Du skulle bare ha vist


27.09.2016 | 23:03 | Blogg


Det begynner å bli en liten stund siden sist jeg åpnet meg og delte tankene og følelsene mine med dere.. Mye har skjedd på to uker, og det er nok mye av grunnen til fraværet mitt. Jeg har slitt veldig med å finne roen til å skrive... og i arkivet så har jeg sikkert 8 påbegynte tekster liggende, men som jeg ikke har orket å fullføre fordi jeg har så sinnsykt høye forventninger til meg selv. De blir liksom aldri bra nok..

Som sakt, det er mye som har skjedd siden sist, både på godt og vondt. Humøret er veldig svingende, og det er ingen tvil om at nedturene er i flertall. Tanken på å bare legge inn årene har virkelig vært vanskelig å motstå. Alt virker så uendelig og unødvendig.. Hvorfor skal jeg gidde å legge ned så mye arbeid og smerte, når jeg føler det bare gjør vondt verre? Det er så utrolig mye lettere å bare fortsette i det gamle mønsteret..

Jeg hater at jeg hele tiden må bevise og forklare for utenforstående amøber at jeg har en spiseforstyrrelse ettersom jeg ikke er et skjelett. Det er så liten kunnskap rundt spiseforstyrrelser.. Hvor mange ganger skal "vi" måtte forklare at en spiseforstyrrelse ikke har en pøkk med vekta å gjøre?! Den ligger i hodet! Jeg prøver så godt jeg kan å være "normal", og det krever så utrolig mye av meg selv bare det å skulle gå ut døra. Jeg vil ikke at andre skal kunne se at jeg er syk.. Men samtidlige er det utrolig vanskelig når man møter null forståelse for livssituasjonen fra de som ikke engang prøver å forstå.. Jeg pynter meg kanskje i fine klær, sminker meg, smiler og ler, men du skulle bare ha vist hvor mange tårer jeg har felt, og destruktive tanker jeg har tenkt før jeg i bestefall greier å tråkke over dørstokken. Livet mitt er overhode ikke lett, men jeg vet at det alltid finnes noen som har det verre enn meg. Jeg vet også innerst inne at det er så mye annet her i livet som betyr så uendelig mye mer enn hva størrelse xs gjør og tallet på badevekta! Jeg prøver å være så omgjengelig som mulig, så vær så snill å hold unødvendige kommentarer for deg selv.. Tenk litt på hva og hvordan du formulerer deg, før du uttaler deg til mennesker du egentlig ikke kjenner. For du skulle bare ha vist...

Jeg vet så utrolig godt at jeg ikke skal bry meg om hva andre tenker og mener om meg, for de ser bare utsiden av husets fire vegger. Det er få mennesker som vet hvor langt nede jeg har vært, og fremdeles kan være... Men det et kun en person som har sett alt, og det er kjæresten min. Ingen andres tanker og meninger skal egentlig bety noe for meg, for de vet egentlig ikke en dritt! Problemet er bare at det er så lett å si, men utrolig vanskelig å ikke bry seg noe om... Jeg skal ikke trenge å legge frem bevis for utenforstående at jeg er syk, for det er det egentlig ingen andre som har noe med. Jeg vet jeg er syk, Thomas vet det, mamma og pappa vet det, brødrene mine vet det, slekta mi vet det og de nærmeste vennene mine vet det, og det burde være nok! Det er nok. Alt annet er uvesentlig.

Og igjen, jeg ønsker ikke å være i den posisjonen jeg er i.. Men jeg kan egentlig ikke noe for det. Det hele startet med at jeg ville ned i vekt, men som igjen utviklet seg til å bli en helvetes kamp der hvor livet til slutt sto på spill. Jeg skammer meg og jeg angrer. Jeg skammer meg over å ha latt presset fra omverdenen ta fra meg livskvaliteten og nesten ødelagt forhold. Jeg angrer bittert på valget jeg tok i oktober 2011, da jeg for første gang valgte å stikke fingrene i halsen. Den handlingen jeg gjorde der og da, som jeg var skråsikker på at jeg hadde kontroll over.. Jeg har vært så nær ved å miste alt som har betydd noe for meg, og det gjør så utrolig vondt å tenke på. Jeg unner ingen denne smerten og lidelsen.. For selv om dere kanskje ikke kan se det på meg fra utsiden lengre, så er disse arrene på innsiden noe jeg må leve med resten av livet. Jeg ønsker ikke å dra noen flere ned med meg.. Derfor så prøver jeg så godt jeg kan å smil. Jeg setter så utrolig mye større pris på de små tingene i livet nå, og jeg prøver så godt jeg kan å nyte det. Selv om jeg smiler, deltar, prater og ler, så betyr ikke det at jeg ikke har det vondt... Men jeg prøver bare så godt jeg kan utnytte oppturene når de kommer. Det er ikke noe jeg heller vil her i livet enn å være normal.. Så kan ikke det bare være godt nok? Så la meg slippe å bevise hvordan de mørke 95% av dagene mine egentlig er, når jeg først smiler.

                     

Signatur



6 kommentarer





Morgenstund


24.09.2016 | 11:17 | Blogg


Signatur



3 kommentarer





Du elsker det, ikke sant?


11.09.2016 | 20:52 | Blogg


Underleppa ristet, stemmen brister, pusten synker og kroppen svikter. Jeg er helt naken. Ingenting å skjule meg bak, heller ingenting og støtte meg på. Blikket er helt tomt, og følelsene er som is. Jeg bryr meg rett og slett ikke lengre, og jeg vet du elsker det. Ikke sant? Det å se meg falle, drukne i mine egne tårer og skjære i mitt eget kjøtt. Du vet så utrolig godt at jeg hater deg, men du vet også at jeg ikke kan leve uten deg. Du sitter der oppe på tronen din og ser ned på meg. Den stakkars, ynkelige jenta som egentlig bare vil dø for å slippe smerten, men som ikke er våger. Makten du har, kan ikke beskrives med ord, den må føles.
 

Jeg var forberedt på at du ville vende tilbake, for jeg viste at dette var for godt til å være sant. For hadde det vært så "enkelt" som alt har vært til nå, så har jeg jo sluppet taket for lenge siden. Jeg er stolt over hvor langt jeg har kommet, men har også hatt en bismak i munnen helt siden jeg bestemte meg for å snu at jeg skulle komme til se deg igjen. Du kom, du herjet, du ødela og du satte dine spor.. men vet du hva? Jeg står oppreist fremdeles.
 

Du sier hele tiden at jeg må velge. Du sier at jeg ikke kan gå i trange jeans, ha tatoveringer, bleke håret å høre på rock samtidlige som jeg vil å pynte meg i kjoler, gå i høye hæler og sminke meg i duse toner. Du sier jeg ikke kan interessere meg for mote og samtidlige trene for å bygge muskler. Du sier jeg må bestemme meg for hvem jeg ønsker å være. Du sier jeg har mistet alle mine verdier i takt med vektøkningen. Du sier jeg ikke betyr noe for noen. Du sier jeg prøver for hardt. Du sier jeg aldri kommer til å nå opp, og du sier at jeg lik så greit bare kan gi opp.
 

Jeg vil ikke velge. Jeg vil ikke prøve å være noe eller noen jeg ikke er. Jeg er, og jeg har alltid vært den guttejenta som har hørt Eminen, Aqua, Green Day, My Chemical Romance, P!nk, Metallica, Avril Lavigne og Britney Spears siden jeg var 7 år gammel. Jeg har alltid hatt langt, lyst hår. Jeg har alltid følt meg mest komfortabel i joggeklær, skate sko, lue og militærbukser. Jeg har alltid lekt med lego, biler og pistoler, men jeg har også alltid elsket Barbie, dukker og Bratz. Så lenge jeg kan huske, så har jeg alltid fått lov til å være meg selv 110 %. Ja, mamma syntes nok ikke alltid det var like kult at hennes eneste datter skulle begynne å kle seg mer som en gutt enn hennes to sønner, men verken hun eller pappa har noen gang prøvd å endret meg. De har alltid latt meg få velge, prøve og feile, helt på egenhånd. Sakte men sikkert så ble jeg mer og mer "jentete" som årene gikk, men jeg er utrolig stolt av meg selv for å ha greid å holde fast ved de trekkene som alltid har gjort Pernilla til Pernilla gjennom ungdomstiden der hvor alle skal være helt like og ingen skal skille seg ut. Jeg greide det da, så hva er det som gjør meg så usikker på akkurat det å være meg selv nå?
 

Hver dag er en kamp om å våge, prøve og det å ikke være redd for å feile. Jeg lever fremdeles, for du har ikke knekt meg helt. Hodet mitt er i ferd med å eksplodere, men jeg har kommet for langt til å gi etter. Jeg ser på deg som en ripe i lakken, for jeg er overhodet ikke totalvraket. Du har satt dine spor, men du har bare gitt meg et nytt perspektiv på hva som egentlig betyr noe her i livet. Jeg har lært, sett og følt hvordan det var å skulle leve med deg igjen, men denne ripen har gitt meg mer drivkraft enn noen gang!
 

Signatur



2 kommentarer





Ventetiden koster liv


07.09.2016 | 20:50 | Blogg


Alt jeg ser er tall... Tall, tall og enda flere stygge tall. Hele livet mitt føles ut som et uendelig regnestykke som aldri kommer til å gå opp. Hver dag består av negative og positive tall som jeg følger til punk og prikke. Klokka, vekta, buksa, maten, manualene, turene, bankkortet, regningen, bilen... Ja, absolutt alt har et tall, en pris, en størrelse, en vekt eller en grad. Jeg spiser ikke når jeg er sulten, men jeg spiser etter klokka. Dette er fordi jeg ikke kan kjenne på noen sult og metthetsfølelse lengre. Jeg har ikke på meg klær om morgenen, men størrelser. Jeg løfter ikke vekter på trening, men x-antall kilo og repetisjoner som avgjør om økta blir godkjent eller ikke. Jeg spise ikke mat, jeg spiser et regnestykke. Jeg ser ikke ei sunn, sterk og frisk jente i speilet, men jeg ser et tall som er så stort at hun har mistet alle sine verdier.

Jeg lurer på hvordan det er å kunne stoppe å spise når man er mett, eller hvordan der er å kjøpe ei bukse etter hvordan den sitter og ikke hvilken størrelse den har. Jeg lurer på hvordan det er å kunne sovne når man er trøtt, og ikke fordi man har tatt noen tabletter 2 timer før leggetid slik anvisning på pakken sier. Jeg lurer på om jeg noen gang kan spise en sjokolade uten å tenke på kaloriinnholdet, og jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å akseptere meg selv for den jeg er, og ikke hvilken vekt jeg har.

Siden 27 juni, så har jeg lagt på meg rundt 14 kilo... Jeg føler meg jævlig, og jeg føler nok en gang at jeg har mister meg selv. Jeg holder meg unna, fordi jeg er redd for eventuelle reaksjoner og tilbakemeldinger. Jeg tror alle hvisker bak ryggen min, og jeg er helt sikker på at folk sier positive ting med en ironisk undertone. Jeg kaller meg også feit, stygg og ekkel for å late som om jeg ikke bryr meg. Jeg kan ikke fatte og begripe hva kjæresten min ser i meg, og jeg blir flau på hans vegne når vi går ved siden av hverandre.

Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å finne og verdsette verdier ved meg selv som ikke omhandler det ytre. Jeg lurer om jeg noen gang vil slutte å tro at jeg kan lese andre siden tanker om meg, og jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å akseptere meg selv for den jeg er.

Jeg savner så inderlig å ha kontroll. Jeg føler meg ufattelig svak og ubrukelig når jeg spiser mat, og jeg kjenner på en enorm mestringsfølelse og stolthet når magen rumler. Jeg vet så utrolig godt at dette ikke er bra, men det sier vell litt om hvor sykt hodet mitt fortsatt er. Hverdagen min blir bare mørkere og mørkere, og tanken på å slutte å spise, frister. Jeg ser på det som en utfordring, fordi det egentlig ikke er "min greie" etter som jeg alltid har vært for svak til å kunne holde meg unna mat.. Når alt dette er sakt, så har jeg ikke tenkt til å prøve det! Dette er tanker som kværner oppe i hodet mitt, fordi jeg er desperat etter å ta kontroll og kjenne mestringsfølelse ovenfor meg selv igjen. Men jeg er redd. Redd for at fristelsene skal bli for store og stemmene for sterke.

Siden mai så har jeg gått og ventet på svar angående behandling. Det er snart 4 måneder siden jeg selv valgte å virkelig ta tak i problemene mine slik at jeg også kunne få begynne å leve igjen.. Men siden mai så har har jeg bare gått og ventet, ventet og ventet. De fleste synes det er godt med ferie, men etter noen uker så er det godt å komme tilbake til normale, for det kan bli litt langdrygt tilslutt. Jeg har nå hatt "ferie" i snart 3 måneder, fordi jeg ikke har vært i psykisk eller fysisk form til å jobbe, og fordi behandlingen som jeg skal begynne i, ikke har oppstart før i oktober/ november. Jeg begynner å bli utrolig oppgitt, frustrert og deprimert av all denne ventingen. Hadde det ikke vært fordi jeg valgte å ta tak i disse problemene mine på egenhånd, og forsøke selv å få livet mitt tilbake i mens jeg likevel måtte vente på hjelp... Så har jeg nok kommet til å avsluttet livet mitt for lenge siden. Jeg har holdt meg så lenge nå, så jeg kan ikke bare gi opp... Men tanken er der konstant for å være en stemme for oss alle som må vente. Det er helt horribelt at noe så akutt, skal måtte ta så lang tid!

Folk trenger hjelp når de kommer å ber om det, ikke om 4 måneder!

 

 

Signatur



3 kommentarer





Marionett


01.09.2016 | 21:34 | Personlig


Hvorfor må alt være så forbanna vanskelig?! Hele livet mitt er som en berg og dalbane.. opp og ned, hele tiden. Jeg blir så frustrert, og jeg har bare lyst til å skyte en kule i hodet på meg selv fordi jeg ikke orker dette livet lengre.. Hva er vitsen? Alt kjennes så håpløst og urettferig. Jeg sliter sånn med å bære denne kroppen her.. Og jeg føler jeg er tilbake til der hvor det hele startet for 5 år siden.

Jeg kaldsvetter, vrir meg i smerte, tårene renner og jeg sliter med å puste.. Alt kjennes så uendelig. Jeg nekter å tro på at disse smertene er ¨normale¨.. Dette er jo helt umenneskelig! Hvorfor skal jeg orke pine meg selv gjenneom dette helvette når jeg føler jeg ikke sitter igjen med en dritt selv? Hva får jeg egentlig ut av dette? Desto flere kilo jeg går opp, desto verre blir psyken min. Jeg orker ikke det jeg ser, og jeg vil bare knuse alle speilene rundt meg. Det eneste jeg vil akkurat nå er å sove. Sove og aldri våkne opp igjen.. Livet kjennes ut som et levende og evig mareritt. Det er så uafattleig mørkt, og jeg er livredd for å skulle være alene. Alt er bare helt kaos, og jeg føler bakken har forsvunnet under meg.. Jeg vet ikke hva jeg vil, jeg vet ikke hvem jeg er, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg vet egentlig ikke ingenting akkurat nå. Jeg føler meg som en marionette som blir styrt imot min egen vilje. Jeg blir dratt i alle rettninger og jeg føler meg helt ubrukelig. 

Alt hadde egentlig vært mye lettere om den dype dalen kunne ha vært konstant. Det er så utrolig slitsomt og frustrerende å se en fremtid i det ene øyeblikket, for så å bare ville dø i det neste. 

Tragisk.

Signatur



2 kommentarer





hits








Design OG KODING av Albertine Løseth Vestvik ©