Gi litt mer faen


31.07.2016 | 20:51 | Personlig


For to uker siden fikk jeg spørsmålet om jeg ville bli med ut på byen denne helgen. Jeg var veldig usikker, men jeg svarte ja. Jeg var usikker fordi jeg ikke viste hvordan jeg kom til å takle situasjoen. Alkoholen, kaloriene, alle menneskene, fristelsene.... ja, hodet har virkelig fått kjørt seg. Men jeg bestemte meg for å ta utfordingen,så jeg ble med. Jeg ville jo så gjærne møte venneinnene mine igjen å være sosial. 

I løpet av disse 5 ukene, så har jeg netsen bare gått i joggeklær for å slippe å kjenne at kroppen min har blitt større. Dette gjør det lettere for meg å kunne fokusere på det som er viktigst nå i denne perioden. Nemlig det å gi kroppen mat. Så det å skulle begynne å gjøre seg klar til fest i går, ble plutselig mye verre enn hva jeg hadde håpet på... Nesten ingen av de fine toppene,kjolene eller skjørtene mine passet til meg legre. Jeg følte meg helt jævlig rett og slett. Og det var like før jeg sendte en tekstmelding å sa jeg ikke kunne komme. Jeg har gått opp 8-9 kilo på en måned, og det merket jeg virkelig i går. Det var utrolig vondt å se seg slik i speilet.. Helt ærlig så følte jeg meg som en hvalross på land. Men jeg bet likevell tenna sammen, siden dette skulle jeg få til. For det er ingen tvil om at jeg virkelig trengte denne utfordringen (obviously). Til tross for at jeg storkoste meg i går, så blir det nok en stundt til neste gang..Det er helt klart at jeg har mye å jobbe med enda når det kommer til kroppen min, men jeg tar et steg av gangen for å bygge grunnmuren min ordentlig solid. 

Jeg har gjort endel endringer i hverdagen min i løpet av sommeren for å få bygge opp selvtilitten og selvbildet mitt igjen. Nå gjøre jeg ting for min egen skyld, og ikke for å imponere andre. Bare for to måneder siden så var jeg helt avhengig av sminke. Jeg kunne så vidt gå ut døra uten. Når skulle på trening, så sminket jeg meg som om jeg skulle på fest... Men nå så er alt dette helt fjærnt! Jeg bruker nesten ikke sminke lengre, med mindre jeg skal noe spessielt. Huden min har blitt mye finere, jeg sparer utrolig mye tid og ikke minst penger. Jeg husker nesten ikke lengre hvordan jeg gjør det heller... Bare denne lille(store) endringen her, har gitt meg mye mere troen på meg selv! Nå synes jeg det bare er ekkelt å ha det på. 

 
 

Jeg har også sluttet å spile meg selv, for å unngå å skulle finne feil som jeg egentlig ikke kan gjøre noe med uansett. Det å stå å studere seg selv opp og ned, hit og dit hele tiden, Det gjør bare alt mye verre... Og det vet du også. Så hver gang jeg tar meg selv i å gjøre det, så smiler jeg og bare tar en Ole Ivars; ¨En får værra som en er da'n itte vart som en sku Inni er vi like, både je og du!¨. Ved å være så besvist på dette, så har jeg kommet utrolig langt i målet om å akseptere meg selv for den jeg er. Jeg er så heldig å ha en neste som lukter, to ben å gå på, to armer som jeg kan tegne med, og et par øyne som ser... Ikke alle er så heldige. Og ofte tar man slike ting forgitt. Selv har jeg en hørselshemmet storebror, og når jeg foreksempel får det for meg at nesen min ikke ser ut slik som jeg skulle ønske, så tenker jeg på Stian, han klager nemlig aldri! For meg er det viktig å sette ting i perspektiv, det hjelper. Jeg har også sluttet å følge en hel haug av ¨perfekte¨ jenter på Instagram, for de får meg bare til å rakke ned på meg selv. 

Til tider har jeg hatt en veldig mørk og negativ tankegang. Jeg hadde ofte bare bestemt meg for at ¨I dag blir det en rævva da, uansett¨ eller ¨ jeg gidder ikke å prøve engang, for jeg kommer ikke til å få det til¨. Nå derimot så prøver jeg å alltid ha en positiv innstiling ovenfor nye og ukjente utfordring. Jeg sier til meg selv at dette får jeg til, og skulle jeg ikke gjøre det, så prøver jeg bare på nytt. ¨Hvis noen andre får det til, så gjør du også det¨ som min kjære far alltid sier til meg♥.

Dette er tre store og viktige punkter i hverdagen min som jeg har jobbe veldig for å få til, og det er tre punkter som jeg uten tvil skal fortsette med å forbedre. Jeg er mye mer avslappet nå, og ikke minst mye mere trygg på meg selv enn hva jeg var for to måneder siden. Det å slutte å jakte på det perfekte hele tiden, gjør veien til å bli frisk fra spiseforstyrrelsen mye lettere. Jeg er som jeg er, og i den kroppen her skal jeg leve og bo for resten av mitt lange liv. Så hver gang jeg passerer speilet på vei ut døra, så ser jeg på meg selv og sier ¨Så fin du er! Håper du får en bra dag, det fortjener du¨ - For det ville jeg ha sakt til min bestevenn.
Og jeg og speilbildet, vi skal bli bestevenner for livet. Det tar bare litt tid ;).



 

Signatur



4 kommentarer





Alt eller ingenting


30.07.2016 | 17:49 | Personlig


Endelig lørdag, og helgen har for alvor begynt. Fredag, lørdag og litt søndag, dagene det hvor det er lov til å kose seg litt ekstra med god samvittighet. Men der stopper det litt opp for meg. For helt ærlig, så hater jeg helgen og generelt alt som har med høytider å gjøre. Ja man har fri, men det er også på slike dager mat og kos er ekstra sentralt og synlig. Jeg har nærmest isolert meg i 5 uker, for å unngå tilbakefall. Jeg er livredd for fristelser, og jeg vet enda ikke helt hvordan jeg vil takle det. Jeg spiser kun ren og sunn mat, og jeg drikker så si bare vann og melk. Dette er for å dempe cravingsene. For jo saltere og fetere maten er, jo mer har jeg lyst på noe søtt, og motsatt. Jeg håper at jeg også en vakker dag skal kunne kose meg med mat og desserter på lik linje som andre mennesker, men der hvor jeg er nå, så er jeg ikke sterk nok psysisk. Jeg er livredd for å miste kontrollen. Så i stede for utfordre skjebnen ved å spise mat jeg er utrygg på, velger jeg heller å holde meg helt unna slike triggere. Jeg vet godt at jeg må utfordre meg med tiden, men akkurat nå så er det viktigste for meg at jeg får i meg nok mat.

 

                                             

For å skulle forklare problematikken min med mat så godt som mulig til utenforstående, så synes jeg det enkleste er å sammenligne det med nikotinavhengighet, og alkoholmissbruk. Noen kommer vell til å reagere på dette, men da har du ikke slitt med eller vært pårørende av en person med bulimi før heller. For til syvende og sist, så handler det om alt eller ingenting her også. For nei, det er ikke så lett som å bare spise et kakestykke. Skal du slutte å røyke, så kan du ikke bare ta en røyk, du må kutte det helt ut. 

Jeg er rett og slett avhengig av sukkeret og saltet., men jeg har også angst for å legge på meg. Får jeg ikke maten når jeg trenger det, eller  muligheten til å kvitte meg med det, så blir jeg veldig stressa, får hjertebank, kaldsvetter, begynner å gråte og jeg får vanskeligheter med å puste. Det svartner helt for meg. Og når bulimien har gått så langt som den har gjort til meg, så blir du iskald. Du gjør hva som helst for å få det som du vil, uansett. Jeg har gitt faen i alt og alle, og det at jeg i det heletatt har en så utorlig fin kjæreste som står ved min siden den dag i dag... det har jeg vanskeligheter med å forstå. Mange i familien min har stått på sidelinjen å sett med seg mye, men ingen har fått med seg eller måttet gjennomgå så mye som han. Ingen. Er det en person som har sett alle sidene mine, så er det han. Jeg føler meg helt jævlig, og jeg kan ikke få sakt unskyld nok. Jeg har vært på et utrolig mørkt sted i livet, hvor det å skulle se lys i enden av tunnelen har vært helt urelistisk. Men takket være deg, og alt du ofrer nå for at jeg skal nå målene mine, så har jeg faktisk tro på at jeg kan få livet mitt tilbake! Du betyr alt for meg. 

Det å ha mennesker rundt seg, som virkelig vil at du ska få det til, og som setter sine behov til side for at du skal nå målene dine, er ikke en selvfølge. Det er ¨Enkelt¨ å være innlagt å følge matplanen og rutinene, for der har du faktisk ikke noe valg. Alle spiser samtidlig, alle spiser den samme maten, det finnes ikke junk food, brus eller tyggis og alle må spise opp innen 30 minutter. Du kommer deg ikke unna. Men så skal du hjem igjen etter noen måneder, og det er da de virkelige prøvelsene begynner. Da skal du selv få i deg all maten på tallerknen, dra på butikken å handle og sette grenser for deg selv uten å tråkke over streken. Har du da ingen som støtter deg eller tror på deg og dine behov... så er mest sannsynlig rævkjørt første stund. 

Jeg har bestemt meg for å begynne denne kampen på egenhånd, fordi jeg ikke kan vente helt til september for å få avklaring rundt en fjerde innleggelse. For jo lengre det går, desto verre blir det. Denne gangen gjør jeg alt på egenhånd. Jeg søker hjelp fordi jeg ønsker det, jeg går til psykolog fordi jeg føler det er rett, og jeg tar medisinene mine fordi jeg mener de hjelper. Det er ingen som tvinger meg eller truer meg. Tvag har ingen hensikt, for jeg må virkelig ønske detet selv. Det er til syvende og sist jeg som må gjøre jobben uansett. Men når det er sakt, så har jeg aldri greid trinn 2 på så kort tid, om det ikke hadde vært for alle de fantastiske menneskene som jeg har rundt meg.

Hverdagen er beinhard, men med å være så åpen som det jeg er nå rundt problemne mine, så har faktisk alt blitt mye lettere. Jeg har gått utallige runder med meg selv for om jeg skal dele alt, eller bare la det ligg. Men til slutt så tok jeg sjangsen og komfortsonen min er sprengt for lenge siden. Jeg føler meg sterker og tryggere på meg selv enn noen gang. Og til tross for at jeg føler meg som ei diger, feit elgku på to bein, så er jeg lykkelig!

 

¨Hvis jeg får det til, så får du også det til ♥¨ Det har pappa lært meg!

 

 

Signatur



0 kommentarer





Mushroom


29.07.2016 | 11:23 | Blogg


Signatur



0 kommentarer





Hjemmelaget lasagne og litt småprat


28.07.2016 | 20:28 | Mat


God ettermiddag ♥
Livet som sykmeldt kan være ganske så ensformig og kjedleig til tider, men akkurat nå så vet jeg det må til. Hverdagen min planlegges ut i fra måltidene mine, fordi det er de som er hoverdfokuset mitt. Skulle jeg ha vært i jobb, så ville jeg ikke ha hatt sjangs til å følge en slik plan. Målet er selfølgelig å komme meg ut i jobb igjen, men denne gangen ønsker jeg å være ordentlig rustet. Jeg har så alt for mange ganger følt meg ¨frisk¨nok til å begynne på igjen, men det har til nå kun gått rett i dass. Alle rutinene mine blir jo satt på hodet fordi maten kommer i andre rekke... Og det å skulle komme å levere den jævla sykmeldinga til arbeidsgiveren gang på gang, tærer virkelig på psyken. Jeg føler meg rett og slett som en taper. Så derfor ønsker jeg som sakt, å være så frisk som mulig før jeg tar det steget. Jeg har noen lange og ensformige dager, uker, mådender og kanskje år i vente, men jeg har ikke noe valg om jeg skal komme meg tilbake for fult. 

I og med at jeg har så mye fritid som det jeg har nå, så synes jeg det er veldig gøy å kokkelere litt på kjøkkenet. Mat er vanskelig nok i seg selv, så derfor prøver jeg å snu det til noe positivt, og gjøre det beste ut av hele situasjonen. Jeg kan til tider spise overdrevent sunt, det vet jeg, men jeg jobber hver dag med å utfordre meg selv på forskjellige matvarer som jeg synes er vanskelig å spise uten at topplokket kværner kjøttdeig ut av hjernen min. det viktigste for meg nå i første fase, er å i det hele tatt spise og beholde maten. I forrige uke begynte jeg så smått å ha peanøttsmør i havregrøten min, noe jeg synes er utrolig vanskelig... men det er også så sinnsykt godt! skal, skal ikke.. slik er det hver dag. utrolig slitsomt, men jo oftere jeg gjør slike ting som jeg synes er vanskelig, desto lettere blir det å takle følelsene i ettertid. For har det vært opp til den jævla stemmen som sier nei å fy til alt, så har jeg nok bare blitt sittende igjen med en kopp kaffe. 

Til middag i dag så laget jeg speltlompelasagne, og den ble mye bedre enn hva jeg trodde den skulle bli! Jeg foretrekker vanskligvis å spise mat som er stykkvis, fordi det er så mye lettere for meg å porsjonere. Etter nesten 5 år med bulimi, så eier jeg ikke magemål... magesekken min er så strekt, så jeg går nesten konstant sulten, og jeg har overhodet ikke peiling på hva som er en normal posjon lengre. Så hvis jeg ser veldig på maten din når du spiser og legger på tallerkenen din, så er det fordi prøver å finne ut hva en normal porsjon er.. hehe. Til tross for at lasagne krever endel selvdisiplin å skulle spise, så hadde jeg så lyst til å prøve å lage det uansett. Jeg er så heldig å ha en så fanststisk kjæreste som støtter meg og har tro på meg, uansett hvor mongo mange av spørmålene mine er ang. mat, og det hjelper meg så utrolig mye når jeg skal prøve å nå delmålene mine i hverdagen ♥.

 



Dagens middag så slik ut, bomma litt på fokuset og lyset på bildene, men man ser vell at det er en form med lasagne, en salat skål og litt kokte brokkoli.. 

Oppskriften:

Sett stekeovnen på 210 grader
4-6 pers

- 400 karbonadedeig av svin
- 2 ss oliven olje
- Litt purreløk, alt etter eget ønske egentlig
- En hel, finhakket gulløk
- En gulerot kuttet i terninger
- Soltørkede tomater uten olje (eller med) 
- 1/4 squash i terninger
- Et halvt glass med salsa
- Litt ketchup
- Et glass med tomatpurre
- En pakke speltlomper
- En boks cottage cheese
- Hvitost

Begynn med å surre purreløken og gulløken i litt olje i stekepanna, før du tar oppi karbonadedeigen. Fyll så etter med alle de kuttede grønnsakene. La dette steke litt i panna, før du heller over salsaen, ketchupen og tomatpurren. Skru ned varmen litt på stekeplata, å la det småputtre i noen minutter. I mellomtiden så kan du begynne å finne fram en ildfast form, og eventuelt høvle/ rive litt hvitost. Når alt dette er klart, så er det bare å begynne å legge alt lagvis i formen! 
Karbonadedeig, speltlomper, cottage cheese, karbonadedeig, speltlomer, cottage cheese.. for så å ta et godt lag med ost på toppen. Det er også veeeeldig godt med en grønn og frisk salat til, pluss en klatt rømme! 

Håper denne faller i smak, det gjorde den hvertfall her hos oss!

 


 

 

Signatur



2 kommentarer





Overtaket


28.07.2016 | 16:44 | Blogg


Det er på tide å ta farvel. Jeg er klar til å gi slipp på deg for å stå på mine egne bein nå. Du har vært der for meg når ting har vært tungt. Du har trøstet meg, holdt meg med selskap, vært min bestevenn... og du fikk meg faktisk til å smile når det var mørkt.

...

Men du har også tatt fra meg 5 år av livet mitt. Du har tatt fra meg livsgleden, ødelagt forhold, gjort meg blind, gitt meg angst og fått meg til å tvile så mye på meg selv at jeg har prøvd å tatt mitt eget liv.

Jeg hater deg.

Vær så snill å slipp meg, jeg vil ikke ha deg mer!

Jeg har bestemt meg.

Tiden er inne, og dette prosjektet skal jeg fullføre.

Jeg skal drepe deg.

Jeg skal ta i fra deg alt det du har tatt i fra meg, og mye mer enn det. Du skal ikke få stå i veien for meg mer!

Det er på tide å gå videre.

Det er så mye jeg har å se fram til, og som betyr så utrolig mye mer enn hva det du gjør!

Jeg vil reise, oppleve, smile, le, tegne, flytte ut, utdanne meg, gifte meg, stifte familie, hjelpe andre, jobbe... Jeg vil gjøre alt som jeg ikke kan om du skal fortsette å være en del av livet mitt.

Jeg har sittet lenge nok på sidelinjen for så å vente på at det skal bli min tur... Men jeg kan ikke vente lengre, for sannheten er den at der er ingen som kan komme å redde meg, tvinge meg eller overtale meg. Det kommer heller aldri til å bli "det rette tidspunktet".

Jeg må ville dette av hele mitt hjerte selv. Det er kun meg dette valget faller på tilslutt.. Jeg må snu, jeg må jobbe og jeg må ofre! Jeg har en forbanna lang vei å gå, men jeg har bestemt meg. Denne gangen skal jeg ta knekken på deg for godt din jævel!

Jeg skal ta tilbake kontrollen over mitt eget tempel. Jeg skal lære meg å elske meg selv for akkurat den jeg er!

Så kjære, ynkelige, stygge lille dritt av en spiseforstyrrelse, nå er jeg som bestemmer.

 

Signatur



0 kommentarer





Takknemlig


28.07.2016 | 10:19 | Personlig


Fy søren, jeg er helt overveldet og lettet over all den positive responsen jeg har fått på de to første innleggene mine. Det betyr så utrolig mye for meg, ettersom dette er et tema jeg virkelig brenner for å kunne formidle. Så igjen, tusen millioner takk til alle og enhver av dere som har kommentert, likt, del og sendt meg meldinger ♥.

I skrivende stund så sitter jeg i sofakroken med min obligatoriske kopp kaffe og ser på Ellen DeGeneres. Jeg smiler, og jeg føler meg hundre ganger lettere (ironisk nok..) etter å ha åpnet meg helt rundt dette. Jeg har skammet meg veldig over bulimien.. Det har liksom vært mine greie, og som ingen andre har noen ting med. Jeg har hele tiden sett på de som sliter med anoreksi, som viljesterke. Mens jeg har vært svak som ikke har greid å motstå mat.. Til tross for at jeg hele tiden har hatt mye støtte og hjelp rundt meg, så har jeg følt meg veldig alene. Jeg har lagt et lokk over følelsene mine og satt på et falskt smil, for å komme meg unna spørsmålene rundt helsen min. Det er vanskelig å hele tiden høre at folk støtter deg, og at de er der for deg, når du selv føler du ikke gjør en jævla dritt for å komme deg videre. Men om det hadde vært så lett å slutte, så har jeg ikke vært her i dag. Maten har vært som rus for meg, og jeg har vært avhengig. Om jeg ikke fikk ikke sukkeret når jeg trengte det, så svartnet det for meg. Jeg fikk panikk, og kunne begynne å gråte eller i værste fall skade meg selv. Maten roet meg ned, men om jeg ikke fikk den, så måtte jeg finne andre lønsninger. 

Etter en måned med ordentlig mat og sunn trening, så er hovemålsettingen min nå å finne andre måter å takla motgang på. Jeg må bryte det gamle mønsteret. Til tider har det vært utrolig frustrerende når vanskelige situasjoner oppstår, men den stolthetsfølelsen over å ha greid å stå i det, er så utrolig mye bedre! For meg hjelper det veldig å skrive, i og med at jeg sliter veldig med å sette ord på følelsene mine i en dialog. 

Jeg har en lang vei å gå, men for hver dag som går, så er jeg ett skritt nærmere. Helt siden jeg ble innlagt for føste gang i 2013, så har målet mitt vært å kunne spise ribbe på julaften med poteter, saus og julebrus med god samvitighet, uten å måtte kaste opp, overtrene eller sulte meg. Jeg har enda ikke klart det, så jeg håper at 2016 skal bli året hvor jeg lykkes. 





 

 

Signatur



4 kommentarer





Alt var ikke bedre før i tiden, men det er mye verre nå


27.07.2016 | 17:30 | Personlig


Jeg har så lenge jeg kan huske, vært opptatt av kropp og utseendet. Helt siden tallet på badevekta viste 32 kilo, så har jeg lest og studert innholdsfortegnelsen i så si alt jeg har spist. Jeg vet ikke nøyaktig hvor gammel jeg var da, men jeg kan umulig ha vært noe mye eldre enn 7-8 år..


Jeg har hele tiden sammenlignet meg selv opp i mot andre. Aldri på personlighet, kun på det ytre. Ønsket om å være noen andre, var alltid tilstede. Jeg følte meg aldri bra nok. Jeg plukket opp hver minste lille detalj som ble sakt når det kom til kropp og utseendet. Jeg var rett og slett helt besatt i en alder av 8 år. Usikkerheten ble ikke akkurat bedre når to gutter kalte meg lubben i 6. Klasse.


Jeg gledet meg til jeg fikk pupper, for da kunne jeg kanskje ikke se magen min lengre. Jeg hatet nesen min, og jeg hatet bollekinnene mine som alle ville klype i hele tiden. Hodet mitt var for stort og fingrene mine var for tykke.


Jeg husker jeg feiret 11 års dagen min med alle de andre søte, små og nette jentene i klassen min. Da de hadde dratt hjem, jeg jeg hadde lagt meg for kvelden, så lå jeg der i sengen å gråt fordi jeg ble så utrolig lei meg over hvordan alle sommertoppene jeg hadde fått i gave, satt på kroppen min. Jeg følte meg tykk, stygg og ekkel. Jeg klemte på magefettet og gråt.


Gjennom hele ungdomstiden min har jeg vært ukomfortabel med kroppen og utseendet mitt. Jeg har egentlig aldri følt meg pen nok, smart nok, slank nok eller bra nok, når jeg tenker meg om..Men det som jeg nå i ettertid synes er mest frustrerende oppi alt dette her, det er alt selvhatet. Jeg har vært så heldig å aldri ha blitt utsatt for mobbing, og jeg har hele tiden hatt gode venner?.så hva kommer alt dette fra da? Jo, meg selv. De skyhøye forventningene jeg ga meg selv fordi jeg følte det var slik jeg måtte være for å bli sosialt akseptert. Det er jeg selv som har sett jenta med det lyse håret i speilet og sakt ? fy faen så stygg du er!
Jeg var aldri idealet som man kunne er på reklamen eller i magasinene. 


Jeg har vært min værste fiende. Jeg har sammenlignet meg opp i mot andre jenter, og satt skyhøye forventninger til meg selv, fordi jeg har en stemme i hodet mitt som konstant rakker ned på meg  om jeg ikke når opp. Jeg greide aldri å godta utseender mitt, og det er ingen tvil om det har ødelagt stort sett alt for meg. Jeg ville ikke at noen skulle se meg, så jeg holdt meg ofte tilbake. Jeg rakkte sjelden opp hånda på barne og ungdomsskolen, og jeg spurte aldri om å få gå på do under undervisningen. Om jeg forsovet meg en morgenen eller hadde vært hos tannlegen, så ventet jeg alltid til det var friminutt, slik at jeg kunne gå inn i klasserommet med alle de andre når klokka ringte inn. Jeg var livredd for oppmerksomhet.


Jeg var sjenert, men var allikevel veldig aktiv innenfor lagidrett som håndball og fotball. Her har jeg også bare gode minner fra?ja, for er det noe jeg virkelig, innerst inne savner.. Så er det håndballen og samholdet! En av de få tingene som ga meg selvtilitt.

Da jeg fylte 17 år, så var det på tide å legge de kjære håndballskoene på hylla. Ikke fordi jeg var lei og ville det, men fordi jeg måtte. Jeg sluttet på håndball, men fortsatte allikevel å spise samme mengde mat som jeg gjorde da jeg trente 7 ganger i uka. Sakte men sikkert, så begynte jeg å legge på meg. Og som om jeg ikke kunne fordra kroppen min tildligere, så ble dette virkelig toppen av kransekaka. Selvhatet gikk så langt at jeg skrev et avskjedsbrev.
Det gikk aldri så langt at jeg turte å gjennomføre det, heldigvis? Men etter den sommeren, så gikk det bare nedover.
Fra dagboken min 9. September 2011

» Det begynner å gå opp for meg hvorfor jeg har vært så sint og lei meg de siste månedene? Mamma sa nettopp til meg at jeg spiser så mye godteri, og det fikk meg til å føle meg veldig usikker. Men jeg tar det som et hint.»

Den lille, harmløse setningen der fra min egen mamma, var starten på flere år med helvete. Både for meg selv, og alle de nærmeste rundt meg. Den gangen var jeg 18,nå har jeg blitt 23. Det har gått hele 5 år, men jeg sliter noe jævlig fremdeles? Det føles ut som om livet mitt står på pause, mens resten av vennene mine, familien og generelt alle andre, går fremover.
Jeg legger ikke noe skyld på mamma for at jeg utviklet spiseforstyrrelser, men poenger mitt er at det er så lite som skal til! Jeg begynte allerede å plukke opp ting ang. slanking, kropp og kalorier i 2. Klasse på barneskolen. Jeg ble stort sett påvirket av de nære rundt meg, for de var forbildene mine. Vi hadde jo heller ikke i nærheten av samme tilgang til sosiale medier «i gamle dager» som det barn som vokser opp nå har.

Så når det er sakt? Fy faen så glad jeg er for at jeg ikke vokser opp i dag! Vi lever i en helt skrudd verden, der hvor ting som nærmest er umenneskelig, blir sett på som normalen. Da jeg var 13 år, så lignet jeg på en 13 åring? Ikke 20 åring, som de fleste dessverre gjør i dag.
Denne utviklingen er så skummel? Jeg får virkelig vondt langt inne i hjerterota når jeg tenker på de små som vokser opp med disse idealene. Jeg ble så hardt påvirker for 16 år siden? Så da kan man egentlig bare tenke seg til det presset som er i dag, og hvor tidlig det vil starte. Helt ærlig så er jeg livredd for at jeg en dag skal få mine egne barn.. Jeg har lyst, men vet ikke om jeg tørr! Det er så lite jeg kan gjøre for å beskytte de. Tanken på å skulle se mine egne barn gjennomgå den samme smerten, skremmer meg veldig.

Jeg vil så gjærne at slike alvorlige sykdommer skal bli tatt på alvor med engang! For jo lengre man lar den vokse å gro, desto vanskeligere blir det å komme seg ut. Du tror du har kontroll, men så har du mistet kontrollen, og stemmen i hodet blir den nye sjefen.

Utdrag fra dagboken min 13.12.11
¨jeg er syk.. jeg har gått ned X kg på å kaste opp all maten jeg har pakket i meg? På toppen av disse X kg som jeg har tatt av, så føler jeg meg som en feit julegris! Jeg spiser bare dritt, og tennene mine går mot en sikker død. Om jeg snart ikke får kontroll, eller mer korekt: tar kontroll, kommer dette til å gå galt. ¨

Mye forandrer seg på kort tid. vektnedgangen og ¨kontrollen¨ blir en avhengighet.. og som mye annet; mye vil ha mer! For tro meg det blir aldri nok.

Jeg unner ingen denne smerten! Vær så snill, bli mer bevist på hva du sier til andre mennsker, og hvordan du sier det. Du vet mest sannsynlig ikke hvilken kamp den personen kjemper bak smilet og latteren. Du mener kanskje noe helt annet hvordan han eller hun tolker det.

Alt var ikke bedre før, men det er enda verre nå. Og bedre kommer det nok ikke til å bli heller. Desverre, men jeg velger å gi det et forsøk! Jeg har selv savnet å ha noen jeg kan stille spørsmål til, og som har vært der eller er der selv. Jeg håper at jeg kan hjelpe andre i samme situasjon med denne bloggen, om det er en 1 eller 400, spiller ingen rolle! Og til dere bekjente og ukjente som leser dette; ikke vær redd for å stille meg spørsmål; fordi jeg er for åpenhet rundt denne problmatikken.

 

Signatur



2 kommentarer





Håpet, ønsket og drømmen


27.07.2016 | 10:49 | Personlig


Jeg aner virkelig ikke hvor mange ganger jeg har prøvd å starte en blogg. Jeg har liksom vært ivrig i en uke aller to, og så har jeg gått lei.. Så satser på at det ikke skjer igjen. So let´s go! For de som ikke kjenner meg, så heter jeg Pernilla Linn, er 23 år gammel og kommer i fra Trondheim. Gjennom bloggen min så kommer jeg for det meste til å dele både oppturer og nedturer fra hverdagen, bilder jeg har tatt og tegninger som jeg har tegnet. Jeg er også utrolig glad i å lage mat, så det blir nok noen oppskrifter her og der! Jeg velger å skrive blogg om hverdagen min mest for min egen skyld, men også slik at de nærmeste rundt meg og generelt andre nyssjerrige sjeler kan få et innblikk i hvordan det er å leve med djevelen på skulderen og hvordan den påvirker hverdagen. 

Da jeg var 18 år så utviklet jeg spiseforstyrrelsen bulimi, som også førte med seg angst og depresjon. Jeg har utallige ganger prøvd å kommet meg på beina igjen, men det har til nå kun resultert i tilbakefall og skuffelse. Men nå har jeg for alvor fått nok. Jeg kan ikke leve slik lengre.. Sykdommen har allerede tatt fra meg 5 år av livet mitt, så nå føler jeg det er min tur til å styre skuta! Jeg er så ufattelig lei av å hele tiden feile. Så igjen skal jeg reise meg, og denne gangen skal jeg få det til! Jeg ønsker å dele mine opplevelser ved det å skulle komme seg gjennom utfordringene i hverdagen, både psykisk og fysisk på egenhånd. Jeg venter på svar ang ny innleggelse, men får ikke hvite noe mer før i september.. Derfor velger jeg å prøve på egenhånd en gang til, fordi jeg har ikke tid til å vente. Sykdommen blir bare verre og verre. Det er ikke mulig for meg å funkere opptimalt mens denne stemmen i hodet mitt dreper meg sakte men sikkert innvendig. 

De fleste vet hva anoreksi er, men et fåtall vet at det faktisk finnes flere former for spiseforstyrrelser. Tro det eller ei, men man trenger ikke å være utmagret for å være syk. Den jævla vekta har ingenting å si, for det er i hodet alt sitter. Det er så utrolig mange flere  enn hva man skulle tro som sliter desverre, nettopp fordi man kan ikke se det. De som kjente meg før jeg ble syk, kunne se at jeg ikke hadde det bra. Mens de som jeg ble kjent med i ettertid, hadde ingen anelse. Selv om jeg var på mitt sykeste, så har jeg aldri vær undervektig. Og fordi jeg aldri har har hatt en BMI under 19, så har det ikke vært lett å bli tatt på alvor av psykolger og helsevesenet. Jeg følte meg aldri syk nok. Og denne følelsen av å ikke bli sett, var en trigger til å bli enda sykere. ¨Hvis jeg forsvinner, ser du meg da?¨ tittelen på boken til Kristine Getz. Det var ikke før jeg ble ordentlig syk at jeg skjønte tittelen på boka, uten å hadde lest den. Tenk om jeg hadde blitt tatt på alvor fra starten av? Lurer på om jeg hadde vært her jeg er i dag da. 

Jeg ønsker så inderlig å få mer åpenhet rundt denne spiseproblmatikken, for det kommer desverre ikke til å bli ferra av oss som sliter om utviklingen av sosialemedier fortsetter slik den gjør i dag. Med denne bloggen så vil jeg gi venner og familie et innblikk i kampen min, men jeg ønsker også å spre kunnskap til så mange som overhodet mulig angående spiseforstyrrelser. Tenk over hva du sier, før du sier det.. for det er ikke sikkert du kjenner vedkommende så godt som du tror. En liten kommentar, var for meg starten på flere år med selvhat, depresjon, innleggelser, psykologer, selvmordsforsøk og så si null kontakt med venner. 

Kan jeg bare være med på å forhindre en person i å begå samme feil som meg, så er jeg fornøyd! Men jeg håper så klart at flere vil forstå smerte en spiseforstyrelse fører med seg. Både for en selv, men også for familie og venner. Du tror du har kontroll, helt til du mister den. Da må du begynne å at tilbake kontrollen, og den veien er 100 ganger lengre. Jeg bestemte meg for å ta tilbake livet mitt 27. Juni 2016, på dagen i dag har det gått en helt måned, og jeg har enda ikke hatt et tilbakefall! Jeg er så stolt, for det er nesten 2 år siden sist jeg har holdt meg så lenge uten å overspise eller kaste opp. Når man deler målene sine med andre, så forplikter man seg enda mer til å gjennomføre de. Det er derfor jeg gjør dette, og jeg skal få det til. Koste hva det koste vil!



 

Signatur



0 kommentarer





hits








Design OG KODING av Albertine Løseth Vestvik ©