Vær så snill, ikke glem meg


31.10.2016 | 21:44 | Blogg


Hvorfor må det være så vanskelig?

Det er et spørsmål som jeg stiller meg selv hver jævla dag..

Et håpløst spørsmål som jeg egentlig vet svaret på, men som jeg hele tiden prøver å vri meg unna. Ubevisst og bevisst. Jeg vet så utrolig godt hva som gjør situasjonen min vanskelig, og jeg vet så utrolig godt hva som må til for at jeg skal nå toppen.. men jeg er redd.

Livredd.

Da jeg var på mitt sykeste i 2012, levde jeg nærmest helt isolert i min egen lille boble. Det var kun plass til meg og mitt der, og ingen andre. Det eneste jeg ville, var å være alene. Helt alene der ingen kunne se meg. Jeg satt inne for meg selv, mens vennene mine begynte å studere, reise eller jobbe. Det var bare meg, meg, meg og mitt. Spiseforstyrrelsen holdt meg unna omverdenen, og tok i fra meg så og si all sosial kontakt,

Men samtidlige så trøstet han meg, holdt rundt meg og sa fine ord til meg. Han viste så godt hvor sårbar jeg var, og hva som skulle til for at jeg ville klamre meg fast. Vi hadde et hat\ elsk forhold som ikke kan beskrives, men som må oppleves..

Han gjorde meg blind. Jeg prioriterte han framfor venner og familie, noe som igjen resulterte i at jeg mistet nettverket som jeg hadde før han kom inn i livet mitt og tok over styringen. Jeg greide ikke å si noe, og de rundt meg viste ikke hva som skjedde, eller hva de kunne gjøre. Jeg var fanget i mitt eget hode, og jeg følte det beste for alle var at jeg bare trakk meg tilbake.

Jeg ville ikke at noen skulle se meg, eller hindre meg. Mitt fokus var på maten og vekta, og alt annet var uvesentlig. Jeg var svært ensom i denne perioden, og jeg gråt nærmest hver dag når jeg så meg selv fra utsiden. Ensomheten tok overhånd når maten tok slutt, og det var i disse stundene jeg for alvor kunne se smerten han hadde påført meg. Ikke bare psykisk, men også fysisk.

Etterhvert som han ble sterkere og sterkere, ble avstanden til venner og familie bare større og større, og jeg bare mindre og mindre.

Jeg glemmer ikke fredagskvelden jeg satt alene på kjøkkenbordet å spiste middag, mens mamma satt på stua. På Instagram og Facebook så jeg statuser og bilder hvor folk gledet seg til helg, fester og vinkvelder.. men her satt jeg, helt alene fordi jeg hadde rotet meg bort i mitt eget hode. Jeg husker mamma kom bort for å stille meg et spørsmål, men før jeg i det heletatt greide å åpne munnen, så knakk jeg sammen i armene hennes. Jeg var kommet til et punkt hvor jeg hadde mistet meg selv helt.

Etter å ha følt meg utenfor i så mange år, så knyter det seg rett og slett i magen om jeg ikke kan delta i sosiale settinger.. Jeg er livredd for å havne på sidelinjen igjen. De siste to månedene har jeg vært mer sosial enn på lenge, men det har gått veldig på bekostning av hva jeg egentlig ønsker å oppnå. Veien føles endeløs, og frykten for å bli " glemt" blant vennene mine, er utrolig vanskelig å takle.

Det er umulig for meg å skulle leve "normalt" samtidig som jeg skal jobbe meg fremover og ut av bulimien.. Jeg vet så utrolig godt at de to livsstilene ikke går overens, men jeg er redd.

Livredd.

Jeg sier ikke nei fordi jeg ikke vil, men fordi jeg faktisk ikke er sterk nok til å takle omverdenen enda.. Jeg gruer meg til mørketiden, men jeg har troen på at våren kan bli fantastisk om jeg kommer meg gjennom denne perioden.

så vær så snill.. ikke glem meg!

Signatur



6 kommentarer





Stille i stormen


28.10.2016 | 22:30 | Blogg


Signatur



0 kommentarer





Anoreksi er ingen sparebøsse, Sophie Elise!


26.10.2016 | 15:24 | Personlig


// Aftenposten
 

Kjære Sophie Elise.
 

Du er en sterk kvinne, som har måttet tåle utrolig mye kritikk og nedlatende utalelser i løpet av årene. Du har sterke meninger, og du vet å utnytte din posisjon til noe positivt ved å skape blest rundt viktige temaer her i samfunnet. Til tross for de falske vippene, det påsatte håret, silikonpuppene, leppene som er fylt med restylane og den opererte nesa, så har jeg alltid ment at jenta bak fasaden har mye viktig, og ikke minst mye klokt å komme med.

Selv er jeg en person som ikke dømmer andre mennesker for verken hudfarge, legning, utseendet, livssituasjon, tidligere hendelser eller religion. Jeg tror det finnes noe godt i alle mennesker, til det motsatte er bevist.

Personlig er jeg i mot kosmetiske operasjoner, men jeg mener folk må få gjøre som de vil, så lenge de gjør det for seg selv og ingen andre. Det er opp til hver enkelt å ta slike valg, men enten du vil det eller ikke.. så er du et forbilde for så utrolig mange, mest sannsynlig flere enn du tror. Du ble tidligere i år kåret til " Årets mektigste medie kvinne" i Norge , og du burde virkelig begynne å ta litt mer hensyn til hvordan du uttaler deg!

Som jeg nevnte tidligere, så ser jeg bort ifra ditt ytre, og heller hørt på hva det er du har å si. Selv om dette gjelder meg, så gjelder det overhodet ikke alle, og det vet du. Du har utrolig mange unge mennesket som ser opp til deg, og det er ingen tvil om at du er med på å øke kroppspresset noe sinnsykt. Det er helt tragisk hvor normalisert det er blitt å fylle puppene med silikon i det man fyller 18 år, eller hvor vanlig det er å sprøyte full leppene med restylane.. når sier ikke jeg at du er ansvarlig for denne skremmende utviklingen ene og alene, for det et overhodet ikke tilfellet, men som "årets mektigste medie kvinne" så har du et ansvar!

Du har nettopp gitt ut din første selvbiografi "forbildet", og i en artikkel som jeg kom over på Aftenposten, hadde du forklart i et intervju i forbindelse med lanseringen hvorfor du tar plastiske operasjoner. Du sier det er på grunn av usikkerheten og kroppspresset, noe jeg vet utrolig mange kan kjenne seg igjennom, inkludert meg selv.. men, når du prestere å si at det er dyrt med operasjoner, og enklere å utvikle anoreksi fordi det er gratis... Da får du meg virkelig til å tenne på alle pluggene! Det er så lite gjennomtenkt og respektløst som du kan få det til. Ja, anoreksi koster kanskje ikke så mye i kroner og øre, men det kan i værste fall koste en person, en familie, venner og bekjente et menneskeliv... ! Noe av det kvalmeste jeg vet, er utenforstående som bagatelliserer en spiseforstyrrelse.

I løpet av mine 5 år fanget i bulimihelvette, så har jeg vært så utrolig (u)heldig å blitt kjent med flere fantastiske jenter som dessverre sliter, eller har slitt med anoreksi.. jeg har stått på sidelinjen og sett kampene de har kjempet med mine egne øyne, og tro meg... den er faen meg ikke gratis! Spiseforstyrrelsen Anoreksi er en dødelig psykisk lidelse, ikke et valg en tar for å spare penger.

 

Signatur



17 kommentarer





Lyset i enden


25.10.2016 | 22:10 | Blogg


Signatur



0 kommentarer





Kan vi ikke ta det senere?


25.10.2016 | 13:11 | Blogg


God morgen!

Fy søren, jeg må være en av de dårligste på å gjennomføre eller fullføre noe jeg har startet på. Jeg setter meg mål, og sier jeg skal, men jeg finner alltid en unnskyldning for å komne meg unna...som nå; jeg gjesper til den store gullmedaljen, og har egentlig bestemt meg for å ta en liten høneblund før jeg fortsetter! Så får vi se når jeg tar meg tid til å skrive ferdig dette innlegget.. 3 timer, 2 dager eller 4 uker.. who knows!

Ja se der ja,.. det ble en liten powernap på hele 3 timer der gitt! De forbanna Vallergan tablettene.. de slår meg virkelig helt ut om morgenen. De er en "life saver" om kvelden, ettersom jeg sliter veldig med å sovne, men de er et sant mareritt når jeg skal stå opp.. men, men, man kan vell ikke få alt her i verden! Noe må ofres, og i dette tilfellet så blir det de kjære morgenrutinen mine.. for jeg trenger virkelig å sove om natten! ... Og når det er sakt, så tror jeg ikke det at jeg tar Fluoxetin tablettene i samme slenger gjør saken bedre, he-he. Føler meg som tidene pilleknasker nå, men jeg har fått "klarsignal", så det er nok ikke noen fare.

Planen min bak dette innlegger var egentlig å skrive ned målene, utfordringene, tankene og følelsene mine her og hvordan jeg tror/ ønsker den kommende uken skal bli. Slik jeg gjorde sist mandag.

Målene mine for denne uka er egentlig bare å få i meg maten jeg skal og søvnen jeg så sårt trenger for å fungere i hverdagen. Jeg har også som mål å begrense overspisingen så mye som mulig, men det ser jeg egentlig på som en selvfølge.

Utfordingene for den kommende uka blir nok mange.. motivasjonen er ikke der den var, men jeg nekter å falle tilbake. Akkurat nå så prøver jeg å gjøre det "rette", men jeg gidder faktisk ikke å offer alt så lenge jeg selv føler jeg har situasjonen under kontroll. Jeg overspiser ikke for å gå ned i vekt lengre, jeg gjør det for å takle vanskelige situasjoner og kjedsomhet.. blir frustrert bare av å skrive det, men det er bare sånn det et akkurat nå.

Tankene mine her og nå er egentlig likegyldig med tanke på spiseforstyrrelsen... men jeg har det veldig bra, så jeg skal ikke klage! Spiseforstyrrelsen er der kun som en måte å takle vanskeligheter på, og overhodet ikke en del av hverdagen min som den var tidligere.

Skal prøve å ta en oppsummering av forrige uke senere i dag, men akkurat nå så har jeg andre planer. Adios!

Signatur



0 kommentarer





Gi slipp


23.10.2016 | 20:35 | Blogg


Vær så snill å slipp meg!... slipp meg sa jeg! Jeg orker ikke dette mer. Jeg er så sliten, trøtt og lei..kan du ikke bare la meg hvile litt? Hvorfor må det alltid passe for deg? Det er hele tiden deg, deg, deg og ditt.. ser du ikke meg? Ser du ikke at jeg ikke vil? Forstår du ikke at dette forholdet ikke fungerer?

Vi har det stort sett fint sammen når det bare er oss to.. men ikke alltid. Jeg hater deg, men jeg savner deg. Jeg er redd for å gi slipp på deg, fordi du er den eneste som virkelig forstår meg, men jeg er også redd for å beholde deg, fordi du får verden til å rase sammen under meg.

Du er så jævlig manipulerende! Du sier du elsker meg, og at det eneste du vil er å se meg lykkelig.. men hvorfor får du meg til å gjøre dette mot meg selv da? Lykken er jo der bare for en liten stund, etterskjelvene er uutholdelige. Jeg er lykkelig til en viss grad når det bare er oss to, men du må jo forstå du også at det ikke fungerer i lengden? Sosiale settinger er helt jævlige for meg.. du er der hele tiden, uansett. Du holder rundt meg og oppmuntrer meg, men det føles ut som det kun er til din egen fortjeneste. Du ser ikke alle de rundt som ser på meg og følger med, og de ser ikke deg. Den eneste du ser, er meg. Den eneste de ser, er meg.

Jeg er den eneste for deg, og det eneste du vil, er æ dele resten av livet med meg. Jeg skal ikke lyve, for helt ærlig så skulle jeg også ønske at vi kunne det.. men du vet det ikke går. Du setter flere kjepper i hjulene for meg, enn du sprer glitterstøv. Jeg vil ut, men det er alltid for og imot. Meg mot deg, vi mot dem. De ser smerten du påfører meg, men de ser ikke lykken og mestringsfølelse du gir meg. Det eneste de ser er et egoistisk menneske som bare ønsker å være vanskelig, trass og barnslig.

For ikke så lenge siden var det en behandler som sammenlignet en spiseforstyrrelse\ avhengighet med en voldelig kjæreste.. Du vet så alt for godt at forholdet ikke er sunt, men du er blind og ser hele tiden tilbake på de fine øyeblikkene. Alle andre ser og hører kun det negative ved deg, de ser ikke hvor fint vi to kan ha det sammen når det bare er oss to.

Selv har jeg aldri opplevd vold i et forhold, men jeg syntes denne sammenligningen beskriver kampen utrolig bra. Det er lett å si hva andre skal gjøre om man står på sidelinjen å ser alt fra en annen vinkel, men prøv å sett deg i vedkommende sin situasjon før du uttaler deg. Hadde det vært så enkelt som du skal ha det til, tror du virkelig det da villa ha vært er spørsmål?

Signatur



0 kommentarer





Mandag


17.10.2016 | 13:11 | Personlig


Endelig er mandagen her igjen, og det er på tide å jobbe seg videre med nye mål og utfordringer. Alt har vært veldig opp og ned fortiden, men jeg prøver å lære av feilene mine, i stede for å la de ødelgge for meg enda mer. Hver uke så setter jeg meg egne mål, utfordringer, skriver ned tanker og følelser, planlegger osv. Denne uken så tenkte jeg å dele disse målene her på bloggen også, fordi jeg føler meg mye mer forpliktet til å gjennomføre dem da. For alt jeg vet, så kan det jo være til hjelp for andre også ;). Dette tenkte jeg å begynne med hver mandag, for så å ta en oppsummerig når søndagen kommer, på hvordan uken faktisk har gått. 

Uke 42

Målene mine fra uke til uke er egentlig veldig like, ettersom jeg ikke ønsker å bevege meg videre før jeg føler meg 100% klar for det. Hovedmålet er som alltid å ikke overspise eller kaste opp, for greier jeg det, blir alt så mye lettere. Jeg har jo hatt endel tilbakefall i løpet av den siste tiden, men det føles bare jævligere og jævligere for hver gang. Jeg ønsker ikke å leve slik, det gir meg ingenting, og det er overhodet ikke værde! Jeg skal komme meg ut av denne onde sirkelen igjen, så jeg må bære være ærlig med meg selv å ikke miste troen på at jeg kan bli frisk. Nøkkelen til å ikke overspise, er å spise jevnt og nok. Jeg er utrolig flink til å nekte meg visse typer mat, og i det siste har jeg vært veldig dårlig på å få i meg nok mat.. Det går som oftest greit i ukedagene, men med engang den jævla helga kommer.. så sklir det ut. Noen har kanskje reagert på at jeg har vært så mye ute på byen de siste helgene, men det er rett og slett fordi jeg ikke vil eller kan sitte bare hjemme. Drikker jeg litt alkohol og er sosial, så har jeg faktisk ingen problemer med å holde meg unna potetgullskåla. Jeg vet at jeg jeg mister kontrollen om jeg tar et flak, så da holder jeg meg heller helt unna. Det å skulle sitte hjemme helt alene på en lørdagskveld, skremmer meg noe sinnsykt. Før så slo jeg ihjel tiden med å overspise og kaste opp.. dette var min måte å takle ensomheten på. Jeg gjør alt for å unngå å kjenne på disse følelsene igjen, nettopp fordi det siste jeg vil er å falle helt tilbake. Derfor er jeg ute så mye. 

Så greide jeg jo faktisk å spore helt av igjen da.. men, men! Hovedmålet er å ikke overpsise eller kaste opp, så da blir mitt andre, og siste mål for uka å spise regelmessig og nok.

Utfordringene som står for tur denne uka, er egentlig flere. Planen er å dra på hytta alene i morgen, så da må jeg bare være ærlig med meg selv, og vise for de her hjemme at jeg greier det uten å miste kontrollen. Jeg skal bare være der i 2 dager, så er ganske sikker på at det går fint. Ukas andre utfording blir å få gjort alt det jeg planlegger.. Og skulle jeg ikke få gjennomført det, blir utfordringen å ikke la det ødelegge for meg senere. Jeg er en perfeksjonist, og jeg liker ikke når ting ikke går som planlagt. Dette er noe jeg virkelig må jobbe med.. I know. Og sist men ikke minst, så kommer den største utfordringen av dem alle; helgen. Den stygge, stygge, stygge helgen.. men denne gangen skal jeg få det til, å nå vet du også det! 


Tankene mine i skrivende stund er overaskende nok positive, men slik er det egentlig hver mandag. Ting blir gjerne litt mørkere i løpet av uken.. men det er låv til å håpe! Jeg kan hvis jeg vil, for jeg har gjort det før. Til tross for at jeg er veldig opptimist nå, så sitter det en negativ liten jævel på min venstre skulder og hele tiden hvisker; Du får det ikke til uansett, kan du ikke bare gi opp..?

​Krysser fingrene for at han tar feil, så får vi se hvordan det har gått om en uke! Ønsker alle sammen, inkluder meg selv en fin dag, så skrives vi senere. Skal bli mye flinkere på å oppdatere, for jeg synes dette egentlig er veldig gøy ;).

 

Signatur



2 kommentarer





Jeg skal ikke si det videre


16.10.2016 | 19:03 | Blogg


Ofte så føler jeg meg veldig alene.. jeg angrer daglig på at jeg har åpnet meg som det jeg har gjort, og jeg føler meg som en taper med en diger blink i panna. Jeg har ingenting å skjule meg bak og jeg vet ikke hvem som leser det jeg skriver.. jeg føler meg rett og slett helt naken.

Det skumleste ved å blogge så personlig, må være det å ikke vite hvem som leser det jeg skriver. Jeg er livredd for å bli dømt, og jeg er livredd for å bli satt i bås. Folk tror de kjenner meg ut i fra det de leser om meg, og gjør seg opp en mening uten å egentlig ha pratet med meg.. jeg et fult klare over at dette er en del av greia med å blogge, men det er vanskelig å ikke skulle bry seg når man hele tiden er opptatt av å bli likt blant både kjente og ukjente. Jeg sliter veldig med meg selv til tider, men jeg er ikke gal. Alle har sine gode perioder og dårlige, forskjellen er bare at jeg er åpen om det fordi jeg er så dritt lei av denne fasaden. Jeg vil bevise for meg selv og andre at det er ikke teit, dumt eller kleint å snakke om det som er vanskelig, for det er helt normalt å ikke smile fra øre til øre hver jævla dag. Livet er ikke plettfritt, verken for meg, deg eller dronning Sonja. Vi har alle våre bekymringer, redsler, gleder og sorger.. Så ikke gjem deg av den grunn! Jeg kan låve deg en ting, og det er at når du åpner deg for en eller flere, så vil du raskt innse at du ikke er alene!

I tidligere innlegg så har jeg skrevet at jeg har følt meg veldig alene om det å slite med bulimi. Jeg kjente ikke til noen som slet med det samme, og jeg følte at jeg mislyktes i spiseforstyrrelsen fordi jeg ikke var sterk nok til å utvikle anoreksi. Jeg var/ er rett og slett for glad i mat. Når jeg tenker tilbake på disse tankene, så tenker jeg bare; hva faen?! Mislyktes i spiseforstyrrelsen?.. sykdommen som har tatt i fra deg flere år, nesten drept deg, gjort deg beinskjør, fått deg lagt inn opp til flere ganger og tatt fra deg alt av livsglede.. og du føler ar du har feilet? Spør jeg meg selv akkurat nå, her hvor jeg er i dag, så vil jeg egentlig si at jeg naila den.

Men det er først nå jeg ser hvor syk jeg har vært, og grunnen til at jeg kan se det så tydelig nå, er fordi jeg åpnet meg. Nå vet jeg at det er så utrolig mange flere enn bare meg som sliter med bulimi. Det er en tabu sykdom, som nesten et umulig å oppdage om man ikke står personen veldig nær.. så det er virkelig ikke rart man føler seg mislykket og alene om man sliter med bulimi. Jeg hadde aldri i min villeste anelse trodd at denne djevel var så utbredt og nesten "normal" blant både gutter og jenter som den faktisk er. Det er utrolig skremmende, og ikke minst et klart varselstegn på at dette virkelige må takes på alvor!

Som jeg nevne i starten, så angrer jeg daglig på at jeg åpnet meg, men når kjente og ukjente takker meg for åpenheten og sier jeg har hjulpet dem mye, blir jeg påminnet hvorfor jeg valgte å gjøre det. Skulle bare ønske jeg viste hvem alle dere fine mennesker som leser det jeg skriver faktisk er! Jeg har fått et inntrykk av at det er flere enn hva jeg tror, noe som både er skummelt og positivt på samme tid. Jeg blir utrolig glad for tilbakemeldinger, og jeg snakker mer enn gjerne om mine problemer med deg om det kan være til hjelp. Jeg legger ikke skjul på noe, og du kan stole på meg. De fleste våger først å ta kontakt med meg når det er alkohol inn i bildet (noe jeg har full forståelse for), men dere skal vite at jeg prater uansett! Ja,og når det er sakt... så foretrekker jeg slike samtaler i edru tilstand, fordi jeg også synes det er veldig godt å være litt "normal" med venner i blant, å glemme det mørke ♥.

Føler jeg er veldig flink til å gjenta meg selv i innleggene mine... men prøver så godt jeg kan å la vær! Vurderer også litt om jeg skal begynne med vlogg, ettersom det ikke alltid er like lett å ordlegge seg.. men vi får se!

Signatur



5 kommentarer





Forsvinne


11.10.2016 | 15:32 | Blogg


Har du noen gang ønsket å forsvinne? Nå mener jeg ikke å dø, men heller å flykte fra ditt eget liv. Flykte fra alle bekymringene, tankene, sorgene og de menneskene du har såret opp gjennom tiden. Flykte slik at alle de andre kan få leve livene sine igjen, uten at du hele tiden skal stå i veien og ødelegge. Flykte fra smerten som gnager i deg nå, til noe helt nytt og ukjent. Møte nye mennesker som ikke kjenner til historien din, og som verken ser på deg, eller behandler deg annerledes. Flykte til et sted der du kan være deg selv igjen, uten å måtte bekymre deg over andres bekymringer og tanker som omhandler deg.

Det går virkelig ikke en eneste dag uten at denne tanken om å forsvinne, detter inn i hodet mitt. Jeg er så lei av å ha det vondt, og jeg er så lei av å gjøre andre vondt. Skyldfølelsen over hva jeg har gjort mot meg selv, og de som jeg er så uendelig glad i, er utrolig tung å bære. Fortiden min har satt dype arr i så alt for mange uskyldige sjeler..

Hadde jeg bare vist det jeg vet i dag

Signatur



0 kommentarer





Høst på fjellet


10.10.2016 | 14:28 | Blogg


Signatur



2 kommentarer





Solskinn


10.10.2016 | 12:22 | Blogg


Signatur



0 kommentarer





Lys


05.10.2016 | 12:30 | Blogg


Signatur



0 kommentarer





Det er ikke alltid mørkt


04.10.2016 | 14:23 | Blogg


Noe av det vakreste jeg vet, er soloppgangen. Lyset, stillheten og stemningen, gir meg en slags ro i kroppen. Jeg hater å stresse, så det finnes faktisk ikke noe som er deiligere enn en rolig morgen med god tid, kaffekoppen og en god frokost. Morgenstund har gull i munn, som ordtaket sier. Jeg elsker følelsen av å kunne starte på nytt og heller lære av gårsdagens vanskelig utfordringer, enn å la de påvirke meg i lang tid etterpå. Man kan ikke endre fortiden uansett, så hvorfor la den ødelegge enda mer. Det er værtfall slik jeg prøver å tenke for å komme meg fremover.

Jeg føler litt at denne bloggen har blitt et lite sippehjørne for min del, noe som jeg begynner å bli litt lei av... Det er godt å få luftet tankene og meningene mine her inne, men alt i livet mitt er jo ikke bare mørkt og trist. Tvert i mot. Jeg har stunder der hvor livet smiler, og hvor jeg føler jeg er på toppen av verden. Tro det eller ei! Så jeg tenker at jeg skal bli flinkere til å dele de positive sidene også, for det tror jeg vell så gjærne kan være med på å hjelpe andre og meg selv.

Jeg er en kreativ og aktiv person, så det å ta bilder, tegne, lage mat og trene, er en veldig stor del av hverdagen min. Jeg ønsker å bli flinkere til å vise disse sidene av meg her inne også, og ikke bare i bilder på Instagram. Målet mitt er å kunne inspirere, glede og motivere andre til at det er en bra ting å være åpen om det som er vanskelig, men at det også kan bli bedre! Så fra nå av, skal jeg utvide denne kjære bloggen til å bli litt mer hverdagslig, og ikke fult så deprimerende.

 

Hva ønsker du å lese mer av? ♥

Signatur



2 kommentarer





Et steg av gangen


03.10.2016 | 17:08 | Personlig


Det værste med alt dette, det må være ventetiden. Jeg hater å ikke kunne ha et bestemt tidspunkt å forholde meg til. Usikkerheten blir bare verre og verre for hver dag som går, og spørsmålene blir bare flere og flere. Jeg er en utålmodig sjel, og jeg hater å vente når jeg ikke kan se en ende. Dag etter dag, uke etter uke og måned etter måned... jeg sitter her med tusen spørsmål, jeg kjeder ræva av meg. Jeg vil så gjerne tilbake i jobb, tilbake til hverdagen, og tilbake til normalen. Jeg er så utrolig lei av å sitte på sidelinjen å bare se på alle andre. Jeg føler meg ubrukelig, og jeg synes det er drit ekkelt å skulle si at jeg er sykmeldt etter som jeg ser helt oppegående ut. Jeg føler jeg hele tiden jeg må forklare meg ovenfor andre hvorfor jeg ikke er i stand til å jobbe, og hvorfor jeg er i stand til å være utenfor husets fire vegger. Det knyter seg i magen når ukjente eller kjente spør meg hva jeg gjør på fritiden.. jeg føler folk tror at jeg ikke gidder å jobbe eller studere, og at jeg snylter på staten. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke er alene om akkurat dette, og at det utrolig mange som faktisk isolerer seg nesten helt fra omverdenen i frykt for å bli dømt. Angsten for å skulle bevege seg ute når man er "syk", tror jeg sitter igjen fra barne og ungdomsskolen. Hadde man ikke vært på skolen den dagen, så måtte man være inne resten av dagen også, ellers så var det skulking. Jeg hater at jeg føler det slik rundt det å være sykmeldt, men jeg prøver å tøye grensene og ikke la andre menneskers tanker og meninger styre meg.

Så for siste gang, jeg er ikke i stand til å jobbe nå fordi hovedfokuset mitt er på å få gitt kroppen min tilstrekkelig med mat som jeg greier å beholde, trene for å bygge den opp igjen og få nok søv slik at jeg kan få en normal døgnrytme. Jeg kan heller ikke bare sitte inne å gjemme meg, for da lar jeg spiseforstyrrelsen vinne. Jeg må komme meg ut døra, pynte meg i "vanskelige" klær, være sosial og gjøre vanlige ting som alle andre gjør om jeg skal kunne bli bedre. Det handler for meg, om å utfordre seg selv. Jeg er redd for å gå ut døra, redd for å møte mennesker, redd for å spise i offentlighet, redd for å bli sett, redd for kommentarer, redd for å feile ... ja, jeg er egentlig livredd for hele den uforutsette verden der ute. Dørstokkmila er utrolig lang, men desto flere ganger jeg er tøff nok til å bevege meg utenfor komfortsonen min, jo lettere blir det.... Det tar bare så fuckings lang tid. Kanskje du ikke skjønner dette, men du sliter sikkert med noe som jeg heller ikke forstår. 

                                    
    

 

Det er nå over 3 måneder siden jeg valgt å ta tilbake kontrollen over livet mitt. Og som jeg har skrevet så utallige mange ganger tidliger, så har denne veien vært langt i fra en dans på roser. Jeg sa jeg aldri skulle falle tilbake, men det var et løfte jeg desverre ikke greide å holde. I løpet av den siste måneden så har jeg hatt flere tilbakefall. September har vært en utrolig krevende måned og mye har skjedd på kort tid. Planen min var å kunne kjøpe meg egen leilighet nå etter sommeren når leia gikk ut, men slik ble det desverre ikke. Selve bulimien er ikke det største problemet lengre, men arrene etter den økonomiske delen av spiseforstyrrelsen må jeg betale dyrt for nå. Kredittkortgjeld , avbetalinger, ubetalte regninger, tannlegetimer etter tannlegetimer og lånte penger.. Jeg mistet kontrollen helt. Jeg har rett og slett ikke penger til å kunne verken leie eller eie akkurat nå. I en alder av 23 år, så måtte jeg flytte hjem til foreldrene mine igjen. Det har vært utrolig vanskelig, og jeg er skråsikker på at dette er grunnen til alle tilbakefallene mine den siste måneden. Det å gå fra æ være et kjærestepar med egne regler og rutiner, til å igjen måtte tilpasse seg noen andre sin hverdag, har vært urolig vanskelig. Ikke bare for oss, men for foreldrene våre også.. noe som er fult forståelig! Det er ingenting jeg heller vil nå enn å bli frisk, tjene mine egne penger og kjøpe min egen leilighet. Jeg skal jobbe ræva av meg for å komme meg ut av dette helvette, for nå fortjener jeg også å leve. Denne økonomiske baksiden av spiseforstyrrelsen har hengt over meg nå i snart 2 år. Jeg har hele tiden vist at gjelden bare har vokst og vokst, men jeg har gjort alt for å unngå realiteten. Avhengigheten min, var rett og slett 1. prioriteringen... Nå som jeg har kommet meg over den vanskeligste kneika med maten, så har jeg endelig muligheten til å ta tak i den økonomiske delen. Jeg viste at jeg ikke kunne greie dette på egenhånd, så derfor måtte jeg be om hjelp. Igjen. Hadde det ikke vært for foreldrene mine, så aner jeg virkelig ikke hvor jeg hadde vært den dag i dag. Jeg skammer meg over at det har gått så langt som det har gjort, men jeg er sjele glad for at jeg nå har tatt tak i problemene mine og får hjelp. Pappa har nå fått full kontroll over kontoen min og brevene mine, og i en alder av 23 år, så får jeg faktisk ukepenger (av mine egne penger så klart). Dette er fordi jeg ikke stoler på meg selv enda, og ikke ønsker derfor å ha noen som helst tilgang til kontoen min før alt er nedbetalt. Jeg får nok penger til at jeg kan ¨leve¨, men ikke så mye at jeg skylle de ned i do (hvis du skjønner.. ). Jeg får det til å høres ut som jeg har gjeld opp til ørene akkurat nå, men det har jeg ikke. Går alt som etter planen, så vil jeg kunne begynne å se på leiligheter igjen over jul ;). Men når det er sakt, så hadde det nok ikke sett så lyst ut om det ikke hadde vært for at jeg tar tak i problemet nå, og at jeg faktisk får hjelp til å håndtere dette!

Om jeg ikke syntes det vær jævlig nok å skulle åpne meg om spiseforstyrrelsen, så er det faktisk mye vanskeligere for meg å nå skulle åpne meg om den økonomiske baksiden bulimien har dratt meg inn i. Det å ikke ha kontroll over sin egen økonomi, og det å bruke penger man egentlig ikke har, er tabu. Det er et fåtall som faktisk tørr å prate om det, og jeg føler ofte at de som gjør det blir sett ned på. Jeg beundrer de som er tøffe nok til å ta melde seg på ¨luksusfellen¨, for fy faen det er det ikke mange som har baller til. Det er så utrolig lett å falle for fristelsen med tanken på alt presset som er i dag.. Og her også, vet jeg at jeg ikke er alene. Folk ska hele tiden overgår hverandre med klær, vesker, sko, eiendom, bilder, utseendet, reiser, bursdager, skole, utdanning,jobb, trening, barn osv. .. Det er så patetisk og det skal ikke være nødvendig å konkurrere på denne måten! Du kan være et god mor selv om ikke du har muligheten til å gi datteren sin den dyreste vinterjakka (som allle andre har..), eller en fantastisk kompis selv om du ikke har den feteste bilen. Vi må slutte å prøve å overgå alle andre på det materiell, i tro om at det er det som skal til for at vi skal bli akseptert. For hvis du tenker deg om... Bryr du deg egentlig om at venninnen eller kompisen din har dyre klær? Jeg tror ikke det, og jeg håper værtfall ikke det. Ekte venner liker deg for den du er, ikke for det du eier og har. 

    


 

Signatur



6 kommentarer





hits








Design OG KODING av Albertine Løseth Vestvik ©