En etter en, men enda ikke for sent


29.11.2016 | 18:34 | Blogg


Dere er der, og dere har alltid vært der. Jeg har rett og slett tatt det som en selvfølge at dere dukker opp, for det har dere alltid gjort.

Men en etter en, har dere etterlatt dere en tom stol. De tomme stole har med årene fått flere nye ansikter, men det er fortsatt noe som mangler.

Det er sant som ordtaket sier, "man vet ikke hva man har, før man har mistet det". Jeg føler jeg har tatt dere for gitt, men det har aldri vært vondt ment. Jeg skulle så gjerne ønske at vi kunne ha blitt bedre kjent før det var for sent.. men det skulle jeg ikke forstå før jeg måtte lære det på den harde måten.

En etter en har dere dratt, og jeg kan angre så mye jeg vil på at jeg ikke prøvde hardere for å knytte sterkere bånd.. men til syvende og sist, så vil det bare føre med seg en stor dose sorg i stede for glede.

Jeg ønsker nå å strekke ut en siste hånd, før det er for sent.. dere var 4, nå er det bare 1 igjen.

Signatur



0 kommentarer





Det svinger


28.11.2016 | 09:40 | Blogg


Heia!

Først og fremst, så må jeg bare få si tusen takk for responsen på de to siste tekstene mine! Det betyr så utrolig mye for meg at andre mennesker setter pris på det jeg skriver, og viser engasjement. Ekstra stas var det jo at både Trd.by, Byas og Krsby publiserte tesksten min "puppene nede på navelen er også normalt". Dette gir virkelig mersmak på å fortsette å dele tankene og erfaringene mine rundt kroppspresset, spiseforstyrrelsen og de daglige utfordringene som jeg møter på!

Jeg har ikke vært så utrolig aktiv på bloggfronten i det siste, men det skyldes at det er så utrolig my som surrer og går oppe i hodet mitt nå fortiden.. Jeg skriver mye, men jeg er ikke klar for å dele disse dagbokinnleggene helt enda. Det blir nok med tiden, når jeg har fått det litt på avstand.

Akkurat nå så er jeg inn i en periode hvor jeg prøver å trappe ned på antideppresivaen og innsovningstablettene, jeg sliter veldig med å akseptere kroppen min, jeg gruer meg til alle selskapene som kommer i desember.. og jeg gleder meg egentlig bare til det hele er over, fordi jeg føler meg så uvell når jeg må pynte meg. Ingeting sitter på kroppen min som det en gang gjorde, og det er ikke alltid like lett å akseptere..

Når jeg sliter så mye med å akseptere realiteten, så er det ingen tvil om at dette påvirket meg i en negativ retning. Jeg har ingen motivasjon til å tegne, kokkelere, trene eller i det hele tatt å komme meg ut døra.. jeg er konstant trøtt, så det eneste som frister er å sove. Det er virkelig helt jævlig å ha det slik, og spesielt jævlig er det fordi jeg hater følelsen av å ikke ha fått gjort en dritt. Jeg føler jeg feiler når jeg ikke er produktiv, og helst skulle jeg ha hatt en fullbooket ukeplan hver uke! Ord kan virkelig ikke beskrive hvor mye jeg lengter tilbake til hverdagen med jobb og rutiner.. Jeg lengter etter å føle mestring, og jeg lengter etter å sette pris på fridagene. Jeg er ikke skapt for å sitte hjemme, så nå må jeg bare komme meg ut av dette helvete slik at jeg aldri trenger å havne i denne situasjonen igjen! Jada, det er godt med fri.. men det er enda bedre med fri når du føler den er fortjent!

Men nå skal hoppe i dusjen, så vi skrives nok litt senere. Håper alle får en fin mandag videre!

Signatur



0 kommentarer





Puppene nede på navelen er også normalt


23.11.2016 | 22:03 | Blogg


Store pupper, små pupper. Stor rumpe, liten rumpe. Flat mage, bilringmage. Store føtter, små føtter. Lang neste, krok nese. Store kjønnslepper, små kjønnslepper. Tynne bein, kraftige bein. Føflekk i ansiktet, eller føflekk på musa.

Vi er alle forskjellige på utsiden, og det finnes virkelig ikke noe som heter den perfekte kroppen, eller det perfekte utseendet. Vi er alle vakre på vår egen unike måte, uansett om størrelsen på buksa viser XS eller XXL. Den vakreste kvinnen i mine øyne, er hun som bærer kroppen sin med stolthet. Utstrålingen og personligheten har så utrolig mye mer å si, enn om sminken sitter perfekt, og om magen er flat.

Vi må virkelig slutte å sammenligne oss med andre mennesker på utseendet. Du er født som du er, og med mindre du er villig til å betale dyredommer for å ødelegge den ekte utgaven av deg selv.. Så er du bare nødt til å akseptere deg selv for det ytre du har♥. Tenk så fantastisk det er at det ikke finnes noen der ute som er helt lik deg!

Det er vell ikke akkurat en hemmelighet at jeg er en av de så alt for mange sjelene der ute som virkelig har slitt i en årrekke med å akseptere meg selv for den jeg er. Jeg har hatt et ønske om å operere nesen min, fikse på tennene, fylle leppene med restylane, ta silikon, fettsuging rundt magen, ansiktsløft, hair extensions osv, osv. Jeg ville se ut som de "perfekte" jentene i magasinene, bloggene og på Instagram.. Jeg husker så utrolig godt et innlegg Andrea Badendyck skrev der kun hadde fått flere stygge kommentarer angående nesen sin. Hun skrev at hun aldri hadde tenkt over nesen sin, før hun fikk disse kommentarene.. og det fikk også meg til å legge merke til min egen nese. Hvis hun som hadde så fin nese fikk slike tilbakemeldinger... hvor stygg var egentlig min nese da?

Det er så utrolig lite som skal til for at usikkerheten tar over, og ødelegger livskvaliteten. Som jeg har skrevet så utrolig mange ganger tidliger, så får vi som oftes bare se det rosenrøde livet til andre mennesker gjennom sosiale medier, og ikke medaljens bakside. Vi skal jo alle være superhelter i dagens samfunn, så ingen vil jo fremstå som svake eller mislykket..

Men gjør dette oss lykkelig?

Blir vi lykkelig av å hele tiden prøve å være bedre enn andre?

Overhodet ikke, og det vet du også innerst inne. Hverdagen blir bare et negativ jag etter noe som egentlig ikke betyr noe i lengden!

Jeg skal ærlig innrømme at det er utrolig vanskelig å se lettkledde bilder av andre jenter på sosiale medier nå som jeg er i den situasjonene jeg er i. Triggeren til å ta tilbake kroppen jeg hadde før sommeren, blir ikke akkurat lettere å håndtere når slike "inspo" bilder dukker opp. Men da prøver jeg også å tenke tilbake på hvordan livet mitt var bak bildene på Instagram, og det var overhodet ikke pent. Nå sier jeg ikke at alle er syke, langt i fra! Men heller det at et smil og en six pack på bildene har gjærne gått på bekostning av utrolig mye annet i livet. Det krever noe jævlig til disiplin, og det tror jeg heller ikke er sunt..

Hvor ofte tror du folk legger ut bilder av magen sin på kvelden etter et helt døgn med inntak av mat og veske? Sjeldent. Bildene som blir lagt ut er gjerne tatt på morgenen når magen er flatest, eller når de er på diet. Jeg skriver ikke dette for å henge ut noen, men for at vi må bli litt mer kritiske til hva vi ser på som inspirasjon. Før la jeg ut bilder av magen min hele tiden.. nå som jeg faktisk spiser, så er det uaktuelt. Jeg føler meg jævlig, fordi jeg føler "alle" andre er så perfekte. Alle andre på Instagram vell og merke. For når det er sakt.. så vet jeg nesten ikke hvordan en normal kvinnekropp ser ut lengre.

Allerede på barneskolen begynte vi å dusje i bikini, eller dusje hjemme etter gymtimen. Det er jo ikke rart man blir usikker på sin egen kropp i så ung alder når det eneste vi ser av kropp er de i sosiale medier eller på forsidene av store magasiner. "Alle" har pupper og rumpe som strutter, flat mage, gap mellom lårene, ren hud og stylet hår når de er nakne eller i undertøy.

Selv unngår jeg så godt det lar seg gjøre å dusje på treningsenteret, fordi jeg føler meg som den eneste 23 åringen med hengpupper, cellulitter, kviser og valker rundt magen.. men i går hadde jeg ikke noe valg. Jeg pakket håndduk, såpe og skifteklær i en bag, mannen meg opp og dro på trening. Jeg følte alle stirret på meg der jeg sto kliss naken foran skapet mitt, men realiteten var at ingen brydde seg. Og vet du hva? Jeg har aldri følt meg så normal og fin som det jeg gjorde da jeg gikk inn i fellesdusjen! Takk Gud for disse voksne kvinnene som står stødig og viser dagens ungdom at kropp er topp, og ingenting å skamme seg over ♥. En hengpupp her, og en flat pupp det, hva så? Det er normalt, for igjen.. vi er alle forskjellige på utsiden!

Store pupper, små pupper. Stor rumpe, liten rumpe. Flat mage, bilringmage. Store føtter, små føtter. Lang neste, krok nese. Store kjønnslepper, små kjønnslepper. Tynne bein, kraftige bein. Føflekk i ansiktet, eller føflekk på musa.

Signatur



18 kommentarer





Julen er jævlig


22.11.2016 | 18:36 | Blogg


Julen, tiden man samles rundt spisebordet med venner og familie for å spise god mat, le og bare slappe helt av. Tiden hvor julebakst, marsipan, konfekt, gløgg og kakao står øverst på lista. Tiden for julebord og fester i fine kjoler og høye hæler.

Men ikke for min del.

Før jeg ble syk, så elsket jeg julen og alt som fulgte med. Høydepunktet var å smake på baksten som mamma hadde baket, spise opp halvparten av pepperkakedeigen i stede for å lage kjeks ut av den, julefrokosten med kakao, rundstykker og roastbiff, for så å spise alt godteriet i julestrømpen mens jeg så på "tre nøtter til Askepott".

Julen var for meg helt magisk, og en høytid jeg virkelig så frem til hver år.. men det var helt til vekt, kalorier og størrelser tok overhånd. Nå er det umulig for meg å spise noe "ulovlig" uten å få dårlig samvittighet. Hodet går nok engang på høy gir, og jeg har virkelig ikke sjans til å kose meg lengre..

Jeg husker så utrolig godt julen i 2011, for det var første gang jeg kunne gå i en kjole som strammet over magen, spise uten å legge på meg og kose meg fordi ingen viste om hemmeligheten min. På denne tiden viste jeg faktisk ikke hvor stort grep sykdommen hadde på meg, siden ingen andre viste det. Jeg trodde jeg hadde kontroll, og jeg var så utrolig fornøyd med hvordan jeg så ut etter å ha rast ned i vekt.. for igjen, lykken i livet trodde jo jeg var å være tynn.

22. Desember 2011 sitter jeg alene ved spisebordet og spiser spekeskinke rett fra pakken og aner fred og ingen fare. Det er snart julaften, og endelig skal jeg også få låv til å føle meg fin i den nye paljett kjolen min. I det jeg spiser siste skiva, så kommer mamma inn ytterdøra.. og det første hun spør meg om, med en frustrert, sint og urolig stemme, er hvordan jeg plutselig kunne gå så mye ned i vekt på så kort tid. Jeg husker så godt at jeg reagerte med sinne fordi jeg ble tatt sånn på senga. Jeg skjønte nå at hun hadde lagt sammen en pluss en, og gjennomskuet meg. Jeg pakket sammen tingene mine og løp opp trappa og låste meg inn på rommet mitt. Fra 22. Desember 2011, var jeg ikke lengre alene med hemmeligheten min. Jeg levde på en rosa sky i de knappe tre månedene jeg var alene i min lille verden, men siden den gang... har alt bare vært en helt for jævlig kamp hvor jeg har blitt dratt i begge retninger. Det var først nå jeg innså hvor fanget jeg var, og jeg glemmer ikke første julaften jeg satt meg tårer i øynene og kaster opp julematen på ei tom 1,5 liters flaske.

Hele rommet mitt var fylt med bokser, bakeboller og kopper som jeg hadde kastet opp i. Jeg var redd for å gå på do å trekke opp, så derfor kastet jeg opp i bokser som jeg gjemte, for så å tømme det i do mens mamma og pappa lå og sov, eller var på jobb. Jeg gjorde alt for at de ikke skulle oppdage meg, og for å unngå vektøkning.

Julen gikk fra å være årets høydepunkt, til å bli et eneste rent planleggings helvete for å unngå sosiale settinger, men likevel få tak i store nok mengder mat som jeg kunne spise uten at noen så meg. Det eneste jeg brydde meg om var maten, og alt annet var revnende likegyldig. I 2012, så dropper jeg å dra ut for å feire nyttårsaften med vennene mine fordi jeg heller ville spise. Jeg satt helt alene på nyttårsaften og overspiste, for så å kaste opp... i syv timer. SYV FUCKINGS TIMER!!!

Jeg var overhodet ikke meg selv i disse stundene, men med engang jeg hadde fått "renset" meg.. var det akkurat som om jeg falt ned på jorda igjen med hodet først. Skammen over å ha skuffet venner og familie, alle løgnene, og det å innse hvor jævlig dypt jeg var.. var uutholdelig. En ting var å gjøre dette ellers i året, men det å kaste hele jula i dass år etter år, var grusomt. Jeg kastet opp maten de jeg var glad i hadde brukt lang tid på å lage, og jeg var overhodet ikke til stede som jeg en gang var. Pernilla ble liksom helt borte i julen.

I flere år har jeg sakt rett ut at jeg hater julen, og det har jeg ment. Julen vekker vonde minner i meg, og angst for det ukjente jeg har i vente. Jeg stresser over hvordan kjolene vil sitte, og jeg er redd for å ødelegge for de rundt meg. Det eneste jeg jeg vil, er at julen skal være over.

Julen i bilder har vært helt fantastisk, men virkeligheten bak.. har vært en helt annen. Kroppshysteriet har tatt i fra meg så utrolig mye som jeg ikke kan få tatt tilbake, men jeg nekter å gå opp. Jeg vil så gjerne vinne tilbake julen og de gode minnene. Jeg vil kunne spise fet julemat uten å måtte hele tiden regne på innholdet, overspise, kaste opp, skade meg, gråte, stresse, sulte, planlegge og straffe meg selv fordi jeg har spist noe "ulovlig".. For det skal ikke være sånn!

Signatur



18 kommentarer





Det beste som finnes


21.11.2016 | 15:26 | Blogg


Signatur



0 kommentarer





Fremskritt


16.11.2016 | 22:28 | Blogg


Hvor blir det av dagene, timene og minuttene? Det er nesten helt uvirkelig at vi har kommet halvveis i november, og at julen nærmer seg med stormskritt! Mentalt er jeg enda i september, så det at jeg nå må begynne å tenke på julegaver igjen, stresser meg litt.. men jæjæ.

Det har blitt lite blogging i det siste av ulike grunner, men jeg skal prøve å komme meg tilbake på sporet igjen snart. Jeg opprettet jo denne bloggen for min egendel, men også slik at andre kunne få et innblikk i min daglige kamp mot spiseforstyrrelsen. Både oppturene og de brutale nedturene. Blogging har vært et utrolig godt verktøy for meg gjennom disse vanskelige årene. Det å kunne sette seg ned og tenke gjennom hvordan en har det, for så å skrive ned tanker og følelser, har vært svært nyttig for min egen fremgang og tankegang. Det er ikke til å skyve under en stol at nedturene har vært i flertall, men endelig så begynner denne onde trenden å snu! De destruktive tankene slår meg veldig hardt ned til tider, men det å kunne lese min egen smerte i tekstene mine, å vite at det faktisk ble bedre, er en utrolig stor drivkraft.

Denne høsten har vært fylt med utallige tilbakefall, men det positive er at jeg aldri har gitt opp håpet om at faktisk jeg også kan bli frisk en vakker dag. Jeg har vært utrolig flink til å lure meg selv og de rundt meg,. men for litt over to uker siden, så fikk jeg nok. Jeg måtte finne en motivasjon til å ikke gi etter hver gang ting ble vanskelig.. Sammen ned psykologen min bestemte vi oss for å sette nye mål hver uke som jeg skulle jobbe med hjemme, for så å gå gjennom disse i uken etterpå.

Jeg går fast til psykolog en gang i uken, og for første gang på 5 år, har jeg fått en psykolog som jeg føler forstår den håpløse tankegangen min. Jeg er trygg, og jeg føler jeg blir sett og hørt. For meg har det vært til stor hjelp å dele målene mine med noen andre enn mine nærmeste, etter som jeg hele tiden har kommet meg unna med det.. Skulle jeg lyve nå, så blir jeg gjennomskuet med engang. Så, i skrivende stund har jeg holdt meg unna overspising og oppkast i 2 uker og 3 dager. Det er en utrolig stor lettelse, og håpet om at jeg skal komme meg ut av gjørma, lever fortsatt! Men jeg er en person som sliter veldig med å klappe meg selv på skulderen, fordi jeg vet fallhøyden er så stor om jeg skulle snuble før målstreken. Derfor bagatelliserer jeg en slik seier for å dempe forventningene.

De to første ukene med regelmessig mat og normale porsjoner er alltid de vanskeligste, men når jeg har kommer meg over den kneika, så blir det bare lettere og lettere. Jeg har fått tilbake troen på at jeg skal få det til, og jeg har fortsatt ett brennende ønske om å kose meg ned julemat i jula!

Det er mye som skjer for min del framover nå, men som sakt.. jeg skal bli flinkere til å oppdatere bloggen! Natta.

Signatur



2 kommentarer





Sola


14.11.2016 | 00:36 | Blogg


Signatur



0 kommentarer





Vinteren kommer


07.11.2016 | 09:51 | Blogg


Signatur



0 kommentarer





Instagram lyver deg rett opp i ansiktet


03.11.2016 | 21:50 | Blogg


Du står der alene foran speilet og stirrer på ditt eget speilbilde. Ikke fordi du er så jævlig fornøyd med det du ser, men fordi du ikke kan fordra din egen refleksjon. Du finner feil etter feil, hele tiden.

"Skulle ønske jeg hadde større lepper og pupper, en mer fyldigere rumpe, en strammere mage, brune øyne istede for blå og langt hår fremfor kort hår.."

Du ønsket hele tiden å ha det du ikke har, og du setter skyhøye krav til deg selv som i realiteten er helt på trynet. Du sammenligner deg selv opp mot mennesker som du ser på som "perfekt ", og du er villig til å offer nærmest alt du eier og har, for å kunne leve i samme sko.

Dette var meg i tenårene, og mine tanker om det perfekte "livet".

Jeg var konstant usikker på meg selv og jeg tenkte hele tiden på hva andre mente og sa om meg. Ingenting jeg gjorde var bra nok og jeg var villig til å gjøre hva som helst for å få den "perfekte" kroppen. Koste hva det koste ville. Jeg nektet å akseptere meg selv for den jeg var.. og jeg var bokstavlig talt min værste fiende.

" Fy faen så stygg du er! Æsj, se på deg selv da!"

" Du er så svak, du greier ikke å motstå mat engang."

Jeg mobbet og rakket ned på meg selv slik at ingen andre trengte å gjøre det.. Jeg ville heller dø, enn å leve i denne kroppen. Sommeren 2011, Googlet jeg hvordan jeg kunne ta mitt eget liv. Jeg var svært deprimert, og jeg så ikke vitsen i å leve slik lengre. Jeg trodde lykken i livet var å være tynn og pen.. Og det var noe jeg aldri kom til å bli uansett.

I skrivende stund så er jeg sjeleglad for at jeg ikke greide å gjennomføre det med tanke på hvordan jeg har det nå i dag, men samtidig så er dette tanker som stadig dukker opp igjen når alt virker håpløst..

Si hva du vil om det å avslutte sitt eget liv, men tenk litt over hvor vondt vedkommende må ha det\har hatt det om han eller hun er villig til å gå så langt for å få slutt på smerten.

Men tro meg, kjære deg... det kan faktisk bli bedre! Du må bare holde ut.

Det jeg deler nå, er egentlig svært personlige tanker som jeg vanligvis hater å snakke om. Ikke fordi jeg synes det er flau å si at jeg har tenkt slik, men fordi jeg får vondt av meg selv.. Jeg var jo helt hjernevasket!

Vi lever i et samfunn der hvor fokuset på kropp, utseende og prestasjon er helt bak mål. Du skal være veltrent, ha fine klær, få toppkarakterer på skolen, yte maksimalt på jobb, være med venner, vise at du og kjæresten har det fantastisk, delta på familiemiddager og smile fra øre til øre hver jævla dag... Det funker nok i en liten periode, men så møter du veggen, og føler du svikter totalt.

Jeg mener at et av de største problemene i dagens samfunn er at vi ser oss blinde på livene til andre mennesker gjennom iscenesatte bilder på Instagram, Facebook, snap chat og blogger. Vi ser bare bilder, men vi får veldig sjeldent vite hele historien bak.. Selv om alt ser rosenrødt og perfekt ut, så er det sjeldent realiteten! Og her kan jeg snakke ut fra egne erfaringer..

Gjennom Instagram så kunne jeg nærmest leve ut det perfekte livet som jeg hele tiden hadde drømt om. Jeg la ut bilder av sunn mat, six pack, smilende selfier, tommelen opp bilder etter trening, junk food, merkeklær og festligheter..

Sannheten var jo bare den at alt dette var rein løgn. Livet mitt var egentlig et sant helvetet fylt med smarter, tårer og hat. Jeg kastet opp alt jeg spiste, derfor hadde jeg synlige mageruter. Jeg spiste gjerne all maten jeg la ut, men spiste også 14 porsjoner til, for så å kvitte meg med det. Jeg la ut en selfie, men jeg hadde trolig tatt over 100 bilder før jeg fant et bilde som jeg syntes var ok etter jeg hadde redigert det. Jeg var på trening, men det var ikke alltid jeg trente.. Og jeg var på fester i åletrange kjoler, men det var fordi jeg enten ikke hadde spist en dritt... eller så hadde jeg slukt alt jeg kom over i løpet av kvelden, for så igjen å kvitte meg med det.

Det knyter seg i magen på meg når jeg ser tilbake på denne dypfryser tiden av livet mitt. Jeg skammer meg sånn over de lettkledde bildene jeg delte av en nærmest dødssyk kropp. Jeg er så lei meg for de feile signalene jeg sendte til unge jenter og kvinner. Jeg angrer og jeg beklager om dette har påvirket andre i feil retning... slik det gjorde for meg for noen år tilbake. Har jeg kunnet, så har jeg tatt denne delen av livet mitt tilbake, men jeg kan ikke gjøre noe annet enn å lære av de feilene jeg har gjort.

Så vær så snill, kjære, fine, nydelige deg... ikke tro på alt du ser! Om noe virker for godt til å være sant, så er det som oftest det. Du er vakker på din egen, unike måte. Ikke prøv å være noe andre enn deg selv! Folk vil alltid lengte etter det de ikke kan få.. og noe av det du misliker ved deg selv, kan en annen forgude.

Du er vakker.

Signatur



4 kommentarer





Drit i å være så jævlig seriøs


02.11.2016 | 08:49 | Blogg


 

Signatur



0 kommentarer





hits








Design OG KODING av Albertine Løseth Vestvik ©