Hvis andre får det til, så får du også det til. Det har pappa lært meg når jeg ikke har trodd på meg selv.


15.01.2017 | 16:06 | Blogg


Det er ikke til å skyve under en stol at jeg har hatt det utrolig vanskelig de siste måneden. Kroppen har levd sitt eget liv, og det har vært en berg og dalbane følelsesmessig å skulle takle alle forandringene som har skjedd.

Jeg kunne vikke kjenne igjen kroppen min lengre, noe som ble utrolig frustrerende å skulle godta. Det som før graviditeten var en livsstil, ble brått en kamp om å i det hele tatt komme seg opp av sofaen. Jeg følte jeg mislyktes, jeg følte meg lat og jeg slet veldig med å skulle akseptere at dette ikke var noe jeg selv kunne noe for. Min mentalitet har alltid vært; hvis noen andre greier det, så får jeg også det til!.. så det å ikke ha sjans til å løpe på mølla, var jævlig irriterende, frustrerende og vanskelig etter som Caroline Berg Eriksen greide det da hu var gravid.

Jeg prøvde (fortsatt prøver) utrolig hardt å ikke sammenligne meg med henne og flere andre spreke og gravide kvinner gjennom sosiale medier.. men det føltes helt ærlig ut som et kraftig nederlag å skulle innrømme for seg selv vi er forskjellige, og at det å løpe ikke var noe for meg akkurat nå. Styrketreningen ble også naturligvis mye tyngre, så det å miste den ene virkelig store tingen som ga mestringsfølelse, nemlig treningen.. ble utrolig tungt.

I nesten 2 måneder gikk jeg rundt meg selv for å prøve å finne en løsning, prøve å finne en utvei... men jeg nådde aldri helt opp, før jeg ble slått ned under bakken igjen. Alt var rett og slett bare dritt. Jeg angret, og vurdere flere gangen alternativene jeg hadde, og om jeg i det hele tatt kunne greie å gjennomføre et helt svangerskap når jeg helt åpenbart fremdeles var så psykisk syk og deprimert.

Som jeg skrev i det innlegget jeg postet sist søndag, så har jeg hatt muligheten til å begynne på antidepressiva igjen.. men jeg får meg rett og slett ikke til å gjøre det. Jeg vet jeg kommer til å klandre meg selv så utrolig hardt om noe skulle skje, derfor våger jeg ikke å ta noen sjanser.. og som om jeg ikke bekymrer meg nok fra før liksom, så tror jeg vært fall ikke det ville ha gjort bekymringene noe mindre!

Så da var det egentlig bare to alternativer igjen, og det ene var å legge seg ned og bare gi opp, mens det var å ta seg selv i nakken og komme til bunns i hvorfor ting er blitt så utrolig vanskelig, og hva jeg selv kan gjør for at dette skal bli en fin opplevelse videre.

Her slår jo pappas visdomsord til igjen da; hvis noen andre greier det, så får du også det til. Jeg nekter å gi opp, og jeg nekter å være noe dårligere enn noen andre før jeg i det hele tatt har prøvd!

Jeg har tatt meg en liten skrivepause fra bloggen denne uke for å fokusere på meg selv, og hva jeg kan gjøre for at jeg skal få det bedre. Jeg angrer virkelig ikke på at jeg tok denne oppvasken, for på bare en uke så har ting blitt utrolig mye lettere når jeg har kun fokusert på meg selv, mitt utseende, mine verdier og mine egenskaper. Jeg har heller funnet inspirasjon i andre, i stede for å prøve å være noe eller noen jeg ikke er. Det er fortsatt en laaang vei igjen å gå, men dette er vært fall en start! Gravid eller ikke, jeg oppfordrer egentlig alle der ute til å gjøre det samme. Vær litt egoistisk for en gang skyld, og prøv å ta litt mer bare på deg selv.

Det jeg har slitt mest med i denne perioden, er vektøkningen og de kroppslige forandringene, noe som igjen har ødelagt veldig mye for meg psykisk. Plutselig så passet jo verken undertøyet, dongeribuksene, jakkene eller overdelene. Jeg gikk bare rundt i joggeklær, og jeg orket vært fall ikke å sminke meg når jeg uansett så ut som et takras.. dette tappet meg for energi, og jeg våget så vidt å få utenfor døra.

Så på søndags kvelden så jeg meg selv i speilet og sa bestemt "Nå er det min tur til å føle meg vell, koste hva det koste vil (bokstavelig talt), og jeg skal begynne å sette pris på meg selv igjen for den jeg er, hva jeg har og hva jeg får til!"

Jeg dro på butikken på mandag og kjøpte min aller første mamma bukse (noe som egentlig er helt surrealistisk..), og så dro jeg på Change for å få ordnet meg et ordentlig og fint undertøy som virkelig passet til min nåværende kropp! Jeg trengte å føle meg vell igjen, og det er ingen tvil om at bare disse to "små" innkjøpene har vært med på å gjøre det litt enklere. Samtidlige så har jeg nok engang begynt å si fine ting til meg selv, i stede for å rakke ned og være min egen mobber.

Jeg har også begynt å akseptere at nå fremover så kommer vekte overhodet ikke til å dale nedover, tvert i mot. Det er en helt naturlig vektøkning som virkelig er nødvendig for både meg og den lille nøtta for at alt skal gå bra! Den oppegående delen av meg selv får jo helt sjokk når tankene om vektnedgang slår inn.. det er så utrolig vondt å tenke på at jeg faktisk bryr meg om slikt akkurat nå... men jeg jobber med å få det på avstand.

Jeg er jo også utrolig glad i å ta bilder, men det har dessverre blitt lagt veldig til side etter som jeg verken har hatt energi, motivasjon eller inspirasjon til å kommet meg ut døra.. men dette er også en hobby jeg har begynt å tatt opp igjen! Det samme gjelder tegning, skriving, Instagram og matlaging.

Til tider kan den lille bobla mi sprekke, og jeg føler meg dum, teit og alt det der når jeg publisere bilder og tekster.. jeg føler meg naken, fordi jeg ikke aner hvem som leser det jeg skriver.

Her også blir jeg negativ og ser alltid for meg det værste.. til tross for at jeg kun har fått positive tilbakemeldinger i løpet av de 6 månedene jeg har blogget "offentlig". Jeg begynte jo å blogge i 2013, men det var ikke før i fjor sommer at jeg turte å virkelig dele at "dette er meg, min kamp og mine tanker", nettopp fordi jeg var så redd for hva menneskene utenfor og bak dataskjermen kunne komme til å si. Jeg var redd for å bli stemplet eller fryst ute.

Men er det en ting har har begynt å lært meg, men som jeg også stadig må minne meg selv på, så er det at om jeg virkelig vil noe.. så må jeg gi alt og blokkere ut resten. Dette er mitt liv og mine valg. Folk får si hva de vil, og mennesker kommer alltid til å ha en mening. Alle kan dessverre ikke være enig med meg, og sånn er det bare. Jeg er så heldig å ha verdenes mest støttende kjæreste, så uansett hvilken vei jeg ønsker å gå, eller hvilke valg jeg tar.. så støtter han meg i tykt og tynt. Det er virkelig ikke noen andre sin mening, enn min egen og mine nærmeste sine som skal bety noe! Og slik burde det være for alle andre også. Stå for det du mener, og det du tror på. Ikke vær så redd for hva andre kommer til å si eller mene bak ryggen på deg. Har du lyst til å reise jorda rundt, så gjør det! Har du lyst til å publisere 40 selfier, så gjør du det! Vil du bli vaktmester, blogger, veterinær, hudpleier eller skihopper... så gjør det!! Følg ditt eget hjerte, for er det noe jeg har lært etter å hele tiden ha brydd meg om hva andre tenker, tror og mener.. så er det at jeg enda ikke har kommer i gang med det jeg har hatt lyst til fordi jeg ikke har fulgt mitt eget hjerte.

Jeg ønsket lenge å dra på utveksling til USA, men jeg var redd jeg kom til å få hjemlengsel. Jeg ville bli kunster, men fikk hele tiden høre at det var liten sjans for å lykkes. Jeg kunne ha blitt tatovør, men jeg takket nei til å prøve meg som lærling fordi jeg ble så usikker siden mamma og pappa ikke var noe begeistret.. så i stede begynte jeg å studere noe jeg overhode ikke hadde interesse for, og dermed sluttet jeg etter 2 måneder. Jeg skulle egentlig flytte til Bergen for å gå på folkehøgskole etter VGs da jeg var 19 år, men jeg var så dum og forelsket at jeg sa fra meg plassen min. Tror du jeg angrer bittert i dag? Eh ja.

Detter er noe av de tingene jeg angrer mest på, og som jeg så alt for gjerne skulle ønske ha gjennomført.. men jeg hørte på andre, i stede for meg selv. Derfor, gjør det som du føler er best for det selv, og drit i andre sine meninger! For om du ikke gjør det, så kommer du mest sannsynlig til å angre!

Det jeg prøver å si her da, er at ved å snu den negative tankegangen om at men får det ikke til, til at; du kan hvis du vil, og om ikke, så har du vært fall prøvd!

Tankegangen min har værtfall blitt mye lettere og ikke minst mer positiv, selv på så kort tid, og jeg er sikker på at dette starten på noe som jeg vet blir ganske fint til slutt! Jeg har også holdt meg unna overspising og oppkast i hele 2017 ;)) Bare det er en enorm mestringsfølelse!

Det er viktig at alle rundt deg har det bra, men ikke glem deg selv... For det er også viktig at du å har det bra. Før man skal reise med fly, så viser flyvertinnene alltid hva man skal gjøre om noe skulle skje under flygningen, og da er første regel: ta selv på deg redningsvesten før du hjelper sidemannen!

- Amen

                             

Signatur



7 kommentarer





Mestringsfølelsen


02.01.2017 | 21:30 | Blogg


Endelig mandag, og endelig tilbake til hverdagen! For de som har fulgt meg en stund, så vet dere at jeg er et hverdagsmenneske som foretrekker mandager framfor fredager eller søndager. Jeg elsker en frisk start, og hva passer vell ikke bedre enn årets første mandag!

Julas sløvheter og utskeielser har virkelig satt sine dype spor i døgnrytmen. Jeg hadde overhodet ikke sjans til å sovne i natt, så da vekkerklokken ringte 06:30 i morges hadde jeg kun tilbrakt 2-3 timer i drømmeland. Det å våkne etter en natt uten søv er null stress, men trettheten kommer alltid snikende på i løpet av dagen.. Jeg har greid å vært såpass i aktivitet i dag for unngå en powernap, men etter middagen så sovnet både jeg og og T i sofakroken. Hardt å gå fra 0- 100 etter over en uke med fri si!

Til tross for at det har vært en natt uten mye søvn, så har jeg virkelig fått gjort endel fornuftige ting. Jeg har jo (som alle andre rett etter nyttår) planer om et nytt og bedre liv, så i dag startet jeg dagen med en liten frokost før jeg mannen meg opp og dro på 3t. Treningsøkten gikk så utrolig mye bedre enn forventet, så det ga virkelig mersmak til å fortsette som jeg gjorde før jeg ble gravid. Jeg trener overhodet ikke like tungt som jeg gjorde, men jeg ønsker å ha en sterk kropp som tåler den kommende belastningen. Jeg trener heller ikke cardio for å gå ned i vekt, men for å holde kroppen min i gang. Og så lenge kroppen min spiller på lag, så har jeg tenkt til å fortsette slik. Tenkte kanskje jeg skulle legge ut treningsprogrammet mitt litt senere, jeg må bare eksperimentere litt mer med hvilke øvelser som passer for meg nå i motsetning tvil hvordan jeg trente i høst.

Etter treningen så dro jeg rett på Obs for å handle inn mat for hele uken. Herregud så gammel jeg føler meg når jeg går der på kjøpesenteret med en handlevogn fylt opp meg brød, melk og pålegg... bye, bye party PEL, and hello mama bear! Livet som voksen altså.

Noe av det som gir meg mest energi og selvtillit, er følelsen av å være til nytte eller gjøre noe produktivt/ fornuftig. Jeg er sykmeldt, men jeg kommer meg alltid opp om morgenen, og jeg prøver værtfall alltid å få gjort noe som kan være med på å gjøre hverdagen min litt lettere. I dag har jeg spist alle måltidene mine, trent, handlet, laget middag, vært sosial, vasket klær og ryddet leiligheten. Jeg kjenner på en mestringsfølelse som jeg ikke har kjent på på lenge, og jeg kan uten tvil legge meg for natten med god samvittighet!

Signatur



2 kommentarer





Helt på egenhånd


02.01.2017 | 07:54 | Blogg


Endelig kunne jeg fortelle dere den lille, men egentlig utrolig store hemmeligheten som jeg har båret siden 11. November. Tror faktisk ingen helt forstår hvor lettet jeg er over å kunne si det høyt.. " jeg er gravid, og fra nå av så kommer jeg til å bare bli tjukkere og tjukkere". Vektøkningen handler veldig lite om meg og definerer enda mindre hvor frisk jeg ser ut. Det vokser et lite menneske inne i meg, og jeg skal gjøre alt i min makt for at den lille skal få det best mulig.

Som jeg skrev i det forrige innlegget, så sluttet jeg på Fluoxetin (antidepressiva) og Imovane (innsovningstablett) på dagen. Den første uken uten medisinene gikk greit, etter som virkestoffet fra Fluoxetinen enda var i kroppen min. I dagen etter jeg fant ut at jeg var gravid så smilte jeg fra øret til øret, spiste som en hest og syntes jeg selv var vakker når jeg så meg i speilet.

Men så sa det stopp. Jeg falt ned på nakken igjen, og jeg hadde ingenting å holde meg fast i. Angsten tok pusten fra meg og stemmen som har styrt hodet mitt i 5 år kom tilbake for fult. Jeg ble utrolig deprimert, begynte å overspise å kaste opp igjen for å holde følelsene på avstand, gråt på grunn av skyldfølelse siden det ikke bare var meg i denne kroppen lengre, og jeg begynte å isolere meg helt. For to måneder siden så var jeg på 3t nærmest hverdag og trente styrketrening.. etter jeg fant ut at jeg var gravid, så har jeg ikke våget å vist meg på senteret på 6-7 uker. Selv om ingen andre kan se det enda, så kan jeg se og føle forandringene. Alt sitter strammere rundt magen, og puppene har blitt så store at jeg verken har vanlige bh'er eller sports bh'er som passer. Beina mine har i motsetning til overkroppen krympet, så fra livet og ned føler jeg meg som en stilk...har du sett Katjakai og Bentebent? Jeg føler meg i så fall som KatjaKai som er ganske kort og tett med små, tynne bein.

Jeg er utrolig lykkelig over at jeg er gravid, men for en som hele tiden fokuserer på det ytre, og som nærmest har angst for vektøkning og synlig fett (på meg selv!!!!!).. så kommer denne reisen til å bli noe av det vanskeligste både fysisk og psykisk jeg noen gang har vært gjennom. Jeg er også utrolig utålmodig, så tanken på at jeg har 7 måneder igjen å ruge.. kan til tider være vanskelig å svelge. Jeg gleder meg til jeg får en synlig mage, men jeg gruer meg også fordi jeg aner ikke hvordan jeg vil komme til å takle det. Allerede nå så sliter jeg med å finne klær som passer.. jeg har virkelig ikke sjans til å pynte meg, så jeg bor nærmest i joggebuksa mi (som jeg har måttet tatt ut snøringen på) og genserne til T. Etter sommeren så måtte jeg fornye garderoben ettersom jeg la på meg rundt 20 kilo, så du kan tro det er frustrerende nå som ingenting passer igjen! Ja, jeg kan selvfølgelig kjøpe meg nye klær.. men det koster endel det også.

Jeg har selv bedt om tettere oppfølging nå som jeg er gravid, både fra lege og psykolog. Og jeg har vurdert en ny innleggelse på eventuelt Levanger fordi dette handler ikke bare om mitt live. Selvfølgelig så ønsker jeg å mestre dette på egenhånd, men jeg kan ikke bare tenke på hva jeg egentlig ønsker akkurat nå. Jeg må gjøre det som er best for fosteret, meg selv og T. Jeg skal være så frisk som jeg overhodet kan når den lille kommer, for jeg ønsker ikke å ha noe annet fokus enn hva som virkelig betyr noe! Jeg er livredd for at de spiseforstyrrede tankene skal blusse opp igjen etter fødselen, og at det å få tilbake kroppen min blir første prioriteringen..

jeg er livredd for å påvirke mitt eget barn i senere tid.

Jeg er livredd for å bli svært depressiv under svangerskapet og etter fødselen.

Jeg er livredd for at vi ikke skal høre noe hjerte slag på den første kontrollen til uka.

Og jeg er livredd for at mine egoistiske handlinger i første trimester kan ha skadet fosteret eller ført til en eventuell SA som jeg ikke har lagt merke til.

Jeg er lykkelig, redd og usikker.. men jeg lever i håper om at alt blir bra til slutt. Og som min far sier.. "De fleste av mine bekymringer blir det ikke noe av".

                            

Signatur



2 kommentarer





hits








Design OG KODING av Albertine Løseth Vestvik ©