Sommerminner


31.08.2016 | 22:46 | Blogg


Det har uten tvil vært en krevende sommer med mange tunge nedturer, men det har også vært en sommer hvor jeg har smilt på ekte. 

Signatur



4 kommentarer





Sekstifem


30.08.2016 | 20:10 | Personlig


9 uker. 65 dager. 2 fuckings måneder. 2 hele, fuckings måneder har jeg holdt ut! Det virker så pittelite når jeg skriver det ned her, men det kjennes ut på kroppen som en evighet. Denne sommeren begynner og gå mot slutten, og allerede på torsdag så går vi inn i den aller første høst måneden. Det er virkelig ikke til å skyve under en stol at dette har vært den mest krevende sommeren jeg har hatt noensinne.. Ever! Nedturene har vært i overtall, men jeg har vært beinhard og nektet å gi etter når alt har føltes håpløst. Men når det er sakt, så har jeg aldri i livet kommet til å ha greid dette om det ikke hadde vært for at jeg åpnet meg for ¨hele verden¨ rundt spiseforstyrrelsen og depresjonen. Jeg hadde plutselig ingenting å skjule meg bak lengre, og jeg var helt naken. Jeg kunne ikke bare klistre på et fake smil og lyve alle rett opp i trynet å si at livet var fantastisk.

Det var utrolig skummelt, og det var ikke en besluttning som jeg bare tok der og da. Jeg brukte flere måneder på å tenke ut hvordan jeg skulle gå fram, og jeg brukte så si hele juli på å skrive to av de første innleggene mine. Jeg gikk utallige runder med meg selv for om jeg virkelig skulle blottlegge meg på denne måten, nettopp fordi jeg viste at om den dagen der hvor jeg skulle komme til å trykke ¨publiser¨, så ville ikke dette være bare min hemmelighet og trygghet lengre.

Jeg lever hver dag etter ordtaket ¨alt eller ingenting¨, og sånn var det rundt åpenheten her også. Skulle jeg først holde kjeft, så ville det ha blitt med det. Problemet med det var bare det at jeg hadde prøvd det så utallige mange ganger tidligere uten å lykkes. Det var så utrolig lett å bare ¨jeg prøver igjen i morgen¨, for så gjenta meg selv hver jævla dag med å finne på unnskyldninger etter unnskyldninger til hvorfor det ikke passet akkurat nå. Det ble bare med den uendelige, onde sirkelen dag etter dag. Jo lengre tiden det gikk, desto verre ble bulimien.. Så jeg bestemt meg. Det var nå eller aldri, og det var alt eller ingenting! Skulle jeg publisere dette innlegget, så skulle så mange som over hodet mulig få lese min dypeste hemmelighet, helt uten filter. Jeg ville egentlig ikke, fordi jeg skammet meg sånn.. men jeg viste det måtte til. Det var min måte å binde meg opp til målet mitt. Hvis alle rundt meg viste om historien min, så ville det bli mye vanskeligere å bare kaste årene. Skulle jeg falle nå uten å reise meg, så vil alle kunne se det. Det var nå det gjaldt, alt eller ingenting, koste hva det koste ville. Målet mitt gjennom hele denne reisen har vært å virkelig kunne bevise for omverdene at alt ikke er like rosenrødt og lett som det ser ut som på bildene, bloggene og i magasinene. Vi er alle mennesker, og vi gjør alle feil. Vi er heller ikke perfekte, og vi har alle våre kamper som vi kjemper bak smilet. 

Jeg har lært utrolig mye om meg selv gjennom denne sommeren, og jeg har virkleig bevist ovenfor meg selv at jeg er sterk nok, og at jeg kan hvis jeg virkelig vil! Ingenting er umulig, man må bare ha troen på at det faktisk finnes et lys i enden av tunnelen. Jeg har nådd ut til mange, og jeg håper så innderlig at åpenheten min kan innspirere også andre som sliter psykisk med å åpne seg for noen de stoler på. Første steg i riktig rettning er å være ærlig med seg selv, og innse at du ikke greier dette alene. De nærmeste rundt deg vil deg som oftest ditt eget beste, og de ser nok at du sliter før du har fortalt det selv.. Det er bare så utrolig vanskelig for pårørende å skulle ta tak, for de vet heller ikke hvordan de skal gå frem uten å tråkke feil.. #væreåpen ♥!  

For min egen del så er det utrolig godt å vite at all den jobben jeg har lagt ned har blitt lagt merke til, og satt pris på. Jeg er glad for at jeg valgte å la meg intervjue angående bloggen min for noen uker siden, og det var utrolig stas bli nummer 1 i Trd.by sin  artikkel ¨10 jenter som har imponert oss i sommer¨. Jeg er langt i fra å komme i mål, men jeg er klar for å ta i mot høsten med åpne armer og det den har av utfordringer å by på. Jeg gleder meg utrolig mye til tiden framover med kickboksingen og jeg kan nesten ikke vente med å komme i gang med behandlingen ved Tiller DPS. Oppturene og nedturene vil nok komme slag i slag, men jeg er klar! 

Link: Trd.by

 

                 


 

Signatur



2 kommentarer





Håpet


29.08.2016 | 22:51 | Personlig


Så var det blitt mandag igjen da dere. Ny uke, nye muligherer! Det er en hel uke siden sist jeg ga lyd fra meg, så det er vell på tide med en ellers så liten oppsumering av uken som gikk. Dagene har til en positv forandring vært nok så innholdsrike, og dermed gått utrolig fort! Til tross for at mandagen var et rent helvette og jeg var sikker på at nå var det slutt... Så kom endelig den så etterlengtede oppturen å banket på døren i siste liten! Jeg har for for første gang på utrolig lenge, følt meg vell i min egen kropp. Jeg kjenner på mestringsfølelsen over å ha holdt ut i de tunge stundene, og jeg kan se meg selv i speilet og smile. Jeg er veldig avslappet og lettet nå, men samtidig er jeg redd. Jeg vil ikke ha for høye forventninger til denne rosa skyen som jeg nå svaver på, for jeg vet det ikke vil vare evig.. Men jeg har bestemt meg for å melke denne oppturen for alt den er værdt, så får jeg heller ta sorgene når den tid kommer i stedet for å bekymre meg for det nå. 

Mye av den negative tankegangen min kommer av at hoden og kroppen ikke samarbeider med hverandre. Kroppen min har forandret seg mye fortere enn hva hodet mitt har villet akseptere. Og i tillegg til den jævlige veltøkningen, så har jo ikke akkurat smertene i magen gjort denne veien enklere heller.. De finner ingen svar gjennom de utallige blodprøvene jeg har tatt, og de kan dermed ikke gi meg et konkret svar på hva som egentlig ¨feiler¨ meg, annet enn at ¨det blir bare sånn når du begynner å gi kroppen mat igjen¨ ... Jeg forstår det, men jeg greier ikke å akseptere det fordi jeg føler hele tiden at det er noe mer under her. Ofte så kan jeg bli helt paranoid, noe som resulterer i at jeg blir min egen ¨google- doktor¨ og ender fort opp med både kreft, aids, diabetes og et kjøttetende virus.. Alt hadde vært så mye lettere om jeg bare kunne fått en konkret svar som jeg kunne ha slått meg til ro med! Etter som alle disse plagene kommer nå som jeg har begynt å spise ordentlig med mat igjen, så er det jo ingen tvil om at det er maten jeg reagerer på.. jeg vet bare ikke hva. Jeg har prøv å kuttet ut rødløk, melkeprodukter, frukter, bønner, egg, hvetemel, sukkerfrie produkter, tyggis, ++ .. men det har liksom ikke blitt noe bedre, helt til jeg droppet å spise havregrøt og banan til lunsj på tirsdag! Hvorfor i svarte har jeg ikke tenk på dette tidligere.. Jeg har spise havregrøt så si hver dag i to år likosm. Så planen min er da å kutte helt ut havregrøt og banan i to uker, for så å prøve å spise det igjen å se om jeg reagerer da. I tillegg til dette, så har jeg kuttet betraktelig ned på kaffedrikkingen min også. Jeg har gått fra 10-12 kopper kaffe om dagen, til 1-2! Så nå krysser jeg bare fingrene for at jeg har funnet svaret på det så etterlengtede spørsmålet mitt!

Eller så tvingte jeg meg selv utenfror komfortsonen på onsdag, og dro den meget motvillige rumpa mi på Kickboksingtrening helt alene. Det var like før jeg snudde i døren fordi jeg var så sinnsykt nervøs.. men hell no, jeg kom meg inn på matta og ble med på treningen. Skal ærlig innrømme å si at jeg angret meg allerede under oppvarminegn, for dette var jaggu meg ikke noe kjære mor for hun som ikke har hatt noe som helt fokus på kondisjonstrening de siste årene! Allerede 30 minutter inn i økten, så så det faktisk ut som om jeg adde dusjet med klærne på, så svett var jeg! Jesus. Men når det er sagt, så kan virkelig ikke ord beskrive den lykkefølelsen og stoltheten jeg satt igjen med etter treningen. Jeg er så utrolig glad for at jeg ble med, for dette var utrolig gøy og noe jeg utenvil skal fortsette med! Jeg var på trening i dag også, så nå er det et stykk meget sliten jente som ligger her på sofaen og skriver. Klokken har ikke rukket og blitt elleve engang, men jeg tror faktisk at jeg bare skal finne senga nå!

 

Signatur



0 kommentarer





Du feiler, så du fortjener det ikke


23.08.2016 | 21:46 | Personlig


Serriøst.. Jeg gir opp snart! Magen min er på størrelse med en luftballong, smerten er nesten ikke til å holde ut, blæra sprenges, kroppen koker, huden er jævlig, vekta har skutt i været og de blå Ikeaposene under øynene bare vokser og vokser. Alt føles så uendelig.. Kommer kroppen min egentlig til å stabilisere seg? Jeg vet det bare har gått 2 måneder, men når man går hjemme alene hver jævla dag, så føles disse ynkelige 2 månedene som en evighet. Det sier liksom litt når dagens høydepunkt er å kunne begynne å lage middag til kjæresten endelig kommer hjem.. Hver dag så går jeg å kjenner på smerten, tenker på vektøkningern, gru/ gleder meg til maten, studerer meg i spilet og jeg tørr nesten ikke å gå ut døra fordi jeg er redd for å tisse på meg. Ord kan virkelig ikke beskrive hvor frustrert jeg er. Og som toppen av det hele, så kværner hodet mitt så jævlig at jeg ikke får til å sove om natta. Jeg ligger der bare å tenker, tenker og tenker; Blir det bedre? Hva skal jeg gjøre i morgen? Hvem skal jeg tegne? Kommer vekta til å falle om jeg kutter ut ditt eller datt? Hva om jeg begynner å løpe? Hvordan kan jeg gjøre det beste ut av sistuasjonen? Jeg må begynne å planlegge bedre, jeg må komme meg ut av huset, i morgen skal jeg vaske og rydde, hva skal jeg lage til middag? ++ Ja, sånn går hodet på høygir 24/7. Det ender jo selvfølgelig med at jeg ikke får gjort en jævla dritt av det jeg tenker, og at viljestyrken ikke er sterk nok til å begynne å løpe eller kutte ned på maten.. Jeg føler jeg misslykkes totalt, og jeg spørr meg hele heltid; hvorfor gidder jeg egentlig? 

Jeg hater følelsen av å misslykkes når jeg ikke gjør som stemmen i hodet sier. Den prøver å få meg til å straffe meg selv ved å la vær å spise eller ved å påføre meg selv smerte fordi jeg er for svak til å motstå. Jeg tror virkleig det klikker for meg snart. Det at jeg i det hele tatt forteller så åpnet om dette, får meg til å ville synke så jævlig langt ned i jorda.. Jeg skammer meg sånn, og alle dere som leser dette må jo tro jeg er helt hel gal i hodet.. Men jeg ønsker ikke å pynte på noe, så da driter jeg meg heller ut på denne måten for å advare, hjelpe og opplyse andre. 

Hver dag er en kamp mot seg selv.. Og det kjenne som sakt ut ikke til å bli noe bedre med det første heller. Jeg er ofte oppgitt, frustrert og sint, men jeg gråter veldig skjeldent. Jeg prøver å holde maska og være sterk, for jeg hater å vise svakhet. Men i går ble det rett og slett for mye.. Jeg følte meg serrøst som ei sprengt julepølse på to bein da jeg skulle ta på meg treningsklærne, og jeg knakk helt sammen. Jeg vet så godt at det er så feil, men det går ikke et minutt uten at jeg savner den lille, spinkle og lette kroppen min..Alt var så mye lettere i str. xxs-s. Det å være tynn og liten har desverre alltid vært drømmen min, og det å skulle tvinge seg selv til å gå i helt motsatt rettning, er utrolig krevende både psykisk og fysisk. Jeg vet det er det rette, men det kjennes så feil ut i hodet og kroppen min. 

Humøret og selvfølelsen er som en berg og dalbane. I går hadde jeg en grusom dag, mens nå så kjennes alt helt greit ut. Jeg er sinnsykt trøtt etter å kun ha sovet 3-4 timer hver natt i en hel uke nå, men jeg begynner faktisk å bli vant til det. Kroppen er heller ikke like oppblåst i dag, noe som utgjør utrolig mye med tanke på hvordan jeg har det fra dag til dag.  For to uker siden fikk jeg meg et gnagsår på foten, og det har egentlig bare blitt verre og verre, så de siste to dagene har jeg ikke gjort stort annet enn å sitte inne fordi jeg ikke har muligheten til å ha på meg sko (.. Noe som også er grunnen til at dagene har vært svært utfordrende, jeg sitter jo inne å ser på de hvite veggene fra jeg står opp til jeg legger meg). I og med at dagene mine er så sinnsykt ensformige og kjedelige nå fremover, så bestemte jeg meg i forrige uke for å gjøre noe som er helt utenfor min komfortsone... Jeg meldte nemlig meg på kickboksingkurs.. Haha, så i morgen skal jeg på min første trening, ALENE! Krysser både fingre og tær for at magen og hodet spiller på lag, for dette gleder jeg meg virkelig til. Jeg gleder meg til å gjøre noe som egentlig er helt fjærnt å skulle gjøre for skjenerte meg! 

Nå skal jeg sluke de jævla innsovningstablettene mine slik at jeg endelig får meg litt søv! Over og ut. 

 

Signatur



5 kommentarer





Lenket fast


21.08.2016 | 19:16 | Personlig


20.08.16

Det er lørdagskveld, og her ligger jeg helt alene inne på rommet å skriver mens musikken dunker i den ene blokka ved siden av. På snap chat er det heller ingen tvil om at det er helg, for der kommer det nye stories hele tiden... Jeg hater det. Hver jævla helg er en kamp. En kamp om å holde ut, og en kamp for å motstå. Det å se via sosiale medier at så si alle vennene mine er ute å har det gøy, får meg virkelig til å kjenne på ensomheten og savnet. Savnet etter å være normal, savnet etter å ha det gøy og savnet etter følelsen av å få være en del av noe. Jeg kjenner ingen tilhørighet lengre, og jeg føler bare at jeg er i veien. Midten av august er nok den vanskeligste tiden, for det er da ¨alle¨ går tilbake til livene sine igjen etter ferien. Alle untatt meg... I år, som i fjor og året før der igjen... Hadde ikke jeg tatt alle de dumme valgene jeg gjorde for 5 år siden, så ville nok jeg også ha vært endel av en faddergruppe i kveld. Det gjør så utrolig vondt, og prisen jeg må betale nå for feilene mine er sky høy. 

De siste årene av livet mitt har regelrett gått rett i dass, grunnet ønsket om å være så forbanne tynn og fin! I en alder av 23 år, så føler jeg at jeg ikke har fått gjort en jævla  dritt. Alt står enda på vent, og jeg aner ikke hvor lenge det vil være slik.. Det eneste jeg vet for sikkert, er at jeg ikke har noe annet valg enn å bite tennene sammen og kave meg opp av gjørma, sakte men sikkert, steg for steg. ¨Det blir bedre, det blir bedre, det blir bedre... Du må vare holde ut¨. Det er helt jævlig og se alle andre gå videre uten meg, men sånn er det vell bare... jeg har lært, og forhåpentligvis blir det også min tur til å begynne å leve igjen en vakker dag.

Dagene mine blir utrolig lange og tomme, og jeg føler ikke jeg er til noen nytte. Den konstante følelsen av å mislykkes, booster ikke akkurat selvtilitten. Jeg vet jeg gjør det rette for min egen del akkurat nå, men jeg føler fortsatt at det ikke er bra nok. Det er et fåtall som faktisk ser den kampen jeg kjemper, og det er nok mye av grunnen til usikkerheten min. Ingen kan se det på meg at jeg har det vondt, og det er ikke alltid like lett å skulle akseptere. Jeg føler man må se syk ut, for å være syk... Og jeg ser ¨desverre¨ ikke syk ut. Jeg føler meg frisk til tider, men så skal jeg spise, og det er da jeg for alvor innser hvor syk jeg faktisk er... både før, under og etter et måltid. I den tilstanden jeg er i nå, så har jeg ikke sjangs til å skulle være på jobb, eller sitte ved skolebenken. Den hyppige vannlatingen, den varierende kroppstemperaturen og de jævlige smertene i magen gjør det slik at jeg ikke kan ha noen faste rammer, eller noe  bestem å forholde meg til. Det er utrolig vanskelig å skulle være så klar i hodet som jeg vanligvis er, når kroppen ikke henger med.. Jeg vil jobbe, jeg vil være ute, jeg vil studere, jeg vil gjøre noe og jeg vil delta.... Men akkurat nå så føles alt dette helt umulig. Jeg skulle ønske jeg hadde muligheten til å jobbe eller studere hjemmefra... For da kan jeg styre og kontrollere alt selv, men problemet da er jo at jeg mister støttten fra NAV. Det eneste jeg vil er å fylle dagene min med noe positivt, noe som gir meg mestringsfølelsen tilbake og som får tankene mine over på noe annet enn mat. 

For å værtfall prøve å gjøre denne tiden så enkel som mulig, så har jeg satt meg noen delmål på veien slik at jeg kan klappe meg selv på skulderen og reflektere over all den jobben jeg faktisk gjort. Hadde noen sakt til meg for 8 måneder siden at jeg skulle kommet meg gjennom hele sommeren uten overspising og oppkast, så ville jeg knekt sammen i latter... For dette er faktisk helt sykt. Jeg er så jævlig stolt over meg selv for å ha holdt ut i 8 uker at jeg ikke kan få sakt det nok! Men jeg er også redd. Redd for å få et tilbakefall, nettopp fordi det bare har gått 8 uker, av resten av mitt liv...Jeg tørr ikke å ha for store drømmer for fremtiden, men jeg lar meg selv værtfall få drømme litt om det å få et normale livet igjen. Så i løpet av høsten og vinteren håper jeg å få blitt med pappa på rypejakt, dra til Åre for å kjøre slalom igjen for første gang på 5 år, spise ribbe på julaften og å ta i mot det nye året med åpne armer og et stolt smil om munne.

For de fleste er disse ønskene en selvfølge, men du vet faktisk ikke hva du har før du har mistet det. 

 

                                        

 

Signatur



0 kommentarer





Ensomheten


18.08.2016 | 23:20 | Personlig


Skrevet 04.05.13

¨Klokken nærmer seg midnatt, regnet pisker mot vinduene og vinden uler.
Det er skikkelig dritt vær ute, og jeg priser meg lykkelig over at jeg sitter her inn i varmen og bare hører, og ikke føler på stormen som herjer der ute.
Jeg har alt jeg trenger, og mye mer enn det? men det er bare ikke nok. For jeg trenger så mye mer. Ensomheten begynner å bli uutholdelig. Jeg føler meg kvalt, tårene presser på, og jeg vil bare skrike ut alt av følelser, frustrasjon og tvang.  Jeg holder snart ikke ut lengre.. Jeg er helt alene og jeg er ikke en del av noe.
Jeg kan selvfølgelig ta kontakt med noen, men jeg føler jeg trenger meg på.. Jeg føler venner og kjente trekker seg unna meg fordi de ikke orker å ha noe med meg å gjøre. Jeg tror de tror at jeg vil pushe mine problemer over på dem, sitte i et hjørne å telle knokler eller kun snakke om kalorier, trening og slanking, men alt jeg vil er bare å føle meg normal. Jeg vil leve. Jeg vil ha det gøy.. Jeg vil koble ut de spiseforestyrrede tankene som kverner oppi hodet mitt hele tiden ellers.

Det er lørdag kveld, og jeg sitter her på hytta med mamma og pappa. De har gått å lagt seg, mens jeg sitter opp og tegner.
Jeg er ofte turer innom Instagram og Facebook i løpet av kvelden bare for å »gjøre» noe, men jeg merker at det ikke alltid er like lurt.. spesielt ikke på en lørdagskveld når jeg sitter her, 19 år, mutters alene fordi jeg ikke får lov til å være hjemme alene.. og det legges ut festbilder, hjerter, bestevenn erklæringer og alt annet generelt som tilhører en kveld med venner og litt bobler i glasset. Jeg blir utrolig glad på andre sine vegne over at de kan leve et liv uten de bekymringene som jeg må kjempe i mot dag inn og dag ut, men det er heller ingenting her i verden som sårer mer enn slike bilder. Det gnir liksom ensomheten og verdiløsheten enda mer inn i hjernebarken og jeg innser bare mer og mer hvor usynlig jeg er blitt. Alle har gått videre, mens jeg sitter igjen her og kommer meg egentlig ikke noe lengre. Jeg står bare og stanger.
Hva skal jeg gjøre? hva skal det bli av meg? kommer jeg meg egentlig noen sinne videre? lever jeg om 4 år? er det noen vits i å prøve mer? Kanskje jeg skal bare gi opp og trekke inn årene nå før jeg ødelegger enda mer.

Jeg kjenner ikke meg selv igjen lengre.. Jeg begynner å gråte med engang jeg ser barndoms bilder av meg selv fordi jeg synes så synd på den lykkelige jenta jeg ser på bildene som heldigvis da, er lykkelig uvitende om hva fremtiden vil bringe.  Jeg savner å være den livsglade personen jeg var for tre år siden. Jeg var deprimert da også, men det var ikke like synlig, og jeg hadde ikke utviklet en spiseforstyrrelse.  Jeg har slitt med mat, kropp, vekt og utseende siden jeg var 11 år, men ikke i nærheten av på samme måte som nå.
Jeg vet at den jenta fremdeles finnes dypt inni meg et sted.. og jeg skal fine henne igjen! Jeg må bare knuse spiseforstyrrelsen, og det syke kroppidealet først..

Og HVIS noen av mine nærmeste skulle lese dette, så vær så snill,.. Jeg er ikke vandrende emo til daglig som bare går å ser ned i bakken.. og jeg er heller ikke gal, selv om jeg har en blogg der hvor jeg blottlegger mine psykiske lidelser(okei, litt gal..heh), men det å skrive og dele, hjelper meg til å bli frisk.
Jeg har det bare tungt og vanskelig psykisk, men ikke vær redd meg, Jeg kommer ikke til å ta mine problemer over på dere. Jeg vil bare gjøre alt for å føle meg normal.

Signatur



4 kommentarer





Hvor lav kroppsvekt er egentlig syk nok?


09.08.2016 | 18:54 | Personlig


Når har jeg lov til å friskmelde meg selv? Er jeg, eller har jeg i det heletatt vært syk? Jeg fikk en kommentar for noe dager siden som lød "problemet du har, har dessverre nesten alle jenter i dag", og dette fikk meg til å tenke. Hvorfor skal jeg få stempelet som spiseforstyrret, når det faktisk er så mange der ute som har et like anstrengt forhold til mat og kropp som meg? Ja, jeg holder meg unna visse matvarer, og jeg er opptatt av hva jeg putter i kroppen min. Men hvor mange er det ikke i dag som gjør akkurat det samme? Hvorfor skal de få være sunne, disiplinerte, viljesterke og glade, mens jeg må gå under kategorien som syk? Det er så urettferdig! Hva er det egentlig som skiller meg fra de andre? Blir jeg kategorisert som frisk om jeg slutter å trene? Eller om jeg når en viss vekt? Kanskje spiseforstyrrelsen vil forsvinne om jeg holder kjeft, slik at ingen andre får innsyn?

 

                                      

 

forrige uke så ble jeg intervjuet over telefonen angående et nytt behandlingsprosjekt for spiseforstyrrelser NIH skal starte opp nå i høst. Jeg ble oppmerksom på dette prosjektet gjennom en sending på God morgen Norge i april, og syntes dette hørtes utrolig spennende ut. Jeg sendte så en mail til NIH der jeg fortalte litt meg selv og sykdomshistorien min. Under samtalen så ble jeg stilt en rekke spørsmål, som jeg ikke hadde noen problemer med å svare på.. helt til jeg fikk spørsmål om vekta mi. Den jævla vekta. Når jeg forteller folk hva jeg veier, så blir det alltid en liten pause i samtalen. Jeg skammer meg over å skulle is at jeg veier 65 kilo, for ingen forbinder dette tallet med spiseforstyrret. Jeg kan ikke ungå å kjenne på den følelsen av at jeg ønsker å rase ned i vekt igjen for å bli tatt på alvor, men samtidlig så har jeg prøvd det før, og det gjør bare vondt verre. Det skal ikke være nødvendig! 

De nærmeste rundt meg vet hvordan bulimien har ødelagt meg. De vet jeg er syk og trenger hjelp. Jeg vet egentlig det jeg også, men jeg må ærlig si at jeg begynner å tvile på meg selv her. Er alt dette bare oppspinn fra min side? Er jeg bare en av mange som har et litt anstrengt forhold til mat, og som kun higer etter oppmerksomhet? 

Jeg fikk plass til slutt, men hun måtte forhøre seg med en fagperson først for om jeg var ¨rett person¨ til å være med i prosjektet ettersom jeg hadde holdt meg unna overspising og oppkast i 6 uker. Jeg har vært syk i 5 år, og jeg har vær ¨flink¨i 6 uker.... sjansen for at jeg får et tilbakefall eller flere, er vell relativt mye større enn om jeg ikke gjør det? Av og til så begynner jeg å tvile veldig på det valget jeg tok angående det å skulle begynne denne reisen på egenhånd. For innen disse behandlingene har startet opp, så er vekta mi mer enn normal for ei jente på 1.66 cm. Skulle jeg kanskje bare ha latt det gå, slik at de virkelig kan se hvor syk jeg kan bli? Er det virkelig nødt til å gå så langt? Kommer jeg til å ta opp en plass til noen som egentlig trenger dette mer enn meg?

Når det gjelder vekten min, så vet jeg den vil stabilisere seg etterhvert. Kroppen min har vært underernært i nesten 5 år tilsammen, så når den først begynner å få mat igjen, så tviholder den på det. Det er kroppens egen foirsvarsmekkanisme. Men hvis jeg virkelig må ned i vekt for å bli sett, så er ikke det noe problem. Jeg har tatt av 20 kilo på 2 måneder før, så jeg ser ikke problemet i at jeg ikke skulle ha fått det til igjen. Er det virkelig enda sånn at det er vekta som skal avgjøre om man er syk eller ikke? Det frister noen jævlig å begynne på igjen, for å bli tatt på alvor, men ikke faen heller!

Prosjektet går ut på at man blir delt inn i to grupper, der hvor man enten får kognitiv terapi eller et behandlingsopplegg bestående av veiledet fysisk aktivitet og kostholdsopplæring. I og med at dette er et forskningsprosjekt, så får man ikke velge gruppe selv. Jeg synes akkurat det at man ikke kan velge gruppe er utrolig dumt, for det var egentlig derfor jeg ville å delta.. men når det er sakt, så ønsker jeg veldig å kunne være med på å finne nye behandlingsformer innenfor spiseforstyrrelser, i og med at jeg er veldig uenig i metodene som brukes i dag. For selv om kognitiv terapi fungerer for noen, så gjør det ikke det for alle! 

Signatur



2 kommentarer





Mine tanker


07.08.2016 | 19:05 | Personlig


På torsdag i forrige uke så ble jeg intervjuet av Trd.By angående bloggen min. Jeg var veldig usikker for om jeg skulle gjennomfør det, på grunn av at jeg har veldig liten kontroll over hvordan ting blir formuler og lagt fram. Men jeg valgte å si ja, i håp om å rett og slett nå ut til flere. Det er så viktig å ta tak i problemene med engang! Jo tidliger man får hjelp, desto letter blir forhåpentligvis veien tilbake. Intervjuet finner du her. Jeg skal være helt ærlig å si at det var utrolig vanskelig å skulle lese så personlige ting om seg selv, som jeg selv ikke har skrevet, men det værste må nok være det å bli tatt bilde av når jeg føler meg så jævlig som det jeg gjør nå etter vektoppgangen. Jeg føler jeg har mistet meg selv igjen etter disse ukene med mat, og at jeg er tilbake til der hvor jeg var for litt over 5 år siden. Jeg er er mer selvkritisk enn på lenge og jeg må virkelig anstrenge meg for å ikke miste fokuset på hva som er viktig.  

Som sakt, så var det utrolig vanskelig å skulle lese slike ting om seg selv, og bare overskriften gir meg en stor klump i magen.. Jeg blir så utrolig flau! Men igjen, jeg ønsker ikke å glamorisere denne sykdommen, så jeg holder hodet hevet. Hadde jeg skulle skrevet noe lignende selv, så har jeg kommet til å skrevet det mye mer utfyllende. Men jeg forstår jo jeg også at det blir vanskelig. Jeg føler at det er mye viktig som ikke ble tatt med eller utdypet nok, spessielt når det kommer til behandling som jeg har fått. Derfor tenkte jeg å forklare litt mer hvorfor det ikke har fungert for meg til nå.

Det er så utrolig mange flere enn hva øyet ser som sliter, noe jeg uten tvil har ærfart etter at jeg åpnet meg. Bulimi spessielt, føler jeg er veldig tabu å skulle prate om. Mye av grunnen til dette mener jeg er manglen på kunnskap. Det er vanskelig for de som sliter å åpne seg om det, og det er nok enda vanskeligere for pårørende å skulle ta tak i det. For ingen av partene vet nok egentlig hvor ille det faktisk kan gå. Ut i fra egene erfaringer, så viste jeg i bunn og grunn at det ikke var rett å overspise for så å kaste opp for å gå ned i vekt, men det var veldig vanskelig for meg å se problemet i det, i og med at jeg de første ukene og månedene ikke mente det gikk utover noen andre. Jeg gikk jo også ned i vekt og ikke opp. Dette gjorde meg lykkelig, og det var dette jeg alltid hadde drømt om! Jeg kunne spise hva som helt og hvor mye jeg bare orket, og likevell gå ned i vekt! Men som jeg har skrevet tidligere at da jeg innså for alvor at jeg hadde et problem, etter at mamma konfronterte meg, så var det for sent å kommme seg ut av det på egenhånd. Det var ikke bare å slutte.. 

Det første steget man må ta for å bli frisk, er å være ærlig mot seg selv. Det er ingen andre enn kun deg selv du lurer. Når du har greid dette, så har du uten tvil kommet utrolig langt. Men det er nå det virkelig begynner. Du må være villig til å motta hjelp, og at andre mennsesker tar fra deg kontrollen over reglene og rutinene dine. De skal fortelle deg, veilede deg og hjelpe deg i riktig rettning, men til syvende og siste er det du selv som måtte ville det. Ingen kan gjøre denne jobben for deg! Venner, familie og personalet kan prøve å pakke i deg så mye mat som overhodetmulig, og de kan få deg til å gå opp i vekt... men hva hjelper det? Når hovedproblemet ligger i hodet. Jeg snakker ut i fra egne erfaringer. Men huske det, de rundt deg vil deg kun ditt eget beste! De gjør det ikke for å være ekkel.  Selv om det ikke alltid er like lett å forstå.. 

Mye av grunnen til at behandlingsformene ikke har fungert for meg, var alle reglene. Det at noen skulle ta fullstendig kontroll over meg fra morgen til kvled, hadde jeg vanskelig med å akseptere. Jeg var 20 år og voksen, ingen skulle kunne komme her å fortelle meg at jeg ikke fikk lov til ditt og datt! Jeg har hele tiden forstått hvorfor reglene er til, men jeg synes det blir feil når alle blir dratt under samme kam. Ja, vi har alle som er her en spiseforstyrrelse, men det er dermen ikke sakt at vi alle er like! Jeg finner foreksempel ro og fred i å kunne gå meg en tur, mens en av de andre gjør det for å forbrenne kalorier. Det å ikke få gå ut døra mer enn 15 minutter 2 ganger om dagen, og ikke uten følge.... føltes ut som et fengsel for meg. Det største ønsket mitt er å kunne være med på fjellturer igjen, og ha en kropp som tåler det. Men jeg føler hele tiden at aktivitet og trening blir sett på som en negativ greie når man behandles for spiseproblematikk... ja, Jeg skjønner i bunn og grunn hvorfor, men er det ikke da bedre å lære passienter sunn aktivite og forebyggende trening istede for nærmest total isolasjon? Jeg føler jeg ikke har låv til å trene, fordi jeg er syk. Jeg synes det er ubehaglig å skulle dokumentere at jeg har trent, for da vil folk bare tro at jeg gjør det for å forbrenne kalorier... Jeg skammer meg rett og slett over å skulle si at jeg trener til de som vet jeg sliter med mat. Men sannheten er den at jeg trener nå fordi jeg faktisk får det til. Endelig har jeg nok energi til å begynne å bygge opp kroppen min igjen, å gjøre noe av det jeg liker aller best! Jeg er så dritt lei av den vranglæren om at trening er kun tvang innenfor behandlingen av spiseforstyrrelser. Vi er forskjellige, og det finnes en mellomting! Jeg skulle ønske at programmene var litt mer tilrettelagt for hver enkelt, og at personalet og system hadde hatt litt mer tiltro til passientene. Gi det værtfall et forsøk! Selv om noe fungerer for den ene, så er det ikke alltid at det samme fungerer for alle. 

Da jeg var innlagt på Levanger (RKSF), følte jeg meg som et romvesen i forhold til de andre jentene. Jeg viste jeg var syk.. men ikke på samme måte som de. Jeg følte meg liksom ikke syk nok. Så i stede for å fokusere på meg og mitt, ble det til at jeg tok etter ¨uvanene¨ til de andre jentene. Det føltes nesten som en konkuransse om å være sykest til tider. Mens alle de andre slet med anoreksi, så var jeg den eneste som slet med bulimi. Jeg følte hele tiden at jeg var en taper som feilet i spiseforstyrrelsen. Jeg var ikke sterk nok til å motstå mat, jeg brydde meg ikke om å få toppkarakterter på skolen, jeg trente ikke i smug på rommet mitt og jeg har aldri hatt noen som helt interesse for å løpe meg ihjel på mølla. Jeg ble til slutt så negativt påvirket av de andre at jeg ikke orket å være der lengre. Derfor så skrev jeg meg ut. Jeg har desverre ikke nok konkuransse instinkt til slikt. Jeg mener jeg ble sykere av å være der, nettopp fordi ingen hørte på hva jeg hadde å si.

Bulimi, anoreksi og ortoreksi har i bunn og grunn mye til felles, for de går alle under begrepet ¨spiseforstyrrelse¨, men handlingene er ofte veldig forskjellige! Etter min mening så skulle de forskjellige formene for spiseforstyrrelser blitt delt inn i forskjellige behandlingsformer, for så å møtes på midten når grunnmuren er bygd og man ligger på et mer likt nivå.  

En annen ting jeg virkelig har savnet i veien mot å bli frisk, har vært det å kunne få muligheten til prate med en person som har vært der selv og kommet seg videre. Det å kunne ha noen å stille spørsmål til, og det å ha et forbilde som gir deg håp om at det er mulig å bli frisk! Jeg ønsker så inderlig at jeg nå kommer meg ut av dette, for målet mitt er å kunne være den personen som kan gi noen andre håp, når ting virker som mørkest.

Men når alt dette er sakt, så har jeg også selfølgelig endel positive opplevelser ved å være innlagt på Nidaros DPS og Levanger (RKSF). Jeg har foreksemple mest sannsynlig aldri kommet til å møtt de tre jentene som jeg anser som mine aller beste venner nå i dag! Det å kunne ha noen å prate med, som forstår akkurat hvordan du har det, er ubeskrivelig. Etter å ha bodd og gjort så si alt sammen i 2-4 måneder, så knytter man et helt spessielt bånd. Vi har til nå kanskje kjent hverandre i 2-3 år, men det føles ut som et helt liv. Jeg har heller aldri kommet til å greid meg så godt på egenhånd, om det ikke har vært for alt det grunnleggende jeg har lært på Niaros og Levanger. Nå tar jeg utgangspunkt i matplanene jeg hadde der, jeg spiser etter klokka, og jeg tenker meg om både to og tre ganger før jeg går på vekta, hvorfor jeg vil drar på trening eller når jeg blir fristet til å kutte ned på mat. 

Signatur



4 kommentarer





Verdens fineste sted


07.08.2016 | 01:10 | Blogg


 

Signatur



1 kommentar





Ut med det som ikke passer lengre


04.08.2016 | 19:19 | Personlig


I dag fikk jeg virkelig nok av hvordan de forbanna klærne mine har påvirket meg de siste dagene. Det er ikke jeg som er unormal.. men det er klærne mine som er alt  for små! Jeg skal ha en voksen kvinnekropp, ikke en barnekropp for svarte. Det er ikke normalt å skulle kunne kjøpe klær på barneavdelingen når du har passert 23 år! (Med mindre man er naturlig slank så klart). Men en naturlig strek har jeg aldri vært, og jeg kommer heller aldri til å bli en heller. Det er kun i mine 5 år som alvorlig syk, og  med en kropp som ikke har fungert opptimalt at jeg har fått på meg klær i størrelse xs.... Så tidligere i dag, tok jeg et kraftig oppgjør med kleskapet mitt! Jeg samlet sammen alle klærne mine som jeg vet ikke passer lengre, og la de i en svartsekk som jeg skal gi bort. Helt ærlig så svir det noe jævlig... Det er noe forbanna dritt å må gi fra seg alle de fine og nesten ubrukte klærne, men let´s face it, de tilhører ikke kroppen min lengre. Alle de stramme toppene, trange buksene og de små kjolene... gjør alt bare mye verre. Jeg kjenner på følelsen av å ha gått opp i vekt hver jævla dag fra før av, så jeg trenger virkelig ikke enda en ekstra bekreftelse. Jeg skal ikke ned i vekt igjen, og sånn er det bare med den saken. Hater liv et mitt akkurat nå. Neida, joda. (....) 

Jeg skal gi bort veldig mye, men jeg skal også selge noen av jakkene mine! så om noen skulle være interessert, så ligger det linker nedenfor ♥.

Canada Goose
Woolrich 
Biker jacket from Zara
Yellow Faux leather jacket from Zara

 

Signatur



0 kommentarer





Stemmen i hodet


03.08.2016 | 19:42 | Personlig


Akkurat nå så sitter jeg her som et spørsmålstegn og bare tenker; hva faen har jeg gjort?! Det er for sent å angre, men samtidlig så gjør jeg ikke det heller. Ufattelig mange har skrevet til meg at de kjenner seg igjen i det jeg skriver, og har roset meg for åpenheten min rundt dette temaet.  Jeg setter så utrolig stor pris på den tiltroen jeg har fått, og alle de fine tilbakemeldingene! Men skal jeg være helt ærlig, så synes jeg dette er dritt kleint, og til tider vil jeg bare forsvinne igjen. Jeg prøver hardt å unngå å tenke for mye på hva andre mener, tenker og tror om meg nå, men det er jævlig vanskelig. Jeg føler meg helt naken. Jeg føler alle tenker at jeg er helt psyko i hodet, og at jeg kun er ute etter oppmerksom. Målet mitt med dette var jo å kunne bevise en gang for alle at alt det du ser på bilder, ikke alltid stemmer overens med realiteten.. Jeg vil så gjærne nå ut, fordi det er så forbanna viktig å få satt fokus på! Og det at flere og flere sier jeg ikke er alene om dette, sier vell sitt om det.. men helt ærlig så har jeg aldri følt meg så alene før, enn det jeg gjør akkurat nå. Jeg har sluppet alle inn i. Jeg er redd for å gå ut av leiligheten, jeg er redd for at folk skal se meg, jeg er redd for at andre mennesker dømmer meg, og jeg er redd for hva som blir sakt bak ryggen min. Jeg hater at jeg lar meg påvirke så mye av mennesker som jeg overhodet ikke kjenner eller har noen som helst følelsesmessig tilknyttning til! Jeg hater det. Det jeg burde gjør akkurat nå, det er å fortsett,.. men jeg begynner å stille spørsmålstegn ovenfor meg selv om jeg egentlig er sterk nok til dette. Kommer jeg til å falle for presset igjen? Jeg ønsker å vise andre at jeg ikke lenger skammer meg over å være syk, men det blir bare nok en løgn om jeg skal få det til å se ut som dette er så forbanna lett.. for det er det ikke! Jeg ønsker å hjelpe andre, men sannheten er at jeg også trenger hjelp. Mye hjelp. 

Stemmen i hodet er sterkere enn noen gang, og jeg blir liksom dratt i begge rettninger. Tallet på badevekta vil ingen ende ta, og jeg føler at jeg har mistet kontrollen helt. Jeg greier så vidt å holde hodet over vann akkurat nå, men jeg har kommet for langt til å gi opp! Det er tunge dager som dette jeg bare har gått å ventet på.. Jeg viste denne rosa skyen var for god til å være sann. De to siste dagene jeg kjempen en daglig kamp mot stemmen i hodet som sier jeg skal la vær å spise ditt og datt, kutte ned, kutte ut og løpe langt. Jeg hater følelsen av å kjenne kroppen min, hvis du skjønner.. (noe du mest sannsynlig ikke gjør, fordi jeg er helt fucked i hodet). Jeg går konstant og savner den lille kroppen min, det smale ansiktet mitt, glippen mellom lårene mine, den flate magen min og de utstikkende hoftebena mina... Jeg savner følelsen av å være lita og nett. Nå føler jeg meg bare helt jævlig. Selv om jeg innerst inne vet at det ikke er realiteten, sliter jeg veldig med å skulle akseptere det. Det er gøy å gå ned, men det er en krig med seg selv å skulle gå opp med vilje. 

Igjen så er jeg så heldig å ha en så tålmodig kjæreste som jeg kan snakke med, og som støtter meg uansett. Men når jeg er så på vippepunktet som jeg er nå, så blir alt det han sier bare tomme ord desverre.. Humøret og kroppen min er som en berg og dalbane... I det ene øyeblikket kan livet være på topp, for så å være helt på bånn i det neste. 

Stå i det, Stå i det, Stå i det... Alt blir bra til slutt! Det tar bare litt (jævlig lang) tid, kjære deg ♥

Nå skal jeg begynne å ordne meg, for i kveld skal vi på Karpe Diem konsert. Jeg har veldig lite lyst til å dra, men jeg har gledet meg til dette.... Så nok engang skal jeg bite tenna sammen å få den feite rumpa mi over dørstokken.

¨Du har gått opp i vekt, folk dør faktisk av sult her ditt jævla i-landsproblembarn.¨

 

 

Signatur



2 kommentarer





Det har kostet meg mer enn hva det har smakt


02.08.2016 | 21:53 | Personlig


Kroppen får seg virkelig et sjokk når den begynner å få ordentlig med næring igjen. Etter flere år med overspising og oppkast, så har jeg nærmest rasert kroppen min innvendig.. Som jeg nevnte i et tidligere innlegg, så eier jeg ikke magemål lengre. Jeg går konstant sulten, og jeg aner ikke når jeg burde være mett. På mitt sykeste så kunne jeg spise opp mot 2 kg smågodt, en hel hjemmelaget pizza, 1-2 potetgullposer og drikke 1,5 liter brus. Og Ja, alt dette på en gang. Jeg får vondt bare av tanken! Jeg spiste og spiste og spiste, helt til jeg neste ikke fikk til å puste eller gå. Angsten og skyldfølelsen var helt jævlig.. Med tårer i øynene, og en mage som var så jævlig stram, så spurte jeg meg selv hver gang; hvorfor? hvorfor?!. Jeg skammet meg sånn. Jeg gikk på do og skrudde på vasken, i håp om at ingen skulle høre meg. Det jævligste var å skulle kaste opp, det gjorde så vondt, å jeg fikk nesten ikke til å puste. Øynene var røde og tårene rant på grunn av alt trykket i hodet. Jeg lå ofte i fosterstilling på badegulvet etterpå å sa til meg selv at dette skulle jeg aldri gjøre igjen.. Jeg bare lå der. Kroppen min var helt utslitt. Jeg pustet hurtig, men tungt. Hjertet slo ofte så fort at jeg flere ganger var sikker på at jeg skulle dø. 

 

                              

 

Men det ble aldri siste gangen. Rett etter jeg hadde kastet opp, så var jeg jo like sulten og frustrert igjen, og for da å bedøve smerten, så tydde jeg til maten. Maten var min bestevenn, men også min største fiende. Det var oss to fra morgen til kveld. Hver dag var som en ond sirkel med selvpining og straff. Jeg spiste og kastet opp fra jeg sto opp til jeg skulle legge meg for kveld. Ofte var jeg veldig skjelven, kaldsvettet og hadde pustevansker på grunn av at blodsukkeret mitt var så lavt. Jeg missbrukte maten. Maten var for meg en slags rus som jeg måtte ha for å roe meg ned. 

Jeg husker spessielt en episode veldig godt. Det var nyttårsaften, og jeg hadde vært hos en venninne for å spsie middag. Jeg var utrolig deprimert på den tiden, noe jeg alltid blir i julen. Sliter du, eller kjenner du noen som sliter med spiseforstyrrelser, så kan du banne på at julen er den jævligste tiden på året. Jeg prøvde å holde maska så godt jeg kunne, for vi skulle videre på en fest etterpå. Men bakken braste under meg etter middaen, og jeg dro ikke. Jeg satt meg i bilen alene, å dro hjem. Når jeg kom hjem, så var huset helt tomt, familien min var på hver sine kanter for å feire. Jeg begynte med å tømme alle skapene for det som var spiselig. Jeg spiste og kastet opp, spiste og kastet opp... slik holdt jeg på i nærmest 7 timer. Helt alene på nyttårsaften mens vennenne mine var ute å festet, slik vanlige tenåringer skal. Klokken slo tolv. Jeg husker jeg sto øverst i trappa og så ut vinduet. Alle menneskene, gleden, jubelen og rakettene. På facebook ble det postet statuser med ¨Godt nyttår¨ hvert 20 sekund. Men der sto jeg, helt alene i joggedressen å så opp mot den opplyste himmelen. Tårene rant nedover kinnene mine... Var det virkelig slik jeg skulle gå inn i det nye året?

Jeg skriver som om alle disse opplevelsene er eldgamle, men sannheten er at det er ikke mer enn 5 uker siden sist jeg levde slik. Dag inn og dag ut. Jeg kunne nok på mitt værste kaste opp opptil 30 ganger i løpet av en dag. Jeg var kommet til et slikt punkt i sykdommen, der hvor den var mye lettere å leve med, enn uten. Jeg hadde så alt for mange ganger tildligere prøvd å snu mønsteret, men psyken og den fysiske smerten av å gi kroppen min mat igjen... tok knekken på meg hver gang. Som jeg åpnet innlegget, så har jeg nærmest rassert kroppen min innvendig. Det å skulle begynne å spise mat igjen, krever utrolig mye. Dagene føles som en evighet, og du går bare å venter på neste måltid som du egentlig ikke vil ha, men sulten vil ingen ende ta. Det mest frustrerende er når du har spist opp maten, som gjærne er en normal porsjon en eller ei med samme vekt og høyde ville ha spist, og du er fremdeles like sulten. Om du ikke tenkte mye på mat før, så gjør du værtfall det da. Tanken på å skulle se seg selv i speilet er er uutholdelig. Alt bare kollapser, men du må bare bite tennene sammen og stå i smerten. Oppå alt dette, så kommer den fysiske påkjenningen, som kanskje er det jævligste av alt; luftsmertene, ødelagte tenner, den ustabile kroppstemperaturen og ei blære som må tømmes opp til 2-3 ganger i timen. Det er så fryktelig slitsomt. Ødelegger du kroppen din på denne måte, så må du være forberedt på å det trolig vil ta dobbelt så lang tid å komme seg ut igjen. Bulimien har kostet meg jævlig mye mer enn va følelsen av å vært tynn har gjort. Jeg har heller ikke hatt mestrasjon på 3-4 år. 

Jeg åpner meg ikke slik som dette for å få sympati, men jeg gjør det i håp om æ være til skrekk og advarsel for andre. Jeg har helt siden jeg var liten, trodd at lykken i livet var å være tynn... Men da jeg endelig ble tynn, så var jeg ikke lykkelig da heller. Gjennom disse årene med sykdom, så har jeg virkelig gjor og tatt mange dumme valg, men er det en ting som er helt sikkert, så er det at jeg har lært av feiltrinnene mine! Håpet mitt er jo også da at andre kan lære av mine feil, uten å måtte begå de selv.. Det var gøy å gå ned i vekt da ingen viste om hemmeligheten min, men 22. Desember 2011 konfronterte mamma meg... Og fra den dagen, har jeg ikke gjort annet enn å skammet meg. Jeg trodde jeg hadde kontroll, men fant fort ut at jeg egentlig ikke hadde noen som helst kontroll likevell, da jeg ønsket å snu. 

Det var for sent. 

Signatur



2 kommentarer





hits








Design OG KODING av Albertine Løseth Vestvik ©