bygge muskler. Du sier jeg må bestemme meg for hvem jeg ønsker å være. Du sier jeg har mistet alle mine verdier i takt med vektøkningen. Du sier jeg ikke betyr noe for noen. Du sier jeg prøver for hardt. Du sier jeg aldri kommer til å nå opp, og du sier at jeg lik så greit bare kan gi opp.
 

Jeg vil ikke velge. Jeg vil ikke prøve å være noe eller noen jeg ikke er. Jeg er, og jeg har alltid vært den guttejenta som har hørt Eminen, Aqua, Green Day, My Chemical Romance, P!nk, Metallica, Avril Lavigne og Britney Spears siden jeg var 7 år gammel. Jeg har alltid hatt langt, lyst hår. Jeg har alltid følt meg mest komfortabel i joggeklær, skate sko, lue og militærbukser. Jeg har alltid lekt med lego, biler og pistoler, men jeg har også alltid elsket Barbie, dukker og Bratz. Så lenge jeg kan huske, så har jeg alltid fått lov til å være meg selv 110 %. Ja, mamma syntes nok ikke alltid det var like kult at hennes eneste datter skulle begynne å kle seg mer som en gutt enn hennes to sønner, men verken hun eller pappa har noen gang prøvd å endret meg. De har alltid latt meg få velge, prøve og feile, helt på egenhånd. Sakte men sikkert så ble jeg mer og mer "jentete" som årene gikk, men jeg er utrolig stolt av meg selv for å ha greid å holde fast ved de trekkene som alltid har gjort Pernilla til Pernilla gjennom ungdomstiden der hvor alle skal være helt like og ingen skal skille seg ut. Jeg greide det da, så hva er det som gjør meg så usikker på akkurat det å være meg selv nå?
 

Hver dag er en kamp om å våge, prøve og det å ikke være redd for å feile. Jeg lever fremdeles, for du har ikke knekt meg helt. Hodet mitt er i ferd med å eksplodere, men jeg har kommet for langt til å gi etter. Jeg ser på deg som en ripe i lakken, for jeg er overhodet ikke totalvraket. Du har satt dine spor, men du har bare gitt meg et nytt perspektiv på hva som egentlig betyr noe her i livet. Jeg har lært, sett og følt hvordan det var å skulle leve med deg igjen, men denne ripen har gitt meg mer drivkraft enn noen gang!
 

Signatur



2 kommentarer





Ventetiden koster liv


07.09.2016 | 20:50 | Blogg


Alt jeg ser er tall... Tall, tall og enda flere stygge tall. Hele livet mitt føles ut som et uendelig regnestykke som aldri kommer til å gå opp. Hver dag består av negative og positive tall som jeg følger til punk og prikke. Klokka, vekta, buksa, maten, manualene, turene, bankkortet, regningen, bilen... Ja, absolutt alt har et tall, en pris, en størrelse, en vekt eller en grad. Jeg spiser ikke når jeg er sulten, men jeg spiser etter klokka. Dette er fordi jeg ikke kan kjenne på noen sult og metthetsfølelse lengre. Jeg har ikke på meg klær om morgenen, men størrelser. Jeg løfter ikke vekter på trening, men x-antall kilo og repetisjoner som avgjør om økta blir godkjent eller ikke. Jeg spise ikke mat, jeg spiser et regnestykke. Jeg ser ikke ei sunn, sterk og frisk jente i speilet, men jeg ser et tall som er så stort at hun har mistet alle sine verdier.

Jeg lurer på hvordan det er å kunne stoppe å spise når man er mett, eller hvordan der er å kjøpe ei bukse etter hvordan den sitter og ikke hvilken størrelse den har. Jeg lurer på hvordan det er å kunne sovne når man er trøtt, og ikke fordi man har tatt noen tabletter 2 timer før leggetid slik anvisning på pakken sier. Jeg lurer på om jeg noen gang kan spise en sjokolade uten å tenke på kaloriinnholdet, og jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å akseptere meg selv for den jeg er, og ikke hvilken vekt jeg har.

Siden 27 juni, så har jeg lagt på meg rundt 14 kilo... Jeg føler meg jævlig, og jeg føler nok en gang at jeg har mister meg selv. Jeg holder meg unna, fordi jeg er redd for eventuelle reaksjoner og tilbakemeldinger. Jeg tror alle hvisker bak ryggen min, og jeg er helt sikker på at folk sier positive ting med en ironisk undertone. Jeg kaller meg også feit, stygg og ekkel for å late som om jeg ikke bryr meg. Jeg kan ikke fatte og begripe hva kjæresten min ser i meg, og jeg blir flau på hans vegne når vi går ved siden av hverandre.

Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å finne og verdsette verdier ved meg selv som ikke omhandler det ytre. Jeg lurer om jeg noen gang vil slutte å tro at jeg kan lese andre siden tanker om meg, og jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å akseptere meg selv for den jeg er.

Jeg savner så inderlig å ha kontroll. Jeg føler meg ufattelig svak og ubrukelig når jeg spiser mat, og jeg kjenner på en enorm mestringsfølelse og stolthet når magen rumler. Jeg vet så utrolig godt at dette ikke er bra, men det sier vell litt om hvor sykt hodet mitt fortsatt er. Hverdagen min blir bare mørkere og mørkere, og tanken på å slutte å spise, frister. Jeg ser på det som en utfordring, fordi det egentlig ikke er "min greie" etter som jeg alltid har vært for svak til å kunne holde meg unna mat.. Når alt dette er sakt, så har jeg ikke tenkt til å prøve det! Dette er tanker som kværner oppe i hodet mitt, fordi jeg er desperat etter å ta kontroll og kjenne mestringsfølelse ovenfor meg selv igjen. Men jeg er redd. Redd for at fristelsene skal bli for store og stemmene for sterke.

Siden mai så har jeg gått og ventet på svar angående behandling. Det er snart 4 måneder siden jeg selv valgte å virkelig ta tak i problemene mine slik at jeg også kunne få begynne å leve igjen.. Men siden mai så har har jeg bare gått og ventet, ventet og ventet. De fleste synes det er godt med ferie, men etter noen uker så er det godt å komme tilbake til normale, for det kan bli litt langdrygt tilslutt. Jeg har nå hatt "ferie" i snart 3 måneder, fordi jeg ikke har vært i psykisk eller fysisk form til å jobbe, og fordi behandlingen som jeg skal begynne i, ikke har oppstart før i oktober/ november. Jeg begynner å bli utrolig oppgitt, frustrert og deprimert av all denne ventingen. Hadde det ikke vært fordi jeg valgte å ta tak i disse problemene mine på egenhånd, og forsøke selv å få livet mitt tilbake i mens jeg likevel måtte vente på hjelp... Så har jeg nok kommet til å avsluttet livet mitt for lenge siden. Jeg har holdt meg så lenge nå, så jeg kan ikke bare gi opp... Men tanken er der konstant for å være en stemme for oss alle som må vente. Det er helt horribelt at noe så akutt, skal måtte ta så lang tid!

Folk trenger hjelp når de kommer å ber om det, ikke om 4 måneder!

 

 

Signatur



3 kommentarer





Sommerminner


31.08.2016 | 22:46 | Blogg


Det har uten tvil vært en krevende sommer med mange tunge nedturer, men det har også vært en sommer hvor jeg har smilt på ekte. 

Signatur



4 kommentarer





Verdens fineste sted


07.08.2016 | 01:10 | Blogg


 

Signatur



1 kommentar





Mushroom


29.07.2016 | 11:23 | Blogg


Signatur



0 kommentarer





Overtaket


28.07.2016 | 16:44 | Blogg


Det er på tide å ta farvel. Jeg er klar til å gi slipp på deg for å stå på mine egne bein nå. Du har vært der for meg når ting har vært tungt. Du har trøstet meg, holdt meg med selskap, vært min bestevenn... og du fikk meg faktisk til å smile når det var mørkt.

...

Men du har også tatt fra meg 5 år av livet mitt. Du har tatt fra meg livsgleden, ødelagt forhold, gjort meg blind, gitt meg angst og fått meg til å tvile så mye på meg selv at jeg har prøvd å tatt mitt eget liv.

Jeg hater deg.

Vær så snill å slipp meg, jeg vil ikke ha deg mer!

Jeg har bestemt meg.

Tiden er inne, og dette prosjektet skal jeg fullføre.

Jeg skal drepe deg.

Jeg skal ta i fra deg alt det du har tatt i fra meg, og mye mer enn det. Du skal ikke få stå i veien for meg mer!

Det er på tide å gå videre.

Det er så mye jeg har å se fram til, og som betyr så utrolig mye mer enn hva det du gjør!

Jeg vil reise, oppleve, smile, le, tegne, flytte ut, utdanne meg, gifte meg, stifte familie, hjelpe andre, jobbe... Jeg vil gjøre alt som jeg ikke kan om du skal fortsette å være en del av livet mitt.

Jeg har sittet lenge nok på sidelinjen for så å vente på at det skal bli min tur... Men jeg kan ikke vente lengre, for sannheten er den at der er ingen som kan komme å redde meg, tvinge meg eller overtale meg. Det kommer heller aldri til å bli "det rette tidspunktet".

Jeg må ville dette av hele mitt hjerte selv. Det er kun meg dette valget faller på tilslutt.. Jeg må snu, jeg må jobbe og jeg må ofre! Jeg har en forbanna lang vei å gå, men jeg har bestemt meg. Denne gangen skal jeg ta knekken på deg for godt din jævel!

Jeg skal ta tilbake kontrollen over mitt eget tempel. Jeg skal lære meg å elske meg selv for akkurat den jeg er!

Så kjære, ynkelige, stygge lille dritt av en spiseforstyrrelse, nå er jeg som bestemmer.

 

Signatur



0 kommentarer





hits








Design OG KODING av Albertine Løseth Vestvik ©