Sommerminner


31.08.2016 | 22:46 | Blogg


Det har uten tvil vrt en krevende sommer med mange tunge nedturer, men det har ogs vrt en sommer hvor jeg har smilt p ekte. 

Signatur



4 kommentarer





Sekstifem


30.08.2016 | 20:10 | Personlig


9 uker. 65 dager. 2 fuckings mneder. 2 hele, fuckings mneder har jeg holdt ut! Det virker s pittelite nr jeg skriver det ned her, men det kjennes ut p kroppen som en evighet. Denne sommeren begynner og g mot slutten, og allerede p torsdag s gr vi inn i den aller frste hst mneden. Det er virkelig ikke til skyve under en stol at dette har vrt den mest krevende sommeren jeg har hatt noensinne.. Ever! Nedturene har vrt i overtall, men jeg har vrt beinhard og nektet gi etter nr alt har fltes hplst. Men nr det er sakt, s har jeg aldri i livet kommet til  ha greid dette om det ikke hadde vrt for at jeg pnet meg for hele verden rundt spiseforstyrrelsen og depresjonen. Jeg hadde plutselig ingenting skjule meg bak lengre, og jeg var helt naken. Jeg kunne ikke bare klistre p et fake smil og lyve alle rett opp i trynet  si at livet var fantastisk.

Det var utrolig skummelt, og det var ikke en besluttning som jeg bare tok der og da. Jeg brukte flere mneder p tenke ut hvordan jeg skulle g fram, og jeg brukte s si hele juli p skrive to av de frste innleggene mine. Jeg gikk utallige runder med meg selv for om jeg virkelig skulle blottlegge meg p denne mten, nettopp fordi jeg viste at om den dagen der hvor jeg skulle komme til  trykke publiser, s ville ikke dette vre bare min hemmelighet og trygghet lengre.

Jeg lever hver dag etter ordtaket alt eller ingenting, og snn var det rundt penheten her ogs. Skulle jeg frst holde kjeft, s ville det ha blitt med det. Problemet med det var bare det at jeg hadde prvd det s utallige mange ganger tidligere uten lykkes. Det var s utrolig lett bare jeg prver igjen i morgen, for s gjenta meg selv hver jvla dag med finne p unnskyldninger etter unnskyldninger til hvorfor det ikke passet akkurat n. Det ble bare med den uendelige, onde sirkelen dag etter dag. Jo lengre tiden det gikk, desto verre ble bulimien.. S jeg bestemt meg. Det var n eller aldri, og det var alt eller ingenting! Skulle jeg publisere dette innlegget, s skulle s mange som over hodet mulig f lese min dypeste hemmelighet, helt uten filter. Jeg ville egentlig ikke, fordi jeg skammet meg snn.. men jeg viste det mtte til. Det var min mte binde meg opp til mlet mitt. Hvis alle rundt meg viste om historien min, s ville det bli mye vanskeligere bare kaste rene. Skulle jeg falle n uten  reise meg, s vil alle kunne se det. Det var n det gjaldt, alt eller ingenting, koste hva det koste ville. Mlet mitt gjennom hele denne reisen har vrt virkelig kunne bevise for omverdene at alt ikke er like rosenrdt og lett som det ser ut som p bildene, bloggene og i magasinene. Vi er alle mennesker, og vi gjr alle feil. Vi er heller ikke perfekte, og vi har alle vre kamper som vi kjemper bak smilet. 

Jeg har lrt utrolig mye om meg selv gjennom denne sommeren, og jeg har virkleig bevist ovenfor meg selv at jeg er sterk nok, og at jeg kan hvis jeg virkelig vil! Ingenting er umulig, man m bare ha troen p at det faktisk finnes et lys i enden av tunnelen. Jeg har ndd ut til mange, og jeg hper s innderlig at penheten min kan innspirere ogs andre som sliter psykisk med  pne seg for noen de stoler p. Frste steg i riktig rettning er vre rlig med seg selv, og innse at du ikke greier dette alene. De nrmeste rundt deg vil deg som oftest ditt eget beste, og de ser nok at du sliter fr du har fortalt det selv.. Det er bare s utrolig vanskelig for prrende skulle ta tak, for de vet heller ikke hvordan de skal g frem uten trkke feil.. #vrepen ♥!  

For min egen del s er det utrolig godt vite at all den jobben jeg har lagt ned har blitt lagt merke til, og satt pris p. Jeg er glad for at jeg valgte la meg intervjue angende bloggen min for noen uker siden, og det var utrolig stas bli nummer 1 i Trd.by sin  artikkel 10 jenter som har imponert oss i sommer. Jeg er langt i fra komme i ml, men jeg er klar for ta i mot hsten med pne armer og det den har av utfordringer by p. Jeg gleder meg utrolig mye til tiden framover med kickboksingen og jeg kan nesten ikke vente med komme i gang med behandlingen ved Tiller DPS. Oppturene og nedturene vil nok komme slag i slag, men jeg er klar! 

Link: Trd.by

 

                 


 

Signatur



2 kommentarer





Hpet


29.08.2016 | 22:51 | Personlig


S var det blitt mandag igjen da dere. Ny uke, nye muligherer! Det er en hel uke siden sist jeg ga lyd fra meg, s det er vell p tide med en ellers s liten oppsumering av uken som gikk. Dagene har til en positv forandring vrt nok s innholdsrike, og dermed gtt utrolig fort! Til tross for at mandagen var et rent helvette og jeg var sikker p at n var det slutt... S kom endelig den s etterlengtede oppturen banket p dren i siste liten! Jeg har for for frste gang p utrolig lenge, flt meg vell i min egen kropp. Jeg kjenner p mestringsflelsen over ha holdt ut i de tunge stundene, og jeg kan se meg selv i speilet og smile. Jeg er veldig avslappet og lettet n, men samtidig er jeg redd. Jeg vil ikke ha for hye forventninger til denne rosa skyen som jeg n svaver p, for jeg vet det ikke vil vare evig.. Men jeg har bestemt meg for melke denne oppturen for alt den er vrdt, s fr jeg heller ta sorgene nr den tid kommer i stedet for bekymre meg for det n. 

Mye av den negative tankegangen min kommer av at hoden og kroppen ikke samarbeider med hverandre. Kroppen min har forandret seg mye fortere enn hva hodet mitt har villet akseptere. Og i tillegg til den jvlige veltkningen, s har jo ikke akkurat smertene i magen gjort denne veien enklere heller.. De finner ingen svar gjennom de utallige blodprvene jeg har tatt, og de kan dermed ikke gi meg et konkret svar p hva som egentlig feiler meg, annet enn at det blir bare snn nr du begynner gi kroppen mat igjen ... Jeg forstr det, men jeg greier ikke akseptere det fordi jeg fler hele tiden at det er noe mer under her. Ofte s kan jeg bli helt paranoid, noe som resulterer i at jeg blir min egen google- doktor og ender fort opp med bde kreft, aids, diabetes og et kjttetende virus.. Alt hadde vrt s mye lettere om jeg bare kunne ftt en konkret svar som jeg kunne ha sltt meg til ro med! Etter som alle disse plagene kommer n som jeg har begynt spise ordentlig med mat igjen, s er det jo ingen tvil om at det er maten jeg reagerer p.. jeg vet bare ikke hva. Jeg har prv kuttet ut rdlk, melkeprodukter, frukter, bnner, egg, hvetemel, sukkerfrie produkter, tyggis, ++ .. men det har liksom ikke blitt noe bedre, helt til jeg droppet spise havregrt og banan til lunsj p tirsdag! Hvorfor i svarte har jeg ikke tenk p dette tidligere.. Jeg har spise havregrt s si hver dag i to r likosm. S planen min er da kutte helt ut havregrt og banan i to uker, for s prve spise det igjen se om jeg reagerer da. I tillegg til dette, s har jeg kuttet betraktelig ned p kaffedrikkingen min ogs. Jeg har gtt fra 10-12 kopper kaffe om dagen, til 1-2! S n krysser jeg bare fingrene for at jeg har funnet svaret p det s etterlengtede sprsmlet mitt!

Eller s tvingte jeg meg selv utenfror komfortsonen p onsdag, og dro den meget motvillige rumpa mi p Kickboksingtrening helt alene. Det var like fr jeg snudde i dren fordi jeg var s sinnsykt nervs.. men hell no, jeg kom meg inn p matta og ble med p treningen. Skal rlig innrmme si at jeg angret meg allerede under oppvarminegn, for dette var jaggu meg ikke noe kjre mor for hun som ikke har hatt noe som helt fokus p kondisjonstrening de siste rene! Allerede 30 minutter inn i kten, s s det faktisk ut som om jeg adde dusjet med klrne p, s svett var jeg! Jesus. Men nr det er sagt, s kan virkelig ikke ord beskrive den lykkeflelsen og stoltheten jeg satt igjen med etter treningen. Jeg er s utrolig glad for at jeg ble med, for dette var utrolig gy og noe jeg utenvil skal fortsette med! Jeg var p trening i dag ogs, s n er det et stykk meget sliten jente som ligger her p sofaen og skriver. Klokken har ikke rukket og blitt elleve engang, men jeg tror faktisk at jeg bare skal finne senga n!

 

Signatur



0 kommentarer





Du feiler, s du fortjener det ikke


23.08.2016 | 21:46 | Personlig


Serrist.. Jeg gir opp snart! Magen min er p strrelse med en luftballong, smerten er nesten ikke til holde ut, blra sprenges, kroppen koker, huden er jvlig, vekta har skutt i vret og de bl Ikeaposene under ynene bare vokser og vokser. Alt fles s uendelig.. Kommer kroppen min egentlig til stabilisere seg? Jeg vet det bare har gtt 2 mneder, men nr man gr hjemme alene hver jvla dag, s fles disse ynkelige 2 mnedene som en evighet. Det sier liksom litt nr dagens hydepunkt er kunne begynne lage middag til kjresten endelig kommer hjem.. Hver dag s gr jeg kjenner p smerten, tenker p vektkningern, gru/ gleder meg til maten, studerer meg i spilet og jeg trr nesten ikke g ut dra fordi jeg er redd for tisse p meg. Ord kan virkelig ikke beskrive hvor frustrert jeg er. Og som toppen av det hele, s kvrner hodet mitt s jvlig at jeg ikke fr til sove om natta. Jeg ligger der bare tenker, tenker og tenker; Blir det bedre? Hva skal jeg gjre i morgen? Hvem skal jeg tegne? Kommer vekta til falle om jeg kutter ut ditt eller datt? Hva om jeg begynner  lpe? Hvordan kan jeg gjre det beste ut av sistuasjonen? Jeg m begynne planlegge bedre, jeg m komme meg ut av huset, i morgen skal jeg vaske og rydde, hva skal jeg lage til middag? ++ Ja, snn gr hodet p hygir 24/7. Det ender jo selvflgelig med at jeg ikke fr gjort en jvla dritt av det jeg tenker, og at viljestyrken ikke er sterk nok til  begynne lpe eller kutte ned p maten.. Jeg fler jeg misslykkes totalt, og jeg sprr meg hele heltid; hvorfor gidder jeg egentlig? 

Jeg hater flelsen av  misslykkes nr jeg ikke gjr som stemmen i hodet sier. Den prver f meg til straffe meg selv ved la vr spise eller ved pfre meg selv smerte fordi jeg er for svak til motst. Jeg tror virkleig det klikker for meg snart. Det at jeg i det hele tatt forteller s pnet om dette, fr meg til ville synke s jvlig langt ned i jorda.. Jeg skammer meg snn, og alle dere som leser dette m jo tro jeg er helt hel gal i hodet.. Men jeg nsker ikke pynte p noe, s da driter jeg meg heller ut p denne mten for advare, hjelpe og opplyse andre. 

Hver dag er en kamp mot seg selv.. Og det kjenne som sakt ut ikke til bli noe bedre med det frste heller. Jeg er ofte oppgitt, frustrert og sint, men jeg grter veldig skjeldent. Jeg prver holde maska og vre sterk, for jeg hater vise svakhet. Men i gr ble det rett og slett for mye.. Jeg flte meg serrst som ei sprengt juleplse p to bein da jeg skulle ta p meg treningsklrne, og jeg knakk helt sammen. Jeg vet s godt at det er s feil, men det gr ikke et minutt uten at jeg savner den lille, spinkle og lette kroppen min..Alt var s mye lettere i str. xxs-s. Det vre tynn og liten har desverre alltid vrt drmmen min, og det skulle tvinge seg selv til g i helt motsatt rettning, er utrolig krevende bde psykisk og fysisk. Jeg vet det er det rette, men det kjennes s feil ut i hodet og kroppen min. 

Humret og selvflelsen er som en berg og dalbane. I gr hadde jeg en grusom dag, mens n s kjennes alt helt greit ut. Jeg er sinnsykt trtt etter kun ha sovet 3-4 timer hver natt i en hel uke n, men jeg begynner faktisk bli vant til det. Kroppen er heller ikke like oppblst i dag, noe som utgjr utrolig mye med tanke p hvordan jeg har det fra dag til dag.  For to uker siden fikk jeg meg et gnagsr p foten, og det har egentlig bare blitt verre og verre, s de siste to dagene har jeg ikke gjort stort annet enn sitte inne fordi jeg ikke har muligheten til ha p meg sko (.. Noe som ogs er grunnen til at dagene har vrt svrt utfordrende, jeg sitter jo inne ser p de hvite veggene fra jeg str opp til jeg legger meg). I og med at dagene mine er s sinnsykt ensformige og kjedelige n fremover, s bestemte jeg meg i forrige uke for gjre noe som er helt utenfor min komfortsone... Jeg meldte nemlig meg p kickboksingkurs.. Haha, s i morgen skal jeg p min frste trening, ALENE! Krysser bde fingre og tr for at magen og hodet spiller p lag, for dette gleder jeg meg virkelig til. Jeg gleder meg til gjre noe som egentlig er helt fjrnt skulle gjre for skjenerte meg! 

N skal jeg sluke de jvla innsovningstablettene mine slik at jeg endelig fr meg litt sv! Over og ut. 

 

Signatur



5 kommentarer





Lenket fast


21.08.2016 | 19:16 | Personlig


20.08.16

Det er lrdagskveld, og her ligger jeg helt alene inne p rommet skriver mens musikken dunker i den ene blokka ved siden av. P snap chat er det heller ingen tvil om at det er helg, for der kommer det nye stories hele tiden... Jeg hater det. Hver jvla helg er en kamp. En kamp om holde ut, og en kamp for motst. Det se via sosiale medier at s si alle vennene mine er ute har det gy, fr meg virkelig til kjenne p ensomheten og savnet. Savnet etter vre normal, savnet etter ha det gy og savnet etter flelsen av f vre en del av noe. Jeg kjenner ingen tilhrighet lengre, og jeg fler bare at jeg er i veien. Midten av august er nok den vanskeligste tiden, for det er da alle gr tilbake til livene sine igjen etter ferien. Alle untatt meg... I r, som i fjor og ret fr der igjen... Hadde ikke jeg tatt alle de dumme valgene jeg gjorde for 5 r siden, s ville nok jeg ogs ha vrt endel av en faddergruppe i kveld. Det gjr s utrolig vondt, og prisen jeg m betale n for feilene mine er sky hy. 

De siste rene av livet mitt har regelrett gtt rett i dass, grunnet nsket om vre s forbanne tynn og fin! I en alder av 23 r, s fler jeg at jeg ikke har ftt gjort en jvla  dritt. Alt str enda p vent, og jeg aner ikke hvor lenge det vil vre slik.. Det eneste jeg vet for sikkert, er at jeg ikke har noe annet valg enn  bite tennene sammen og kave meg opp av gjrma, sakte men sikkert, steg for steg. Det blir bedre, det blir bedre, det blir bedre... Du m vare holde ut. Det er helt jvlig og se alle andre g videre uten meg, men snn er det vell bare... jeg har lrt, og forhpentligvis blir det ogs min tur til begynne leve igjen en vakker dag.

Dagene mine blir utrolig lange og tomme, og jeg fler ikke jeg er til noen nytte. Den konstante flelsen av mislykkes, booster ikke akkurat selvtilitten. Jeg vet jeg gjr det rette for min egen del akkurat n, men jeg fler fortsatt at det ikke er bra nok. Det er et ftall som faktisk ser den kampen jeg kjemper, og det er nok mye av grunnen til usikkerheten min. Ingen kan se det p meg at jeg har det vondt, og det er ikke alltid like lett skulle akseptere. Jeg fler man m se syk ut, for vre syk... Og jeg ser desverre ikke syk ut. Jeg fler meg frisk til tider, men s skal jeg spise, og det er da jeg for alvor innser hvor syk jeg faktisk er... bde fr, under og etter et mltid. I den tilstanden jeg er i n, s har jeg ikke sjangs til skulle vre p jobb, eller sitte ved skolebenken. Den hyppige vannlatingen, den varierende kroppstemperaturen og de jvlige smertene i magen gjr det slik at jeg ikke kan ha noen faste rammer, eller noe  bestem forholde meg til. Det er utrolig vanskelig skulle vre s klar i hodet som jeg vanligvis er, nr kroppen ikke henger med.. Jeg vil jobbe, jeg vil vre ute, jeg vil studere, jeg vil gjre noe og jeg vil delta.... Men akkurat n s fles alt dette helt umulig. Jeg skulle nske jeg hadde muligheten til  jobbe eller studere hjemmefra... For da kan jeg styre og kontrollere alt selv, men problemet da er jo at jeg mister stttten fra NAV. Det eneste jeg vil er  fylle dagene min med noe positivt, noe som gir meg mestringsflelsen tilbake og som fr tankene mine over p noe annet enn mat. 

For vrtfall prve gjre denne tiden s enkel som mulig, s har jeg satt meg noen delml p veien slik at jeg kan klappe meg selv p skulderen og reflektere over all den jobben jeg faktisk gjort. Hadde noen sakt til meg for 8 mneder siden at jeg skulle kommet meg gjennom hele sommeren uten overspising og oppkast, s ville jeg knekt sammen i latter... For dette er faktisk helt sykt. Jeg er s jvlig stolt over meg selv for ha holdt ut i 8 uker at jeg ikke kan f sakt det nok! Men jeg er ogs redd. Redd for f et tilbakefall, nettopp fordi det bare har gtt 8 uker, av resten av mitt liv...Jeg trr ikke ha for store drmmer for fremtiden, men jeg lar meg selv vrtfall f drmme litt om det f et normale livet igjen. S i lpet av hsten og vinteren hper jeg f blitt med pappa p rypejakt, dra til re for kjre slalom igjen for frste gang p 5 r, spise ribbe p julaften og ta i mot det nye ret med pne armer og et stolt smil om munne.

For de fleste er disse nskene en selvflge, men du vet faktisk ikke hva du har fr du har mistet det. 

 

                                        

 

Signatur



0 kommentarer





Ensomheten


18.08.2016 | 23:20 | Personlig


Skrevet 04.05.13

Klokken nrmer seg midnatt, regnet pisker mot vinduene og vinden uler.
Det er skikkelig dritt vr ute, og jeg priser meg lykkelig over at jeg sitter her inn i varmen og bare hrer, og ikke fler p stormen som herjer der ute.
Jeg har alt jeg trenger, og mye mer enn det? men det er bare ikke nok. For jeg trenger s mye mer. Ensomheten begynner bli uutholdelig. Jeg fler meg kvalt, trene presser p, og jeg vil bare skrike ut alt av flelser, frustrasjon og tvang.  Jeg holder snart ikke ut lengre.. Jeg er helt alene og jeg er ikke en del av noe.
Jeg kan selvflgelig ta kontakt med noen, men jeg fler jeg trenger meg p.. Jeg fler venner og kjente trekker seg unna meg fordi de ikke orker ha noe med meg gjre. Jeg tror de tror at jeg vil pushe mine problemer over p dem, sitte i et hjrne telle knokler eller kun snakke om kalorier, trening og slanking, men alt jeg vil er bare fle meg normal. Jeg vil leve. Jeg vil ha det gy.. Jeg vil koble ut de spiseforestyrrede tankene som kverner oppi hodet mitt hele tiden ellers.

Det er lrdag kveld, og jeg sitter her p hytta med mamma og pappa. De har gtt lagt seg, mens jeg sitter opp og tegner.
Jeg er ofte turer innom Instagram og Facebook i lpet av kvelden bare for gjre noe, men jeg merker at det ikke alltid er like lurt.. spesielt ikke p en lrdagskveld nr jeg sitter her, 19 r, mutters alene fordi jeg ikke fr lov til vre hjemme alene.. og det legges ut festbilder, hjerter, bestevenn erklringer og alt annet generelt som tilhrer en kveld med venner og litt bobler i glasset. Jeg blir utrolig glad p andre sine vegne over at de kan leve et liv uten de bekymringene som jeg m kjempe i mot dag inn og dag ut, men det er heller ingenting her i verden som srer mer enn slike bilder. Det gnir liksom ensomheten og verdilsheten enda mer inn i hjernebarken og jeg innser bare mer og mer hvor usynlig jeg er blitt. Alle har gtt videre, mens jeg sitter igjen her og kommer meg egentlig ikke noe lengre. Jeg str bare og stanger.
Hva skal jeg gjre? hva skal det bli av meg? kommer jeg meg egentlig noen sinne videre? lever jeg om 4 r? er det noen vits i prve mer? Kanskje jeg skal bare gi opp og trekke inn rene n fr jeg delegger enda mer.

Jeg kjenner ikke meg selv igjen lengre.. Jeg begynner grte med engang jeg ser barndoms bilder av meg selv fordi jeg synes s synd p den lykkelige jenta jeg ser p bildene som heldigvis da, er lykkelig uvitende om hva fremtiden vil bringe.  Jeg savner vre den livsglade personen jeg var for tre r siden. Jeg var deprimert da ogs, men det var ikke like synlig, og jeg hadde ikke utviklet en spiseforstyrrelse.  Jeg har slitt med mat, kropp, vekt og utseende siden jeg var 11 r, men ikke i nrheten av p samme mte som n.
Jeg vet at den jenta fremdeles finnes dypt inni meg et sted.. og jeg skal fine henne igjen! Jeg m bare knuse spiseforstyrrelsen, og det syke kroppidealet frst..

Og HVIS noen av mine nrmeste skulle lese dette, s vr s snill,.. Jeg er ikke vandrende emo til daglig som bare gr ser ned i bakken.. og jeg er heller ikke gal, selv om jeg har en blogg der hvor jeg blottlegger mine psykiske lidelser(okei, litt gal..heh), men det skrive og dele, hjelper meg til bli frisk.
Jeg har det bare tungt og vanskelig psykisk, men ikke vr redd meg, Jeg kommer ikke til ta mine problemer over p dere. Jeg vil bare gjre alt for fle meg normal.

Signatur



4 kommentarer





Hvor lav kroppsvekt er egentlig syk nok?


09.08.2016 | 18:54 | Personlig


Nr har jeg lov til friskmelde meg selv? Er jeg, eller har jeg i det heletatt vrt syk? Jeg fikk en kommentar for noe dager siden som ld "problemet du har, har dessverre nesten alle jenter i dag", og dette fikk meg til tenke. Hvorfor skal jeg f stempelet som spiseforstyrret, nr det faktisk er s mange der ute som har et like anstrengt forhold til mat og kropp som meg? Ja, jeg holder meg unna visse matvarer, og jeg er opptatt av hva jeg putter i kroppen min. Men hvor mange er det ikke i dag som gjr akkurat det samme? Hvorfor skal de f vre sunne, disiplinerte, viljesterke og glade, mens jeg m g under kategorien som syk? Det er s urettferdig! Hva er det egentlig som skiller meg fra de andre? Blir jeg kategorisert som frisk om jeg slutter trene? Eller om jeg nr en viss vekt? Kanskje spiseforstyrrelsen vil forsvinne om jeg holder kjeft, slik at ingen andre fr innsyn?

 

                                      

 

forrige uke s ble jeg intervjuet over telefonen angende et nytt behandlingsprosjekt for spiseforstyrrelser NIH skal starte opp n i hst. Jeg ble oppmerksom p dette prosjektet gjennom en sending p God morgen Norge i april, og syntes dette hrtes utrolig spennende ut. Jeg sendte s en mail til NIH der jeg fortalte litt meg selv og sykdomshistorien min. Under samtalen s ble jeg stilt en rekke sprsml, som jeg ikke hadde noen problemer med svare p.. helt til jeg fikk sprsml om vekta mi. Den jvla vekta. Nr jeg forteller folk hva jeg veier, s blir det alltid en liten pause i samtalen. Jeg skammer meg over skulle is at jeg veier 65 kilo, for ingen forbinder dette tallet med spiseforstyrret. Jeg kan ikke ung kjenne p den flelsen av at jeg nsker rase ned i vekt igjen for bli tatt p alvor, men samtidlig s har jeg prvd det fr, og det gjr bare vondt verre. Det skal ikke vre ndvendig! 

De nrmeste rundt meg vet hvordan bulimien har delagt meg. De vet jeg er syk og trenger hjelp. Jeg vet egentlig det jeg ogs, men jeg m rlig si at jeg begynner tvile p meg selv her. Er alt dette bare oppspinn fra min side? Er jeg bare en av mange som har et litt anstrengt forhold til mat, og som kun higer etter oppmerksomhet? 

Jeg fikk plass til slutt, men hun mtte forhre seg med en fagperson frst for om jeg var rett person til vre med i prosjektet ettersom jeg hadde holdt meg unna overspising og oppkast i 6 uker. Jeg har vrt syk i 5 r, og jeg har vr flinki 6 uker.... sjansen for at jeg fr et tilbakefall eller flere, er vell relativt mye strre enn om jeg ikke gjr det? Av og til s begynner jeg  tvile veldig p det valget jeg tok angende det skulle begynne denne reisen p egenhnd. For innen disse behandlingene har startet opp, s er vekta mi mer enn normal for ei jente p 1.66 cm. Skulle jeg kanskje bare ha latt det g, slik at de virkelig kan se hvor syk jeg kan bli? Er det virkelig ndt til g s langt? Kommer jeg til ta opp en plass til noen som egentlig trenger dette mer enn meg?

Nr det gjelder vekten min, s vet jeg den vil stabilisere seg etterhvert. Kroppen min har vrt underernrt i nesten 5 r tilsammen, s nr den frst begynner f mat igjen, s tviholder den p det. Det er kroppens egen foirsvarsmekkanisme. Men hvis jeg virkelig m ned i vekt for bli sett, s er ikke det noe problem. Jeg har tatt av 20 kilo p 2 mneder fr, s jeg ser ikke problemet i at jeg ikke skulle ha ftt det til igjen. Er det virkelig enda snn at det er vekta som skal avgjre om man er syk eller ikke? Det frister noen jvlig begynne p igjen, for bli tatt p alvor, men ikke faen heller!

Prosjektet gr ut p at man blir delt inn i to grupper, der hvor man enten fr kognitiv terapi eller et behandlingsopplegg bestende av veiledet fysisk aktivitet og kostholdsopplring. I og med at dette er et forskningsprosjekt, s fr man ikke velge gruppe selv. Jeg synes akkurat det at man ikke kan velge gruppe er utrolig dumt, for det var egentlig derfor jeg ville  delta.. men nr det er sakt, s nsker jeg veldig kunne vre med p finne nye behandlingsformer innenfor spiseforstyrrelser, i og med at jeg er veldig uenig i metodene som brukes i dag. For selv om kognitiv terapi fungerer for noen, s gjr det ikke det for alle! 

Signatur



2 kommentarer





Mine tanker


07.08.2016 | 19:05 | Personlig


P torsdag i forrige uke s ble jeg intervjuet av Trd.By angende bloggen min. Jeg var veldig usikker for om jeg skulle gjennomfr det, p grunn av at jeg har veldig liten kontroll over hvordan ting blir formuler og lagt fram. Men jeg valgte si ja, i hp om rett og slett n ut til flere. Det er s viktig ta tak i problemene med engang! Jo tidliger man fr hjelp, desto letter blir forhpentligvis veien tilbake. Intervjuet finner du her. Jeg skal vre helt rlig si at det var utrolig vanskelig skulle lese s personlige ting om seg selv, som jeg selv ikke har skrevet, men det vrste m nok vre det bli tatt bilde av nr jeg fler meg s jvlig som det jeg gjr n etter vektoppgangen. Jeg fler jeg har mistet meg selv igjen etter disse ukene med mat, og at jeg er tilbake til der hvor jeg var for litt over 5 r siden. Jeg er er mer selvkritisk enn p lenge og jeg m virkelig anstrenge meg for ikke miste fokuset p hva som er viktig.  

Som sakt, s var det utrolig vanskelig skulle lese slike ting om seg selv, og bare overskriften gir meg en stor klump i magen.. Jeg blir s utrolig flau! Men igjen, jeg nsker ikke glamorisere denne sykdommen, s jeg holder hodet hevet. Hadde jeg skulle skrevet noe lignende selv, s har jeg kommet til skrevet det mye mer utfyllende. Men jeg forstr jo jeg ogs at det blir vanskelig. Jeg fler at det er mye viktig som ikke ble tatt med eller utdypet nok, spessielt nr det kommer til behandling som jeg har ftt. Derfor tenkte jeg forklare litt mer hvorfor det ikke har fungert for meg til n.

Det er s utrolig mange flere enn hva yet ser som sliter, noe jeg uten tvil har rfart etter at jeg pnet meg. Bulimi spessielt, fler jeg er veldig tabu skulle prate om. Mye av grunnen til dette mener jeg er manglen p kunnskap. Det er vanskelig for de som sliter pne seg om det, og det er nok enda vanskeligere for prrende skulle ta tak i det. For ingen av partene vet nok egentlig hvor ille det faktisk kan g. Ut i fra egene erfaringer, s viste jeg i bunn og grunn at det ikke var rett overspise for s kaste opp for g ned i vekt, men det var veldig vanskelig for meg se problemet i det, i og med at jeg de frste ukene og mnedene ikke mente det gikk utover noen andre. Jeg gikk jo ogs ned i vekt og ikke opp. Dette gjorde meg lykkelig, og det var dette jeg alltid hadde drmt om! Jeg kunne spise hva som helt og hvor mye jeg bare orket, og likevell g ned i vekt! Men som jeg har skrevet tidligere at da jeg inns for alvor at jeg hadde et problem, etter at mamma konfronterte meg, s var det for sent kommme seg ut av det p egenhnd. Det var ikke bare slutte.. 

Det frste steget man m ta for bli frisk, er vre rlig mot seg selv. Det er ingen andre enn kun deg selv du lurer. Nr du har greid dette, s har du uten tvil kommet utrolig langt. Men det er n det virkelig begynner. Du m vre villig til motta hjelp, og at andre mennsesker tar fra deg kontrollen over reglene og rutinene dine. De skal fortelle deg, veilede deg og hjelpe deg i riktig rettning, men til syvende og siste er det du selv som mtte ville det. Ingen kan gjre denne jobben for deg! Venner, familie og personalet kan prve pakke i deg s mye mat som overhodetmulig, og de kan f deg til g opp i vekt... men hva hjelper det? Nr hovedproblemet ligger i hodet. Jeg snakker ut i fra egne erfaringer. Men huske det, de rundt deg vil deg kun ditt eget beste! De gjr det ikke for vre ekkel.  Selv om det ikke alltid er like lett forst.. 

Mye av grunnen til at behandlingsformene ikke har fungert for meg, var alle reglene. Det at noen skulle ta fullstendig kontroll over meg fra morgen til kvled, hadde jeg vanskelig med akseptere. Jeg var 20 r og voksen, ingen skulle kunne komme her fortelle meg at jeg ikke fikk lov til ditt og datt! Jeg har hele tiden forsttt hvorfor reglene er til, men jeg synes det blir feil nr alle blir dratt under samme kam. Ja, vi har alle som er her en spiseforstyrrelse, men det er dermen ikke sakt at vi alle er like! Jeg finner foreksempel ro og fred i  kunne g meg en tur, mens en av de andre gjr det for forbrenne kalorier. Det ikke f g ut dra mer enn 15 minutter 2 ganger om dagen, og ikke uten flge.... fltes ut som et fengsel for meg. Det strste nsket mitt er kunne vre med p fjellturer igjen, og ha en kropp som tler det. Men jeg fler hele tiden at aktivitet og trening blir sett p som en negativ greie nr man behandles for spiseproblematikk... ja, Jeg skjnner i bunn og grunn hvorfor, men er det ikke da bedre lre passienter sunn aktivite og forebyggende trening istede for nrmest total isolasjon? Jeg fler jeg ikke har lv til trene, fordi jeg er syk. Jeg synes det er ubehaglig skulle dokumentere at jeg har trent, for da vil folk bare tro at jeg gjr det for forbrenne kalorier... Jeg skammer meg rett og slett over skulle si at jeg trener til de som vet jeg sliter med mat. Men sannheten er den at jeg trener n fordi jeg faktisk fr det til. Endelig har jeg nok energi til begynne bygge opp kroppen min igjen, gjre noe av det jeg liker aller best! Jeg er s dritt lei av den vranglren om at trening er kun tvang innenfor behandlingen av spiseforstyrrelser. Vi er forskjellige, og det finnes en mellomting! Jeg skulle nske at programmene var litt mer tilrettelagt for hver enkelt, og at personalet og system hadde hatt litt mer tiltro til passientene. Gi det vrtfall et forsk! Selv om noe fungerer for den ene, s er det ikke alltid at det samme fungerer for alle. 

Da jeg var innlagt p Levanger (RKSF), flte jeg meg som et romvesen i forhold til de andre jentene. Jeg viste jeg var syk.. men ikke p samme mte som de. Jeg flte meg liksom ikke syk nok. S i stede for fokusere p meg og mitt, ble det til at jeg tok etter uvanene til de andre jentene. Det fltes nesten som en konkuransse om vre sykest til tider. Mens alle de andre slet med anoreksi, s var jeg den eneste som slet med bulimi. Jeg flte hele tiden at jeg var en taper som feilet i spiseforstyrrelsen. Jeg var ikke sterk nok til motst mat, jeg brydde meg ikke om f toppkarakterter p skolen, jeg trente ikke i smug p rommet mitt og jeg har aldri hatt noen som helt interesse for lpe meg ihjel p mlla. Jeg ble til slutt s negativt pvirket av de andre at jeg ikke orket vre der lengre. Derfor s skrev jeg meg ut. Jeg har desverre ikke nok konkuransse instinkt til slikt. Jeg mener jeg ble sykere av vre der, nettopp fordi ingen hrte p hva jeg hadde si.

Bulimi, anoreksi og ortoreksi har i bunn og grunn mye til felles, for de gr alle under begrepet spiseforstyrrelse, men handlingene er ofte veldig forskjellige! Etter min mening s skulle de forskjellige formene for spiseforstyrrelser blitt delt inn i forskjellige behandlingsformer, for s mtes p midten nr grunnmuren er bygd og man ligger p et mer likt niv.  

En annen ting jeg virkelig har savnet i veien mot bli frisk, har vrt det kunne f muligheten til prate med en person som har vrt der selv og kommet seg videre. Det kunne ha noen stille sprsml til, og det ha et forbilde som gir deg hp om at det er mulig bli frisk! Jeg nsker s inderlig at jeg n kommer meg ut av dette, for mlet mitt er kunne vre den personen som kan gi noen andre hp, nr ting virker som mrkest.

Men nr alt dette er sakt, s har jeg ogs selflgelig endel positive opplevelser ved vre innlagt p Nidaros DPS og Levanger (RKSF). Jeg har foreksemple mest sannsynlig aldri kommet til mtt de tre jentene som jeg anser som mine aller beste venner n i dag! Det kunne ha noen prate med, som forstr akkurat hvordan du har det, er ubeskrivelig. Etter ha bodd og gjort s si alt sammen i 2-4 mneder, s knytter man et helt spessielt bnd. Vi har til n kanskje kjent hverandre i 2-3 r, men det fles ut som et helt liv. Jeg har heller aldri kommet til greid meg s godt p egenhnd, om det ikke har vrt for alt det grunnleggende jeg har lrt p Niaros og Levanger. N tar jeg utgangspunkt i matplanene jeg hadde der, jeg spiser etter klokka, og jeg tenker meg om bde to og tre ganger fr jeg gr p vekta, hvorfor jeg vil drar p trening eller nr jeg blir fristet til kutte ned p mat. 

Signatur



4 kommentarer





Verdens fineste sted


07.08.2016 | 01:10 | Blogg


 

Signatur



1 kommentar





Ut med det som ikke passer lengre


04.08.2016 | 19:19 | Personlig


I dag fikk jeg virkelig nok av hvordan de forbanna klrne mine har pvirket meg de siste dagene. Det er ikke jeg som er unormal.. men det er klrne mine som er alt  for sm! Jeg skal ha en voksen kvinnekropp, ikke en barnekropp for svarte. Det er ikke normalt skulle kunne kjpe klr p barneavdelingen nr du har passert 23 r! (Med mindre man er naturlig slank s klart). Men en naturlig strek har jeg aldri vrt, og jeg kommer heller aldri til bli en heller. Det er kun i mine 5 r som alvorlig syk, og  med en kropp som ikke har fungert opptimalt at jeg har ftt p meg klr i strrelse xs.... S tidligere i dag, tok jeg et kraftig oppgjr med kleskapet mitt! Jeg samlet sammen alle klrne mine som jeg vet ikke passer lengre, og la de i en svartsekk som jeg skal gi bort. Helt rlig s svir det noe jvlig... Det er noe forbanna dritt m gi fra seg alle de fine og nesten ubrukte klrne, men lets face it, de tilhrer ikke kroppen min lengre. Alle de stramme toppene, trange buksene og de sm kjolene... gjr alt bare mye verre. Jeg kjenner p flelsen av ha gtt opp i vekt hver jvla dag fra fr av, s jeg trenger virkelig ikke enda en ekstra bekreftelse. Jeg skal ikke ned i vekt igjen, og snn er det bare med den saken. Hater liv et mitt akkurat n. Neida, joda. (....) 

Jeg skal gi bort veldig mye, men jeg skal ogs selge noen av jakkene mine! s om noen skulle vre interessert, s ligger det linker nedenfor ♥.

Canada Goose
Woolrich 
Biker jacket from Zara
Yellow Faux leather jacket from Zara

 

Signatur



0 kommentarer





Stemmen i hodet


03.08.2016 | 19:42 | Personlig


Akkurat n s sitter jeg her som et sprsmlstegn og bare tenker; hva faen har jeg gjort?! Det er for sent angre, men samtidlig s gjr jeg ikke det heller. Ufattelig mange har skrevet til meg at de kjenner seg igjen i det jeg skriver, og har roset meg for penheten min rundt dette temaet.  Jeg setter s utrolig stor pris p den tiltroen jeg har ftt, og alle de fine tilbakemeldingene! Men skal jeg vre helt rlig, s synes jeg dette er dritt kleint, og til tider vil jeg bare forsvinne igjen. Jeg prver hardt unng tenke for mye p hva andre mener, tenker og tror om meg n, men det er jvlig vanskelig. Jeg fler meg helt naken. Jeg fler alle tenker at jeg er helt psyko i hodet, og at jeg kun er ute etter oppmerksom. Mlet mitt med dette var jo kunne bevise en gang for alle at alt det du ser p bilder, ikke alltid stemmer overens med realiteten.. Jeg vil s gjrne n ut, fordi det er s forbanna viktig f satt fokus p! Og det at flere og flere sier jeg ikke er alene om dette, sier vell sitt om det.. men helt rlig s har jeg aldri flt meg s alene fr, enn det jeg gjr akkurat n. Jeg har sluppet alle inn i. Jeg er redd for g ut av leiligheten, jeg er redd for at folk skal se meg, jeg er redd for at andre mennesker dmmer meg, og jeg er redd for hva som blir sakt bak ryggen min. Jeg hater at jeg lar meg pvirke s mye av mennesker som jeg overhodet ikke kjenner eller har noen som helst flelsesmessig tilknyttning til! Jeg hater det. Det jeg burde gjr akkurat n, det er fortsett,.. men jeg begynner stille sprsmlstegn ovenfor meg selv om jeg egentlig er sterk nok til dette. Kommer jeg til falle for presset igjen? Jeg nsker vise andre at jeg ikke lenger skammer meg over vre syk, men det blir bare nok en lgn om jeg skal f det til se ut som dette er s forbanna lett.. for det er det ikke! Jeg nsker hjelpe andre, men sannheten er at jeg ogs trenger hjelp. Mye hjelp. 

Stemmen i hodet er sterkere enn noen gang, og jeg blir liksom dratt i begge rettninger. Tallet p badevekta vil ingen ende ta, og jeg fler at jeg har mistet kontrollen helt. Jeg greier s vidt holde hodet over vann akkurat n, men jeg har kommet for langt til gi opp! Det er tunge dager som dette jeg bare har gtt ventet p.. Jeg viste denne rosa skyen var for god til vre sann. De to siste dagene jeg kjempen en daglig kamp mot stemmen i hodet som sier jeg skal la vr spise ditt og datt, kutte ned, kutte ut og lpe langt. Jeg hater flelsen av kjenne kroppen min, hvis du skjnner.. (noe du mest sannsynlig ikke gjr, fordi jeg er helt fucked i hodet). Jeg gr konstant og savner den lille kroppen min, det smale ansiktet mitt, glippen mellom lrene mine, den flate magen min og de utstikkende hoftebena mina... Jeg savner flelsen av vre lita og nett. N fler jeg meg bare helt jvlig. Selv om jeg innerst inne vet at det ikke er realiteten, sliter jeg veldig med skulle akseptere det. Det er gy g ned, men det er en krig med seg selv skulle g opp med vilje. 

Igjen s er jeg s heldig ha en s tlmodig kjreste som jeg kan snakke med, og som sttter meg uansett. Men nr jeg er s p vippepunktet som jeg er n, s blir alt det han sier bare tomme ord desverre.. Humret og kroppen min er som en berg og dalbane... I det ene yeblikket kan livet vre p topp, for s vre helt p bnn i det neste. 

St i det, St i det, St i det... Alt blir bra til slutt! Det tar bare litt (jvlig lang) tid, kjre deg ♥

N skal jeg begynne ordne meg, for i kveld skal vi p Karpe Diem konsert. Jeg har veldig lite lyst til dra, men jeg har gledet meg til dette.... S nok engang skal jeg bite tenna sammen f den feite rumpa mi over drstokken.

Du har gtt opp i vekt, folk dr faktisk av sult her ditt jvla i-landsproblembarn.

 

 

Signatur



2 kommentarer





Det har kostet meg mer enn hva det har smakt


02.08.2016 | 21:53 | Personlig


Kroppen fr seg virkelig et sjokk nr den begynner f ordentlig med nring igjen. Etter flere r med overspising og oppkast, s har jeg nrmest rasert kroppen min innvendig.. Som jeg nevnte i et tidligere innlegg, s eier jeg ikke mageml lengre. Jeg gr konstant sulten, og jeg aner ikke nr jeg burde vre mett. P mitt sykeste s kunne jeg spise opp mot 2 kg smgodt, en hel hjemmelaget pizza, 1-2 potetgullposer og drikke 1,5 liter brus. Og Ja, alt dette p en gang. Jeg fr vondt bare av tanken! Jeg spiste og spiste og spiste, helt til jeg neste ikke fikk til puste eller g. Angsten og skyldflelsen var helt jvlig.. Med trer i ynene, og en mage som var s jvlig stram, s spurte jeg meg selv hver gang; hvorfor? hvorfor?!. Jeg skammet meg snn. Jeg gikk p do og skrudde p vasken, i hp om at ingen skulle hre meg. Det jvligste var skulle kaste opp, det gjorde s vondt, jeg fikk nesten ikke til puste. ynene var rde og trene rant p grunn av alt trykket i hodet. Jeg l ofte i fosterstilling p badegulvet etterp sa til meg selv at dette skulle jeg aldri gjre igjen.. Jeg bare l der. Kroppen min var helt utslitt. Jeg pustet hurtig, men tungt. Hjertet slo ofte s fort at jeg flere ganger var sikker p at jeg skulle d. 

 

                              

 

Men det ble aldri siste gangen. Rett etter jeg hadde kastet opp, s var jeg jo like sulten og frustrert igjen, og for da  bedve smerten, s tydde jeg til maten. Maten var min bestevenn, men ogs min strste fiende. Det var oss to fra morgen til kveld. Hver dag var som en ond sirkel med selvpining og straff. Jeg spiste og kastet opp fra jeg sto opp til jeg skulle legge meg for kveld. Ofte var jeg veldig skjelven, kaldsvettet og hadde pustevansker p grunn av at blodsukkeret mitt var s lavt. Jeg missbrukte maten. Maten var for meg en slags rus som jeg mtte ha for roe meg ned. 

Jeg husker spessielt en episode veldig godt. Det var nyttrsaften, og jeg hadde vrt hos en venninne for spsie middag. Jeg var utrolig deprimert p den tiden, noe jeg alltid blir i julen. Sliter du, eller kjenner du noen som sliter med spiseforstyrrelser, s kan du banne p at julen er den jvligste tiden p ret. Jeg prvde holde maska s godt jeg kunne, for vi skulle videre p en fest etterp. Men bakken braste under meg etter middaen, og jeg dro ikke. Jeg satt meg i bilen alene, dro hjem. Nr jeg kom hjem, s var huset helt tomt, familien min var p hver sine kanter for feire. Jeg begynte med  tmme alle skapene for det som var spiselig. Jeg spiste og kastet opp, spiste og kastet opp... slik holdt jeg p i nrmest 7 timer. Helt alene p nyttrsaften mens vennenne mine var ute festet, slik vanlige tenringer skal. Klokken slo tolv. Jeg husker jeg sto verst i trappa og s ut vinduet. Alle menneskene, gleden, jubelen og rakettene. P facebook ble det postet statuser med Godt nyttr hvert 20 sekund. Men der sto jeg, helt alene i joggedressen s opp mot den opplyste himmelen. Trene rant nedover kinnene mine... Var det virkelig slik jeg skulle g inn i det nye ret?

Jeg skriver som om alle disse opplevelsene er eldgamle, men sannheten er at det er ikke mer enn 5 uker siden sist jeg levde slik. Dag inn og dag ut. Jeg kunne nok p mitt vrste kaste opp opptil 30 ganger i lpet av en dag. Jeg var kommet til et slikt punkt i sykdommen, der hvor den var mye lettere  leve med, enn uten. Jeg hadde s alt for mange ganger tildligere prvd snu mnsteret, men psyken og den fysiske smerten av gi kroppen min mat igjen... tok knekken p meg hver gang. Som jeg pnet innlegget, s har jeg nrmest rassert kroppen min innvendig. Det skulle begynne spise mat igjen, krever utrolig mye. Dagene fles som en evighet, og du gr bare venter p neste mltid som du egentlig ikke vil ha, men sulten vil ingen ende ta. Det mest frustrerende er nr du har spist opp maten, som gjrne er en normal porsjon en eller ei med samme vekt og hyde ville ha spist, og du er fremdeles like sulten. Om du ikke tenkte mye p mat fr, s gjr du vrtfall det da. Tanken p skulle se seg selv i speilet er er uutholdelig. Alt bare kollapser, men du m bare bite tennene sammen og st i smerten. Opp alt dette, s kommer den fysiske pkjenningen, som kanskje er det jvligste av alt; luftsmertene, delagte tenner, den ustabile kroppstemperaturen og ei blre som m tmmes opp til 2-3 ganger i timen. Det er s fryktelig slitsomt. delegger du kroppen din p denne mte, s m du vre forberedt p det trolig vil ta dobbelt s lang tid komme seg ut igjen. Bulimien har kostet meg jvlig mye mer enn va flelsen av vrt tynn har gjort. Jeg har heller ikke hatt mestrasjon p 3-4 r. 

Jeg pner meg ikke slik som dette for f sympati, men jeg gjr det i hp om vre til skrekk og advarsel for andre. Jeg har helt siden jeg var liten, trodd at lykken i livet var vre tynn... Men da jeg endelig ble tynn, s var jeg ikke lykkelig da heller. Gjennom disse rene med sykdom, s har jeg virkelig gjor og tatt mange dumme valg, men er det en ting som er helt sikkert, s er det at jeg har lrt av feiltrinnene mine! Hpet mitt er jo ogs da at andre kan lre av mine feil, uten mtte beg de selv.. Det var gy g ned i vekt da ingen viste om hemmeligheten min, men 22. Desember 2011 konfronterte mamma meg... Og fra den dagen, har jeg ikke gjort annet enn skammet meg. Jeg trodde jeg hadde kontroll, men fant fort ut at jeg egentlig ikke hadde noen som helst kontroll likevell, da jeg nsket snu. 

Det var for sent. 

Signatur



2 kommentarer





hits








Design OG KODING av Albertine Lseth Vestvik