Anoreksi er ingen sparebøsse, Sophie Elise!


26.10.2016 | 15:24 | Personlig


// Aftenposten
 

Kjære Sophie Elise.
 

Du er en sterk kvinne, som har måttet tåle utrolig mye kritikk og nedlatende utalelser i løpet av årene. Du har sterke meninger, og du vet å utnytte din posisjon til noe positivt ved å skape blest rundt viktige temaer her i samfunnet. Til tross for de falske vippene, det påsatte håret, silikonpuppene, leppene som er fylt med restylane og den opererte nesa, så har jeg alltid ment at jenta bak fasaden har mye viktig, og ikke minst mye klokt å komme med.

Selv er jeg en person som ikke dømmer andre mennesker for verken hudfarge, legning, utseendet, livssituasjon, tidligere hendelser eller religion. Jeg tror det finnes noe godt i alle mennesker, til det motsatte er bevist.

Personlig er jeg i mot kosmetiske operasjoner, men jeg mener folk må få gjøre som de vil, så lenge de gjør det for seg selv og ingen andre. Det er opp til hver enkelt å ta slike valg, men enten du vil det eller ikke.. så er du et forbilde for så utrolig mange, mest sannsynlig flere enn du tror. Du ble tidligere i år kåret til " Årets mektigste medie kvinne" i Norge , og du burde virkelig begynne å ta litt mer hensyn til hvordan du uttaler deg!

Som jeg nevnte tidligere, så ser jeg bort ifra ditt ytre, og heller hørt på hva det er du har å si. Selv om dette gjelder meg, så gjelder det overhodet ikke alle, og det vet du. Du har utrolig mange unge mennesket som ser opp til deg, og det er ingen tvil om at du er med på å øke kroppspresset noe sinnsykt. Det er helt tragisk hvor normalisert det er blitt å fylle puppene med silikon i det man fyller 18 år, eller hvor vanlig det er å sprøyte full leppene med restylane.. når sier ikke jeg at du er ansvarlig for denne skremmende utviklingen ene og alene, for det et overhodet ikke tilfellet, men som "årets mektigste medie kvinne" så har du et ansvar!

Du har nettopp gitt ut din første selvbiografi "forbildet", og i en artikkel som jeg kom over på Aftenposten, hadde du forklart i et intervju i forbindelse med lanseringen hvorfor du tar plastiske operasjoner. Du sier det er på grunn av usikkerheten og kroppspresset, noe jeg vet utrolig mange kan kjenne seg igjennom, inkludert meg selv.. men, når du prestere å si at det er dyrt med operasjoner, og enklere å utvikle anoreksi fordi det er gratis... Da får du meg virkelig til å tenne på alle pluggene! Det er så lite gjennomtenkt og respektløst som du kan få det til. Ja, anoreksi koster kanskje ikke så mye i kroner og øre, men det kan i værste fall koste en person, en familie, venner og bekjente et menneskeliv... ! Noe av det kvalmeste jeg vet, er utenforstående som bagatelliserer en spiseforstyrrelse.

I løpet av mine 5 år fanget i bulimihelvette, så har jeg vært så utrolig (u)heldig å blitt kjent med flere fantastiske jenter som dessverre sliter, eller har slitt med anoreksi.. jeg har stått på sidelinjen og sett kampene de har kjempet med mine egne øyne, og tro meg... den er faen meg ikke gratis! Spiseforstyrrelsen Anoreksi er en dødelig psykisk lidelse, ikke et valg en tar for å spare penger.

 

Signatur



17 kommentarer





Mandag


17.10.2016 | 13:11 | Personlig


Endelig er mandagen her igjen, og det er på tide å jobbe seg videre med nye mål og utfordringer. Alt har vært veldig opp og ned fortiden, men jeg prøver å lære av feilene mine, i stede for å la de ødelgge for meg enda mer. Hver uke så setter jeg meg egne mål, utfordringer, skriver ned tanker og følelser, planlegger osv. Denne uken så tenkte jeg å dele disse målene her på bloggen også, fordi jeg føler meg mye mer forpliktet til å gjennomføre dem da. For alt jeg vet, så kan det jo være til hjelp for andre også ;). Dette tenkte jeg å begynne med hver mandag, for så å ta en oppsummerig når søndagen kommer, på hvordan uken faktisk har gått. 

Uke 42

Målene mine fra uke til uke er egentlig veldig like, ettersom jeg ikke ønsker å bevege meg videre før jeg føler meg 100% klar for det. Hovedmålet er som alltid å ikke overspise eller kaste opp, for greier jeg det, blir alt så mye lettere. Jeg har jo hatt endel tilbakefall i løpet av den siste tiden, men det føles bare jævligere og jævligere for hver gang. Jeg ønsker ikke å leve slik, det gir meg ingenting, og det er overhodet ikke værde! Jeg skal komme meg ut av denne onde sirkelen igjen, så jeg må bære være ærlig med meg selv å ikke miste troen på at jeg kan bli frisk. Nøkkelen til å ikke overspise, er å spise jevnt og nok. Jeg er utrolig flink til å nekte meg visse typer mat, og i det siste har jeg vært veldig dårlig på å få i meg nok mat.. Det går som oftest greit i ukedagene, men med engang den jævla helga kommer.. så sklir det ut. Noen har kanskje reagert på at jeg har vært så mye ute på byen de siste helgene, men det er rett og slett fordi jeg ikke vil eller kan sitte bare hjemme. Drikker jeg litt alkohol og er sosial, så har jeg faktisk ingen problemer med å holde meg unna potetgullskåla. Jeg vet at jeg jeg mister kontrollen om jeg tar et flak, så da holder jeg meg heller helt unna. Det å skulle sitte hjemme helt alene på en lørdagskveld, skremmer meg noe sinnsykt. Før så slo jeg ihjel tiden med å overspise og kaste opp.. dette var min måte å takle ensomheten på. Jeg gjør alt for å unngå å kjenne på disse følelsene igjen, nettopp fordi det siste jeg vil er å falle helt tilbake. Derfor er jeg ute så mye. 

Så greide jeg jo faktisk å spore helt av igjen da.. men, men! Hovedmålet er å ikke overpsise eller kaste opp, så da blir mitt andre, og siste mål for uka å spise regelmessig og nok.

Utfordringene som står for tur denne uka, er egentlig flere. Planen er å dra på hytta alene i morgen, så da må jeg bare være ærlig med meg selv, og vise for de her hjemme at jeg greier det uten å miste kontrollen. Jeg skal bare være der i 2 dager, så er ganske sikker på at det går fint. Ukas andre utfording blir å få gjort alt det jeg planlegger.. Og skulle jeg ikke få gjennomført det, blir utfordringen å ikke la det ødelegge for meg senere. Jeg er en perfeksjonist, og jeg liker ikke når ting ikke går som planlagt. Dette er noe jeg virkelig må jobbe med.. I know. Og sist men ikke minst, så kommer den største utfordringen av dem alle; helgen. Den stygge, stygge, stygge helgen.. men denne gangen skal jeg få det til, å nå vet du også det! 


Tankene mine i skrivende stund er overaskende nok positive, men slik er det egentlig hver mandag. Ting blir gjerne litt mørkere i løpet av uken.. men det er låv til å håpe! Jeg kan hvis jeg vil, for jeg har gjort det før. Til tross for at jeg er veldig opptimist nå, så sitter det en negativ liten jævel på min venstre skulder og hele tiden hvisker; Du får det ikke til uansett, kan du ikke bare gi opp..?

​Krysser fingrene for at han tar feil, så får vi se hvordan det har gått om en uke! Ønsker alle sammen, inkluder meg selv en fin dag, så skrives vi senere. Skal bli mye flinkere på å oppdatere, for jeg synes dette egentlig er veldig gøy ;).

 

Signatur



2 kommentarer





Et steg av gangen


03.10.2016 | 17:08 | Personlig


Det værste med alt dette, det må være ventetiden. Jeg hater å ikke kunne ha et bestemt tidspunkt å forholde meg til. Usikkerheten blir bare verre og verre for hver dag som går, og spørsmålene blir bare flere og flere. Jeg er en utålmodig sjel, og jeg hater å vente når jeg ikke kan se en ende. Dag etter dag, uke etter uke og måned etter måned... jeg sitter her med tusen spørsmål, jeg kjeder ræva av meg. Jeg vil så gjerne tilbake i jobb, tilbake til hverdagen, og tilbake til normalen. Jeg er så utrolig lei av å sitte på sidelinjen å bare se på alle andre. Jeg føler meg ubrukelig, og jeg synes det er drit ekkelt å skulle si at jeg er sykmeldt etter som jeg ser helt oppegående ut. Jeg føler jeg hele tiden jeg må forklare meg ovenfor andre hvorfor jeg ikke er i stand til å jobbe, og hvorfor jeg er i stand til å være utenfor husets fire vegger. Det knyter seg i magen når ukjente eller kjente spør meg hva jeg gjør på fritiden.. jeg føler folk tror at jeg ikke gidder å jobbe eller studere, og at jeg snylter på staten. Jeg er ganske sikker på at jeg ikke er alene om akkurat dette, og at det utrolig mange som faktisk isolerer seg nesten helt fra omverdenen i frykt for å bli dømt. Angsten for å skulle bevege seg ute når man er "syk", tror jeg sitter igjen fra barne og ungdomsskolen. Hadde man ikke vært på skolen den dagen, så måtte man være inne resten av dagen også, ellers så var det skulking. Jeg hater at jeg føler det slik rundt det å være sykmeldt, men jeg prøver å tøye grensene og ikke la andre menneskers tanker og meninger styre meg.

Så for siste gang, jeg er ikke i stand til å jobbe nå fordi hovedfokuset mitt er på å få gitt kroppen min tilstrekkelig med mat som jeg greier å beholde, trene for å bygge den opp igjen og få nok søv slik at jeg kan få en normal døgnrytme. Jeg kan heller ikke bare sitte inne å gjemme meg, for da lar jeg spiseforstyrrelsen vinne. Jeg må komme meg ut døra, pynte meg i "vanskelige" klær, være sosial og gjøre vanlige ting som alle andre gjør om jeg skal kunne bli bedre. Det handler for meg, om å utfordre seg selv. Jeg er redd for å gå ut døra, redd for å møte mennesker, redd for å spise i offentlighet, redd for å bli sett, redd for kommentarer, redd for å feile ... ja, jeg er egentlig livredd for hele den uforutsette verden der ute. Dørstokkmila er utrolig lang, men desto flere ganger jeg er tøff nok til å bevege meg utenfor komfortsonen min, jo lettere blir det.... Det tar bare så fuckings lang tid. Kanskje du ikke skjønner dette, men du sliter sikkert med noe som jeg heller ikke forstår. 

                                    
    

 

Det er nå over 3 måneder siden jeg valgt å ta tilbake kontrollen over livet mitt. Og som jeg har skrevet så utallige mange ganger tidliger, så har denne veien vært langt i fra en dans på roser. Jeg sa jeg aldri skulle falle tilbake, men det var et løfte jeg desverre ikke greide å holde. I løpet av den siste måneden så har jeg hatt flere tilbakefall. September har vært en utrolig krevende måned og mye har skjedd på kort tid. Planen min var å kunne kjøpe meg egen leilighet nå etter sommeren når leia gikk ut, men slik ble det desverre ikke. Selve bulimien er ikke det største problemet lengre, men arrene etter den økonomiske delen av spiseforstyrrelsen må jeg betale dyrt for nå. Kredittkortgjeld , avbetalinger, ubetalte regninger, tannlegetimer etter tannlegetimer og lånte penger.. Jeg mistet kontrollen helt. Jeg har rett og slett ikke penger til å kunne verken leie eller eie akkurat nå. I en alder av 23 år, så måtte jeg flytte hjem til foreldrene mine igjen. Det har vært utrolig vanskelig, og jeg er skråsikker på at dette er grunnen til alle tilbakefallene mine den siste måneden. Det å gå fra æ være et kjærestepar med egne regler og rutiner, til å igjen måtte tilpasse seg noen andre sin hverdag, har vært urolig vanskelig. Ikke bare for oss, men for foreldrene våre også.. noe som er fult forståelig! Det er ingenting jeg heller vil nå enn å bli frisk, tjene mine egne penger og kjøpe min egen leilighet. Jeg skal jobbe ræva av meg for å komme meg ut av dette helvette, for nå fortjener jeg også å leve. Denne økonomiske baksiden av spiseforstyrrelsen har hengt over meg nå i snart 2 år. Jeg har hele tiden vist at gjelden bare har vokst og vokst, men jeg har gjort alt for å unngå realiteten. Avhengigheten min, var rett og slett 1. prioriteringen... Nå som jeg har kommet meg over den vanskeligste kneika med maten, så har jeg endelig muligheten til å ta tak i den økonomiske delen. Jeg viste at jeg ikke kunne greie dette på egenhånd, så derfor måtte jeg be om hjelp. Igjen. Hadde det ikke vært for foreldrene mine, så aner jeg virkelig ikke hvor jeg hadde vært den dag i dag. Jeg skammer meg over at det har gått så langt som det har gjort, men jeg er sjele glad for at jeg nå har tatt tak i problemene mine og får hjelp. Pappa har nå fått full kontroll over kontoen min og brevene mine, og i en alder av 23 år, så får jeg faktisk ukepenger (av mine egne penger så klart). Dette er fordi jeg ikke stoler på meg selv enda, og ikke ønsker derfor å ha noen som helst tilgang til kontoen min før alt er nedbetalt. Jeg får nok penger til at jeg kan ¨leve¨, men ikke så mye at jeg skylle de ned i do (hvis du skjønner.. ). Jeg får det til å høres ut som jeg har gjeld opp til ørene akkurat nå, men det har jeg ikke. Går alt som etter planen, så vil jeg kunne begynne å se på leiligheter igjen over jul ;). Men når det er sakt, så hadde det nok ikke sett så lyst ut om det ikke hadde vært for at jeg tar tak i problemet nå, og at jeg faktisk får hjelp til å håndtere dette!

Om jeg ikke syntes det vær jævlig nok å skulle åpne meg om spiseforstyrrelsen, så er det faktisk mye vanskeligere for meg å nå skulle åpne meg om den økonomiske baksiden bulimien har dratt meg inn i. Det å ikke ha kontroll over sin egen økonomi, og det å bruke penger man egentlig ikke har, er tabu. Det er et fåtall som faktisk tørr å prate om det, og jeg føler ofte at de som gjør det blir sett ned på. Jeg beundrer de som er tøffe nok til å ta melde seg på ¨luksusfellen¨, for fy faen det er det ikke mange som har baller til. Det er så utrolig lett å falle for fristelsen med tanken på alt presset som er i dag.. Og her også, vet jeg at jeg ikke er alene. Folk ska hele tiden overgår hverandre med klær, vesker, sko, eiendom, bilder, utseendet, reiser, bursdager, skole, utdanning,jobb, trening, barn osv. .. Det er så patetisk og det skal ikke være nødvendig å konkurrere på denne måten! Du kan være et god mor selv om ikke du har muligheten til å gi datteren sin den dyreste vinterjakka (som allle andre har..), eller en fantastisk kompis selv om du ikke har den feteste bilen. Vi må slutte å prøve å overgå alle andre på det materiell, i tro om at det er det som skal til for at vi skal bli akseptert. For hvis du tenker deg om... Bryr du deg egentlig om at venninnen eller kompisen din har dyre klær? Jeg tror ikke det, og jeg håper værtfall ikke det. Ekte venner liker deg for den du er, ikke for det du eier og har. 

    


 

Signatur



6 kommentarer





Marionett


01.09.2016 | 21:34 | Personlig


Hvorfor må alt være så forbanna vanskelig?! Hele livet mitt er som en berg og dalbane.. opp og ned, hele tiden. Jeg blir så frustrert, og jeg har bare lyst til å skyte en kule i hodet på meg selv fordi jeg ikke orker dette livet lengre.. Hva er vitsen? Alt kjennes så håpløst og urettferig. Jeg sliter sånn med å bære denne kroppen her.. Og jeg føler jeg er tilbake til der hvor det hele startet for 5 år siden.

Jeg kaldsvetter, vrir meg i smerte, tårene renner og jeg sliter med å puste.. Alt kjennes så uendelig. Jeg nekter å tro på at disse smertene er ¨normale¨.. Dette er jo helt umenneskelig! Hvorfor skal jeg orke pine meg selv gjenneom dette helvette når jeg føler jeg ikke sitter igjen med en dritt selv? Hva får jeg egentlig ut av dette? Desto flere kilo jeg går opp, desto verre blir psyken min. Jeg orker ikke det jeg ser, og jeg vil bare knuse alle speilene rundt meg. Det eneste jeg vil akkurat nå er å sove. Sove og aldri våkne opp igjen.. Livet kjennes ut som et levende og evig mareritt. Det er så uafattleig mørkt, og jeg er livredd for å skulle være alene. Alt er bare helt kaos, og jeg føler bakken har forsvunnet under meg.. Jeg vet ikke hva jeg vil, jeg vet ikke hvem jeg er, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg vet egentlig ikke ingenting akkurat nå. Jeg føler meg som en marionette som blir styrt imot min egen vilje. Jeg blir dratt i alle rettninger og jeg føler meg helt ubrukelig. 

Alt hadde egentlig vært mye lettere om den dype dalen kunne ha vært konstant. Det er så utrolig slitsomt og frustrerende å se en fremtid i det ene øyeblikket, for så å bare ville dø i det neste. 

Tragisk.

Signatur



2 kommentarer





Sekstifem


30.08.2016 | 20:10 | Personlig


9 uker. 65 dager. 2 fuckings måneder. 2 hele, fuckings måneder har jeg holdt ut! Det virker så pittelite når jeg skriver det ned her, men det kjennes ut på kroppen som en evighet. Denne sommeren begynner og gå mot slutten, og allerede på torsdag så går vi inn i den aller første høst måneden. Det er virkelig ikke til å skyve under en stol at dette har vært den mest krevende sommeren jeg har hatt noensinne.. Ever! Nedturene har vært i overtall, men jeg har vært beinhard og nektet å gi etter når alt har føltes håpløst. Men når det er sakt, så har jeg aldri i livet kommet til å ha greid dette om det ikke hadde vært for at jeg åpnet meg for ¨hele verden¨ rundt spiseforstyrrelsen og depresjonen. Jeg hadde plutselig ingenting å skjule meg bak lengre, og jeg var helt naken. Jeg kunne ikke bare klistre på et fake smil og lyve alle rett opp i trynet å si at livet var fantastisk.

Det var utrolig skummelt, og det var ikke en besluttning som jeg bare tok der og da. Jeg brukte flere måneder på å tenke ut hvordan jeg skulle gå fram, og jeg brukte så si hele juli på å skrive to av de første innleggene mine. Jeg gikk utallige runder med meg selv for om jeg virkelig skulle blottlegge meg på denne måten, nettopp fordi jeg viste at om den dagen der hvor jeg skulle komme til å trykke ¨publiser¨, så ville ikke dette være bare min hemmelighet og trygghet lengre.

Jeg lever hver dag etter ordtaket ¨alt eller ingenting¨, og sånn var det rundt åpenheten her også. Skulle jeg først holde kjeft, så ville det ha blitt med det. Problemet med det var bare det at jeg hadde prøvd det så utallige mange ganger tidligere uten å lykkes. Det var så utrolig lett å bare ¨jeg prøver igjen i morgen¨, for så gjenta meg selv hver jævla dag med å finne på unnskyldninger etter unnskyldninger til hvorfor det ikke passet akkurat nå. Det ble bare med den uendelige, onde sirkelen dag etter dag. Jo lengre tiden det gikk, desto verre ble bulimien.. Så jeg bestemt meg. Det var nå eller aldri, og det var alt eller ingenting! Skulle jeg publisere dette innlegget, så skulle så mange som over hodet mulig få lese min dypeste hemmelighet, helt uten filter. Jeg ville egentlig ikke, fordi jeg skammet meg sånn.. men jeg viste det måtte til. Det var min måte å binde meg opp til målet mitt. Hvis alle rundt meg viste om historien min, så ville det bli mye vanskeligere å bare kaste årene. Skulle jeg falle nå uten å reise meg, så vil alle kunne se det. Det var nå det gjaldt, alt eller ingenting, koste hva det koste ville. Målet mitt gjennom hele denne reisen har vært å virkelig kunne bevise for omverdene at alt ikke er like rosenrødt og lett som det ser ut som på bildene, bloggene og i magasinene. Vi er alle mennesker, og vi gjør alle feil. Vi er heller ikke perfekte, og vi har alle våre kamper som vi kjemper bak smilet. 

Jeg har lært utrolig mye om meg selv gjennom denne sommeren, og jeg har virkleig bevist ovenfor meg selv at jeg er sterk nok, og at jeg kan hvis jeg virkelig vil! Ingenting er umulig, man må bare ha troen på at det faktisk finnes et lys i enden av tunnelen. Jeg har nådd ut til mange, og jeg håper så innderlig at åpenheten min kan innspirere også andre som sliter psykisk med å åpne seg for noen de stoler på. Første steg i riktig rettning er å være ærlig med seg selv, og innse at du ikke greier dette alene. De nærmeste rundt deg vil deg som oftest ditt eget beste, og de ser nok at du sliter før du har fortalt det selv.. Det er bare så utrolig vanskelig for pårørende å skulle ta tak, for de vet heller ikke hvordan de skal gå frem uten å tråkke feil.. #væreåpen ♥!  

For min egen del så er det utrolig godt å vite at all den jobben jeg har lagt ned har blitt lagt merke til, og satt pris på. Jeg er glad for at jeg valgte å la meg intervjue angående bloggen min for noen uker siden, og det var utrolig stas bli nummer 1 i Trd.by sin  artikkel ¨10 jenter som har imponert oss i sommer¨. Jeg er langt i fra å komme i mål, men jeg er klar for å ta i mot høsten med åpne armer og det den har av utfordringer å by på. Jeg gleder meg utrolig mye til tiden framover med kickboksingen og jeg kan nesten ikke vente med å komme i gang med behandlingen ved Tiller DPS. Oppturene og nedturene vil nok komme slag i slag, men jeg er klar! 

Link: Trd.by

 

                 


 

Signatur



2 kommentarer





Håpet


29.08.2016 | 22:51 | Personlig


Så var det blitt mandag igjen da dere. Ny uke, nye muligherer! Det er en hel uke siden sist jeg ga lyd fra meg, så det er vell på tide med en ellers så liten oppsumering av uken som gikk. Dagene har til en positv forandring vært nok så innholdsrike, og dermed gått utrolig fort! Til tross for at mandagen var et rent helvette og jeg var sikker på at nå var det slutt... Så kom endelig den så etterlengtede oppturen å banket på døren i siste liten! Jeg har for for første gang på utrolig lenge, følt meg vell i min egen kropp. Jeg kjenner på mestringsfølelsen over å ha holdt ut i de tunge stundene, og jeg kan se meg selv i speilet og smile. Jeg er veldig avslappet og lettet nå, men samtidig er jeg redd. Jeg vil ikke ha for høye forventninger til denne rosa skyen som jeg nå svaver på, for jeg vet det ikke vil vare evig.. Men jeg har bestemt meg for å melke denne oppturen for alt den er værdt, så får jeg heller ta sorgene når den tid kommer i stedet for å bekymre meg for det nå. 

Mye av den negative tankegangen min kommer av at hoden og kroppen ikke samarbeider med hverandre. Kroppen min har forandret seg mye fortere enn hva hodet mitt har villet akseptere. Og i tillegg til den jævlige veltøkningen, så har jo ikke akkurat smertene i magen gjort denne veien enklere heller.. De finner ingen svar gjennom de utallige blodprøvene jeg har tatt, og de kan dermed ikke gi meg et konkret svar på hva som egentlig ¨feiler¨ meg, annet enn at ¨det blir bare sånn når du begynner å gi kroppen mat igjen¨ ... Jeg forstår det, men jeg greier ikke å akseptere det fordi jeg føler hele tiden at det er noe mer under her. Ofte så kan jeg bli helt paranoid, noe som resulterer i at jeg blir min egen ¨google- doktor¨ og ender fort opp med både kreft, aids, diabetes og et kjøttetende virus.. Alt hadde vært så mye lettere om jeg bare kunne fått en konkret svar som jeg kunne ha slått meg til ro med! Etter som alle disse plagene kommer nå som jeg har begynt å spise ordentlig med mat igjen, så er det jo ingen tvil om at det er maten jeg reagerer på.. jeg vet bare ikke hva. Jeg har prøv å kuttet ut rødløk, melkeprodukter, frukter, bønner, egg, hvetemel, sukkerfrie produkter, tyggis, ++ .. men det har liksom ikke blitt noe bedre, helt til jeg droppet å spise havregrøt og banan til lunsj på tirsdag! Hvorfor i svarte har jeg ikke tenk på dette tidligere.. Jeg har spise havregrøt så si hver dag i to år likosm. Så planen min er da å kutte helt ut havregrøt og banan i to uker, for så å prøve å spise det igjen å se om jeg reagerer da. I tillegg til dette, så har jeg kuttet betraktelig ned på kaffedrikkingen min også. Jeg har gått fra 10-12 kopper kaffe om dagen, til 1-2! Så nå krysser jeg bare fingrene for at jeg har funnet svaret på det så etterlengtede spørsmålet mitt!

Eller så tvingte jeg meg selv utenfror komfortsonen på onsdag, og dro den meget motvillige rumpa mi på Kickboksingtrening helt alene. Det var like før jeg snudde i døren fordi jeg var så sinnsykt nervøs.. men hell no, jeg kom meg inn på matta og ble med på treningen. Skal ærlig innrømme å si at jeg angret meg allerede under oppvarminegn, for dette var jaggu meg ikke noe kjære mor for hun som ikke har hatt noe som helt fokus på kondisjonstrening de siste årene! Allerede 30 minutter inn i økten, så så det faktisk ut som om jeg adde dusjet med klærne på, så svett var jeg! Jesus. Men når det er sagt, så kan virkelig ikke ord beskrive den lykkefølelsen og stoltheten jeg satt igjen med etter treningen. Jeg er så utrolig glad for at jeg ble med, for dette var utrolig gøy og noe jeg utenvil skal fortsette med! Jeg var på trening i dag også, så nå er det et stykk meget sliten jente som ligger her på sofaen og skriver. Klokken har ikke rukket og blitt elleve engang, men jeg tror faktisk at jeg bare skal finne senga nå!

 

Signatur



0 kommentarer





Du feiler, så du fortjener det ikke


23.08.2016 | 21:46 | Personlig


Serriøst.. Jeg gir opp snart! Magen min er på størrelse med en luftballong, smerten er nesten ikke til å holde ut, blæra sprenges, kroppen koker, huden er jævlig, vekta har skutt i været og de blå Ikeaposene under øynene bare vokser og vokser. Alt føles så uendelig.. Kommer kroppen min egentlig til å stabilisere seg? Jeg vet det bare har gått 2 måneder, men når man går hjemme alene hver jævla dag, så føles disse ynkelige 2 månedene som en evighet. Det sier liksom litt når dagens høydepunkt er å kunne begynne å lage middag til kjæresten endelig kommer hjem.. Hver dag så går jeg å kjenner på smerten, tenker på vektøkningern, gru/ gleder meg til maten, studerer meg i spilet og jeg tørr nesten ikke å gå ut døra fordi jeg er redd for å tisse på meg. Ord kan virkelig ikke beskrive hvor frustrert jeg er. Og som toppen av det hele, så kværner hodet mitt så jævlig at jeg ikke får til å sove om natta. Jeg ligger der bare å tenker, tenker og tenker; Blir det bedre? Hva skal jeg gjøre i morgen? Hvem skal jeg tegne? Kommer vekta til å falle om jeg kutter ut ditt eller datt? Hva om jeg begynner å løpe? Hvordan kan jeg gjøre det beste ut av sistuasjonen? Jeg må begynne å planlegge bedre, jeg må komme meg ut av huset, i morgen skal jeg vaske og rydde, hva skal jeg lage til middag? ++ Ja, sånn går hodet på høygir 24/7. Det ender jo selvfølgelig med at jeg ikke får gjort en jævla dritt av det jeg tenker, og at viljestyrken ikke er sterk nok til å begynne å løpe eller kutte ned på maten.. Jeg føler jeg misslykkes totalt, og jeg spørr meg hele heltid; hvorfor gidder jeg egentlig? 

Jeg hater følelsen av å misslykkes når jeg ikke gjør som stemmen i hodet sier. Den prøver å få meg til å straffe meg selv ved å la vær å spise eller ved å påføre meg selv smerte fordi jeg er for svak til å motstå. Jeg tror virkleig det klikker for meg snart. Det at jeg i det hele tatt forteller så åpnet om dette, får meg til å ville synke så jævlig langt ned i jorda.. Jeg skammer meg sånn, og alle dere som leser dette må jo tro jeg er helt hel gal i hodet.. Men jeg ønsker ikke å pynte på noe, så da driter jeg meg heller ut på denne måten for å advare, hjelpe og opplyse andre. 

Hver dag er en kamp mot seg selv.. Og det kjenne som sakt ut ikke til å bli noe bedre med det første heller. Jeg er ofte oppgitt, frustrert og sint, men jeg gråter veldig skjeldent. Jeg prøver å holde maska og være sterk, for jeg hater å vise svakhet. Men i går ble det rett og slett for mye.. Jeg følte meg serrøst som ei sprengt julepølse på to bein da jeg skulle ta på meg treningsklærne, og jeg knakk helt sammen. Jeg vet så godt at det er så feil, men det går ikke et minutt uten at jeg savner den lille, spinkle og lette kroppen min..Alt var så mye lettere i str. xxs-s. Det å være tynn og liten har desverre alltid vært drømmen min, og det å skulle tvinge seg selv til å gå i helt motsatt rettning, er utrolig krevende både psykisk og fysisk. Jeg vet det er det rette, men det kjennes så feil ut i hodet og kroppen min. 

Humøret og selvfølelsen er som en berg og dalbane. I går hadde jeg en grusom dag, mens nå så kjennes alt helt greit ut. Jeg er sinnsykt trøtt etter å kun ha sovet 3-4 timer hver natt i en hel uke nå, men jeg begynner faktisk å bli vant til det. Kroppen er heller ikke like oppblåst i dag, noe som utgjør utrolig mye med tanke på hvordan jeg har det fra dag til dag.  For to uker siden fikk jeg meg et gnagsår på foten, og det har egentlig bare blitt verre og verre, så de siste to dagene har jeg ikke gjort stort annet enn å sitte inne fordi jeg ikke har muligheten til å ha på meg sko (.. Noe som også er grunnen til at dagene har vært svært utfordrende, jeg sitter jo inne å ser på de hvite veggene fra jeg står opp til jeg legger meg). I og med at dagene mine er så sinnsykt ensformige og kjedelige nå fremover, så bestemte jeg meg i forrige uke for å gjøre noe som er helt utenfor min komfortsone... Jeg meldte nemlig meg på kickboksingkurs.. Haha, så i morgen skal jeg på min første trening, ALENE! Krysser både fingre og tær for at magen og hodet spiller på lag, for dette gleder jeg meg virkelig til. Jeg gleder meg til å gjøre noe som egentlig er helt fjærnt å skulle gjøre for skjenerte meg! 

Nå skal jeg sluke de jævla innsovningstablettene mine slik at jeg endelig får meg litt søv! Over og ut. 

 

Signatur



5 kommentarer





Lenket fast


21.08.2016 | 19:16 | Personlig


20.08.16

Det er lørdagskveld, og her ligger jeg helt alene inne på rommet å skriver mens musikken dunker i den ene blokka ved siden av. På snap chat er det heller ingen tvil om at det er helg, for der kommer det nye stories hele tiden... Jeg hater det. Hver jævla helg er en kamp. En kamp om å holde ut, og en kamp for å motstå. Det å se via sosiale medier at så si alle vennene mine er ute å har det gøy, får meg virkelig til å kjenne på ensomheten og savnet. Savnet etter å være normal, savnet etter å ha det gøy og savnet etter følelsen av å få være en del av noe. Jeg kjenner ingen tilhørighet lengre, og jeg føler bare at jeg er i veien. Midten av august er nok den vanskeligste tiden, for det er da ¨alle¨ går tilbake til livene sine igjen etter ferien. Alle untatt meg... I år, som i fjor og året før der igjen... Hadde ikke jeg tatt alle de dumme valgene jeg gjorde for 5 år siden, så ville nok jeg også ha vært endel av en faddergruppe i kveld. Det gjør så utrolig vondt, og prisen jeg må betale nå for feilene mine er sky høy. 

De siste årene av livet mitt har regelrett gått rett i dass, grunnet ønsket om å være så forbanne tynn og fin! I en alder av 23 år, så føler jeg at jeg ikke har fått gjort en jævla  dritt. Alt står enda på vent, og jeg aner ikke hvor lenge det vil være slik.. Det eneste jeg vet for sikkert, er at jeg ikke har noe annet valg enn å bite tennene sammen og kave meg opp av gjørma, sakte men sikkert, steg for steg. ¨Det blir bedre, det blir bedre, det blir bedre... Du må vare holde ut¨. Det er helt jævlig og se alle andre gå videre uten meg, men sånn er det vell bare... jeg har lært, og forhåpentligvis blir det også min tur til å begynne å leve igjen en vakker dag.

Dagene mine blir utrolig lange og tomme, og jeg føler ikke jeg er til noen nytte. Den konstante følelsen av å mislykkes, booster ikke akkurat selvtilitten. Jeg vet jeg gjør det rette for min egen del akkurat nå, men jeg føler fortsatt at det ikke er bra nok. Det er et fåtall som faktisk ser den kampen jeg kjemper, og det er nok mye av grunnen til usikkerheten min. Ingen kan se det på meg at jeg har det vondt, og det er ikke alltid like lett å skulle akseptere. Jeg føler man må se syk ut, for å være syk... Og jeg ser ¨desverre¨ ikke syk ut. Jeg føler meg frisk til tider, men så skal jeg spise, og det er da jeg for alvor innser hvor syk jeg faktisk er... både før, under og etter et måltid. I den tilstanden jeg er i nå, så har jeg ikke sjangs til å skulle være på jobb, eller sitte ved skolebenken. Den hyppige vannlatingen, den varierende kroppstemperaturen og de jævlige smertene i magen gjør det slik at jeg ikke kan ha noen faste rammer, eller noe  bestem å forholde meg til. Det er utrolig vanskelig å skulle være så klar i hodet som jeg vanligvis er, når kroppen ikke henger med.. Jeg vil jobbe, jeg vil være ute, jeg vil studere, jeg vil gjøre noe og jeg vil delta.... Men akkurat nå så føles alt dette helt umulig. Jeg skulle ønske jeg hadde muligheten til å jobbe eller studere hjemmefra... For da kan jeg styre og kontrollere alt selv, men problemet da er jo at jeg mister støttten fra NAV. Det eneste jeg vil er å fylle dagene min med noe positivt, noe som gir meg mestringsfølelsen tilbake og som får tankene mine over på noe annet enn mat. 

For å værtfall prøve å gjøre denne tiden så enkel som mulig, så har jeg satt meg noen delmål på veien slik at jeg kan klappe meg selv på skulderen og reflektere over all den jobben jeg faktisk gjort. Hadde noen sakt til meg for 8 måneder siden at jeg skulle kommet meg gjennom hele sommeren uten overspising og oppkast, så ville jeg knekt sammen i latter... For dette er faktisk helt sykt. Jeg er så jævlig stolt over meg selv for å ha holdt ut i 8 uker at jeg ikke kan få sakt det nok! Men jeg er også redd. Redd for å få et tilbakefall, nettopp fordi det bare har gått 8 uker, av resten av mitt liv...Jeg tørr ikke å ha for store drømmer for fremtiden, men jeg lar meg selv værtfall få drømme litt om det å få et normale livet igjen. Så i løpet av høsten og vinteren håper jeg å få blitt med pappa på rypejakt, dra til Åre for å kjøre slalom igjen for første gang på 5 år, spise ribbe på julaften og å ta i mot det nye året med åpne armer og et stolt smil om munne.

For de fleste er disse ønskene en selvfølge, men du vet faktisk ikke hva du har før du har mistet det. 

 

                                        

 

Signatur



0 kommentarer





Ensomheten


18.08.2016 | 23:20 | Personlig


Skrevet 04.05.13

¨Klokken nærmer seg midnatt, regnet pisker mot vinduene og vinden uler.
Det er skikkelig dritt vær ute, og jeg priser meg lykkelig over at jeg sitter her inn i varmen og bare hører, og ikke føler på stormen som herjer der ute.
Jeg har alt jeg trenger, og mye mer enn det? men det er bare ikke nok. For jeg trenger så mye mer. Ensomheten begynner å bli uutholdelig. Jeg føler meg kvalt, tårene presser på, og jeg vil bare skrike ut alt av følelser, frustrasjon og tvang.  Jeg holder snart ikke ut lengre.. Jeg er helt alene og jeg er ikke en del av noe.
Jeg kan selvfølgelig ta kontakt med noen, men jeg føler jeg trenger meg på.. Jeg føler venner og kjente trekker seg unna meg fordi de ikke orker å ha noe med meg å gjøre. Jeg tror de tror at jeg vil pushe mine problemer over på dem, sitte i et hjørne å telle knokler eller kun snakke om kalorier, trening og slanking, men alt jeg vil er bare å føle meg normal. Jeg vil leve. Jeg vil ha det gøy.. Jeg vil koble ut de spiseforestyrrede tankene som kverner oppi hodet mitt hele tiden ellers.

Det er lørdag kveld, og jeg sitter her på hytta med mamma og pappa. De har gått å lagt seg, mens jeg sitter opp og tegner.
Jeg er ofte turer innom Instagram og Facebook i løpet av kvelden bare for å »gjøre» noe, men jeg merker at det ikke alltid er like lurt.. spesielt ikke på en lørdagskveld når jeg sitter her, 19 år, mutters alene fordi jeg ikke får lov til å være hjemme alene.. og det legges ut festbilder, hjerter, bestevenn erklæringer og alt annet generelt som tilhører en kveld med venner og litt bobler i glasset. Jeg blir utrolig glad på andre sine vegne over at de kan leve et liv uten de bekymringene som jeg må kjempe i mot dag inn og dag ut, men det er heller ingenting her i verden som sårer mer enn slike bilder. Det gnir liksom ensomheten og verdiløsheten enda mer inn i hjernebarken og jeg innser bare mer og mer hvor usynlig jeg er blitt. Alle har gått videre, mens jeg sitter igjen her og kommer meg egentlig ikke noe lengre. Jeg står bare og stanger.
Hva skal jeg gjøre? hva skal det bli av meg? kommer jeg meg egentlig noen sinne videre? lever jeg om 4 år? er det noen vits i å prøve mer? Kanskje jeg skal bare gi opp og trekke inn årene nå før jeg ødelegger enda mer.

Jeg kjenner ikke meg selv igjen lengre.. Jeg begynner å gråte med engang jeg ser barndoms bilder av meg selv fordi jeg synes så synd på den lykkelige jenta jeg ser på bildene som heldigvis da, er lykkelig uvitende om hva fremtiden vil bringe.  Jeg savner å være den livsglade personen jeg var for tre år siden. Jeg var deprimert da også, men det var ikke like synlig, og jeg hadde ikke utviklet en spiseforstyrrelse.  Jeg har slitt med mat, kropp, vekt og utseende siden jeg var 11 år, men ikke i nærheten av på samme måte som nå.
Jeg vet at den jenta fremdeles finnes dypt inni meg et sted.. og jeg skal fine henne igjen! Jeg må bare knuse spiseforstyrrelsen, og det syke kroppidealet først..

Og HVIS noen av mine nærmeste skulle lese dette, så vær så snill,.. Jeg er ikke vandrende emo til daglig som bare går å ser ned i bakken.. og jeg er heller ikke gal, selv om jeg har en blogg der hvor jeg blottlegger mine psykiske lidelser(okei, litt gal..heh), men det å skrive og dele, hjelper meg til å bli frisk.
Jeg har det bare tungt og vanskelig psykisk, men ikke vær redd meg, Jeg kommer ikke til å ta mine problemer over på dere. Jeg vil bare gjøre alt for å føle meg normal.

Signatur



4 kommentarer





Hvor lav kroppsvekt er egentlig syk nok?


09.08.2016 | 18:54 | Personlig


Når har jeg lov til å friskmelde meg selv? Er jeg, eller har jeg i det heletatt vært syk? Jeg fikk en kommentar for noe dager siden som lød "problemet du har, har dessverre nesten alle jenter i dag", og dette fikk meg til å tenke. Hvorfor skal jeg få stempelet som spiseforstyrret, når det faktisk er så mange der ute som har et like anstrengt forhold til mat og kropp som meg? Ja, jeg holder meg unna visse matvarer, og jeg er opptatt av hva jeg putter i kroppen min. Men hvor mange er det ikke i dag som gjør akkurat det samme? Hvorfor skal de få være sunne, disiplinerte, viljesterke og glade, mens jeg må gå under kategorien som syk? Det er så urettferdig! Hva er det egentlig som skiller meg fra de andre? Blir jeg kategorisert som frisk om jeg slutter å trene? Eller om jeg når en viss vekt? Kanskje spiseforstyrrelsen vil forsvinne om jeg holder kjeft, slik at ingen andre får innsyn?

 

                                      

 

forrige uke så ble jeg intervjuet over telefonen angående et nytt behandlingsprosjekt for spiseforstyrrelser NIH skal starte opp nå i høst. Jeg ble oppmerksom på dette prosjektet gjennom en sending på God morgen Norge i april, og syntes dette hørtes utrolig spennende ut. Jeg sendte så en mail til NIH der jeg fortalte litt meg selv og sykdomshistorien min. Under samtalen så ble jeg stilt en rekke spørsmål, som jeg ikke hadde noen problemer med å svare på.. helt til jeg fikk spørsmål om vekta mi. Den jævla vekta. Når jeg forteller folk hva jeg veier, så blir det alltid en liten pause i samtalen. Jeg skammer meg over å skulle is at jeg veier 65 kilo, for ingen forbinder dette tallet med spiseforstyrret. Jeg kan ikke ungå å kjenne på den følelsen av at jeg ønsker å rase ned i vekt igjen for å bli tatt på alvor, men samtidlig så har jeg prøvd det før, og det gjør bare vondt verre. Det skal ikke være nødvendig! 

De nærmeste rundt meg vet hvordan bulimien har ødelagt meg. De vet jeg er syk og trenger hjelp. Jeg vet egentlig det jeg også, men jeg må ærlig si at jeg begynner å tvile på meg selv her. Er alt dette bare oppspinn fra min side? Er jeg bare en av mange som har et litt anstrengt forhold til mat, og som kun higer etter oppmerksomhet? 

Jeg fikk plass til slutt, men hun måtte forhøre seg med en fagperson først for om jeg var ¨rett person¨ til å være med i prosjektet ettersom jeg hadde holdt meg unna overspising og oppkast i 6 uker. Jeg har vært syk i 5 år, og jeg har vær ¨flink¨i 6 uker.... sjansen for at jeg får et tilbakefall eller flere, er vell relativt mye større enn om jeg ikke gjør det? Av og til så begynner jeg å tvile veldig på det valget jeg tok angående det å skulle begynne denne reisen på egenhånd. For innen disse behandlingene har startet opp, så er vekta mi mer enn normal for ei jente på 1.66 cm. Skulle jeg kanskje bare ha latt det gå, slik at de virkelig kan se hvor syk jeg kan bli? Er det virkelig nødt til å gå så langt? Kommer jeg til å ta opp en plass til noen som egentlig trenger dette mer enn meg?

Når det gjelder vekten min, så vet jeg den vil stabilisere seg etterhvert. Kroppen min har vært underernært i nesten 5 år tilsammen, så når den først begynner å få mat igjen, så tviholder den på det. Det er kroppens egen foirsvarsmekkanisme. Men hvis jeg virkelig må ned i vekt for å bli sett, så er ikke det noe problem. Jeg har tatt av 20 kilo på 2 måneder før, så jeg ser ikke problemet i at jeg ikke skulle ha fått det til igjen. Er det virkelig enda sånn at det er vekta som skal avgjøre om man er syk eller ikke? Det frister noen jævlig å begynne på igjen, for å bli tatt på alvor, men ikke faen heller!

Prosjektet går ut på at man blir delt inn i to grupper, der hvor man enten får kognitiv terapi eller et behandlingsopplegg bestående av veiledet fysisk aktivitet og kostholdsopplæring. I og med at dette er et forskningsprosjekt, så får man ikke velge gruppe selv. Jeg synes akkurat det at man ikke kan velge gruppe er utrolig dumt, for det var egentlig derfor jeg ville å delta.. men når det er sakt, så ønsker jeg veldig å kunne være med på å finne nye behandlingsformer innenfor spiseforstyrrelser, i og med at jeg er veldig uenig i metodene som brukes i dag. For selv om kognitiv terapi fungerer for noen, så gjør det ikke det for alle! 

Signatur



2 kommentarer





Mine tanker


07.08.2016 | 19:05 | Personlig


På torsdag i forrige uke så ble jeg intervjuet av Trd.By angående bloggen min. Jeg var veldig usikker for om jeg skulle gjennomfør det, på grunn av at jeg har veldig liten kontroll over hvordan ting blir formuler og lagt fram. Men jeg valgte å si ja, i håp om å rett og slett nå ut til flere. Det er så viktig å ta tak i problemene med engang! Jo tidliger man får hjelp, desto letter blir forhåpentligvis veien tilbake. Intervjuet finner du her. Jeg skal være helt ærlig å si at det var utrolig vanskelig å skulle lese så personlige ting om seg selv, som jeg selv ikke har skrevet, men det værste må nok være det å bli tatt bilde av når jeg føler meg så jævlig som det jeg gjør nå etter vektoppgangen. Jeg føler jeg har mistet meg selv igjen etter disse ukene med mat, og at jeg er tilbake til der hvor jeg var for litt over 5 år siden. Jeg er er mer selvkritisk enn på lenge og jeg må virkelig anstrenge meg for å ikke miste fokuset på hva som er viktig.  

Som sakt, så var det utrolig vanskelig å skulle lese slike ting om seg selv, og bare overskriften gir meg en stor klump i magen.. Jeg blir så utrolig flau! Men igjen, jeg ønsker ikke å glamorisere denne sykdommen, så jeg holder hodet hevet. Hadde jeg skulle skrevet noe lignende selv, så har jeg kommet til å skrevet det mye mer utfyllende. Men jeg forstår jo jeg også at det blir vanskelig. Jeg føler at det er mye viktig som ikke ble tatt med eller utdypet nok, spessielt når det kommer til behandling som jeg har fått. Derfor tenkte jeg å forklare litt mer hvorfor det ikke har fungert for meg til nå.

Det er så utrolig mange flere enn hva øyet ser som sliter, noe jeg uten tvil har ærfart etter at jeg åpnet meg. Bulimi spessielt, føler jeg er veldig tabu å skulle prate om. Mye av grunnen til dette mener jeg er manglen på kunnskap. Det er vanskelig for de som sliter å åpne seg om det, og det er nok enda vanskeligere for pårørende å skulle ta tak i det. For ingen av partene vet nok egentlig hvor ille det faktisk kan gå. Ut i fra egene erfaringer, så viste jeg i bunn og grunn at det ikke var rett å overspise for så å kaste opp for å gå ned i vekt, men det var veldig vanskelig for meg å se problemet i det, i og med at jeg de første ukene og månedene ikke mente det gikk utover noen andre. Jeg gikk jo også ned i vekt og ikke opp. Dette gjorde meg lykkelig, og det var dette jeg alltid hadde drømt om! Jeg kunne spise hva som helt og hvor mye jeg bare orket, og likevell gå ned i vekt! Men som jeg har skrevet tidligere at da jeg innså for alvor at jeg hadde et problem, etter at mamma konfronterte meg, så var det for sent å kommme seg ut av det på egenhånd. Det var ikke bare å slutte.. 

Det første steget man må ta for å bli frisk, er å være ærlig mot seg selv. Det er ingen andre enn kun deg selv du lurer. Når du har greid dette, så har du uten tvil kommet utrolig langt. Men det er nå det virkelig begynner. Du må være villig til å motta hjelp, og at andre mennsesker tar fra deg kontrollen over reglene og rutinene dine. De skal fortelle deg, veilede deg og hjelpe deg i riktig rettning, men til syvende og siste er det du selv som måtte ville det. Ingen kan gjøre denne jobben for deg! Venner, familie og personalet kan prøve å pakke i deg så mye mat som overhodetmulig, og de kan få deg til å gå opp i vekt... men hva hjelper det? Når hovedproblemet ligger i hodet. Jeg snakker ut i fra egne erfaringer. Men huske det, de rundt deg vil deg kun ditt eget beste! De gjør det ikke for å være ekkel.  Selv om det ikke alltid er like lett å forstå.. 

Mye av grunnen til at behandlingsformene ikke har fungert for meg, var alle reglene. Det at noen skulle ta fullstendig kontroll over meg fra morgen til kvled, hadde jeg vanskelig med å akseptere. Jeg var 20 år og voksen, ingen skulle kunne komme her å fortelle meg at jeg ikke fikk lov til ditt og datt! Jeg har hele tiden forstått hvorfor reglene er til, men jeg synes det blir feil når alle blir dratt under samme kam. Ja, vi har alle som er her en spiseforstyrrelse, men det er dermen ikke sakt at vi alle er like! Jeg finner foreksempel ro og fred i å kunne gå meg en tur, mens en av de andre gjør det for å forbrenne kalorier. Det å ikke få gå ut døra mer enn 15 minutter 2 ganger om dagen, og ikke uten følge.... føltes ut som et fengsel for meg. Det største ønsket mitt er å kunne være med på fjellturer igjen, og ha en kropp som tåler det. Men jeg føler hele tiden at aktivitet og trening blir sett på som en negativ greie når man behandles for spiseproblematikk... ja, Jeg skjønner i bunn og grunn hvorfor, men er det ikke da bedre å lære passienter sunn aktivite og forebyggende trening istede for nærmest total isolasjon? Jeg føler jeg ikke har låv til å trene, fordi jeg er syk. Jeg synes det er ubehaglig å skulle dokumentere at jeg har trent, for da vil folk bare tro at jeg gjør det for å forbrenne kalorier... Jeg skammer meg rett og slett over å skulle si at jeg trener til de som vet jeg sliter med mat. Men sannheten er den at jeg trener nå fordi jeg faktisk får det til. Endelig har jeg nok energi til å begynne å bygge opp kroppen min igjen, å gjøre noe av det jeg liker aller best! Jeg er så dritt lei av den vranglæren om at trening er kun tvang innenfor behandlingen av spiseforstyrrelser. Vi er forskjellige, og det finnes en mellomting! Jeg skulle ønske at programmene var litt mer tilrettelagt for hver enkelt, og at personalet og system hadde hatt litt mer tiltro til passientene. Gi det værtfall et forsøk! Selv om noe fungerer for den ene, så er det ikke alltid at det samme fungerer for alle. 

Da jeg var innlagt på Levanger (RKSF), følte jeg meg som et romvesen i forhold til de andre jentene. Jeg viste jeg var syk.. men ikke på samme måte som de. Jeg følte meg liksom ikke syk nok. Så i stede for å fokusere på meg og mitt, ble det til at jeg tok etter ¨uvanene¨ til de andre jentene. Det føltes nesten som en konkuransse om å være sykest til tider. Mens alle de andre slet med anoreksi, så var jeg den eneste som slet med bulimi. Jeg følte hele tiden at jeg var en taper som feilet i spiseforstyrrelsen. Jeg var ikke sterk nok til å motstå mat, jeg brydde meg ikke om å få toppkarakterter på skolen, jeg trente ikke i smug på rommet mitt og jeg har aldri hatt noen som helt interesse for å løpe meg ihjel på mølla. Jeg ble til slutt så negativt påvirket av de andre at jeg ikke orket å være der lengre. Derfor så skrev jeg meg ut. Jeg har desverre ikke nok konkuransse instinkt til slikt. Jeg mener jeg ble sykere av å være der, nettopp fordi ingen hørte på hva jeg hadde å si.

Bulimi, anoreksi og ortoreksi har i bunn og grunn mye til felles, for de går alle under begrepet ¨spiseforstyrrelse¨, men handlingene er ofte veldig forskjellige! Etter min mening så skulle de forskjellige formene for spiseforstyrrelser blitt delt inn i forskjellige behandlingsformer, for så å møtes på midten når grunnmuren er bygd og man ligger på et mer likt nivå.  

En annen ting jeg virkelig har savnet i veien mot å bli frisk, har vært det å kunne få muligheten til prate med en person som har vært der selv og kommet seg videre. Det å kunne ha noen å stille spørsmål til, og det å ha et forbilde som gir deg håp om at det er mulig å bli frisk! Jeg ønsker så inderlig at jeg nå kommer meg ut av dette, for målet mitt er å kunne være den personen som kan gi noen andre håp, når ting virker som mørkest.

Men når alt dette er sakt, så har jeg også selfølgelig endel positive opplevelser ved å være innlagt på Nidaros DPS og Levanger (RKSF). Jeg har foreksemple mest sannsynlig aldri kommet til å møtt de tre jentene som jeg anser som mine aller beste venner nå i dag! Det å kunne ha noen å prate med, som forstår akkurat hvordan du har det, er ubeskrivelig. Etter å ha bodd og gjort så si alt sammen i 2-4 måneder, så knytter man et helt spessielt bånd. Vi har til nå kanskje kjent hverandre i 2-3 år, men det føles ut som et helt liv. Jeg har heller aldri kommet til å greid meg så godt på egenhånd, om det ikke har vært for alt det grunnleggende jeg har lært på Niaros og Levanger. Nå tar jeg utgangspunkt i matplanene jeg hadde der, jeg spiser etter klokka, og jeg tenker meg om både to og tre ganger før jeg går på vekta, hvorfor jeg vil drar på trening eller når jeg blir fristet til å kutte ned på mat. 

Signatur



4 kommentarer





Ut med det som ikke passer lengre


04.08.2016 | 19:19 | Personlig


I dag fikk jeg virkelig nok av hvordan de forbanna klærne mine har påvirket meg de siste dagene. Det er ikke jeg som er unormal.. men det er klærne mine som er alt  for små! Jeg skal ha en voksen kvinnekropp, ikke en barnekropp for svarte. Det er ikke normalt å skulle kunne kjøpe klær på barneavdelingen når du har passert 23 år! (Med mindre man er naturlig slank så klart). Men en naturlig strek har jeg aldri vært, og jeg kommer heller aldri til å bli en heller. Det er kun i mine 5 år som alvorlig syk, og  med en kropp som ikke har fungert opptimalt at jeg har fått på meg klær i størrelse xs.... Så tidligere i dag, tok jeg et kraftig oppgjør med kleskapet mitt! Jeg samlet sammen alle klærne mine som jeg vet ikke passer lengre, og la de i en svartsekk som jeg skal gi bort. Helt ærlig så svir det noe jævlig... Det er noe forbanna dritt å må gi fra seg alle de fine og nesten ubrukte klærne, men let´s face it, de tilhører ikke kroppen min lengre. Alle de stramme toppene, trange buksene og de små kjolene... gjør alt bare mye verre. Jeg kjenner på følelsen av å ha gått opp i vekt hver jævla dag fra før av, så jeg trenger virkelig ikke enda en ekstra bekreftelse. Jeg skal ikke ned i vekt igjen, og sånn er det bare med den saken. Hater liv et mitt akkurat nå. Neida, joda. (....) 

Jeg skal gi bort veldig mye, men jeg skal også selge noen av jakkene mine! så om noen skulle være interessert, så ligger det linker nedenfor ♥.

Canada Goose
Woolrich 
Biker jacket from Zara
Yellow Faux leather jacket from Zara

 

Signatur



0 kommentarer





Stemmen i hodet


03.08.2016 | 19:42 | Personlig


Akkurat nå så sitter jeg her som et spørsmålstegn og bare tenker; hva faen har jeg gjort?! Det er for sent å angre, men samtidlig så gjør jeg ikke det heller. Ufattelig mange har skrevet til meg at de kjenner seg igjen i det jeg skriver, og har roset meg for åpenheten min rundt dette temaet.  Jeg setter så utrolig stor pris på den tiltroen jeg har fått, og alle de fine tilbakemeldingene! Men skal jeg være helt ærlig, så synes jeg dette er dritt kleint, og til tider vil jeg bare forsvinne igjen. Jeg prøver hardt å unngå å tenke for mye på hva andre mener, tenker og tror om meg nå, men det er jævlig vanskelig. Jeg føler meg helt naken. Jeg føler alle tenker at jeg er helt psyko i hodet, og at jeg kun er ute etter oppmerksom. Målet mitt med dette var jo å kunne bevise en gang for alle at alt det du ser på bilder, ikke alltid stemmer overens med realiteten.. Jeg vil så gjærne nå ut, fordi det er så forbanna viktig å få satt fokus på! Og det at flere og flere sier jeg ikke er alene om dette, sier vell sitt om det.. men helt ærlig så har jeg aldri følt meg så alene før, enn det jeg gjør akkurat nå. Jeg har sluppet alle inn i. Jeg er redd for å gå ut av leiligheten, jeg er redd for at folk skal se meg, jeg er redd for at andre mennesker dømmer meg, og jeg er redd for hva som blir sakt bak ryggen min. Jeg hater at jeg lar meg påvirke så mye av mennesker som jeg overhodet ikke kjenner eller har noen som helst følelsesmessig tilknyttning til! Jeg hater det. Det jeg burde gjør akkurat nå, det er å fortsett,.. men jeg begynner å stille spørsmålstegn ovenfor meg selv om jeg egentlig er sterk nok til dette. Kommer jeg til å falle for presset igjen? Jeg ønsker å vise andre at jeg ikke lenger skammer meg over å være syk, men det blir bare nok en løgn om jeg skal få det til å se ut som dette er så forbanna lett.. for det er det ikke! Jeg ønsker å hjelpe andre, men sannheten er at jeg også trenger hjelp. Mye hjelp. 

Stemmen i hodet er sterkere enn noen gang, og jeg blir liksom dratt i begge rettninger. Tallet på badevekta vil ingen ende ta, og jeg føler at jeg har mistet kontrollen helt. Jeg greier så vidt å holde hodet over vann akkurat nå, men jeg har kommet for langt til å gi opp! Det er tunge dager som dette jeg bare har gått å ventet på.. Jeg viste denne rosa skyen var for god til å være sann. De to siste dagene jeg kjempen en daglig kamp mot stemmen i hodet som sier jeg skal la vær å spise ditt og datt, kutte ned, kutte ut og løpe langt. Jeg hater følelsen av å kjenne kroppen min, hvis du skjønner.. (noe du mest sannsynlig ikke gjør, fordi jeg er helt fucked i hodet). Jeg går konstant og savner den lille kroppen min, det smale ansiktet mitt, glippen mellom lårene mine, den flate magen min og de utstikkende hoftebena mina... Jeg savner følelsen av å være lita og nett. Nå føler jeg meg bare helt jævlig. Selv om jeg innerst inne vet at det ikke er realiteten, sliter jeg veldig med å skulle akseptere det. Det er gøy å gå ned, men det er en krig med seg selv å skulle gå opp med vilje. 

Igjen så er jeg så heldig å ha en så tålmodig kjæreste som jeg kan snakke med, og som støtter meg uansett. Men når jeg er så på vippepunktet som jeg er nå, så blir alt det han sier bare tomme ord desverre.. Humøret og kroppen min er som en berg og dalbane... I det ene øyeblikket kan livet være på topp, for så å være helt på bånn i det neste. 

Stå i det, Stå i det, Stå i det... Alt blir bra til slutt! Det tar bare litt (jævlig lang) tid, kjære deg ♥

Nå skal jeg begynne å ordne meg, for i kveld skal vi på Karpe Diem konsert. Jeg har veldig lite lyst til å dra, men jeg har gledet meg til dette.... Så nok engang skal jeg bite tenna sammen å få den feite rumpa mi over dørstokken.

¨Du har gått opp i vekt, folk dør faktisk av sult her ditt jævla i-landsproblembarn.¨

 

 

Signatur



2 kommentarer





Det har kostet meg mer enn hva det har smakt


02.08.2016 | 21:53 | Personlig


Kroppen får seg virkelig et sjokk når den begynner å få ordentlig med næring igjen. Etter flere år med overspising og oppkast, så har jeg nærmest rasert kroppen min innvendig.. Som jeg nevnte i et tidligere innlegg, så eier jeg ikke magemål lengre. Jeg går konstant sulten, og jeg aner ikke når jeg burde være mett. På mitt sykeste så kunne jeg spise opp mot 2 kg smågodt, en hel hjemmelaget pizza, 1-2 potetgullposer og drikke 1,5 liter brus. Og Ja, alt dette på en gang. Jeg får vondt bare av tanken! Jeg spiste og spiste og spiste, helt til jeg neste ikke fikk til å puste eller gå. Angsten og skyldfølelsen var helt jævlig.. Med tårer i øynene, og en mage som var så jævlig stram, så spurte jeg meg selv hver gang; hvorfor? hvorfor?!. Jeg skammet meg sånn. Jeg gikk på do og skrudde på vasken, i håp om at ingen skulle høre meg. Det jævligste var å skulle kaste opp, det gjorde så vondt, å jeg fikk nesten ikke til å puste. Øynene var røde og tårene rant på grunn av alt trykket i hodet. Jeg lå ofte i fosterstilling på badegulvet etterpå å sa til meg selv at dette skulle jeg aldri gjøre igjen.. Jeg bare lå der. Kroppen min var helt utslitt. Jeg pustet hurtig, men tungt. Hjertet slo ofte så fort at jeg flere ganger var sikker på at jeg skulle dø. 

 

                              

 

Men det ble aldri siste gangen. Rett etter jeg hadde kastet opp, så var jeg jo like sulten og frustrert igjen, og for da å bedøve smerten, så tydde jeg til maten. Maten var min bestevenn, men også min største fiende. Det var oss to fra morgen til kveld. Hver dag var som en ond sirkel med selvpining og straff. Jeg spiste og kastet opp fra jeg sto opp til jeg skulle legge meg for kveld. Ofte var jeg veldig skjelven, kaldsvettet og hadde pustevansker på grunn av at blodsukkeret mitt var så lavt. Jeg missbrukte maten. Maten var for meg en slags rus som jeg måtte ha for å roe meg ned. 

Jeg husker spessielt en episode veldig godt. Det var nyttårsaften, og jeg hadde vært hos en venninne for å spsie middag. Jeg var utrolig deprimert på den tiden, noe jeg alltid blir i julen. Sliter du, eller kjenner du noen som sliter med spiseforstyrrelser, så kan du banne på at julen er den jævligste tiden på året. Jeg prøvde å holde maska så godt jeg kunne, for vi skulle videre på en fest etterpå. Men bakken braste under meg etter middaen, og jeg dro ikke. Jeg satt meg i bilen alene, å dro hjem. Når jeg kom hjem, så var huset helt tomt, familien min var på hver sine kanter for å feire. Jeg begynte med å tømme alle skapene for det som var spiselig. Jeg spiste og kastet opp, spiste og kastet opp... slik holdt jeg på i nærmest 7 timer. Helt alene på nyttårsaften mens vennenne mine var ute å festet, slik vanlige tenåringer skal. Klokken slo tolv. Jeg husker jeg sto øverst i trappa og så ut vinduet. Alle menneskene, gleden, jubelen og rakettene. På facebook ble det postet statuser med ¨Godt nyttår¨ hvert 20 sekund. Men der sto jeg, helt alene i joggedressen å så opp mot den opplyste himmelen. Tårene rant nedover kinnene mine... Var det virkelig slik jeg skulle gå inn i det nye året?

Jeg skriver som om alle disse opplevelsene er eldgamle, men sannheten er at det er ikke mer enn 5 uker siden sist jeg levde slik. Dag inn og dag ut. Jeg kunne nok på mitt værste kaste opp opptil 30 ganger i løpet av en dag. Jeg var kommet til et slikt punkt i sykdommen, der hvor den var mye lettere å leve med, enn uten. Jeg hadde så alt for mange ganger tildligere prøvd å snu mønsteret, men psyken og den fysiske smerten av å gi kroppen min mat igjen... tok knekken på meg hver gang. Som jeg åpnet innlegget, så har jeg nærmest rassert kroppen min innvendig. Det å skulle begynne å spise mat igjen, krever utrolig mye. Dagene føles som en evighet, og du går bare å venter på neste måltid som du egentlig ikke vil ha, men sulten vil ingen ende ta. Det mest frustrerende er når du har spist opp maten, som gjærne er en normal porsjon en eller ei med samme vekt og høyde ville ha spist, og du er fremdeles like sulten. Om du ikke tenkte mye på mat før, så gjør du værtfall det da. Tanken på å skulle se seg selv i speilet er er uutholdelig. Alt bare kollapser, men du må bare bite tennene sammen og stå i smerten. Oppå alt dette, så kommer den fysiske påkjenningen, som kanskje er det jævligste av alt; luftsmertene, ødelagte tenner, den ustabile kroppstemperaturen og ei blære som må tømmes opp til 2-3 ganger i timen. Det er så fryktelig slitsomt. Ødelegger du kroppen din på denne måte, så må du være forberedt på å det trolig vil ta dobbelt så lang tid å komme seg ut igjen. Bulimien har kostet meg jævlig mye mer enn va følelsen av å vært tynn har gjort. Jeg har heller ikke hatt mestrasjon på 3-4 år. 

Jeg åpner meg ikke slik som dette for å få sympati, men jeg gjør det i håp om æ være til skrekk og advarsel for andre. Jeg har helt siden jeg var liten, trodd at lykken i livet var å være tynn... Men da jeg endelig ble tynn, så var jeg ikke lykkelig da heller. Gjennom disse årene med sykdom, så har jeg virkelig gjor og tatt mange dumme valg, men er det en ting som er helt sikkert, så er det at jeg har lært av feiltrinnene mine! Håpet mitt er jo også da at andre kan lære av mine feil, uten å måtte begå de selv.. Det var gøy å gå ned i vekt da ingen viste om hemmeligheten min, men 22. Desember 2011 konfronterte mamma meg... Og fra den dagen, har jeg ikke gjort annet enn å skammet meg. Jeg trodde jeg hadde kontroll, men fant fort ut at jeg egentlig ikke hadde noen som helst kontroll likevell, da jeg ønsket å snu. 

Det var for sent. 

Signatur



2 kommentarer





Gi litt mer faen


31.07.2016 | 20:51 | Personlig


For to uker siden fikk jeg spørsmålet om jeg ville bli med ut på byen denne helgen. Jeg var veldig usikker, men jeg svarte ja. Jeg var usikker fordi jeg ikke viste hvordan jeg kom til å takle situasjoen. Alkoholen, kaloriene, alle menneskene, fristelsene.... ja, hodet har virkelig fått kjørt seg. Men jeg bestemte meg for å ta utfordingen,så jeg ble med. Jeg ville jo så gjærne møte venneinnene mine igjen å være sosial. 

I løpet av disse 5 ukene, så har jeg netsen bare gått i joggeklær for å slippe å kjenne at kroppen min har blitt større. Dette gjør det lettere for meg å kunne fokusere på det som er viktigst nå i denne perioden. Nemlig det å gi kroppen mat. Så det å skulle begynne å gjøre seg klar til fest i går, ble plutselig mye verre enn hva jeg hadde håpet på... Nesten ingen av de fine toppene,kjolene eller skjørtene mine passet til meg legre. Jeg følte meg helt jævlig rett og slett. Og det var like før jeg sendte en tekstmelding å sa jeg ikke kunne komme. Jeg har gått opp 8-9 kilo på en måned, og det merket jeg virkelig i går. Det var utrolig vondt å se seg slik i speilet.. Helt ærlig så følte jeg meg som en hvalross på land. Men jeg bet likevell tenna sammen, siden dette skulle jeg få til. For det er ingen tvil om at jeg virkelig trengte denne utfordringen (obviously). Til tross for at jeg storkoste meg i går, så blir det nok en stundt til neste gang..Det er helt klart at jeg har mye å jobbe med enda når det kommer til kroppen min, men jeg tar et steg av gangen for å bygge grunnmuren min ordentlig solid. 

Jeg har gjort endel endringer i hverdagen min i løpet av sommeren for å få bygge opp selvtilitten og selvbildet mitt igjen. Nå gjøre jeg ting for min egen skyld, og ikke for å imponere andre. Bare for to måneder siden så var jeg helt avhengig av sminke. Jeg kunne så vidt gå ut døra uten. Når skulle på trening, så sminket jeg meg som om jeg skulle på fest... Men nå så er alt dette helt fjærnt! Jeg bruker nesten ikke sminke lengre, med mindre jeg skal noe spessielt. Huden min har blitt mye finere, jeg sparer utrolig mye tid og ikke minst penger. Jeg husker nesten ikke lengre hvordan jeg gjør det heller... Bare denne lille(store) endringen her, har gitt meg mye mere troen på meg selv! Nå synes jeg det bare er ekkelt å ha det på. 

 
 

Jeg har også sluttet å spile meg selv, for å unngå å skulle finne feil som jeg egentlig ikke kan gjøre noe med uansett. Det å stå å studere seg selv opp og ned, hit og dit hele tiden, Det gjør bare alt mye verre... Og det vet du også. Så hver gang jeg tar meg selv i å gjøre det, så smiler jeg og bare tar en Ole Ivars; ¨En får værra som en er da'n itte vart som en sku Inni er vi like, både je og du!¨. Ved å være så besvist på dette, så har jeg kommet utrolig langt i målet om å akseptere meg selv for den jeg er. Jeg er så heldig å ha en neste som lukter, to ben å gå på, to armer som jeg kan tegne med, og et par øyne som ser... Ikke alle er så heldige. Og ofte tar man slike ting forgitt. Selv har jeg en hørselshemmet storebror, og når jeg foreksempel får det for meg at nesen min ikke ser ut slik som jeg skulle ønske, så tenker jeg på Stian, han klager nemlig aldri! For meg er det viktig å sette ting i perspektiv, det hjelper. Jeg har også sluttet å følge en hel haug av ¨perfekte¨ jenter på Instagram, for de får meg bare til å rakke ned på meg selv. 

Til tider har jeg hatt en veldig mørk og negativ tankegang. Jeg hadde ofte bare bestemt meg for at ¨I dag blir det en rævva da, uansett¨ eller ¨ jeg gidder ikke å prøve engang, for jeg kommer ikke til å få det til¨. Nå derimot så prøver jeg å alltid ha en positiv innstiling ovenfor nye og ukjente utfordring. Jeg sier til meg selv at dette får jeg til, og skulle jeg ikke gjøre det, så prøver jeg bare på nytt. ¨Hvis noen andre får det til, så gjør du også det¨ som min kjære far alltid sier til meg♥.

Dette er tre store og viktige punkter i hverdagen min som jeg har jobbe veldig for å få til, og det er tre punkter som jeg uten tvil skal fortsette med å forbedre. Jeg er mye mer avslappet nå, og ikke minst mye mere trygg på meg selv enn hva jeg var for to måneder siden. Det å slutte å jakte på det perfekte hele tiden, gjør veien til å bli frisk fra spiseforstyrrelsen mye lettere. Jeg er som jeg er, og i den kroppen her skal jeg leve og bo for resten av mitt lange liv. Så hver gang jeg passerer speilet på vei ut døra, så ser jeg på meg selv og sier ¨Så fin du er! Håper du får en bra dag, det fortjener du¨ - For det ville jeg ha sakt til min bestevenn.
Og jeg og speilbildet, vi skal bli bestevenner for livet. Det tar bare litt tid ;).



 

Signatur



4 kommentarer





Alt eller ingenting


30.07.2016 | 17:49 | Personlig


Endelig lørdag, og helgen har for alvor begynt. Fredag, lørdag og litt søndag, dagene det hvor det er lov til å kose seg litt ekstra med god samvittighet. Men der stopper det litt opp for meg. For helt ærlig, så hater jeg helgen og generelt alt som har med høytider å gjøre. Ja man har fri, men det er også på slike dager mat og kos er ekstra sentralt og synlig. Jeg har nærmest isolert meg i 5 uker, for å unngå tilbakefall. Jeg er livredd for fristelser, og jeg vet enda ikke helt hvordan jeg vil takle det. Jeg spiser kun ren og sunn mat, og jeg drikker så si bare vann og melk. Dette er for å dempe cravingsene. For jo saltere og fetere maten er, jo mer har jeg lyst på noe søtt, og motsatt. Jeg håper at jeg også en vakker dag skal kunne kose meg med mat og desserter på lik linje som andre mennesker, men der hvor jeg er nå, så er jeg ikke sterk nok psysisk. Jeg er livredd for å miste kontrollen. Så i stede for utfordre skjebnen ved å spise mat jeg er utrygg på, velger jeg heller å holde meg helt unna slike triggere. Jeg vet godt at jeg må utfordre meg med tiden, men akkurat nå så er det viktigste for meg at jeg får i meg nok mat.

 

                                             

For å skulle forklare problematikken min med mat så godt som mulig til utenforstående, så synes jeg det enkleste er å sammenligne det med nikotinavhengighet, og alkoholmissbruk. Noen kommer vell til å reagere på dette, men da har du ikke slitt med eller vært pårørende av en person med bulimi før heller. For til syvende og sist, så handler det om alt eller ingenting her også. For nei, det er ikke så lett som å bare spise et kakestykke. Skal du slutte å røyke, så kan du ikke bare ta en røyk, du må kutte det helt ut. 

Jeg er rett og slett avhengig av sukkeret og saltet., men jeg har også angst for å legge på meg. Får jeg ikke maten når jeg trenger det, eller  muligheten til å kvitte meg med det, så blir jeg veldig stressa, får hjertebank, kaldsvetter, begynner å gråte og jeg får vanskeligheter med å puste. Det svartner helt for meg. Og når bulimien har gått så langt som den har gjort til meg, så blir du iskald. Du gjør hva som helst for å få det som du vil, uansett. Jeg har gitt faen i alt og alle, og det at jeg i det heletatt har en så utorlig fin kjæreste som står ved min siden den dag i dag... det har jeg vanskeligheter med å forstå. Mange i familien min har stått på sidelinjen å sett med seg mye, men ingen har fått med seg eller måttet gjennomgå så mye som han. Ingen. Er det en person som har sett alle sidene mine, så er det han. Jeg føler meg helt jævlig, og jeg kan ikke få sakt unskyld nok. Jeg har vært på et utrolig mørkt sted i livet, hvor det å skulle se lys i enden av tunnelen har vært helt urelistisk. Men takket være deg, og alt du ofrer nå for at jeg skal nå målene mine, så har jeg faktisk tro på at jeg kan få livet mitt tilbake! Du betyr alt for meg. 

Det å ha mennesker rundt seg, som virkelig vil at du ska få det til, og som setter sine behov til side for at du skal nå målene dine, er ikke en selvfølge. Det er ¨Enkelt¨ å være innlagt å følge matplanen og rutinene, for der har du faktisk ikke noe valg. Alle spiser samtidlig, alle spiser den samme maten, det finnes ikke junk food, brus eller tyggis og alle må spise opp innen 30 minutter. Du kommer deg ikke unna. Men så skal du hjem igjen etter noen måneder, og det er da de virkelige prøvelsene begynner. Da skal du selv få i deg all maten på tallerknen, dra på butikken å handle og sette grenser for deg selv uten å tråkke over streken. Har du da ingen som støtter deg eller tror på deg og dine behov... så er mest sannsynlig rævkjørt første stund. 

Jeg har bestemt meg for å begynne denne kampen på egenhånd, fordi jeg ikke kan vente helt til september for å få avklaring rundt en fjerde innleggelse. For jo lengre det går, desto verre blir det. Denne gangen gjør jeg alt på egenhånd. Jeg søker hjelp fordi jeg ønsker det, jeg går til psykolog fordi jeg føler det er rett, og jeg tar medisinene mine fordi jeg mener de hjelper. Det er ingen som tvinger meg eller truer meg. Tvag har ingen hensikt, for jeg må virkelig ønske detet selv. Det er til syvende og sist jeg som må gjøre jobben uansett. Men når det er sakt, så har jeg aldri greid trinn 2 på så kort tid, om det ikke hadde vært for alle de fantastiske menneskene som jeg har rundt meg.

Hverdagen er beinhard, men med å være så åpen som det jeg er nå rundt problemne mine, så har faktisk alt blitt mye lettere. Jeg har gått utallige runder med meg selv for om jeg skal dele alt, eller bare la det ligg. Men til slutt så tok jeg sjangsen og komfortsonen min er sprengt for lenge siden. Jeg føler meg sterker og tryggere på meg selv enn noen gang. Og til tross for at jeg føler meg som ei diger, feit elgku på to bein, så er jeg lykkelig!

 

¨Hvis jeg får det til, så får du også det til ♥¨ Det har pappa lært meg!

 

 

Signatur



0 kommentarer





Takknemlig


28.07.2016 | 10:19 | Personlig


Fy søren, jeg er helt overveldet og lettet over all den positive responsen jeg har fått på de to første innleggene mine. Det betyr så utrolig mye for meg, ettersom dette er et tema jeg virkelig brenner for å kunne formidle. Så igjen, tusen millioner takk til alle og enhver av dere som har kommentert, likt, del og sendt meg meldinger ♥.

I skrivende stund så sitter jeg i sofakroken med min obligatoriske kopp kaffe og ser på Ellen DeGeneres. Jeg smiler, og jeg føler meg hundre ganger lettere (ironisk nok..) etter å ha åpnet meg helt rundt dette. Jeg har skammet meg veldig over bulimien.. Det har liksom vært mine greie, og som ingen andre har noen ting med. Jeg har hele tiden sett på de som sliter med anoreksi, som viljesterke. Mens jeg har vært svak som ikke har greid å motstå mat.. Til tross for at jeg hele tiden har hatt mye støtte og hjelp rundt meg, så har jeg følt meg veldig alene. Jeg har lagt et lokk over følelsene mine og satt på et falskt smil, for å komme meg unna spørsmålene rundt helsen min. Det er vanskelig å hele tiden høre at folk støtter deg, og at de er der for deg, når du selv føler du ikke gjør en jævla dritt for å komme deg videre. Men om det hadde vært så lett å slutte, så har jeg ikke vært her i dag. Maten har vært som rus for meg, og jeg har vært avhengig. Om jeg ikke fikk ikke sukkeret når jeg trengte det, så svartnet det for meg. Jeg fikk panikk, og kunne begynne å gråte eller i værste fall skade meg selv. Maten roet meg ned, men om jeg ikke fikk den, så måtte jeg finne andre lønsninger. 

Etter en måned med ordentlig mat og sunn trening, så er hovemålsettingen min nå å finne andre måter å takla motgang på. Jeg må bryte det gamle mønsteret. Til tider har det vært utrolig frustrerende når vanskelige situasjoner oppstår, men den stolthetsfølelsen over å ha greid å stå i det, er så utrolig mye bedre! For meg hjelper det veldig å skrive, i og med at jeg sliter veldig med å sette ord på følelsene mine i en dialog. 

Jeg har en lang vei å gå, men for hver dag som går, så er jeg ett skritt nærmere. Helt siden jeg ble innlagt for føste gang i 2013, så har målet mitt vært å kunne spise ribbe på julaften med poteter, saus og julebrus med god samvitighet, uten å måtte kaste opp, overtrene eller sulte meg. Jeg har enda ikke klart det, så jeg håper at 2016 skal bli året hvor jeg lykkes. 





 

 

Signatur



4 kommentarer





Alt var ikke bedre før i tiden, men det er mye verre nå


27.07.2016 | 17:30 | Personlig


Jeg har så lenge jeg kan huske, vært opptatt av kropp og utseendet. Helt siden tallet på badevekta viste 32 kilo, så har jeg lest og studert innholdsfortegnelsen i så si alt jeg har spist. Jeg vet ikke nøyaktig hvor gammel jeg var da, men jeg kan umulig ha vært noe mye eldre enn 7-8 år..


Jeg har hele tiden sammenlignet meg selv opp i mot andre. Aldri på personlighet, kun på det ytre. Ønsket om å være noen andre, var alltid tilstede. Jeg følte meg aldri bra nok. Jeg plukket opp hver minste lille detalj som ble sakt når det kom til kropp og utseendet. Jeg var rett og slett helt besatt i en alder av 8 år. Usikkerheten ble ikke akkurat bedre når to gutter kalte meg lubben i 6. Klasse.


Jeg gledet meg til jeg fikk pupper, for da kunne jeg kanskje ikke se magen min lengre. Jeg hatet nesen min, og jeg hatet bollekinnene mine som alle ville klype i hele tiden. Hodet mitt var for stort og fingrene mine var for tykke.


Jeg husker jeg feiret 11 års dagen min med alle de andre søte, små og nette jentene i klassen min. Da de hadde dratt hjem, jeg jeg hadde lagt meg for kvelden, så lå jeg der i sengen å gråt fordi jeg ble så utrolig lei meg over hvordan alle sommertoppene jeg hadde fått i gave, satt på kroppen min. Jeg følte meg tykk, stygg og ekkel. Jeg klemte på magefettet og gråt.


Gjennom hele ungdomstiden min har jeg vært ukomfortabel med kroppen og utseendet mitt. Jeg har egentlig aldri følt meg pen nok, smart nok, slank nok eller bra nok, når jeg tenker meg om..Men det som jeg nå i ettertid synes er mest frustrerende oppi alt dette her, det er alt selvhatet. Jeg har vært så heldig å aldri ha blitt utsatt for mobbing, og jeg har hele tiden hatt gode venner?.så hva kommer alt dette fra da? Jo, meg selv. De skyhøye forventningene jeg ga meg selv fordi jeg følte det var slik jeg måtte være for å bli sosialt akseptert. Det er jeg selv som har sett jenta med det lyse håret i speilet og sakt ? fy faen så stygg du er!
Jeg var aldri idealet som man kunne er på reklamen eller i magasinene. 


Jeg har vært min værste fiende. Jeg har sammenlignet meg opp i mot andre jenter, og satt skyhøye forventninger til meg selv, fordi jeg har en stemme i hodet mitt som konstant rakker ned på meg  om jeg ikke når opp. Jeg greide aldri å godta utseender mitt, og det er ingen tvil om det har ødelagt stort sett alt for meg. Jeg ville ikke at noen skulle se meg, så jeg holdt meg ofte tilbake. Jeg rakkte sjelden opp hånda på barne og ungdomsskolen, og jeg spurte aldri om å få gå på do under undervisningen. Om jeg forsovet meg en morgenen eller hadde vært hos tannlegen, så ventet jeg alltid til det var friminutt, slik at jeg kunne gå inn i klasserommet med alle de andre når klokka ringte inn. Jeg var livredd for oppmerksomhet.


Jeg var sjenert, men var allikevel veldig aktiv innenfor lagidrett som håndball og fotball. Her har jeg også bare gode minner fra?ja, for er det noe jeg virkelig, innerst inne savner.. Så er det håndballen og samholdet! En av de få tingene som ga meg selvtilitt.

Da jeg fylte 17 år, så var det på tide å legge de kjære håndballskoene på hylla. Ikke fordi jeg var lei og ville det, men fordi jeg måtte. Jeg sluttet på håndball, men fortsatte allikevel å spise samme mengde mat som jeg gjorde da jeg trente 7 ganger i uka. Sakte men sikkert, så begynte jeg å legge på meg. Og som om jeg ikke kunne fordra kroppen min tildligere, så ble dette virkelig toppen av kransekaka. Selvhatet gikk så langt at jeg skrev et avskjedsbrev.
Det gikk aldri så langt at jeg turte å gjennomføre det, heldigvis? Men etter den sommeren, så gikk det bare nedover.
Fra dagboken min 9. September 2011

» Det begynner å gå opp for meg hvorfor jeg har vært så sint og lei meg de siste månedene? Mamma sa nettopp til meg at jeg spiser så mye godteri, og det fikk meg til å føle meg veldig usikker. Men jeg tar det som et hint.»

Den lille, harmløse setningen der fra min egen mamma, var starten på flere år med helvete. Både for meg selv, og alle de nærmeste rundt meg. Den gangen var jeg 18,nå har jeg blitt 23. Det har gått hele 5 år, men jeg sliter noe jævlig fremdeles? Det føles ut som om livet mitt står på pause, mens resten av vennene mine, familien og generelt alle andre, går fremover.
Jeg legger ikke noe skyld på mamma for at jeg utviklet spiseforstyrrelser, men poenger mitt er at det er så lite som skal til! Jeg begynte allerede å plukke opp ting ang. slanking, kropp og kalorier i 2. Klasse på barneskolen. Jeg ble stort sett påvirket av de nære rundt meg, for de var forbildene mine. Vi hadde jo heller ikke i nærheten av samme tilgang til sosiale medier «i gamle dager» som det barn som vokser opp nå har.

Så når det er sakt? Fy faen så glad jeg er for at jeg ikke vokser opp i dag! Vi lever i en helt skrudd verden, der hvor ting som nærmest er umenneskelig, blir sett på som normalen. Da jeg var 13 år, så lignet jeg på en 13 åring? Ikke 20 åring, som de fleste dessverre gjør i dag.
Denne utviklingen er så skummel? Jeg får virkelig vondt langt inne i hjerterota når jeg tenker på de små som vokser opp med disse idealene. Jeg ble så hardt påvirker for 16 år siden? Så da kan man egentlig bare tenke seg til det presset som er i dag, og hvor tidlig det vil starte. Helt ærlig så er jeg livredd for at jeg en dag skal få mine egne barn.. Jeg har lyst, men vet ikke om jeg tørr! Det er så lite jeg kan gjøre for å beskytte de. Tanken på å skulle se mine egne barn gjennomgå den samme smerten, skremmer meg veldig.

Jeg vil så gjærne at slike alvorlige sykdommer skal bli tatt på alvor med engang! For jo lengre man lar den vokse å gro, desto vanskeligere blir det å komme seg ut. Du tror du har kontroll, men så har du mistet kontrollen, og stemmen i hodet blir den nye sjefen.

Utdrag fra dagboken min 13.12.11
¨jeg er syk.. jeg har gått ned X kg på å kaste opp all maten jeg har pakket i meg? På toppen av disse X kg som jeg har tatt av, så føler jeg meg som en feit julegris! Jeg spiser bare dritt, og tennene mine går mot en sikker død. Om jeg snart ikke får kontroll, eller mer korekt: tar kontroll, kommer dette til å gå galt. ¨

Mye forandrer seg på kort tid. vektnedgangen og ¨kontrollen¨ blir en avhengighet.. og som mye annet; mye vil ha mer! For tro meg det blir aldri nok.

Jeg unner ingen denne smerten! Vær så snill, bli mer bevist på hva du sier til andre mennsker, og hvordan du sier det. Du vet mest sannsynlig ikke hvilken kamp den personen kjemper bak smilet og latteren. Du mener kanskje noe helt annet hvordan han eller hun tolker det.

Alt var ikke bedre før, men det er enda verre nå. Og bedre kommer det nok ikke til å bli heller. Desverre, men jeg velger å gi det et forsøk! Jeg har selv savnet å ha noen jeg kan stille spørsmål til, og som har vært der eller er der selv. Jeg håper at jeg kan hjelpe andre i samme situasjon med denne bloggen, om det er en 1 eller 400, spiller ingen rolle! Og til dere bekjente og ukjente som leser dette; ikke vær redd for å stille meg spørsmål; fordi jeg er for åpenhet rundt denne problmatikken.

 

Signatur



2 kommentarer





Håpet, ønsket og drømmen


27.07.2016 | 10:49 | Personlig


Jeg aner virkelig ikke hvor mange ganger jeg har prøvd å starte en blogg. Jeg har liksom vært ivrig i en uke aller to, og så har jeg gått lei.. Så satser på at det ikke skjer igjen. So let´s go! For de som ikke kjenner meg, så heter jeg Pernilla Linn, er 23 år gammel og kommer i fra Trondheim. Gjennom bloggen min så kommer jeg for det meste til å dele både oppturer og nedturer fra hverdagen, bilder jeg har tatt og tegninger som jeg har tegnet. Jeg er også utrolig glad i å lage mat, så det blir nok noen oppskrifter her og der! Jeg velger å skrive blogg om hverdagen min mest for min egen skyld, men også slik at de nærmeste rundt meg og generelt andre nyssjerrige sjeler kan få et innblikk i hvordan det er å leve med djevelen på skulderen og hvordan den påvirker hverdagen. 

Da jeg var 18 år så utviklet jeg spiseforstyrrelsen bulimi, som også førte med seg angst og depresjon. Jeg har utallige ganger prøvd å kommet meg på beina igjen, men det har til nå kun resultert i tilbakefall og skuffelse. Men nå har jeg for alvor fått nok. Jeg kan ikke leve slik lengre.. Sykdommen har allerede tatt fra meg 5 år av livet mitt, så nå føler jeg det er min tur til å styre skuta! Jeg er så ufattelig lei av å hele tiden feile. Så igjen skal jeg reise meg, og denne gangen skal jeg få det til! Jeg ønsker å dele mine opplevelser ved det å skulle komme seg gjennom utfordringene i hverdagen, både psykisk og fysisk på egenhånd. Jeg venter på svar ang ny innleggelse, men får ikke hvite noe mer før i september.. Derfor velger jeg å prøve på egenhånd en gang til, fordi jeg har ikke tid til å vente. Sykdommen blir bare verre og verre. Det er ikke mulig for meg å funkere opptimalt mens denne stemmen i hodet mitt dreper meg sakte men sikkert innvendig. 

De fleste vet hva anoreksi er, men et fåtall vet at det faktisk finnes flere former for spiseforstyrrelser. Tro det eller ei, men man trenger ikke å være utmagret for å være syk. Den jævla vekta har ingenting å si, for det er i hodet alt sitter. Det er så utrolig mange flere  enn hva man skulle tro som sliter desverre, nettopp fordi man kan ikke se det. De som kjente meg før jeg ble syk, kunne se at jeg ikke hadde det bra. Mens de som jeg ble kjent med i ettertid, hadde ingen anelse. Selv om jeg var på mitt sykeste, så har jeg aldri vær undervektig. Og fordi jeg aldri har har hatt en BMI under 19, så har det ikke vært lett å bli tatt på alvor av psykolger og helsevesenet. Jeg følte meg aldri syk nok. Og denne følelsen av å ikke bli sett, var en trigger til å bli enda sykere. ¨Hvis jeg forsvinner, ser du meg da?¨ tittelen på boken til Kristine Getz. Det var ikke før jeg ble ordentlig syk at jeg skjønte tittelen på boka, uten å hadde lest den. Tenk om jeg hadde blitt tatt på alvor fra starten av? Lurer på om jeg hadde vært her jeg er i dag da. 

Jeg ønsker så inderlig å få mer åpenhet rundt denne spiseproblmatikken, for det kommer desverre ikke til å bli ferra av oss som sliter om utviklingen av sosialemedier fortsetter slik den gjør i dag. Med denne bloggen så vil jeg gi venner og familie et innblikk i kampen min, men jeg ønsker også å spre kunnskap til så mange som overhodet mulig angående spiseforstyrrelser. Tenk over hva du sier, før du sier det.. for det er ikke sikkert du kjenner vedkommende så godt som du tror. En liten kommentar, var for meg starten på flere år med selvhat, depresjon, innleggelser, psykologer, selvmordsforsøk og så si null kontakt med venner. 

Kan jeg bare være med på å forhindre en person i å begå samme feil som meg, så er jeg fornøyd! Men jeg håper så klart at flere vil forstå smerte en spiseforstyrelse fører med seg. Både for en selv, men også for familie og venner. Du tror du har kontroll, helt til du mister den. Da må du begynne å at tilbake kontrollen, og den veien er 100 ganger lengre. Jeg bestemte meg for å ta tilbake livet mitt 27. Juni 2016, på dagen i dag har det gått en helt måned, og jeg har enda ikke hatt et tilbakefall! Jeg er så stolt, for det er nesten 2 år siden sist jeg har holdt meg så lenge uten å overspise eller kaste opp. Når man deler målene sine med andre, så forplikter man seg enda mer til å gjennomføre de. Det er derfor jeg gjør dette, og jeg skal få det til. Koste hva det koste vil!



 

Signatur



0 kommentarer





hits








Design OG KODING av Albertine Løseth Vestvik ©