Det handler om å ikke gi opp


29.12.2016 | 11:52 | Blogg


Hvorfor må alt være så vanskelig, langdrygt og frustrerende? Hvorfor kan ikke jeg også bare... ? Jeg er 23 år, men føler fremdeles at jeg sliter med å finne meg selv, og hvem jeg ønsker å være. Jeg vil så utrolig mye, men jeg vet liksom ikke helt hvor jeg skal starte..

Jeg skulla akkurat til å skrive at jeg ikke har så mange tvangstanker, men så tenkte jeg meg litt om og bare "eeehehe.. retard, er det noen som har tvangstanker så er det deg frøken Linn!". Så ja.. jeg har endel tvangstanker når det kommer til mat osv, men jeg har også en jævlig irriterende regel i hodet mitt som jeg ikke kommer meg unna, som omhandler at mandag er dagen for å begynne på nytt. Ikke onsdag ellers torsdag, men mandag. I likhet med mye av det jeg sliter med, så aner jeg ikke hvorfor det har blitt sånn.. men på en måte så er det jo logisk: ny uke, nye muligheter. Det som er så irriterende med denne fucka regelen, er jo om det skal gå til helvete på onsdag, for da må jeg vente nesten en hel uke før jeg gir det ett nytt forsøk.. psyko girl you said? Jepp.

Så si hele desember.. *kremt*..september, oktober, november OG desember har vell egentlig gått til helvete med mat, søvn, rutiner og trening.. Det å plutselig måtte flytte hjem igjen ble en stor påkjenning, og gamle uvaner ble fort tatt opp igjen for å få tiden til å gå.. jeg greide meg i litt over 3 måneder uten å overspise eller kaste opp (noe jeg i bunn og grunn er jævlig stolt av!), men som sakt så gikk alt bokstavlig talt rett i dass etter sommeren.

Det har vært en tung høst, men nå ser jeg virkelig fram til å kunne starte det nye året med blanke ark i en ny leilighet sammen men kjæresten. Jeg kan nesten ikke vente med å gå inn i det nye året, for så å gi alt for å få ting på plass igjen. Jeg trenger å finne tilbake til den personen jeg var i sommer, til tross for at det var en beintøff periode sånn all over. Jeg savner mestringsfølelsen, og jeg savner det å ha tid og plass til å tenke på andre ting enn bare mat.. slik som ting har blitt igjen nå, så er det nærmest umulig for meg å få gjort noe som helst siden jeg er så lite tilstede. Jeg savner å kunne tegne uten avbrekk, eller se en film som jeg kan leve meg inn i. Jeg savner å kunne spise den normale porsjonen med middag på tallerkenen min for så å være fornøyd. Jeg savner å ligge i armkroken til kjæresten min å bare slappe helt av, og jeg savner å føle meg normal.

                            

Jeg liker ikke nyttårsforsetter fordi de sjeldent varer.. men dette er ikke bare et forsett, dette er en livsstilsendring som jeg bare er nødt til å få på plass. Ikke bare for meg, men for oss. Så fra mandag kommer kostholdsplanen min opp på kjøleskapet igjen, og jeg skal begynne å dra litt mer regelmessig på trening for å holde kroppen i gang! Jeg skal begynne å kose meg på kjøkkenet igjen, og jeg skal virkelig jobbe med å være glad i meg selv og kroppen min.

Målet mitt innenfor bloggfronten er jo å bli bedre på å blogge, men jeg ønsker nå å blogge litt mer hverdagslig slik at jeg kan dele selve veien min ut av denne gjørma! Hovedmålet mitt har jo hele veien vært å kunne inspirere andre til å ta tak i sine egne problemer og vise at det faktisk er mulig å komme seg ut av en spiseforstyrrelse om man virkelig vil det selv. Jeg skal fortsette å dele personlige tekster, men for det meste blir det nok frokost, lunsj og middags inspirasjon, bakeglede, hverdagsprat, tegninger og bilder. Akkurat det siste målet mitt her angående blogging føler jeg gjentatt seg endel ganger her inn på bloggen.. men denne gangen skal det bli andre boller! Nå har jeg sakt det høyt også, og det hjelper ;).

Jeg ønsker alle en fortsatt fin romjul, og et godt nytt år om jeg ikke stikker nesen min inn før til neste år!

Tusen takk til alle som har vært innom, lest, kommentert og delt bloggen min, dere aner ikke hvor mye der betyr♡.

Signatur



2 kommentarer





Natten er lys våken


20.12.2016 | 03:29 | Blogg


Note to myself.. ikke ta en rolig powernap på omlag 2 timer etter klokken 16. Det resulterer ofte i søvnløse netter, og blytunge dager.

I skrivende stund så ligger jeg her i senga, lys våken og hører på at kjæresten snorker og gnisser tenner til den store gullmedaljen. Fy faen så jævlig. Det blir utdelt noen albuer og spark i løpet av nettene skal jeg si deg! Men relax, han lider ingen nød.

Det er seriøst helt grusomt å ikke få til å sove, og spesielt dritt er det når man må ligge der å høre på at andre er langt inne i drømmeland. Da jeg var lita, så greide jeg aldri å ligge over til venninner fordi jeg slet sånn med å sovne.. jeg prøvde veldig ofte, men det endte alltid med at jeg begynte å gråte og fikk hjemlengsel med engang jeg hørte at de hadde sovnet.. så da var det bare å ringe mine stakkars foreldre som måtte komme å hente meg hver gang.. haha. Krysser fingrene for at mine framtidige kids ikke arver denne uvanen! Bank i bordet.

Ellers da, så har jeg baket litt pepperkaker i dag, sett to julefilmer og vært på undervisning angående målsetting. Tjoheii.. innholdsrik sa du? Ja, faktisk. Til tross for at julefilmene ikke var mye til å skryte av, så var det værtfall koselig å ha på som bakgrunnsstøy mens jeg bakte pepperkaker. Viktig med litt ordentlig julestemning nå på tampen! Det er så rart at julaften faktisk er om bare fire dager.. jeg husker før da jeg begynte å telle ned og glede meg til julen allerede i oktober. Hver luke i kalenderen var stas, all julematen, selskapene, juleavslutningene på skolen, lystenningen på torget, julemorgen på NRK, og julestrømpa som var propp full av godsaker... det er virkelig rart hvordan ting har forandret seg i løpet av oppveksten. Det er rart, men samtidlige så er det nok naturlig.. personlig så tror jeg ikke den gamle julestemningen kommer tilbake før man får stiftet sin egen familie og laget nye tradisjoner. Som voksen så har man jo tilgang på det meste, så det å få julestrømpe med masse godteri etter at man har fylt 20 år, er ikke like stas lengre. Nå kan man jo spise godteri når man vil, og ikke bare på lørdager eller helligdager. Det er også rart å tenke på.. lørdagsgodt liksom.. Jesus nå føler jeg meg gammel!

Nå føler jeg skravla går i ett her, men det er litt godt å få postet litt hverdagslige hendelser inne her også, og ikke bare dype og tunge tekster. Jeg har det jo utrolig vanskelig til tider, men jeg smiler og ler også!

På bussen i dag, så ble jeg møt av tidenes hyggeligste bussjåfør. Jeg tenkte for meg selv at han der måtte være ny i gamet... men så viste det seg at han hadde vært bussjåfør i snart 40 år! God bless that man, tenkte jeg.. han elsket virkelig jobben sin! Vi trenger flere som han.

Tenk hvis alle som jobber i et serviceyrke kunne ha vært like blide og entusiastiske som denne mannen! Da hadde alt blitt mye mer hyggelig.

Jeg skjønner du er lei, men det skal ikke så mye mer til enn et smil, et hei og et hade.

Signatur



2 kommentarer





Min terapi


19.12.2016 | 22:37 | Blogg


Anja Johansen

Signatur



4 kommentarer





One day.


19.12.2016 | 19:30 | Blogg


Signatur



2 kommentarer





"Forstår de ikke dette, burde de sette fyr på seg selv."


17.12.2016 | 03:21 | Blogg


Noe av det værste jeg vet, og som virkelig får magesekken min til å vrenge seg.. er spørsmålet "hva driver du med for tiden da?"

Vanligvis så ville dette ha vært et utrolig enkelt spørsmål å svare på, men når svaret er: "nei akkurat nå, så er jeg sykmeldt..", så blir situasjonen en helt annen. Noen blir utilpass og vet ikke helt hva de skal si, men er oppegående nok til la vær grave, mens andre studerer deg fra topp til tå med et hevet øyenbryn og spør: "hvorfor det? Du ser da ikke syk ut".

Helt ærlig, så tror jeg ikke Ola Nordmann noen gang vil skjønne hvordan det overhodet er mulig å være sykmeldt uten at en går på krykker, har armen i fatle, eller ligger tilkoblet en haug av ledninger på sykehuset. Jeg tror ikke noen helt kan forstå hvordan det er mulig, før man har vært der selv.

Personlig så er jeg dritt lei av å hele tiden må bevise for andre hvorfor jeg ikke har muligheten til å være i jobb. Ofte så frister det bare å rase ned i vekt, slik at spiseforstyrrelsen kan synes på utsiden også. Det er så utrolig frustrerende å få høre gang på gang:

"Du ser så frisk å sunn ut nå, Pernilla"

"Pernilla, du ser så utrolig bra ut"

"Hvorfor er du sykmeldt enda? Du er jo frisk!"

Bare for å avklare en ting her, ALDRI si til en person som sliter med spiseforstyrrelser at hun eller han "ser frisk eller bra ut". Slike adjektiv er ikke positive beskrivelser i et hode der kroppsbilde er helt forvrengt.

«ingen skal fortelle meg hvor bra jeg ser ut. Bra er synonymt med frisk, og frisk er synonymt med tykk, og forstår de ikke dette, burde de sette fyr på seg selv.»

Et utdrag fra debutboken til Linnea Myhre, Evig søndag. (En bok jeg personlig anbefaler på det sterkeste til berørte av en spiseforstyrrelse.)

Du mener det mest sannsynlig bare godt, men det meste du sier blir dessverre vridd og vendt på..

Selv så har jeg lært meg å ta i mot slike komplimenter rettet mot utseendet mitt med et smil, fordi jeg vet så godt at det er ment som noe positivt, og ikke et ord med en skjult betydning for å si at jeg har blitt tykk. Men det jeg synes er utrolig vanskelig å takle med å få slike tilbakemeldinger om at jeg ser frisk ut fordi jeg har gått opp i vekt, er fordi det nå ikke lengre handler om det du ser på utsiden... men den handler om den vridde tankegangen som har gnagd seg fast på innsiden.

Det begynner som oftest med et sterkt ønske om å bli litt tynnere, sunnere, sterkere, raskere eller bedre, men det utvikler seg til rus av kontroll og mestring som er utrolig vanskelig å komme seg ut av. Hadde det vært lett å snu et slikt mønster, så ville det ikke ha vært en sykdom. Dere ser bare at jeg har fått litt mer kjøtt på kroppen, et enda rundere ansikt og at jeg spiser mat.. men dere ser ikke de konstruktive tankene, regnestykkene som krasjer hjernen og de tunge stundene hvor tårene triller som endeløse bekker. Dere ser ikke det, fordi det eneste jeg ønsker er å være "normal", derfor prøver jeg så godt jeg kan å leve som deg. Jeg prøver hver dag å tenke positivt, være ute blant folk og kanskje sminke meg. Jeg må gjøre slike ting for å bli tryggere på meg selv.. jeg hater det, men det er endel av prosessen jeg må gjennom for å komme meg et skritt nærmere målet.

Du kan svært sjeldent se på en person som sliter psykisk at han eller hun er syk. Du kan heller ikke se ryggplagene til Kari, eller migrenen til Johan. De menneskene som dessverre sliter med fysiske plager eller psykiske lidelser til daglig, kjenner på denne smerten hver jævla dag. Pass på deg selv i stede!

Jeg glemmer ikke første gangen jeg skulle i møte med den nye saksbehandleren min på Nav angående arbeidsavklaringspenger. Jeg hadde på tights og treningsjakke fordi jeg ville gå bortover for å få litt frisk luft. Jeg hadde også sminket meg for en gang skyld, i håp om at jeg kanskje ville våge å se opp og ikke bare ned i bakken. Jeg hadde gjort en liten innsats for min egen del, og jeg var stolt over meg selv. Problemet var bare at når jeg kom i møtet og prøvde å forklare situasjonen min, så fikk jeg denne tilbake; "når jeg ser på deg, så ser jeg en sunn og frisk ungdom"... jeg tror aldri jeg har vært så frustrert, oppgitt og tom for ord noen gang.. måtte jeg til og med overbevise saksbehandleren min som hadde dokumentasjonen fra fastlegen min, om at jeg hadde en "usynlig" sykdom?!

Ble det satt tvil fordi jeg hadde sminket meg? Hadde hele prosessen med Nav blitt lettere om jeg kom i joggebukse og usminket?

Fra den sommerdagen i 2013, så har jeg vært redd for å sminke meg før et møte med Nav eller for å ta en tur på butikken.. jeg synes det er ubehagelig å dra på treningssenteret eller gå en tur med hunden min, jeg er redd for at noen skal se meg leve, fordi da kommer ofte spørsmålene "trene kan du? Men å være på jobb,. Det greier du ikke? Lever det gode liv du med penger inn på konto, sover så lenge du vil og trener mens andre må jobbe å slite."

Det finnes noen som ikke orker å jobbe, og som utnytter velferdssystemet, men det betyr ikke at alle gjør det! De fleste vil være i jobb, men av ulike grunner så er ikke det mulig akkurat nå. Man går ikke til legen for å bli sykmeldt fordi man er lat, men fordi legen mener det er nødvendig for pasientens helsetilstand. Det er forskjell på å være hjemme å gjøre husvask og tilberede middag i eget tempo, enn å for eksempel skulle være renholdsarbeidere eller kokk å måtte prestere innenfor et gitt tidsrom der det forventes at du yte ditt beste.

Tenkt deg litt om, hvordan hadde du reagert om du måtte bevise ovenfor noen andre at du ikke fungerer på jobb? Men treningssenteret er null stress.

Hvordan hadde du følt det om du ikke ble trodd, men blitt beskyldt for å være lat? Bare fordi du sminker deg og prøver å ta litt vare på deg selv.

Det skal ikke være sånn at man skal skamme seg over å være sykmeldt.. en skal heller ikke føle ubehag når en forlater sitt eget hjem for å handle, dra på trening, møte andre eller ta seg et glass vin eller to.

Man kan ikke slutte å leve.. for gjør man det i tillegg, tror jeg sjansen for å komme tilbake til arbeidslivet er minimal.

Det er ingen andre enn du og legen din som har noen verdens ting med hvorfor du er sykmeld, og du skal ikke trenge å forsvare deg når folk stiller spørsmålstegn.

Signatur



4 kommentarer





Plutselig så ble man voksen


12.12.2016 | 19:14 | Blogg


Endelig sitter jeg her i min egen leilighet med føttene på bordet! Ord kan virkelig ikke beskrive hvor lettet jeg er nå. Det har skjedd endel forandringer i livet på kort tid, både på godt og vondt, men nå ser det heldigvis litt lysere ut!

Jeg gleder meg til å kunne sette ord på tankene og følelsene, og jeg kan nesten ikke vente med å få puste fritt igjen!

Signatur



4 kommentarer





Spiseforstyrrelsen nekter å gi slipp


09.12.2016 | 00:10 | Blogg


Hjertet dunker så hardt at hele kroppen rykker til for hvert et slag. Jeg føler meg helt hjelpesløs, udugelig, ekkel, svak og patetisk. Hodet vil så gjerne, men kroppen orker ikke. "Lytt til kroppen din" sier de. Ikke press deg så hardt.

kroppen skriker hvile, mens hode sier fortsett.

"Legger du deg ned nå, så vil du forfalle. Det finnes så utrolig mange der ute som har det så mye verre enn deg, men hører du de klage? Nei. Ta deg sammen! Jeg blir flau på dine vegne over svakheten du viser."

Alt virker så håpløst.. det går liksom bare frem og tilbake, hele fuckings tiden! Jeg sliter med å puste, sove, spise, smile og i det hele tatt bare det å være tilstede. Jeg vil så gjerne, men jeg får det bare ikke til.. hodet tar rett og slett knekken på meg.

Jeg vegrer meg for å dra på treningssenteret fordi jeg har lagt på meg så utrolig mye siden sommeren. Jeg føler alle prater om vekten og utseendet mitt bak ryggen på meg. Ord kan virkelig ikke beskrive hvor mye jeg savner den lille kroppen min. Når jeg sammenligner hvordan jeg har det med meg selv den dag i dag, kontra hvordan selvtilliten min var for 6 måneder siden.. så er den som natt og dag. Før sommeren så deltok jeg på alt, nå derimot.. prøver jeg bare å finne unnskyldninger for å komme meg unna.

Alt hadde vært så utrolig mye lettere om verden var blind. Inkludert meg selv.

"If the world was blind, how many people would you impress?"

Det som er det mest frustrerende av alt, er det faktumet at jeg egentlig skal stråle av lykke akkurat nå.. jeg skal egentlig ikke tenke på hvordan jeg ser ut, hvor mange kilo jeg har lagt på meg, eller hva andre mener, tenker og tror om meg. Det betyr ingen verdens ting, så hvorfor lar jeg meg påvirke slik?

Signatur



6 kommentarer





Endelig


03.12.2016 | 15:04 | Blogg


Etter 5-6 år med skitørke, så fikk jeg endelig kommet meg opp i bakken igjen♥ Fy søren så digg! Hadde aldri trodd det skulle gå så lett som det gjorde, men det sitter vell i kroppen;) Mest sannsynlig blir nok dette sesongens første og siste tur, men hvem vet. Det var værtfall utrolig godt å ha nådd et delmål på veien.

Signatur



0 kommentarer





Mister pusten


02.12.2016 | 01:40 | Blogg


Jeg har aldri vært i nærheten av noe lignende tidligere. Angsten og frustrasjonen er så uutholdelig at jeg ikke kan fatte og begripe hvordan jeg skal komme meg gjennom dette psykiske helvete i live. Jeg trodde dette skulle bli en stor motivasjonsfaktor, men uten noe hjelp fra medikamenter for å holde følelsene i sjakk, føles alt helt håpløst. Jeg har rett og slett mistet bakkekontakten.. Jeg trenger hjelp. Dette ble så alt for mye mer enn hva jeg hadde forestilt meg på forhånd.. jeg greier ikke dette på egenhånd, og jeg har heller ikke tid til å vente i 3 måneder på en ny forvernsamtale. Jeg trenger en hjelpende hånd NÅ!

Signatur



0 kommentarer





hits








Design OG KODING av Albertine Løseth Vestvik ©